Frank Biess

Tysk revolt

Publisert i Vagant 25. mai 2021 http://www.vagant.no/qanon-konspirasjonstenkning-hoyrekstremisme-tyskland/


BAKGRUNN. Oppslutningen om QAnon vokser raskere i Tyskland enn i noe annet europeisk land. Hvorfor?

QAnon
Foto: Ehimetalor Akhere Unuabona / Unsplash

Brandenburger Tor, Berlin, sommeren 2020. På en av de mange demonstrasjonene mot de tyske myndighetenes koronapolitikk får en reporter eventmakeren «James» i tale. På spørsmål om hvordan han kan vite at «Donald Trump vil redde verden og tilby fredsavtalen Det tyske rike ble frarøvet i 1945», svarer mannen: «Alt står så klart, man må bare lete det opp.»[1]  

Den som for ettertiden vil beskrive stormingen av Capitol 6. januar i år kommer ikke utenom «QAnon»-bevegelsen. Tilhengerne av QAnon var ikke bare blant de mest aktive i oppløpet. Gjennom sine nettbaserte kanaler var de også storleverandører av de mobiliserende fortellingene bak stormingen, om valget som ble stjålet og Donald Trump som folkets redningsmann i sluttkampen mot den globale, pedofile elitens deep state

QAnon-bevegelsen er i utgangspunktet et erkeamerikansk fenomen, men har etter starten i 2017 gradvis spredd seg over kloden. Overraskende nok har nedslaget vært særlig stort i Tyskland: Europas mektigste stat har det største antallet QAnon-tilhengere utenfor det engelskspråklige rom. 

150 000–170 000 tilhengere i Tyskland

I mars 2020 var det registrert cirka 21 000 abonnenter på den største tyske Q-kanalen på meldingstjenesten «Telegram», den viktigste plattformen for spredning av Q-budskap. Ved begynnelsen av 2021 var tallet steget til rundt 164 000. Skal man tro Konrad-Adenauer-stiftelsen, er potensialet langt fra uttømt. Ifølge en studie stiftelsen presenterte høsten 2020, skal opptil en tredel av tyskerne være åpne for konspirasjonsmyter i en eller annen form.[2]

Fremveksten av QAnon i Tyskland kan ikke sees isolert fra de politiske og sosiale rystelsene utløst av koronapandemien. Demonstrasjoner mot frihetsbegrensningene i myndighetenes inndemmingspolitikk har vært et godt synlig fenomen i de store tyske byene fra våren 2020. De protesterende har utgjort et fargerikt fellesskap av «Wutbürger» («raseriborgere»), vaksinemotstandere, esoterikere og høyreekstreme. 

Koronapandemien har fra første stund vært en perfekt anledning for spredning av QAnons fortellinger og forestillingsunivers. I forgrunnen står påstanden om at covid-19 er en del av løgn- og manipulasjonssystemet til dypstaten og dens støttespillere i mediene og de korrupte politikerelitene. At QAnon-bevegelsens covid-19-fortelling er bygget opp rundt påstander som logisk sett utelukker hverandre, synes ikke å svekke oppslutningen om dem. Påstandene varierer fra at viruset ikke eksisterer til at det er et biologisk våpen sluppet løs av dypstaten, fra at 5G-nettet er det egentlige viruset til at strålingen fra 5G bereder grunnen for smitte. QAnon-fortellingene innbyr til kreativ tolkning og meddiktning. At de opptrer i ulike versjoner bidrar i seg selv til bevegelsens dynamikk. 

Rotschildene og George Soros

Et fellestrekk ved QAnon-bevegelsen overalt på kloden er de antisemittiske konspirasjonsforestillingene og de tette forbindelsene til høyreekstreme grupperinger. Når det manes til sluttkamp mot dypstatens globale elite, er «elite» åpenbart et chiffer for jødene; gjengangere er «Rotschildene» og investoren George Soros. Mer bisart blir det i fortellingen om de underjordiske fengslene der dypstaten holder barn fanget for å tappe «Adrenochrom» ut av dem, en stoffskiftesubstans eliten benytter som rusmiddel og foryngelseskur. Her vekkes ritualmordmyter fra europeisk middelalder til live. 

