Friedrich Schiller

«Stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser» – Ytre høyre om regjeringenes Coronapolitikk

En rekke europeiske byer har opplevd gateopptøyer og demonstrasjoner mot myndighetenes Coronapolitikk, senest i Amsterdam, i fjor høst ved fysisk storming av trappen til Riksdagsbygningen i Berlin. Aksjonistene er en broket forsamling – esoterikere av alle slag, vaksinemotstandere, konspirasjonsteoretikere, venstre- og høyreekstreme og en stor gruppe av såkalte «Wutbürger» – «raseriborgere» som oppildnet av nettets halv- og helløgner driver sine opprør fram. En av de mest stabilt tilstedeværende gruppene på scenen av protestanter er ulike varianter av det ekstreme høyre. Hvorfor er det slik?

Foto: Ivan Radic CC BY 2.0

En sentral del av det vi kan kalle «ytre høyres metapolitiske program» er at flertallet, det liberale demokratiets tilhengere, fortrenger «verdenshistoriens vesen» – historien er slett ikke liberal, fremskrittsrettet og menneskevennlig, den er «vesensmessig» grusom og tragisk. Følgelig er det helt logisk at liberale politikere i møte med store samfunnsmessige kriser som Coronapandemien får panikk – de har nemlig totalt glemt at offer, lidelse og død er en del av den menneskelige værens tragedie.

Omtrent slik utlegger Thomas Assheuer i en kommentar i Die Zeit 27. januar det ideologiske grunnlaget for mye av ytre høyres motstand mot de europeiske regjeringenes coronapolitikk. Alltid observante Assheuer har studert fenomenet med bl.a. tyske AfD som case. I Coronaens begynnerfase var AfDs policy å konkurrere med de andre partiene om en tøff og inngripende linje i kampen mot pandemien. Men partiet fant fort ut at det var mer å hente, og dessuten langt mer i tråd med de ideologiske røttene, ved å slutte seg til gatens og nettets kamp mot «Coronadiktaturets formynderi». I den østtyske delstaten Thüringen (p.t. en av delstatene som er hardest rammet Coronaen) distribuerer AfD for tiden en brosjyre hvor «..middelklassens truende økonomiske undergang» sammenstilles med det «heldige faktum» at de som dør av Covid-19 hovedsakelig er eldre mennesker. For som brosjyremakerne understreker: «Skadene som coronatiltakene skaper står ikke i noe rimelig forhold til de uheldige følgene av viruset selv.» Alle skal vi dø!

Assheuer oppsporer leverandørene av disse forestillingene i et ikke ubetydelig bakland av forlag, tidsskrifter og nettsteder på ytre høyre fløy, herunder tidsskriftet «Sezession». Han forfølger også trenden bakover i tid og ender opp – med et par korte stopp hos Karlheinz Weissmann og Botho Strauss – hos Martin Heidegger. Mange av kildene til ytre høyres kritikk av mainstreampolitikernes coronapolitikk kan man nemlig, i følge Assheuer, finne i ymse, mer eller mindre lødige, utlegninger av Heidegger, herunder et mye gjentatt utdrag fra et brev mesteren skrev til Elisabeth Blochmann i desember 1934: «Unsere Not ist die Not der Notlosigkeit, der Unkraft zur ursprünglichen Erfahrung der Fragwürdigkeit des Daseins». Av fare for å bli tatt i skole av Heideggerfolket skal jeg ikke prøve meg på noen direkte oversettelse til norsk. Betydningen av det kan vi likevel utlegge noenlunde slik: «Vår nød er at vi ikke evner å møte den egentlige nød» (underforstått vel den nød som følger av at vi ikke evner å ta innover oss livsalvoret slik Heideggers værensfilosofi beskriver dette).

