Flyktningkrisen 2015

Hadde Merkel rett?

Publisert i Klassekampen 20. november 2021

Wir schaffen das, sa Angela Merkel i møte med flyktningstrømmene til Europa 2015. Det er på tide å gjøre opp status.

En æra går mot slutten. Etter 16 år ved makten vil Tysklands forbundskansler Angela Merkel i desember overlevere kanslerkontorets nøkler til sin etterfølger, sosialdemokraten Olaf Scholz. Merkel vil da ha vært regjeringsleder lenger enn forbundsrepublikkens første kansler, Konrad Adenauer, og omtrent like lenge som samlingskansleren Helmut Kohl. Finanskrisen, Hellaskrisen, flyktningkrisen og krigstilstanden på Krimhalvøya og i Øst-Ukraina er noen av de mange krevende hendelsene hun har måttet håndtere i løpet av sin regjeringstid. Hvordan blir hennes ettermæle, hva vil hun bli husket for?

I Norge forbinder mange Angela Merkel med politisk svikt i håndteringen av flyktningkrisen høsten 2015. Nettopp fordi mange av forestillingene som ble skapt om Merkels politiske valg den gang har bitt seg fast som sannheter i betydelige deler av opinionen, kan det nå, ved Merkels avgang, gi mening å underlegge kritikken nærmere etterprøving.

Den europeiske «flyktningkrisen» har lenge hatt status som en av de mest epokegjørende politiske hendelsene i forrige tiår. I ettertid er det spunnet et stort nett av fortellinger om de politiske valgene Merkelregjeringen fattet i de to dramatiske ukene mellom 1. og 15. september 2015.  Blant de mest sentrale er beretningene om «åpning av grensene», «rettsbrudd» og «kontrolltap». For den internasjonale høyresiden, men også for krefter langt inn i det politiske sentrum, ble Merkels håndtering av krigsflyktningene fra Midtøsten høsten 2015 raskt til Europas store innvandringspolitiske syndefall. Etterhvert ble «flyktningkrisen 2015» et vendepunkt for hele den internasjonale debatten om flyktningpolitikk, asylrett og migrasjon. Men hva skjedde? Hva var Merkelregjeringens handlingsrom, hvilke hensyn sto på spill, hvilke rettslige bindinger forelå?

Flyktningkatastrofen kom ikke over natten. Grunnlaget hadde bygget seg opp gjennom Assad-regjeringens terrorisering av eget folk i den pågående syriske borgerkrigen, og ble ytterligere forsterket av IS’ fremrykking. Stadige forverringer av leveforholdene i flyktningeleirene i nabostatene Libya, Jordan og Tyrkia bidro også til at flere brøt opp. Om Merkel og Europas ledere skal lastes for noe, må det være at de fremsto unødig uforberedt da flyktningestrømmene langs Balkanruten begynte å øke på utover sommeren og sensommeren 2015.

Et slags «tipping point» kom 4. september, hvor Merkel i samforstand med Østerrikes statsminister Werner Faymann garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet langs sensommerhete motorveier i Ungarn. I dagene fremover strømmet nye grupper av flyktninger over den ungarsk-østerrikske grensen i retning grensestasjonene i Bayern og sentralbanestasjonen i München. Ni dager senere, søndag 13, september, hadde innenriksminister Thomas de Maiziere hasteinnkalt ministeriets toppledere, herunder sjefen for forbundsrepublikkens ytre grensekontroll, Bundespolizeichef Dieter Romann, til rådslaging. Spørsmålene som sto til avklaring var: kan det foretas full avstengning av Tysklands grenser, hvilke grensebestemmelser følger av Schengenavtalen, hva slags forpliktelser har Tyskland etter Dublinforordningen?