QAnons antisemittisme får noen ganger groteske utslag, slik som i de gule (jøde)stjernene med påskriften «nicht geimpft» («ikke vaksinert») som har vært festet på jakkeermene til demonstranter i flere tyske byer. To mulige tolkninger: «Som ansvarlige for koronabedrageriet, vaksinerer vi jøder oss selvsagt ikke», eller «kravet om vaksinering, minner om forfølgingen av jødene under nazismen». Flertydigheten er trolig tilsiktet. 

«Die Reichsbürger»

Foruten QAnon har ingen organisasjon vært mer synlig under antikorona-demonstrasjonene enn de såkalte «Reichsbürger» – borgere av (det tyske) Riket. I Tysklands rike flora av høyreekstreme subkulturer er dette en av de største, best organiserte og mest myteomspunnede. Riksborgernes store fortelling er at Det tyske rike fortsatt eksisterer, at den tyske statsform slik vi i dag kjenner den er illegitim og at forbundsrepublikkens forfatning av 1949 er ugyldig. Begrunnelsen er at det aldri ble inngått noen «fredsavtale» mellom de allierte og Det tyske rike etter 2. verdenskrig. 

Det er foretatt betydelige våpenbeslag blant bevegelsens medlemmer, og det tyske Verfassungsschutz (tilsvarer PST i Norge) har i sin siste rapport beskrevet riksborgerne som en organisasjon med stort voldspotensial. QAnons og riksborgernes fortellinger utgjorde en perfekt match så lenge Trump var i spill som redningsmann mot dypstatens maktvelde. Med Trump som seierherre ville nemlig tyskerne kunne få sin fredsavtale, og Det tyske rike gjenvinne sin suverenitet.

Kokebokforfattere og slagerartister

Ekstra oppmerksomhet sikres av Q-kjendiser som kokebokforfatteren Attila Hildmann, soulsangeren Xavier Naidoo og slagerartisten og trash-tv-profilen Michael Wendler. Den første, som foruten for kokebøker er kjent for sin forkjærlighet for naturmedisin og økologi, erklærte seg i fjor som kommende tysk statsleder når «det store oppgjøret kommer». Meldingen fra Wendler kort tid etter stormingen av Capitol – «Trump vil snart gripe inn og stille fiendene sine for et militærtribunal» – sto ikke tilbake for Hildman i profetisk seiersikkerhet. Xavier Naidoo for sin del melder jevnlig om pågående aksjoner for befrielse av barn i de pedofile nettverkenes fangenskap. 

Når rablende galskap som dette ikke kan overses, skyldes det ikke bare at millioner av mennesker kloden rundt tror på den, men også fordi de som bærer galskapen frem ikke er fremmede for bruk av vold. Det går en direkte linje fra Telegrams QAnon-grupper til forsøkene på storming av Riksdagsbygningen i august i fjor.

Det særskilt tyske 

I boken Frykt og avsky i demokratiet (2020) beskriver filosofen Eirik Høyer Leivestad vår tids hat- og ressentimentspregede ekkokamre som «mediefasiliterte omløp av affekter og ideer», iverksatt og vedlikeholdt av «emosjonelt oppflammede kollektiver».[3] Dette treffer godt også for QAnon. I tillegg kan man søke forklaringer på konspirasjonsmytenes tiltrekningskraft gjennom massepsykologiske og antropologiske tilnærmingsmåter, som studerer den arkaiske trangen til å se verden som beveget av intensjoner og som en evig kamp mellom det gode og det onde.

Spørsmålet er så om også historiske erfaringer kan kaste lys over den ekstraordinært store utbredelsen av QAnon i Tyskland. Finnes det historisk frembrakte mentaliteter, myter og praksiser som er særskilte for Tyskland, og som kan ha gitt QAnon-tenkningen gunstigere vekstbetingelser der enn i andre sammenlignbare land? Er det mulig å sannsynliggjøre at visse ideologisk-kulturelle pregninger har opptrådt hyppigere og mer intenst i Tyskland enn i det øvrige Europa, og at disse kan ha bidratt til QAnonbevegelsens utbredelse? Spørsmålene kan undersøkes gjennom et nærmere blikk på fire kulturelle fenomener i Tysklands nyere historie. 

