Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ)

En endeløs strøm av hat

Publisert i Transit Magasin 22. februar 2022

En spektakulær rettssak utspiller seg for Landesgericht Frankfurt nå i disse dager. På tiltalebenken sitter en 54 år gammel mann fra Berlin. I følge tiltalen skal mannen i perioden 2018-2021 ha avsendt mer enn 100 trusselbrev pr. mail, sms og fax med sterkt rasistisk og høyreekstremt innhold. Trusselbrevene har vært undertegnet med «Heil Hitler NSU 2.0» – altså med tydelig pek mot en slags generasjon 2 av beryktede «Nationalsosialistischen Untergrund» (NSU) som på 90-tallet sto bak drapene på ni mennesker med migrasjonsbakgrunn og en politibetjent. Trusselbrevene har ofte hatt form av «dødsdommer» forkynt i kvasijuridisk stil.

Illustrasjonsfoto: Canva

Mottakere av trusselbrevene har vært profilerte kvinner med migrasjonsbakgrunn, representanter for venstrepartiet Die Linke, skuespillere, journalister, advokater m.fl. Drapstruslene har blitt ledsaget av skjellsord som “Türkensau”, “Fotze”, “Abfall”, “Volksschädling” – «tyrkergris», «ludder», «avfall», «folkeskadedyr». Et av de første trusselbrevene ble sendt til den kvinnelige advokaten Seda Basay-Yildiz, som bl.a. var kjent gjennom sin rolle som bistandsadvokat for etterlatte i den langvarige rettsprosessen mot NSU. Disse truslene var ekstra grove fordi de også innbefattet trusler mot hennes foreldre og hennes 2-årige datter. Sistnevnte ble omtalt med fornavn, for deretter å bli truet med å bli «slaktet».

De ulike trusselbrevene har vært toppoppslag i mediene fra det første dukket opp i august 2018 til den tiltalte, «Alexander M.», ble pågrepet i mai 2021. Sakens sprengkraft har ikke blitt mindre av at sporene etter gjerningspersonen(e) helt fra første stund har pekt i retning av hovedpolitistasjonen i Frankfurt. Forut for hvert trusselbrev ble det nemlig registrert søk fra computere i Frankfurtpolitiet på den aktuelle truede personen i politiets interne datasystemer. Dette var informasjon som var nødvendig for å nå fram til de aktuelle trusselobjektene, ettersom disse av sikkerhetsgrunner hadde sørget for å holde informasjonen båndlagt.

Sporene pekte i retning av en politikvinne som viste seg å være en av flere i en politiintern høyreekstrem chatgruppe. Politikvinnen er nå suspendert. I kjølvannet av suspenderingen har en rekke andre polititjenestemenn med høyreekstrem bakgrunn blitt satt under etterforskning. Det har likevel vært krevende å legge fram strafferettslig holdbare bevis for at nevnte polititjenestemenn står bak trusselbrevene. Mulighetene for at gjerningsmennene skulle ha sitt utspring i et høyreekstremt nettverk i Frankfurtpolitiet har likevel resultert i et økende politisk press både mot politiledelsen i Frankfurt og mot delstaten Hessens justisminister Peter Beuth (CDU). Mot sistnevnte har det fra flere hold vært stilt krav om at han burde forlate sin post.

Man må derfor anta at det gikk et lettelsens sukk gjennom toppetasjene i Frankfurt og Wiesbaden (hovedstad i delstaten Hessen) da meldingen om fengslingen av Alexander M. i Berlin i mai 2021 tikket inn. I utgangspunktet passer hans bakgrunn perfekt inn i klisjeene på en gjerningsmannprofil i saker som dette: Arbeidsløs IT-tekniker, tidligere straffet for vold, bedrageri, trusler og besittelse av barnepornografi, en enslig hatefull nerd som har sittet i sin møkkete leilighet uten særlig andre gjøremål enn å surfe rundt på høyreekstreme nettsteder og å spre om seg med hatbudskaper. 

Politiets etterforskere kom på sporet av Alexander M. gjennom gjenkjenning av mønstre i hans språkføring, en likhet mellom «Form und Duktus» i trusselbrevene og i tekstene til en profil på høyreekstreme nettsteder. Mistanken ble styrket gjennom sakkyndige rapporter fra profesjonelle lingvister. Ved ransaking av Alexander Ms leilighet ble det gjort funn som ytterligere understøttet foreliggende tiltalebeslutning, herunder en rekke personalopplysninger om mottakerne av trusselbrevene som var lagret på Alexander Ms computer.

Gjennombruddet kan i utgangspunktet ansees som et glansstykke i politifaglig etterforskningsarbeid. Likevel står spørsmålene i kø. I særlig grad stiller mange spørsmål ved tiltalens teori om at Alexander M. kom seg til trusselbrevmottakernes personalopplysninger ved å utgi seg som politietterforsker i telefonhenvendelser til sine angivelige kollegaer. Konsekvensen er at mistanken om en forbindelse til det høyreekstreme nettverket i Frankfurtpolitiet i praksis har blitt lagt død før rettssaken er kommet i gang.

Fra Alexander Ms egne forklaringer er det foreløpig lite å hente. Han nekter enhver befatning med trusselbrevene, og påstår at personaldataene som ble funnet på hans computer «..bare er noe han har kopiert fra darknettet».