Tautrekkingen mellom ministeriets folkerettsjurister på den ene side og hardlineren Romann på den andre, de Maizieres løpende kontakt mot Merkel, innenriksministerens frykt for vannkanoner og voldsscener ved de tyske grensestasjonene er detaljert skildret i boken «Die Zauberlehrlinge – Der Streit um die Flüchtningpolitik  und der Mythos vom Rechtbruch» (2019) av juristene Stephan Detjen og Maximilian Steinbeis. På kvelden 13. september meddelte de Maiziere sin beslutning: grensekontroller innføres, men grensene stenges ikke.

Håndteringen av asylsøkende som ankommer EU/EØS-området er regulert av de såkalte Dublinavtalene. Det juridiske som sto på spill aktuelle septembersøndag var fortolkningen av Dublin-III-forskriftens § 3 og § 17. Disse forplikter medlemsstatene til «å foreta prøving av alle søknader om internasjonal beskyttelse som stilles av tredjestatstilhørende eller statsløse på en medlemsstats territorium, inklusive ved grensen eller i transittsonen» (§ 3). Saboteres denne plikt, har enhver annen medlemsstat anledning til å «tre inn» for den staten asylsøkeren først ankom (§ 17). Det var nettopp et slikt svarteperspill flyktningene langs Balkanruten var kastet ut i høsten 2015. Landene ved EUs yttergrenser – Hellas, Kroatia og Ungarn – var uten fungerende asylsystemer og samarbeidet hverken med hverandre eller med Dublinstatene lenger nord. I all hovedsak var metoden å vinke asylsøkerne gjennom.

Dublinsystemet tilstreber en koordinert håndtering av søknader om politisk asyl i det europeiske samarbeidsområdet. I bunn ligger hver enkelt flyktnings rett til å prøve sin sak i henhold til gjeldende internasjonale traktater. En stat skal ikke uten videre kunne erklære seg ikke-ansvarlig for en asylsøknad. Innledes en slik praksis, bringer det med seg faren for at andre stater vil gjøre det samme – med den følge at asylsøkeren strander i et ingenmannsland mellom statene. Vissheten om at Dublin som overnasjonalt rettsrom sto i fare for å implodere, var hovedgrunnen til at Merkel 4. september 2015 valgte å bruke sin selvinntredelsesrett etter Dublinavtalens § 17. De samme overveielsene var også utslagsgivende for at møtet i innenriksministeriet 13. september konkluderte som det gjorde.

En av de mange misforståelsene rundt Merkelregjeringens handlemåte høsten 2015 var at «grensene ble åpnet». Påstanden er feil alene av den grunn at en grense som hadde vært «åpen» siden Schengenavtalens ikrafttredelse ikke godt kunne «åpnes» på nytt. Spørsmålet som sto på spill i innenriksministeriet 13. september 2015 var snarere om den tysk-østerrikske grensen, med hjemmel i en unntaksbestemmelse i Schengenregelverket (§ 24), kunne stenges for en tidsavgrenset periode. Regjeringen falt ned på at Dublinavtalens rettighetsbeskyttelse var viktigere.

Prinsippene som ble fastslått 13. september dannet grunnlaget for Tysklands håndtering av de nye flyktningene som ankom utover høsten 2015. Ved årsskiftet 2015/16 hadde antallet kommet opp i 890.000. I de første høstmånedene hadde mediene mye fokus på logistisk kaos i kommunene og på innsatsen til lokalsamfunnets idealistiske hjelpere. Situasjonen ble en prøvelse både for sivilsamfunnet og en stresstest for forvaltningen og de politiske institusjonene. Testen ble i all hovedsak bestått. I mars 2016 ble det inngått en omfattende avtale mellom Tyrkia og EU som bl.a. innebar tilbakeholdelse av flyktninger på vei mot Europa og retur av flyktninger til Tyrkia ankommet Hellas på irregulært vis. Tyrkiaavtalen ble innledningen til en fase med betydelig lavere tall for asylankomster både i Tyskland og det øvrige Europa.