Alternativtenkning og esoterikk

Den moderne alternativtenkningen, slik vi kjenner den i form av naturmedisin, homeopati, veganisme, naturisme, reformpedagogikk og nyåndelighet, har sine røtter i den såkalte Lebensreform-bevegelsen i det tyske keiserriket.[4]Etter første verdenskrig delte bevegelsen seg grovt sett i to: en sosialistisk/anarkistisk retning som forsøkte å videreføre dens vitalistiske ideer som del av et frigjøringsprosjekt, og en autoritær/fascistisk retning som kombinerte kropps- og soldyrkingsideologi med rasetenkning og antisemittisme. 

Alternativkulturene fikk en kraftig oppblomstring i kjølvannet av de vestlige ungdoms- og studentopprørene på 60- og 70-tallet, med et sterkt gjennomslag i Tyskland. Flere av alternativkulturens prosjekter, som økologisk landbruk og veganisme, har gjennom årene vokst seg ut av subkulturene og inn i det kommersielle massekonsumets sfærer. Ingen steder er markedet for allehånde «alternative» produkter større enn i Tyskland, og ingen steder er mangfoldet av alternative terapier, nyreligiøsitet og motkulturelle tilbaketrekningstilbud mer synlig. Ofte er disse fenomenene forbundet med antivitenskapelige og anti-moderne impulser, som i skepsisen til skolemedisin, vaksinemotstand, frykt for «stråling» og lignende. 

Den moderne alternativbevegelsen har tradisjonelt vært ansett som et barn av venstresiden, men retter man blikket mot folkloren som omgir det tyske QAnon, viser det seg at mange av elementene i alternativtenkningens idé- og smaksunivers gjenfinnes også der.

Konflikt, polarisering og German Angst

QAnon-bevegelsen lever av konflikt og tilspisning. Med unntak av tidsspennet 1953–1965 – «Det økonomiske underets» kjerneperiode – har det tyske politiske landskapet de siste 100 årene hatt sterke innslag av opprør, gatekamper og politisk vold. Forskjellene er store mellom republikkmotstandernes politiske attentater på tidlig 20-tall og den røde RAF-terroren på 70- og 80-tallet, mellom de marsjerende studentene i 1933 og 1967/68, mellom de fremmedfiendtlige PEGIDA-demonstrasjonene i Dresden og slåsskampene mellom politi og anarkistiske gatekjempere i Hamburg og Berlin. Samtidig finnes det fellestrekk. I sin bok Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik (2019) beskriver historikeren Frank Biess disse som en type «dramatisering av det politiske».[5]

Med økende vilje til konfrontasjon og gatekamp også i eldre aldersgrupper, og i det man tidligere ville ha omtalt som borgerlige sjikt, har «den tyske furoren» fått en ny dimensjon. Inkarnasjonen av denne finner man i det tyskerne med et nyord har døpt til «Der Wutbürger» – raseriborgeren.

«German Angst» var i utgangspunktet et bilde som utenlandske journalister – ironisk og lettere forferdet – introduserte for å beskrive angsten og sivilisasjonspessimismen bak massedemonstrasjonene som fylte opp gater og plasser i 1970-, 80- og 90-tallets Tyskland. Det var også en mer generell betegnelse på et gjennomgående fryktsomt og panikkdrevet samfunn – fra de borgerliges angst for RAF-terrorisme og «fienden i øst» til de sosiale bevegelsenes frykt for atomkrig, atomulykker, skogsdød, overvåkning og «den autoritære stat».

Som Biess fremhever, favner fenomenet «German angst» videre enn å beskrive noen særegne trekk ved 80-tallets tyske venstreside. Det springer ut av den spesifikke tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Biess beskriver periodene etter de to verdenskrigene som preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot en indre fiende – i mellomkrigstiden jøden, i etterkrigstiden alt fra de såkalte DPs (Displaced Persons) via verveagenter for den franske fremmedlegionen til hevngjerrige kommunister. 

Også vår tids høyrepopulister, eksempelvis i AfD og PEGIDA, drives frem av frykt. Her fremtrer frykten mer som et kulturelt undergangsscenario, som «trusselen mot den kristne, tyske kultur» og «trusselen mot den homogene tyske identitet». Det truende «andre» er først og fremst muslimene og innvandrerne, men også elitene og «systemet» som har tillatt de fremmede å slippe inn. QAnon nærer dessuten frykt for «de skjulte farer», for «stråling» og giftstoffer, for «den indre fiende», for «elitene». Mye av dette er plukket opp og videreforedlet fra German Angst-universet. 