En augustdag i 2018 ble det i løpet av ti minutter gjort syv søk på tre av Frankfurtpolitiets informasjonssystemer på advokat Seda Basay-Yildiz. Kun 90 minutter senere mottok hun det første trusselbrevet. Etterforskernes forklaring på dette som «en tilfeldighet» har gjort at selv en moderat og «systemvennlig» kvalitetsavis som Frankfurter Allgemeine Zeitung har stilt seg åpent kritisk til flere deler av tiltalen. Også en gruppe ofre – med nevnte Basay-Yildiz, skuespilleren ldil Baydar og Die Linke-politikeren Janine Wissler i spissen – har i en egen erklæring beskrevet etterforskningen som svært lite tilfredsstillende:

«Det er en skandale at etterforskningen kun har rettet seg mot en enkelt antatt gjerningsmann. NSU-2.0-komplekset er ikke oppklart gjennom foreliggende tiltale, det finnes sterke indisier for, i det minste, målrettet videreformidling av personaldata fra politiets indre sirkler.»

Siste ord er neppe sagt i denne saken. Under det videre forløpet av rettsprosessen vil bistandsadvokatene garantert presse på for bedre og grundigere belysning av «politisporet». Viser det seg å være hold i dette, står vi overfor en politiskandale av de helt store i tysk etterkrigshistorie – en skandale som også vil kunne få betydelige politiske ettervirkninger.

Spd-veteran må «skamme seg» – identitetspolitikk på avveie

Jeg trodde aldri jeg skulle åpne kjeften min om den identitetspolitiske støyen som nå herjer rundt, som tiltar og som hindrer oss fra å nærme oss stridsspørsmål som burde være løsbare med alminnelig klokskap og empati. Jeg hater «anti-woke» mer enn «woke», men begge irriterer med sin opphissede ensidighet. Selvsagt fins det strukturell rasisme, selvsagt må en moderne refleksiv minnepolitikk konstant kunne (re)vurdere både gatenavn, statuer og parkbenker. Og selvsagt må det feires som et gigantisk fremskritt at alle varianter av kjønnsidentiteter kan leve livene sine som de vil, og få samfunnsmessig anerkjennelse og rettslig sikring for dette.

Wolfgang Thierse (foto: Christliches Medienmagazin, BY CC 2.0)

Men når det går så langt at sosialdemokratiske SPD, Willy Brandts parti, Arbeiderpartiets søsterparti, har fått det for seg at en av partiets absolutte hedersmenn, DDR-motstandsmannen og den tidligere Bundestagspresidenten Wolfgang Thierse, må «skamme seg» fordi han (kanskje i litt for frimodige termer) i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) våget å stille spørsmål ved enkelte av den identitetspolitiske diskursens figurer, da blir selv sindige meg fristet til å spørre hva i helvete det er som foregår. Hovedbudskapet i Thierses’ artikkel var grunnleggende sett ikke noe annet enn en insistering på at «det store politiske vi» ikke må forsvinne i bølgen av mobilisering av allehånde partikulære identitetsbesvergelser, til høyre og til venstre.

Wolfgang Thierse var mannen som brøt alle normer for hva en forbundsdagspresident kan gjøre da han på begynnelsen på 2000-tallet deltok i en sitdownaksjon mot nynazister i Berlins gater. Thierse (77 år) er en helt ut i fingerspissene liberal humanist og sosialdemokrat som står for det aller beste det progressive Tyskland kan fremby. Han ledet over lang tid partiets verdikommisjon, og er vel det nærmeste man kan komme en folkekjær, upopulistisk sosialdemokratisk politiker. Nå har han konfrontert partiledelsen m/Saskia Esken og tidligere JUSO-leder Kevin Kühnert i spissen med spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem. At det fortsatt ikke foreligger noe svar fra partiledelsens side, kan tyde på at de har manøvrert seg opp i et hjørne og ikke helt vet hva de skal si.

Historien om Thierse faller sammen med striden om en annen SPD-hedersperson, den høyt respekterte partiveteranen og emeritterte politologen Gesine Schwan, som for en tid siden ledet en debatt om kjønnsidentitet hvor en kvinnelig journalist fra Frankfurter Allgemeine Zeitung kom i skade for å fremføre «ukorrekte»posisjoner. Nå er Schwan (og SPD) under heftig kritikk fra bl.a. en gruppe av skuespillere med transidentitet for å ha sluppet «tvilsomme» stemmer til.  Den tyske venstrefløyens hovedorgan, Die Tageszeitung (TAZ), skriver i en kommentar: «Misforståelser, opprørthet, eksploderende egos – disse to sakene illustrerer hvor bedrøvelige de identitetspolitiske debattene kan bli. .. Det handler ikke om de beste argumentene, men om egen integritet, som man aggressivt må forsvare, enten man er en queer person eller hvit mann». Kommentaren avslutter slik: «Autentisitet er bra, avstand til hva en holder på med nødvendig, taleforbud mot det en ikke liker, forbudt».

Thierse har fått mye støtte internt i partiet for sitt utspill. Saken ble 8. mars også kommentert av historikeren Peter Brandt (Willy Brandts eldste sønn) og forleggeren Detlef Prinz i en artikkel i FAZ. Hovedpoenget var den dårlige håndteringen av saken fra partiledelsens side, noen som i denne sammenheng betyr duoen Saskia Esken/Kevin Kühnert alene. Noe svar på Thierses spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem foreligger ennå ikke, og i stedet for å tilby en åpen og felles plattform for diskusjon om SPDs retningsvalg («Hva er vårt felles grunnlag?) anklager Brandt/Prinz lederduoen for å drive skadebegrensning gjennom å «telefonere rundt». Det er sikkert mulig å lese en slags «generasjons-» og/eller «kulturkonflikt» inn i denne saken, og altfor bastante konklusjoner skal en kanskje være forsiktig med. Alle synes imidlertid å mene at håndteringen fra partiledelsens side har vært klønet, og at SPD nå (nok) en gang er i ferd med å grave seg ned i en selvfortærende konflikt, med risiko for nye runder med fall på partibarometrene. Det er noe man virkelig ikke unner det hederskronte partiet.