I etterkant av begivenhetene høsten 2015 ble det fra flere hold gjort forsøk på rettslig overprøving av Merkelregjeringens beslutninger. Det begynte med Horst Seehofer, Bayerns ministerpresident og partileder i CSU, som vinteren 2016 varslet at «Merkels grenseåpning» ville bli fremmet som sak for forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Svakt rettslig grunnlag og hensynet til det politiske samholdet innad i CDU/CSU hensyn gjorde at fremstøtet ble skrinlagt. Også høyrepopulistiske AfD la i 2017-18 mye arbeid og prestisje i å fremme en klagesak for domstolen. Prosesskriftet er interessant som stridsskrift for en etnisk-nasjonal statsideologi, om enn ikke som juss. Forfatningsdomstolen avviste våren 2018 at det forelå grunnlag for å behandle AfDs klage. Flere dommer i EU-domstolen (bl.a. «Khadija/Jafari, 2017) har senere bekreftet at Merkelregjeringens tolkning av Dublinavtalen høsten 2015 var riktig. Utbyttet av forsøkene på delegitimering av Merkelregjeringens beslutningsgrunnlag høsten 2015 via domstolene har altså vært magert.

Da Merkel 31. august 2015 uttalte sitt «Wir schaffen das» («Dette klarer vi»), var det tre ord for historiebøkene. I et spesialnummer av Der Spiegel tidligere i år (Biografie 1/2021) konstaterte magasinets utenriksredaktør Maximillian Popp at Merkel etterhvert fikk god kontroll på de logistiske problemene knyttet til flyktningmottaket. Regjeringen fikk også iverksatt gode programmer for språkopplæring, yrkesutdanning og bosetting. Ved femårsmarkeringen for flyktninghøsten i 2020 var det betydelig enighet blant forskere, utdanningsmyndigheter og arbeidsgivere om at integreringsarbeidet for flertallet av de ankomne har hatt god fremdrift og viser gode resultater. Det skyldes både den tyske integreringsmodellens velfungerende kombinasjon av yrkesopplæring og arbeid og et tysk arbeidsliv som grunnet aldersmessig ubalanse i befolkningen skriker etter arbeidskraft. Slik sett er det grunnlag for å si at Merkel «klarte det».

På det mest krevende punktet, etableringen av et humant og bærekraftig felleseuropeisk system for migrasjon og asyl, har Merkel iflg. Popp derimot ikke lykkes. Alene et blikk på den fastlåste situasjonen for flyktningene i den greske Morialeiren og på de fortsatte drukningsdødene for flyktende i Middelhavet forteller med all mulig tydelighet at mange av problemene som kom til overflaten høsten 2015 fortsatt ikke er løst. Den pågående krisen i grenseområdene mellom Hviterussland og Polen har sin hovedforklaring i det kyniske maktspillet til diktatorene Lukashenko og Putin, men det er også en krise skapt av den felleseuropeiske fortellingen om flyktende mennesker som «fare» og som «trussel», og av et EU etter 6 år som ikke har evnet å etablere rettssikre prosesser for mottak og viderefordeling av asylsøkere som ankommer unionens yttergrenser.

Det fins i dag gode konsepter for en europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk som kombinerer grensesikring, bærekraftig innvandring og ivaretakelse av hovedprinsippene i de internasjonale flyktningtraktatene. Et av dem er presentert i Gerald Knaus’ bok «Welche Grenzen brauchen wir?» (2020). Sosiologen og tenketanklederen Knaus, i sin tid hovedarkitekten bak Tyrkiaavtalen, fokuserer bl.a. på utvikling av vinn-vinn-modeller i samarbeidet med opprinnelsesland og tredjeland om retur av personer som ikke oppfyller grunnlaget for politisk asyl. For opprinnelseslandene kan potten bl.a. innbefatte lettelser i visabestemmelser, utdanningsplasser og kvoter for legal arbeidsinnvandring.