Revolt, underordning og tillit

De seneste 150 årenes tyske historie viser radikale skiftninger i borgernes forhold til statsmakten – fra radikal revolt til masochistisk underordning via perioder med større grad av gjensidig tillit mellom styrende og styrte. Den delvis mytologiserte tyske underdanighetsmentaliteten hadde sin storhetstid i keisertiden før og etter nest siste århundreskifte, udødeliggjort i Heinrich Manns portrett av fabrikantsønnen Diederich Hessling i romanen Der Untertan (1918). Den gjenoppsto i radikalisert og pervertert form i de tyske massenes hengivelse til Hitler og nazismen.

Den umiddelbare etterkrigstidens kombinasjon av «økonomisk under», halvautoritære samfunnsformer og foreldregenerasjonens løgnaktige omgang med nazitiden, ble utfordret av det vesttyske studentopprøret i 1968. Det omfattet flere og fikk et voldsommere gjennomslag enn noe annet sted i Vesten. Opprørernes kamp var en krigserklæring mot ufrie livsformer og undertrykkelse av subjektivitet – en fundamentalkritikk som skapte antagonisme og tillitssvikt mellom «systemet» og de nye generasjonene. 

Først fra 80-tallet og utover begynte en mer gjennomgripende demokratisk-republikansk forståelse av statsborgerrollen å slå rot i det vesttyske samfunnet. De som bar den frem var i stigende grad den tidligere opprørsgenerasjonen. I dag har denne generasjonen (og deres barn) for lengst inntatt kommandopostene i de samfunnsbærende partiene i «Tysklands store politiske sentrum» – CDU, SPD og De Grønne. For de nye gruppene av opprørere – raseriborgerne, høyrepopulistene, koronademonstrantene – er partiene i det politiske sentrum «systempartier». I kampen mot dem er fundamentalopposisjonens rike spektrum av protesttyper viktige redskaper. Historisk sett er disse venstresidens produkter. Raseriborgerne og deres allierte har nå i betydelig grad gjort dem til sine egne.

Det er umulig å begripe «tillitens problem» i dagens tyske samfunn uten å ta innover seg to epokegjørende hendelser i de siste 30 årenes historie – sammenbruddet av DDR i 1989, og prekariseringen av deler av befolkningen i kjølvannet av nedskjæringspolitikk og økonomiske kriser. Ifølge psykoanalytikeren Annette Simon var hverdagen i DDR preget av «en stadig nykonsolidering av autoritære, hierarkiske strukturer».[6] Raseriet som vokste ut av denne resulterte ikke i medfølelse med ofrene for fascismen, slik statsideologien foreskrev, men tvert imot i et raseri mot det Simon beskriver som en «påtvunget antifascisme». I dagens Tyskland lever dette raseriet videre i deler av den tidligere DDR-befolkningen, blant annet som raseri mot migrasjon iverksatt av «de politiske elitene i vest». Samtidig skapte DDR-befolkningens skuffelse over uoppfylte lovnader fra gjenforeningen en distanse til statennoe AfDs og Pegidas agitasjon mot de vestlige «systempolitikerne» senere har profitert sterkt på. 

Opplevelsen av å være utestengt ble også en erfaring for mange gjennom Schröderregjeringens hardhendte «Agenda-2011»-politikk og gjennom tapet av arbeidsplasser i kjølvannet av finanskrisen 2008–09. Grupper som tidligere hadde trygge og sikrede posisjoner er gjennom prekære Hartz-IV-betingelser blitt frarøvet grunnlaget for samfunnsmessig anerkjennelse og personlig selvaktelse, og dermed også mye av det som ligger til grunn for tiltro til de politiske institusjonene. Antallet borgere uten tillit til «systemet» er ikke ubetydelig i Tyskland. Mistroen og desillusjonen i disse gruppene er en «ressurs» for allehånde demagoger. 

Emosjonaliseringen av politikken 

I kjølvannet av 68-oppgjøret oppsto en ny ekspressiv følelseskultur. Frank Biess beskriver den som en «emosjonalisering av politikken». Aksjonsformene ble voldsommere og mer mangfoldige, demonstrasjonene ble til gateteater eller gateslag, det anarkistiske og karnevalistiske ble mye tydeligere. Hos den enkelte skulle behovsundertrykkende maktstrukturer sprenges i stykker nedenfra gjennom nye alternative livsformer: basisdemokrati, selvorganisering, kollektive boformer, ikke-autoritære barnehager, fri sex og utprøving av narkotika. Indre patologier skulle drives ut, og det autentiske selvet skulle realiseres gjennom kollektiv politisk kamp. I de nye sosiale bevegelsene, herunder særlig antiatomkraft- og fredsbevegelsen, ble kultiveringen og politiseringen av følelsene og angsten en sterk drivkraft i seg selv. 

