Forbrenningsmotoren

Freie Fahrt für freie Bürger – forbrenningsmotoren som tysk kulturverdi

Brrrrommm – freie Fahrt für freie Bürger, Hamburg-München i 180 med Golf GTI’en eller Porschen, fylle bensin på Aral, en currywurst og så videre. Slik var det og slik vil det være noen år til. Men en æra er i ferd med å gå over i historien: bensinmotorens æra. Anført av die Grünen – Europas eldste og mest prominente grønne parti – er Tysklands politikere i ferd med å formulere mål for bensinbilenes endelige utfasing. Årstallet 2030 er i spill, men det kan komme før: tidspunktet for et totalforbud mot bensinbilene. Slik må det selvsagt være. Dog ikke for Tysklands fridemokratiske parti, FDP, og dets leder Christian Lindner. Der i gården har man nå nemlig valgt å gå til kamp for Das Auto som «kulturverdi» («Kulturgut»). Og så klart, bensinbilenes forsvinning vil også innebære et farvel til en kjær og innlevd livsform, en veldig tysk livsform kan man tilføye. «De grønne skal ikke få lov til å foreskrive hva slags biler tyskerne i fremtiden skal få lov å kjøre med», siteres Lindner på i Die Zeit. Bilkonsernstrategene i Stuttgart, München og Wolfsburg skjønner selvsagt at det er De Grønne og ikke Lindner som har rett.

Men for Lindner og FDP dreier dette seg også om politisk overlevelse. Den skrumpede storhet i Vest-Tysklands etterkrigspolitikk falt ut av Bundestag i 2013 og ligger fortsatt rundt sperregrensen (5%). Omfavnelsen av bensinmotoren er derfor selvsagt et kalkulert frieri mot potensielle velgere hos «den vanlige bileier», men det er også en kamp om Tysklands politiske sentrum og en kamp om hvem som skal ha definisjonsmakten over «det liberale» i det tyske politiske liv: De Grønne med sitt venstreliberale, økologiske og kosmopolitiske prosjekt eller FDP med sitt markedsliberale, «nasjonale» alternativ. I dag er det ingen tvil om at det er de Grønne som «eier» det liberale sentrum i Tyskland, og ikke bare det, i følge Die Zeits Bernd Ulrich, er De Grønne i dag intet mindre enn en «politisk-kulturell hegemon», et parti som i betydelig grad også legger premissene for hva de andre tyske partiene kan mene. FDPs kamp mot De Grønne og for bensinmotoren er derfor også en slags kulturkamp, en kamp mellom det statsviterne ynder å kalle de materielle og det post-materielle verdiene i befolkningen. Men FDP ikke bare har dårlige kort på hånden. Partileder Lindner har selvsagt rett når han hevder at man gjør bilen veldig mye mindre enn den er når man «.. reduserer den til et blott og bart redskap for mobilitet». Hvem har ikke kjent på velbehaget ved motorlydens og akselerasjonens forplantning til kroppslig erfaring – og vil man noensinne kunne gjenskape den ikoniske skjønnheten i mye av 50-, 60,- og 70-årenes bildesign i en Tesla? Sorry, never!

Men alt har sin tid. Det et er en lykke for oss alle, for våre barn og for de som skal komme etter dem at den klassiske forbrenningsmotoren æra går mot sin slutt. Christian Lindners stunt er, saklig sett, selvsagt det rene sludder, og han vet det helt sikkert selv. Gode museer over det 20 århundres automobile Wunder må vi imidlertid holde oss med. Men vi kan også gjøre som fremtidsforskeren, historikeren og sosialpsykologen Harald Weltzer, en av Tysklands mest kompromissløse forkjempere for omlegging av Vestens klimapolitikk (siste bok «Selbst Denken»). Han er for lengst over på sykkel og tog, men i sin garasje har han stående en 8-sylindret Opel fra 60-tallet – også er et minne om hans far, fabrikkarbeideren på Opel-Werke i Rüsselheim. Der står den, for interesseløs anskuelse og selvterapi. Et par ganger i året seiler den forsiktig et par runder rundt kvartalet. Vrrrrommmm..