Gjennomslaget for slike løsninger blokkeres dels av EUs østeuropeiske medlemsstater, dels av fryktsomme og taktisk agerende politikere i de øvrige medlemslandene. Europas stater bekjenner seg i festtaler til prinsippene i de internasjonale flyktningkonvensjonene, men blokkerer i sin politiske praksis at de settes ut i livet. EU-kommisjonen la høsten 2020 fram et nytt forslag til fordelings- og finansieringsmodell for asylsøkere i EU-området. Også dette synes å strande på motstand fra flere av de øst-europeiske statene.  En vei ut av uføret kan ligge i en «koalisjon av villige», en modell med 6-8 EU-stater som på egen hånd etablerer et samarbeid om mottak, asylbehandling og integrering av flyktninger i EU-området.

Tyskland er i disse dager inne i sluttfasen av forhandlingene om grunnlaget for en ny regjering. Regjeringspartnere er De Grønne, liberale FDP og Arbeiderpartiets søsterparti SPD. Sonderingsdokumentet mellom de tre partiene går rett inn i de uløste problemene rundt drukningsulykkene i Middelhavet og nøden ved Europas yttergrenser. Den nye norske regjeringserklæringen er taus om det samme. Den har derimot mye fokus på kvoteflyktninger, hjelp i nærområdene og retur til tredjeland. Det forteller mye om politisk berøringsangst.

Signalene fra Tysklands kommende regjering gir likevel grunnlag for forsiktig optimisme – et håp om at man kan komme seg ut av fem år med politisk ørkenvandring og en situasjon med et Europa viklet inn i politisk-moralske selvmotsigelser rundt et problem som er løsbart.

Fem år siden flyktningkrisen 2015 – hvordan har det gått?

Intervju i P2 «Studio 2» – 2. september 2020

Programleder og intervjuer: Turid Grönbech

Gjest: Karsten Aase-Nilsen

INTRODUKSJON:

For fem år siden fikk den tyske kansleren Angela Merkel kjærlighetserklæringer på sosiale medier, fordi hun åpnet Tyskland for flyktninger som kom til Europa.

Men etter hvert begynte man å snakke om en flyktningkrise som truet den tyske økonomien og velferdssystemet. Kritikken mot Angela Merkel raste, mediene skrev om en human flyktningpolitikk som ikke virket og høyrepopulistene fikk vind i seilene.

Nå, 5 år etter: Hvordan har det egentlig gått med de nesten 900 000 asylsøkere som kom til Tyskland i 2015?

Rimelig greit, ifølge Tysklands Institutt for arbeidsforskning. Mange er i jobb og de fleste er rimelig godt integrert.

Flyktninger på Keleti jernbanestasjon Budapest 4. september 2015 (Foto: Rebecca Hams, CC-SA 4.0)

Karsten Aase-Nilsen, velkommen!
Du er skribent og driver bloggen Tysktime der du skriver om tysk politikk og samfunnsliv,

** Kan ikke du ta oss med tilbake i tid, til våren 2015, før vi begynte å snakke om en flyktningkrise. Hva slags land var Tyskland da?

– Kanskje et litt kjedelig og selvtilfreds land? Tyskland kom seg egentlig godt gjennom alle de store krisene etter årtusenskiftet (f.eks. finans- og eurokrisen). Økonomien var på vei inn i en ny vekstfase, eksporten gikk så det suste, tyskerne (i alle fall vesttyskerne) var stolte av sin store innsats i selvoppgjøret med nazitiden og utenomverdenen hadde begynt å se på dette «nye Tyskland» med mer positive øyne. Politisk-kulturelt kan man godt si at det hadde utviklet seg et hegemoni for de progressive, liberale og kosmopolitiske verdiene – i alle fall i vest, og i alle fall i storbyene.

– Jeg leste for et par dager siden en kommentar i den tyske avisen Die Zeit, som fastslo at det i flyktningkrisens begynnerfase var en utbredt oppfatning at «tyskerne levde i et av verdens beste land.» Det hersket konsensus og en slags overfladisk harmoni – som kort tid senere skulle sprekke opp når flyktningkrisen begynte å utvikle seg fra slutten av august og utover høsten.

** Men utover sommeren 2015 begynte altså strømmen av flyktninger å øke på. Hva var det som egentlig skjedde i de dramatiske ukene tidlig på høsten 2015, hvordan startet det vi i dag beskriver som «flyktningkrisen»?