Tilpasning og opprør – protestformenes konvergens

De revolusjonære har for lengst avsluttet sin «marsj gjennom institusjonene». På veien frem har samfunnet blitt modernisert og demokratisert, og veldig mye av det opprørerne sto for er blitt mainstream. Også formene for protest og motstand har satt seg fast. Gatedemonstrasjonenes preg av konfrontasjon er mye av den samme i dag som for 50 år siden. Den store forskjellen er at den politiske emosjonaliseringen ikke lenger er noe de venstrealternative miljøene har monopol på. 

I det økonomiske underets kjerneperiode (1953–1969) var den klassiske konservative politikeren en stiv og korrekt skikkelse. Han foraktet urostiftere og «gatens parlament» og hans politiske angst var primært rettet mot krefter som truet statsmaktens autoritet. I dag har høyrepopulister og konspirasjonstenkere annammet politikkens ekspressive emosjonskultur med samme selvfølgelighet som Hamburgs og Berlins anarkistiske gatekjempere. De målbevisste provokasjonene og hangen til tilspissing og konflikt viser kontinuiteten i aksjonsformer mellom 60-/70-tallets venstreorienterte kamporganisasjoner og de høyrepopulistiske bevegelsene. 

Det ideologiske grunnlaget for studentbevegelsens fremste kamporganisasjon, SDS, og høyrepopulistene med AfD i spissen, er selvsagt svært forskjellig, men fiendene var og er i en viss forstand de samme – «systempartiene», elitene og en «løgnaktig» presse. Selv om angstobjektene er ulike, finnes det likheter i frykten for fremtidig sammenbrudd og undergang. For fredsbevegelsen og for 70/80-tallets nye grønne partier gjaldt frykten atomstråling, giftstoffene i bakken og den totalutslettende atomkrigen. Det nye høyre dyrker forutsigelser om at muslimene, migrantene og «systemet som beskytter dem» vil bringe Tyskland mot en katastrofe – om man ikke endevender det bestående. 

Høyrepopulisten, konspirasjonstenkeren og raseriborgeren har gjenskapt post-1968-periodens ekspressive følelseskultur. Grunnlaget for den nye kulturen – mønstrene for det Frank Biess omtaler som «følelsenes offentlige skueplass» – ble lagt av 68-generasjonen, men de mest aktive til å utnytte den er i dag det nye ytre høyre. I samme perspektiv kan man se filosofen Marc Jongens (AfD-representant i Bundestag og elev av Peter Sloterdijk) mobilisering for gjenmobilisering av tyskernes «thymotiske energier» – kultivering av sinne, stolthet og opprørthet som modus for selvhevdelse i kampen mot de politisk korrekte elitene og et «ungt og vitalt islam». 

Den som tar en gjennomsnittlig demonstrasjon under «Querdenker»-fanen (som samler anti-koronademonstrantene) nærmere i øyesyn vil bli vitne til et rikt skue – et spenn fra det latterlige via det karnevalistiske og gateteateraktige til det voldelige og frastøtende. I sentrum for begivenhetene vil man finne Q-aktivistene med sine aluminiumshatter, gassmasker og groteske gule armbind. Mange av de opptredende bærer gammelhippiens klamotter, en hel del har tilbrakt år av sine liv i esoterikkens subkulturer, flere har tatt steget fra én fundamentalopposisjon til en annen; alle har gitt seg hen til et følelses- og fantasistyrt bilde av virkeligheten. 

QAnon og de høyreekstreme

QAnons muligheter for videre vekst i Tyskland beror på koronapandemiens videre spredningskurver, og ikke minst politikernes og myndighetenes håndtering av den. Fortsetter situasjonen med nedstengninger og innskrenkning av frihetsrettigheter, vil et rikholdig råmateriale for utvikling av nye konspirasjonsfortellinger foreligge. 