Det er nettopp redselen for konfrontasjon med nødens og dødens realitet som legger premissene for regjeringenes coronapolitikk i følge Tysklands høyreintellektuelle Heideggerelever – slapphet og hang til velbehag, unnvikelse av den (eksistensielle) spenningen som følger av møtet med livets harde realiteter, svekkelse av plikten til anstrengelse osv. Sezessions livsfilosofisk oppladede skribenter uttrykker det slik: «Staten forsøker å polstre hverdagsnøden på sosialpaternalistisk vis, og å hindre verdensforløpets skjebnefulle ferd. I stedet for å være en slank og kjempende stat, i stedet for å være en far som trer fram overfor sine voksne barn, oppfører den seg som «Soma-fordeleren» i Huxleys roman «Brave New World»: stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser.» Brutalt oppsummert – ingen stat uten offer!

Alexander Gauland, AfDs parlamentariske leder, er noe mer fortrolig med politikerspråket enn brosjyremakerne i Thüringen når han uttaler at «.. vi i våre avveininger også må ta i betraktning at folk kommer til å dø». Til støtte for sitne visdomsord påberoper han seg intet mindre enn Friedrich Schiller: «Das Leben ist der Güter höchstes nicht» – «Livet er ikke det høyeste gode». Kynismen i dette kan alle se, iallefall slik Gauland utlegger det. Et særtrekk ved den høyreorienterte antihumanismen er nemlig at den, i følge Assheuer, «alltid har hatt en dragning mot sakraliseringen av døden, en lengsel etter det harde og tunge».

Det AfD og deres intellektuelle bakmenn imidlertid overser, er at det går et skille mellom den naturlige og den unngåelige død – «..en død som inntreffer på grunn av politisk arroganse, freidige løgner eller grusomme unnlatelser». Gaulands henvisning til Schiller er hentet fra «Die Braut von Messina». I forlengelsen av utsagnet om døden skriver Schiller: «Der Übel grösstes aber ist die Schuld» – «Det største ondet er derimot skylden».

Thomas Müntzer – karismatisk pinsevenn eller revolusjonær opprører?

Publisert i Vårt Land 18. oktober 2019

«De gudløse herskerne må drepes», erklærer Thomas Müntzer i slutten av sin berømte «fyrstepreken» i Allstedt sommeren 1524. Tilstede var kurfyrste Johann av Sachsen, borgermester, fogder og kirkelige øvrighetspersoner. Knapt et år senere, i mai 1525, blir han halshugget av fyrstens bødler foran byporten i Mühlhausen. Noen dager tidligere hadde 4000 bønder og fattigfolk i Müntzers dårlig utstyrte opprørshær blitt slaktet ned for fote ved slaget i Frankenhausen. Dette er to av mange dramatiske hendelser i den franske forfatteren og filmmakeren Eric Vuillards bok “De fattiges krig” – en stram og spenningsdrevet historie om kirkereformatoren og opprørslederen Thomas Müntzers (ca. 1490-1525) liv og virke. Den korte, vel 60 siders teksten, kan best beskrives som et dramatisert historisk essay. Müntzers egen stemme – slik den kommer til uttrykk i etterlatte manifester, prekener og brev – er fortellingens omdreiningspunkt. Bokens korthugde og markante kommentarer binder teksten sammen på en måte som gir den driv og sug, men viser også tydelig at Vuillard har et budskap til vår egen tid.

Vuillards beretning starter med halshuggingen av Thomas’ far, og ender med at hans eget hode settes på stav.  Fortellingen har sitt tyngdepunkt i Müntzers omskiftelige virke som prest, reformator og opprørsleder i Böhmen og Thüringen i perioden 1520-25, med særlig fokus på den tiltagende radikaliseringen han gjennomgår i Allstedt og Mühlhausen 1524-25. Før vi kommer dit tar Vuillard en avstikker tilbake i tid – til den engelske kirkekritikeren John Wycliff og de engelske bondekrigene på 13- og 1400-tallet, og til reformatoren og opprøreren Jan Hus i Praha. Lærdommen er enkel: Kent og Sussex, Böhmen og Thüringen handler om det samme – fyrste- og kongemaktens brutalitet er slik den alltid har vært, de fattiges raseri og opprør likeså. Vuillard: «Det er ikke slutten på visa, det er aldri slutt».