– Det skjedde svært mye på svært kort tid. I løpet av august hadde tusener av flyktninger fra krigsområdene i Midt-Østen, i særlig grad syrere og irakere, vandret opp slags Balkan og blitt sittende fast i Ungarns hovedstad Budapest. De satt fast der fordi ungarske myndigheter nektet å behandle asylsøknadene, og ivareta sine plikter etter EUs Dublinavtale. De bodde i parker, på fortauene og på sentralbanestasjonen i Budapest – en humanitær krise var under oppseiling.

– Den mest dramatiske perioden var nok de tre ukene fra 26. august til 15 september, altså fra Tyskland sa seg beredt til å behandle de syriske krigsflyktningenes asylsøknader til den tyske regjeringens beslutning om å innføre grensekontroll ved grensene til Østerrike.

– Det er umulig å gi noen fyllestgjørende beskrivelse av alt det som skjedde i disse dagene i en samtale som dette, men mange vil sikkert huske noen av de dramatiske hendelsene, og fotoene, som spredde seg kloden rundt på rekordtid, f.eks.

* bildet av den 2-årige druknede flyktninggutten Alan Kurdi som hadde blitt skylt på land på en strand i Tyrkia,

* marsjen av tusener flyktninger langs en ungarsk motorvei i 35 graders varme på vei mot den østerrikske grensen,

* selfien av en smilende Merkel med en syrisk flyktning på et flyktningmottak i Berlin

– Et annet spektakulært bilde var scenene fra sentralbanestasjonen i München første helgen i september, hvor et gigantisk oppbud av «refugees welcome»-aktivister i nærmest euforisk tilstand mottok og ga hjelp til den store mengden av ankommende flyktninger. Alene denne helgen ankom det mer enn 20.000 flyktninger via München Hbf.

** Det var i denne situasjonen Angela Merkel sa sine kjente ord, «vi får det til» – hva fikk henne til å gjøre det?

Og hvordan ble det først mottatt i Tyskland?

– Først og fremst fordi hun var overbevist om det var det riktige å gjøre, noe som nok hadde mye av sin forklaring i hennes bakgrunn fra DDR-diktaturet, og fra verdiene hun hadde med seg fra oppveksten i en lutheransk prestefamilie. Hun var en sterk tilhenger av menneskerettighetene, og av flyktningkonvensjonene som en naturlig forlengelse av disse. Og hun var veldig klar på hva disse forpliktelsene innebar.

– I tillegg spilte nok vissheten om Tysklands økonomiske styrke og solide institusjoner en viktig rolle. Tyskland hadde jo mestret store og krevende oppgaver tidligere, f.eks. den svært kostnadskrevende gjenforeningen mellom øst og vest.

– En skal heller ikke se bort fra at realpolitiske overveielser kan ha vært viktig, f.eks. frykten for sammenbrudd av EUs Schengen- og Dublinregelverk. Men også frykten for

omdømmetap, hvis situasjonen skulle spisse seg til, kan spilt inn: bildet av et Tyskland som med vold forsvarer stengte grenser mot mennesker på flukt, var nok utålelig for Merkel.

** Hva slags bekymring var det som ble vekket etter hvert?

– I første omgang var det vel primært bekymringer knyttet til det økonomiske og det organisatoriske. Når den store bølgen av flyktninger begynte å ankomme var det mangel på nær sagt alt – sengeplasser, saksbehandlere, politi, lærere. Uten den enorme innsatsen fra de mange frivillige hjelperne, refugees welcome-folket land og strand rundt, hadde det garantert endt i fullt sammenbrudd. Det eneste det tilsynelatende ikke var mangel på, var beredskapen blant folk flest til å hjelpe. En undersøkelse har senere vist at hele 55% av den tyske befolkningen høsten 2015, direkte eller indirekte, var delaktig i ulike typer hjelpetiltak overfor flyktningene.