Den store faren er at båndene mellom QAnon-bevegelsen og de eksplisitt høyreekstreme konspirasjonsmiljøene styrkes, og at oppslutningen om QAnon blir en egen rekrutteringsvei inn til de etablerte høyreekstreme organisasjonene. I sin seneste årsrapport (2019) anslår det tyske «Verfassungsschutz» at cirka 32 000 personer kan tilordnes den høyreekstreme scenen.[7] Rundt en tredel av disse kan utgjøre en betydelig voldstrussel. Oppslutningen om den tyske QAnonbevegelsen er anslått til 150 000–170 000 personer, altså det femdobbelte av den høyreekstreme scenen. For deler av QAnon-folket, og særlig de som er inspirert av «alternative» ideer, kan det være sperrer mot å bevege seg i retning organisert høyreekstremisme eller nynazisme, for andre ikke. Alene de store tallene gjør det nødvendig å følge utviklingen årvåkent.

Motstandskraft mot politiske og ideologiske eksesser

Et paradoks i å omtale Tyskland som eksessenes og konspirasjonenes land, er at landet i dag har en udiskutabel posisjon som et av verdens mest stabile og velfungerende demokratier. Politiske flertallsdannelser både nasjonalt og regionalt er gjennomgående forankret i det man kan beskrive som «det brede sentrum», og til forskjell fra ytre høyre-partiene i flere av nabolandene er det høyrepopulistiske AfD ikke i stand til å øve politisk innflytelse, til tross for sine representanter i Forbundsdagen. Den solide forankringen av demokratiske og republikanske verdier i befolkningen er også dokumentert i holdningsundersøkelser og verdibarometre. 

Utfordringene knyttet til ekstremisme og konspirasjonstenkning, utenforskap og avmakt er likevel åpenbart til stede. Styrken med Tyskland er at demokratiets verdier er dyrekjøpte, og at erfaringene med krig og diktaturer – og tiår på tiår med bearbeiding av erfaringene fra dem – etterhvert har frembrakt en grunnfestet motstandskraft mot politiske og ideologiske eksesser. Stilt overfor et fenomen som QAnon er nok Tyskland betydelig bedre rustet enn opprinnelseslandet på den andre siden av Atlanteren.


[1] Video i nettmagasinet t3n, 18.11.20.

[2] Jochen Roose: «Sie sind überall». Eine repräsentative Studie zu Verschwörungstheorien, Konrad-Adenauer-Stiftung, september 2020. https://www.kas.de/documents/252038/7995358/Eine+repräsentative+Umfrage+zu+Verschwörungstheorien.pdf/0f422364-9ff1-b058-9b02-617e15f8bbd8?version=1.0&t=1599144843148

[3] Eirik Høyer Leivestad: Frykt og avsky i demokratiet, Vagant, 2020.

[4] En god oversikt finnes i Die Zeit Geschichte 2/13, «Anders Leben».

[5] Frank Biess: Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik, Rowohlt, mars 2019.

[6] Annette Simon: «Wut Schlägt Scham», Blätter für deutsche und internationale Politik 10/2019.

Julegavetips tyskspråklig litteratur

En Facebook-venn ba meg nylig om tips til tyskspråklig litteratur. Det var snakk om gavetips til en som leste tysk motstandsløst, og det kunne være både romaner og sakprosa. Jeg tok en kort tenkepause, og lagde en liste. Vedkommende ble godt fornøyd. Jeg har nå gjennomgått listen på nytt, lagt til et par titler og justert og redigert litt i teksten.

Jeg har bevisst utelatt den klassiske litteraturen og andre eldre titler. Faglitteratur i streng forstand – i mitt tilfelle primært filosofi, sosiologi og rettshistorie – er også utelatt. Første del av listen er hovedsakelig basert på anmeldelser og debatter i tyske medier, og av inntrykkene fra mine tre dager på årets bokmesse i Frankfurt; andre del av bygger på egen lesing og er mine anbefalinger ene og alene. Enkelte av disse er grundigere omtalt andre steder på «Tysktime» (merket *).

Spørsmålet er så: kan dette være av interesse da? Hvor mange kan ha nytte og glede av noe sånt – utfra en nøktern betraktning av hvor mange som rent faktisk behersker å lese litteratur på tysk uten alt for stor møye? Jeg gikk gjennom FB-vennelista mi, og fant ut at det sikkert kan dreie seg om opptil 70-80 personer – og det er da ikke så rent lite?

