Gapskratten som avgjorde det tyske valget – men hva lo han av?

Bildet av en leende tysk ministerepresident gikk i juli i år viralt. Problemet med skrattlatteren til mannen på bildet, CDUs Armin Laschet, var ikke latteren i seg selv, men at den skjedde midt under en alvorstynget seremoni for ofrene for flomkatastrofen i Rhein-Erft-Kreis vest i Tyskland og at den som lo både var den katastroferammede delstaten Nordrhein-Westfalens øverste leder og CDU/CSUs toppkandidat under høstens valg på ny tysk forbundsdag. Et personlighetstrekk – Armin Laschets velkjente «rheinische Frohnatur» – som inntil da hadde vært regnet som en plussfaktor ble på et blunk fatal.

Foto: AFP/Marius Becker

At latteren ble sluppet samtidig med forbundspresident Frank-Walter Steinmeiers (SPD) tale til flomofrene gjorde ikke saken bedre. Nytt fra situasjonen i sommer er at vi nå også vet hva Laschet og mannen ved siden av ham, den lokale CDU-toppen Frank Rock, lo av. I følge avisen «Kölner Stadtanzeiger» skal det utløsende for gapskratten nemlig vært en kommentar fra Rock noe i retning av at Laschet «.. jo jammen meg er like liten som Steinmeier». Banal lytehumor mellom personlig bekjente partikollegaer med andre ord. Men til feil tid og på feil sted – og definitivt utilgivelig uvitende om kamerablikkets allestedstilværelse i vår tid.

Bildet av den leende Laschet utløste massiv kritikk fra hele det politiske spekteret. «Respektløst» og «usmakelig», var blant kommentarene. Fremfor alt begynte det å bre seg en tvil også innad i eget parti om Laschets dømmekraft i kritiske situasjoner, og om han virkelig var den riktige mann som Tysklands kommende forbundskansler. Både Laschet og Rock var raskt ute med å beklage latteren. Men da var det allerede for sent. De relativt gode målingene CDU/CSU hadde hatt inntil da tok slutt, og innledet en nedgangsbølge som partiet ennå ikke har klart å snu. Ved valget på ny forbundsdag i september ble SPD under ledelse av Olaf Scholz største parti, og fra i desember i år også Tysklands nye forbundskansler.

CDU/CSU var nok politisk svekket – profilløst og styringstrøtt, vil mange si – også før Laschets fatale latter. Det sier uansett en god del om driverne i vår tids personifiserte valgkamper at det ikke var kampen om de politiske innholdene, men et øyeblikks ubetenksomhet fra dens politiske frontfigur som utløste nedgangsbølgen for den vaklende giganten.

«Akt dere på språket!»

I kjølvannet av CDU/CSU-krisen, EU-dramaet om en felleseuropeisk flyktningavtale, syndebukkjakten på Mesut Özil og mye mer, leser jeg et langt intervju i Die Zeit med forbundsdagens president, den mangeårige CDU-politikeren, eks-finansministeren m.m Wolfgang Schäuble: «.. man må alltid tro på moderasjonens kraft, på kompromissene, diskursen – og å gi opp CSU som folkeparti er feilslått.» Noen uker tidligere ga forbundspresident Frank-Walter Steinmeier sitt årlige sommerintervju til ZDF hvor han, med CSU-toppenes bruk av forgiftede termer som «asylturisme» og «flyktninglønn» som bakteppe, anmodet de etablerte partiene om «å akte seg på språket.»

Og rent faktisk: nå er det mobilisert for en „Aufstand der Mitte“ innad i CSU, krefter som vil forsvare den liberal-konservative arven som partiet også kan påberope seg. Schäuble og Steinmeier, to skikkelser som har levd i, med og av makten tiår etter tiår, er ikke i alt og ett min type tobakk. Men jeg priser meg lykkelig for at Europa fortsatt har politikere og statsmenn av en slik støpning.

Foto: Kuhlmann /MSC [CC BY 3.0 de (https://creativecommons.org/licenses/by/3.0/de/deed.en)%5D, via Wikimedia Commons

Den tyske (og italienske) presidenten – ikke kun seremonimester(e)

Den tyske presidenten, «Der Bundespresident», er den tyske stats formelle statsoverhode. Presidenten velges ikke ved ordinære valg, som i mange andre land, men etter en grunnlovsfestet prosedyre der både Bundestags medlemmer og andrekammeret «Bundesrat» samt enkeltstående personer fra kultur- og samfunnsliv avgir sine stemmer. Nåværende president er Frank-Walter Steinmeier, sosialdemokrat (SPD) og tidligere utenriksminister i den forrige storkoalisjonen mellom CDU og SPD (bildet). Presidentene har en god del oppgaver utover det seremonielle. Han/hun sitter f.eks. alene på beslutningen om oppløsning av Bundestag og utskriving av nyvalg. Presidenten må også signere alle føderale lover for at de skal oppnå endelig gyldighet. Han har nektet slik godkjenning i 8-9 tilfeller etter krigen, som oftest fordi beslutningsprosedyrene ikke har vært ansett som forfatningsmessige. Grunnlovens bokstav er ikke til hinder for at presidenten kan nekte å akseptere oppnevningen av bestemte ministre, men grunnet konstitusjonell sedvanerett som ble etablert i en konflikt mellom Adenauer og president Heuss i forbundsrepublikkens barndom, har ingen president til nå gjort bruk av denne muligheten.