– Ganske raskt kom så bekymringene om at den voldsomme pågangen av personer med islamsk bakgrunn, uten tyskkunnskaper og lavt utdanningsnivå ville resultere i store integrasjonsutfordringer, tunge økonomiske belastninger for det tyske samfunn og ikke minst økt konfliktnivå på alle plan i samfunnet.

– Ikke minst ble de kreftene som fryktet kulturell fremmedgjøring, islamisering og utradering av «det tyske» mye tydeligere og mer høyrøstede. Dette var stemmer med basis i nasjonalkonservative og høyreekstreme miljøer, som også hadde et sterkt preg av fanatisme og hat.

– Dette var også krefter som også fikk ny næring av hendelser som nyttårsnatten i Køln 2016, de mange islamistiske terrorangrepene i 2016-17, overgrepssaker med flyktninger som gjerningsmenn osv osv 

** Hva slags debatt var det som etter hvert utspilte seg i Tyskland?

– Det var jo på mange måter en debatt som raskt vakte til live, og forsterket, konfliktlinjer som hadde lagt der fra før der fra før: De liberale og venstreorienterte, tilhengerne av likestilling og en aktiv klimapolitikk fylket seg bak Merkels åpne linje, nasjonalistene og stemmene fra ytre høyre ble førende på den motsatte pol.

– Men det fantes også en rekke mer moderate stemmer, i det tyskerne kaller «die bürgerliche Mitte», som uttrykte skepsis til Merkels linje, blant dem personer både fra mediene og akademia.

– Et viktig poeng er også at konflikten mellom det mer innvandringsskeptiske øst og mer innvandringsvennlige øst ble kraftig forsterket.

– Men først og fremst var det nok den voldsomme intensiteten og det sterke hatet som var det nye.

– Viktige temaer var jo ellers forholdet mellom tysk lovgivning på den ene siden og Dublin- og Schengenavtalene.og de internasjonale flyktningkonvensjonene på den andre. Mange sterke stemmer mente at Merkel ved å «åpne grensene» begikk rettsbrudd, og truet med bl.a. med rettslige tiltak, herunder prøving av regjeringens politikk av forfatningsdomstolen i Karlsruhe.

– Et nøkternt tilbakeblikk på dette i dag, viser nok at det kom svært lite ut av dette, og at vurderingene som høsten 2015 ble gjort av folkerettsjuristene i Merkels ministerier stort sett holder vann.

– Også spørsmålet om retur til hjemlandene av personer med avslåtte asylsøknader, og om såkalte «sikre opprinnelsesland», har vært et sentralt stridstema.

** I hvilken grad har polariseringen økt?

– Et veldig tydelig eksempel er jo den kraftige økningen av voldshandlinger fra ytre høyre – angrep på asylmottak, brannstiftelser og fysiske overgrep mot flyktninger og andre med ikke-tysk bakgrunn. Mordet på CDU-politikeren Walter Lübcke og attentatforsøket mot den jødiske synagogen i Halle er to av de mest spektakulære tilfellene de siste par årene.

– På de annen side: i Berlin sommeren 2018 deltok mer enn 200.000 mennesker i en gigantisk demonstrasjon mot rasisme og fremmedfiendlighet, for åpenhet og samhold. Kontrastene er altså store.

– Effekten av polariseringen kan en også se på det partipolitiske plan: I perioden 2015 til i dag har vi på den ene side sett at et nytt parti på ytre høyre fløy, «Alternative für Deutschland», har oppnådd to-sifret oppslutning og tatt plass i den tyske forbundsdagen; på den andre side har AfDs aller sterkeste motpol, De Grønne, mer enn fordoblet sin oppslutning, og i perioder konkurrert med Merkels parti, CDU, om å være Tysklands største parti.

– I samme periode har de to store sentrumsorienterte folkepartiene – SPD (sosialdemokratene) og CDU – opplevd betydelig nedgang. For CDUs del er denne trenden nå i ferd med å snu, ikke minst som følge av Merkels dyktighet som krisemanager under Coronakrisen.