Det vi kjenner som «den tyske bondekrigen» hadde sitt utspring i Schwarzwald sydvest i det daværende tysk-romerske riket, og spredte seg sommeren 1524 raskt mot nordøst via Franken til Thüringen. Dette var også Luthers kjerneområde, her lå Wittenberg, Wartburg og Erfurt, her hadde det omfattende oppgjøret med pavekirken blitt formulert – avlatshandelen, helgendyrkingen, læren om skjærsilden osv. Nettopp forbindelsene mellom byenes reformbevegelse og landbefolkningens sosiale opprør i første del av 1520-tallet la mye av grunnlaget for at bondekrigen fikk den voldsomhet den fikk. Meget sentralt var reformatorenes lære om «det alminnelige prestedømme», og forestillingen om den enkle, uskolerte bondens særlige evne til å forstå og motta Guds ord direkte og uforfalsket. Evangeliets lære om menneskenes likhet for Gud ble på sin side grunnleggende viktig i begrunnelsen av bondeopprørets viktigste krav – fritt prestevalg, oppheving av livegenskapet, kraftig reduksjon av avlingsskattene, fri bruk av allmenningene. Flere av de radikale reformatorene bidro selv til å tydeliggjøre disse sammenhengene, som inspiratorer til eller forfattere bak en rekke manifester og flygeblader utover 1520-tallet. Kirkehistorikeren Thomas Kaufmann oppsummerer det slik i sin «Geschichte der Reformation in Deutschland»: «Evangeliets ‘gudlige rett’ skapte et felles resonans- og legitimasjonsgrunnlag for bøndenes religiøse, økonomiske og politiske krav».

I Müntzers teologi forenes det mystiske og spiritualistiske med det apokalyptiske og sosialrevolusjonære. Vuillard gir oss en intens og nærgående skildring av hvordan det sosialrevolusjonære gradvis slår over i uforsonlighet og fanatisme, og hvordan Müntzers voldspregede retorikk blir skarpere og skarpere etterhvert som de avgjørende slagene nærmer seg: «Jeg har i dag plassert deg over menneskene og over imperiene for at du skal rive opp, ødelegge, spre og velte, for at du skal bygge og plante». For mange av støttespillerne blir dette vel hard kost, og flere faller fra. Vuillard sier det slik: «Müntzer er gal, la oss si det. Sekterisk. Ja. Messiansk. Ja. Intolerant. Ja. Bitter. Kanskje. Alene. På et vis.» Samtidig blir bruddet med Luther definitivt («daukjøttet i Wittenberg»), og Luther selv, som til å begynne med hadde vært forsiktig positiv til flere av bondeopprørets krav, skriver glødende appeller til fyrstene om «å stikke, kvele og slå ned for fote» i kampen mot bøndenes «røveriske og morderiske bander».

Tross undring over Müntzers fanatisme er Vuillards sympati for hans sak åpenbar gjennom hele teksten. Mellom linjene ser vi en forfatter som tydelig lever seg inn i, og identifiserer seg med, Münsters vrede. På dette grunnlag utlegger han noe som kan ligne på en universell lære om opprørets nødvendighet – det nakne og utstøtte menneskes rett til opprør mot makten, for 700 år siden, for 500 år siden og i dag.  I Vuillards optikk har derfor teologiske krangler om det hinsidige alltid handlet om jordiske ting: «Det var ikke Gud som reiste seg» på jordene og i småbyene i Thüringen i 1525, «med mindre vi kaller Gud sult, sykdom, ydmykelse, filler.» Müntzer «..var voldsom, snakket over seg, ville ha Guds rike her og nå», men hva med om «maktens store sofismer» med sine «tusen giftdoser» og «løgner», hvilken «skammelig historiebok» ville det ikke blitt ut av dette?