I tillegg til presidentens fullmakter er det i grunnloven lagt inn en rekke Check- and Balance-mekanismer gjennom krav til to-kammerbehandling (Bundesrat) og ikke minst en vid prøvingsrett fra forfatningsdomstolens side i forhold til både lover og enkeltbeslutninger. Dette var noe de tyske grunnlovsfedrene bevisst ønsket etter erfaringene med krig og fascisme, og med Weimarrepublikkens kaos og ustabilitet. Den italienske konstitusjon ble laget på grunnlag av de samme erfaringene. Det er også grunnen til at de har flere likhetstrekk. Under forsommerens strid rundt den italienske presidentens veto mot oppnevningen av en bestemt minister i den nye italienske regjeringen ble disse spørsmålene aktualisert på nytt. At så mange hadde vansker med å begripe bakgrunnen for den tyske og italienske konstitusjonens utforming, og ikke var i stand til å forestille seg et konstitusjonelt demokrati som noe annet enn et system med en-kammermodell og flertallsbeslutninger ispedd bindende folkeavstemninger og domstoler uten statsrettslige fullmakter, var sannsynligvis en hovedårsak til at debatten fikk en så høy temperatur som den fikk.

SPD og trøbbelet med toppkandidatene

Det pågår forpostfektninger mellom de to partiene i den tyske storkoalisjonen, SPD og CDU, om hvem som skal fremmes som kandidat til posten som Bundespresident etter Joachim Gauck. Valget står mellom koalisjonens finansminister, Wolfgang Schaüble, CDU og utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, SPD. Steinmeier vil bli en svært kompetent og samlende president. Men det spørs om ikke SPD bør spare ham til Bundeskanzlerposten neste år – også selv om han tapte så det sang mot Merkel i 2009. I tillegg til sin erfaring og kompetanse og sin statsmannsaktige utstråling av ansvarlighet (noe mange år som toppbyråkrat i Kanzleramt også har bidratt til) har han et image som en «good guy», ikke minst etter at han for noen år siden opererte bort og donerte den ene nyren sin til sin syke hustru. Sigmar Gabriel på sin side er slagferdig så det holder, men han sliter til gjengjeld med sin oppfarenhet og kantethet. Som du selv sier, vil han ha store problemer i en personvalgkamp mot Merkel.

Etter 70- og 80-tallets to store høvdinger, Willy Brandt og Helmut Schmidt, har det å finne fram til sterke og samlende lederskikkelser vært en kjempeutfordring for SPD – og da både til kanzlerkanditat- og partilederposten. Det har vært mye støy og mye konflikter, og mange som har kommet og gått. I perioden 1983-1998 mislyktes i tur og orden Hans-Jochen Vogel, Johannes Rau, Oscar Lafontaine («svikeren») og Rudolf Scharping med å frata Helmut Kohl kanzlerposten. SPD har etter tusenårsskiftet også hatt et storforbruk av partiledere, hvorav mange allerede er i ferd med å havne i glemmeboken: Franz Müntefering, Kurt Beck og Matthias Platzeck (det eneste, og ganske mislykkede, forsøket til nå på å sette inn en person med DDR-bakgrunn som partileder.). Unntaket fra dette, og den eneste «lysende» SPD-skikkelsen etter Brandt/Schmidt-æraen, er nok Gerhard Schröder og den rød-grønne koalisjonen han ledet fra 1998-2004. Han fikk med sin «Agenda «2010» iverksatt en skjellsettende arbeidslivsreform med stor virkning og aktualitet den dag i dag, men også han falt etterhvert for eget grep. Så har vi Peer Steinbrück da, kanslerkandidaten i 2013 som ble valgt etter et merkelig spill med/mot herrene Gabriel og Steinmeier, men som etter tapet umiddelbart gikk tilbake til sin innbringende foredragsvirksomhet og et stille liv som backbencher.

«Tapet» i 2013 var for øvrig ikke et tap i streng forstand, siden valgresultatet innebar et tallmessig flertall for rød-rød-grønt (SPD, Linke, Grünen), men som det på daværende tidspunkt var umulig å ta ut i noe regjeringsdyktig flertall, iallefall med Steinbrück som kansler. Nå foran 2017-valget er atter nye navn i spill, bl.a. EU-parlamentets mangeårige president, Martin Schulz, partiets nestleder Andrea Nahles (som er omstridt, selv om SPD skriker etter en egnet kvinnelig toppkandidat) og Hamburg-delstatspresidenten Olaf Scholz (som sørget for rent SPD-flertall i Hamburg ved forrige valg). Jeg tror SPD nå burde ta en pause fra forsøkene på å løse sine problemer med stadig nye navn. Sats på det trygge og styr unna mannsskikkelser med ustadig humør og stort ego. Min mann er Frank-Walter Steinmeier.