** Nå skriver vi 2020, og det ser tilsynelatende ut som om integreringen har gått granske greit?

(Hvordan har Tyskland lykkes?)

– Tja, det har iallfall gått bedre enn mange hadde fryktet. Noe av forklaringene kan ligge i at økonomien har vært god, og at man har hatt et arbeidsliv og et utdanningssystem som har vært i stand til å absorbere et stort antall av de nyankommede.

– Det er kanskje også at poeng at spådommene om store kulturelle utfordringer i integreringsarbeidet har vært noe overdrevet. Tyskland har tross alt en lang historie som innvandringsland. I 2015 hadde ca. 20% av befolkningen en eller annen form for ikke-tysk bakgrunn, hvorav flere millioner med muslimske røtter.

– Man hadde gjort dette før. Erfaringene viser da også at integreringen har gått best der hvor det var mange muslimer fra før (i vest), og tyngre hvor det har vært få av dem.

– Samtidig kan en ikke skjule at utfordringene fortsatt vil være betydelige. Språkproblemene vil i flere år fremover være en bremse på integreringsarbeidet via arbeidslivet, og en del av de som ankom i 2015-2016 vil nok være avhengig av å leve av offentlige sosialytelser livet ut (særlig blant de litt eldre kvinnene og de med lavest grunnutdanning fra hjemlandene).

** Rundt halvparten av alle som kom i 2015 er i jobb og et flertall behersker grunnleggende tysk. Hva gjør Tyskland i stand til å få til integrering? Hva slags tilnærming er det Tyskland har?

– Ja det er jo ganske bra, selv om det vil ta mange år før resultatene her er tilfredsstillende.

– Nøkkelen til Tysklands relative suksess må i stor grad knyttes til deres modell for integrering gjennom arbeidslivet, en modell basert på integrerte løp av utdanning, språkopplæring og yrkespraksis i bedriftene. Suksessen har også sin forklaring i sterk innsats fra bedriftene i privat sektor, som gjennom år har opplevd stor mangel på kvalifisert arbeidskraft. Alene i 2015 var 37.000 lærlingestillinger i privat sektor ubesatt.

– Mye av forklaringene på dette ligger i en demografisk ubalanse i den tyske befolkningen, 68-generasjonen og babyboomerne fødte rett og slett for få barn.

– Den tyske statsviteren Herfried Münkler har i sin bok «De nye tyskerne» sammenlignet den tyske modellen med integrasjonsmodellene i flere andre europeiske land, bl.a. Sverige og Frankrike. Mens den franske modellen baserer seg på integrering via statsborgerskap og den svenske på lik tilgang til sosialsystemene, har altså den tyske sitt hovedfokus på koordinerte programmer for utdanning og yrkesopplæring. Münkler er ikke i tvil om hva som har fungert best.

– Fra et samfunnsøkonomisk ståsted ville det selvsagt være mer lønnsomt å løse Tysklands demografiutfordringer gjennom en eller annen form for styrt innvandring, lokke personer med kompetanse arbeidslivet trenger gjennom et poengsystem for kvalifikasjoner eller forsyne seg fra øverste hylle blant klodens kvoteflyktninger. Men pr. i dag er dette ingen praktisk mulig løsning, og også vanskelig å begrunne moralsk og politisk

** Hendelsene i 2015 er tett knyttet til Angela Merkel –  hvordan har det gått med henne?

– Grunnleggende sett har hun hatt en svært høy standing hele perioden fra 2015 til i dag.

– For mange er jo hun et symbol på alt som har gått galt i innvandrings- og flyktningpolitikken – et fikspunkt for hat og forakt blant ytre høyre både nasjonalt og internasjonalt.

– Også her på berget er det jo mange som innbiller seg at Merkel er svært upopulær i eget hjemland. Faktum er at hun fra 2015 til i dag nesten uavbrutt har toppet de månedlige målingene over Tysklands mest populære politikere. I dag er hun mer populær enn noensinne.