Vuillard synes altså selv å være en slags revolusjonær, en som vil at Müntzers opprør også skal forstås som «ord til oss». Men hva betyr dette? Vil han blåse nytt liv i 70-tallets by- og bondegeriljaer, retter han seg til nåtidens militante opprørere – Frankrikes gulvester og storbyenes anarkistiske gatekjempere. Eller er hans appell ikke ment som noe mer enn en generell oppfordring til kamp mot sosial og politisk urett? En av de viktigste lærdommene fra 70-tallets «revolusjonære æra» er degenereringen til hermetisk lukket enten-eller-tenkning, og til terrorisme og myrderier i det godes navn; tyske Rote Armee Fraktion hadde Thomas Müntzer som viktig lektyre. Skjønnlitteraturen er rik på skildringer av voldelig masseadferd ute av kontroll eller røverbander som i hellig vrede plyndrer, herjer og ødelegger – «utløst masse» i Elias Canettis forstand, urettens hevn i Friedrichs Schillers «Røverne» er eksempler. Er det motstand i denne forstand, men i modernisert form, Vuillard ønsker seg – nye og hyppige versjoner av Hamburgs G-20-opprør? Vi vet ikke, men man kan jo ane noe når han i bokens sluttavsnitt høystemt bedyrer at «martyriet er en felle for de som undertrykkes, det eneste ønskelige er seieren».

Det kan argumenteres godt for at «etoset» i Thomas Müntzers radikale rettferdighetstenkning – og i bredere forstand hele den kristne reformasjonsbevegelsen – har satt solide spor i de siste 500 årenes moral- og rettsutvikling, iallfall slik vi kjenner den i den vestlige verden. I dag er livegenskap og slaveri avskaffet, bruken av dødsstraff er kraftig redusert og forbud mot raseskillepolitikk og tortur forankret i menneskerettighetserklæringen. Den tyske teologen og sosiologen Hans Joas har i sin studie «Die Sakralität der Person» beskrevet dette som en utvikling i retning «menneskets helliggjøring». Det teologiske grunnlaget finner Joas i budskapet om «mennesket skapt i Guds bilde» og i «menneskene som Guds barn». Ikke teologien i seg selv, men menneskene som historiske aktører, inspirert av den moralske universalismen som det kristne budskapet om menneskenes likhet og verd begrunner, har drevet dette fram. Det var kvekere og andre kristne sekter som var pionerene i kampen mot slaveriet i Amerika på begynnelsen og midten av 1800-tallet.

Eric Vuillards fortelling fra den tyske bondekrigen minner oss om retten til å gjøre motstand der urett råder. Den radikale humanismen som følger av Joas’ analyse gir oss et fundament for forsvaret av menneskeverdet, og et redskap i kampen mot vår tids urett. Det er historiens lærdom at denne vei – det daglige strev, den ikke-voldelige motstand – gir oss bedre utsikt til reelt å bevege og å forandre enn det messianske budskapet om revolt og «seier» som Vuillard synes å ville idealisere.

Jena 1800 – Republikken av frie ånder

Vi befinner oss i overgangen mellom 17- og 18-hundretallet i den lille universitetsbyen Jena i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach. I et leid hus i Leutragasse 5 samles brødrene August og Friedrich Schlegel og deres kvinnelige partnere Caroline og Dorothea. Filosofene Fichte og Schelling, dikterne Novalis, Tieck og Brentano og en rekke andre er også der – dels boende, dels som deltagere i husets meget intense litterære og filosofiske salong. Kretsens virke setter dype spor både i den tyske og den europeiske åndshistorien. Friedrich Schiller har nylig forlatt byen til fordel for nabobyen Weimar – hertugresidens og teaterby – for å kunne komme nærmere sin gode venn Goethe. I Weimar residerer på samme tid også skikkelser som Herder, Wieland og Jean Paul. Den store høvdingen er Goethe, det tyske dannelsesborgerskapets store diktergeni, toppbyråkrat i Hertug Carl Augusts statsadministrasjon, teater- og gruvedirektør og mye, mye mer. I bakgrunnen raser Napoleonskrigene, det gamle tysk-romerske rike er på vei mot oppløsning og republikanske verdier og en ny frihetslengsel setter seg gjennom både i litteraturen og filosofien.

Historien om det kreative og kulturrevolusjonære oppbruddet i disse to småbyene i perioden 1796-1807 (i dagens Thüringen) er rammen om Peter Neumanns lidenskapelig fortalte historie «Jena 1800» (Siedler Verlag) som ble utgitt tidligere i høst. Det er en samling fortellinger – ukronologisk og springende i formen – men fortalt med en slik intensitet og nærhet til det som skjedde at man tidvis kan innbille seg at ha vært flue på veggen. Neumann er en ung filosof, knapt fylt 30, som foreleser i filosofi der Fichte, Schelling, Schlegelbrødrene, Hegel m.fl. i sin tid gjorde det, universitet i Jena! Jeg har lest boken med stor begeistring.