Her er kommer nå uansett listen. Det er selvsagt helt personlig og temmelig uambisiøst det hele, preget av hva jeg tilfeldigvis har råket til å lese og ellers merket meg ved, og aldeles ikke på noen måte ment som noen slags «kanon» (det skulle tatt seg ut). Mange titler som ikke er på listen kunne godt vært tatt med, men da ville den fort blitt for lang.

Skulle du være ute i et noe så sært ærende som å kjøpe julegave til tysklesende venner, kan den kanskje være til litt nytte:

I. HELT NY LITTERATUR

a) Romaner – i fokus på årets bokmesse i Frankfurt, gode anmeldelser:

– Saša Stanišić: „Herkunft“* – Årets vinner av „Den tyske bokprisen»; stilfornyende og aktuelt om identitet og opprinnelse av den tysk-bosniske forfatteren iflg. kritikerne. Står først på min leseliste nå.

– Eugen Ruge: «Metropol» – Dramatisk fortelling om forfatterens besteforeldre, som var til stede/var aktører under Moskvaprosessene i 1937; Ruge er en av de mest betydningsfulle av eldre, nålevende tyske forfatterne med østtysk bakgrunn.

– Jackie Tomae: „Brüder“ – Historien om to tyske menn, barn av samme far som har gitt dem samme mørke hud, men som ellers har levd komplett forskjellige og adskilte liv; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

– Nora Bossong: «Schutzsone» – Historien om en internasjonal hjelpearbeider som konfronteres med hva som er «sant» og «hva som er virkelig» under en jobb/et opphold i Afrika; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

b) Saksprosa – årets el. fjorårets utgivelser:

– Harald Jähner: «Wolfszeit – Deutschland und die Deutschen 1945-1955» – En hel fantastisk sosialhistorisk beretning om hverdagslivet i ruinenenes, selvbedragets, nødens og behendighetens etterkrigstyskland 1945-1955. Vinner saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor. Har nylig lest den, min anbefaling nr. 1 på saksprosasiden.

– Stephan Detjen, Maximilian Steinbeißer: «Die Zauberlehrlinge» – nøster opp mytene om at Merkel begikk „rettsbrudd» under håndteringen av flyktningkrisen i 2015-16.

– Cornelia Koppetsch: «Gesellschaft der Zorn» – en bestselger om mekanismene bak/kildene til raseriet som bygger opp under nåtidens høyrepopulisme (NB: forfattteren har nylig kommet i trøbbel pga. ufullstendig angivelse av kilder og sitater, men det i seg selv gjør ikke nødvendigvis boken dårligere).

– Volker Weidmann: «Das Duell» – om det (nesten) livslange vennskapet og fiendskapet mellom Günter Grass og kritikerlegenden Marcel Reich-Ranizky.

– Frank Biess: «Republik der Angst» – en bok som går i dybden på fenomenet «German Angst», og finner både positive og negative sider; nominert på kortlista til saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor.

II. NESTEN NY LITTERATUR – UTGIVELSER PÅ 2010-TALLET

a) Romaner – personlige anbefalinger, også omtalt på min blogg «Tysktime»:

– Daniel Kehlmann: «Tyll»* – Leken, burlesk og ekstremt fascinerende fortelling fra 30-årskrigens galskap og grusomhet.

– Robert Menasse: «Die Hauptstadt“* – Vinner av fjorårets tyske bokpris (2018), noe så spesielt som en politisk krim fra EU-kommisjonen i Brüssel.

– Katja Petrowskaja: „Vielleicht Esther“ – Meget sterk historie med bakgrunn i forfatterens ukrainsk-jødiske familie, som forsvant helt i Auschwitz, eller emigrerte til USA, og som forfatteren i nåtid forsøker å nøste opp i.

– Lutz Seilers: «Kruso»* – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen sommeren før murens fall, i bakgrunnen minnene om de som fikk havet som grav. Vinner av den tyske bokprisen 2014.

– Christian Kracht: «Imperium“*; «Die Toten»* – To svært gode romaner av den sveitsiske stilisten og provokatøren Kracht, kanskje en slags Hamsun eller Celine for vår tid.

b) Saksprosa:

– Ulrich Raulff: „Kreis ohne Meister – Stefan Goerges Nachleben“* – En fascinerende beretning om den kretsen rundt dikterfyrsten Stefan Goerge, og dens mangeslungne ettervirkninger.