«Bokollektivet» i Leutragasse står for all ettertid som stedet hvor den tyske (ung-)romantikken hadde sin første store blomstringstid. Her ble de første utgavene av romantikernes sensasjonelle nye tidsskrift Athenaeums til, her skrev Friedrich Schlegel nøkkelromanen Lucinde, her fremfører Novalis sine nye dikt. Den unge Novalis dør av tuberkulose allerede i 1801. Kvinnene, Caroline og Dorothea, er sterke og selvstendige, med egne karrièrer som forfattere og oversettere. Den bråmodne professordatteren Caroline ble tidlig enke og hadde en fortid som revolusjonær i Mainz-republikken, men ble etter mange dramatiske hendelser «reddet» inn i et ekteskap med filologen og oversetteren August Schlegel. Når Schelling dukker opp i Leutragasse begynner han raskt å gjøre kur til Caroline, som gjengjelder tilnærmingene fra det mange år yngre filosofgeniet. Etter «råd» fra Goethe godkjenner hertugen Augusts og Carolines ønske om skilsmisse, og Caroline inngår ekteskap med Schelling. Også Dorothea, datter av den jødiske filosofen Moses Mendelssohn, har et havarert ekteskap (med bankieren Simon Veit) bak seg, og lever vel i noe så moderne og uvant som et samboerskap med Friedrich Schlegel i Leutragasse, før de to gifter seg i Paris i 1802.

Utgivelsene kommer på rekke og rad. Den produktive Schelling utgir «Von der Weltseele» (1798), „Erster Entwurf zu einem System der Naturphilosophie“ (1799) og „System der tranzendentalen Idealismus“ (1800) i løpet av et par år. I Weimar er „Die Weimarklassik“ på sitt absolutte høydepunkt, bl.a. med uroppføringer av Schillers „Wallenstein» og «Maria Stuart» på Hofteater – hertugens og Goethes teater. I 1801 gjør også Hegel sin entre i Jena, Schellings gamle studievenn fra Tübingen. Sammen starter de to tidsskriftet «Kritischen Journals der Philosphie». Hegel blir i Jena til 1807. Samme år kommer «Phänomenologie des Geistes» ut. Da har Schelling forlengst forlatt byen, og havnet i bayersk statstjeneste, Schiller har vært død i tre år og August Schlegel har blitt Madame de Staëls privatsekretær. Den suksessrike og høyprofilerte Johann Gottlieb Fichte, Kants fremste arvtaker, må for sin del forlate Jena kort tid etter at Neumanns historie starter. Hertugen er liberal, men ikke mer enn at Fichte må forlate sin læregjerning ved Universitet i Jena på grunn av beskyldninger om ateisme. Han fortsetter sitt virke i Berlin.

Boken begynner og slutter med Napoleons innmarsj i Jena i 1806. Det blir starten på Frankrikes okkupasjon av Preussen og de allierte fyrstedømmene fra 1806-13, og samtidig også begynnelsen på den tyske romantikkens omslag til nasjonalisme. Fichte oppildner til oppstand og begeistring og skriver taler til den ennå ikke fødte nasjon, verdensborgeren Goethe har kun forakt for tidens nye melodi.

Om det i noen ti-årsperiode, og innenfor et så lite geografisk område, har blitt skapt tilsvarende mengder filosofi og litteratur av samme høye kvalitet, vet ikke jeg – men jeg tviler. I presentasjon av Neumanns bok oppsummerer forlaget virkningene av det som skjedde i Jena/Weimar for mer enn 200 år siden slik: «Ikke bare blir de samfunnsmessige konvensjonene utfordret, også synet på individet og naturen revolusjoneres, og dermed også vår forståelse av friheten og virkeligheten – med virkning helt opp til i dag». Anmeldelsene, med Die Zeits Adam Soboczynski i spissen, har vært begeistrede.