– Wolfram Eilenberger: „Zeit der Zauberer – Das grosse Jahrzehnt der Philosophie 1919-1921“* – Livene og verkene til de fire samtidige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Ernst Cassirer settes i scene i det dramatiske ti-året 1919-1929.

– Herfried og Marina Münkler: „Die neuen Deutschen – ein Land vor seiner Zukunft“* – Kloke og nøkterne betraktninger om innvandringslandet Tyskland etter flyktningkrisen 2015 av landets fremste statsviter og hans hustru, litteraturprofessoren Marina Münkler. En betinget optimistisk bok.

– Peter Neumann: „Jena 1800 – Die Republik der freien Geister“ – Nærbilde av Schlegelbrødrene og kvinnene deres, Schelling, Fichte, Novalis, Schiller, Goethe med flere i Jena og Weimar i overgangen 1700-1800-tallet.

*) Bøker omtalt i „Tysktime“

Bokmessen i Leipzig

Bokmessen i Leipzig, «Leipziger Buchmesse», går av stabelen i disse dager. En rekke priser deles ut, hvorav de mest sentrale er prisene for beste bok innen skjønnlitteratur og saksprosa. Bokmessen i Leipzig er på en måte lillesøsteren til bokmessen i Frankfurt. Den har ikke alltid vært det. Messen har røtter helt tilbake til 1600-tallet og var i hele perioden frem 1945 større og mer betydningsfull enn messen i Frankfurt. I det meste av DDR-tiden hadde den utstillere og publikum også fra vest. Utover 1990-tallet og frem til i dag har den hatt en jevn stigning i besøkstallene, og antall arrangementer (podiumssamtaler, forfatterintervju, foredrag) kom i 2018 opp i mer enn 1800. For 2019 meldes det om en dobling av antall arrangementer.

Prisen for beste skjønnlitterære verk gikk til Anke Stellings «Schäfchen im Trockenen» («De som har sikret seg»). Romanen handler om fattigdom, ydmykelser og eksistenskamp i kunstner – og «selvrealiseringsmiljøene» i dagens indre Berlin. I følge anmelderne er den et rasende angrep på klasseskillene som reproduserer seg på nytt bak fasadene av liberalitet, frihet og vellykkethet i metropolens nye middelklasse. Süddeutsche Zeitungs anmelder, Jens Bisky, sier romanen har en kvalitet som er «sjelden i tysk samtidslitteratur», og leste den «atemlos» («uten pustepause»). En annen roman som også lå godt an til å vinne prisen var Kenah Cusanits «Babel», en kontekstrik og mangefasettert fortelling om arkeologen Robert Koldeways utgravninger av det mesopotanske Babylon på begynnelsen av 1900-tallet

Prisen for beste saksprosaverk ble tildelt journalisten Harald Jähner for hans «Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55» («Ulvetid – Tyskland og tyskerne 1945-55»), i følge anmelderne en sterkt beretning fra en periode hvor det – med rette – ydmykede Tyskland måtte gjenskape seg selv. Det er en fascinerende periode (har selv jobbet en del med den i det siste) med fattigdom, bolignød og reiseforbud, naziløgner som fortsetter å eksistere, irritasjon over «Kollektivschuldtesen», brutalitet i omgangsspråket og gjerningsmenn av alle kalibre som vender tilbake til dommerstillingene og professoratene sine. Samtidig vedtas også en av de mest liberale og progressive grunnlover verden har sett, og valutareform og Marshallhjelp danner grunnlag for vekst og gryende optimisme. Jähners bok skal definitivt anskaffes. Også i saksprosaklassen var det flere andre gode priskandidater, bl.a. Frank Biess’ «Republik der Angst». En bok om angsten for kriser og katastrofer i det vestyske etterkrigssamfunnet, og om betydningen dette har hatt for den politiske kulturen.

Det er generelt lite dekning av de to bokmessene, og prisene som utdeles der, i norske kulturmedier. Akkurat nå skrives det mye om bokmessen i Frankfurt 2019, og Norges status som gjesteland der til høsten. Det er bra! Utfordringen er å holde interessen oppe etter at flyene med bransje- og PR-folk har reist hjem i oktober. Om man lykkes med det, kan det kanskje også dryppe noen dråper på lillesøster Leipzig – som opp til i dag har vært så godt som totalfraværende i norske medier.

Foto: By Amrei-Marie – Own work, CC BY-SA 4.0,