Det har de siste dagene pågått en rekke diskusjoner om krisetilstanden i grenseområdene mellom Hviterussland og Polen. Spørsmålene har bl.a. dreid seg om Polens forpliktelser i henhold til flyktningkonvensjonene og til gjeldende EU-regelverk, parallellene til fluktsituasjonene øst og vest i Middelhavet og om Europas og EUs handlingsmuligheter på kort og på lang sikt.
Krisesituasjonen har sin hovedforklaring i det kyniske maktspillet til to regimer – det ene et diktatur, det andre et EU-medlem som lenge har vaklet i forhold til flere av unionens grunnverdier – som har alt annet enn de flyktende menneskenes ve og vel som sin bekymring. Men krisen er også skapt av den felleseuropeiske fortellingen om flyktende mennesker som «uønsket» og som «trussel», og av et EU etter 6 år som ikke har evnet å etablere rettssikre prosesser for mottak og viderefordeling av asylsøkere som ankommer unionens yttergrenser. Noen punkter til nevnte diskusjon:
1) Polen er som alle Dublinstater forpliktet til å «foreta prøving av alle søknader om internasjonal beskyttelse som stilles av tredjestatstilhørende eller statsløse på en medlemsstats territorium, inklusive ved grensen eller i transittsonen» (Dublin-III, § 3). Selv om situasjonen er ekstrem og spesiell, er push-backs av det slaget vi ser ved grensen nå ikke i samsvar med de forpliktelsene Polen har tatt på seg gjennom Dublin-forordningene.
2) Den greske og italienske regjeringens push-backs mot båtflyktninger øst og vest i Middelhavet kan ikke uten videre sammenlignes med det som skjer ved den polsk-hviterussiske grensen, men formålet er det samme: forhindre flyktende fra å prøve retten til politisk asyl i henhold til konvensjoner Europa og aktuelle stater har forpliktet seg på.
3) EU har en suveren rett til å forsvare sine yttergrenser, men de har ikke rett til å fysisk forhindre at flyktende som ankommer grensene får prøvd sine saker i henhold til gjeldende konvensjoner. EU-landene har også full rett til å returnere søkere som etter rettssikre prosesser har fått vedtak om at betingelsene for politisk asyl ikke er oppfylt. Forutsetningen er at ikke søkerne risikerer ny forfølgelse ved retur.
4) Det fins i dag gode konsepter for en europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk som kombinerer grensesikring, bærekraftig innvandring og ivaretakelse av hovedprinsippene i de internasjonale flyktningtraktatene. Et av dem er presentert i Gerald Knaus’ bok «Welche Grenzen brauchen wir?» (2020). Sosiologen og tenketanklederen Knaus, i sin tid hovedarkitekten bak den såkalte „Tyrkiaavtalen“, fokuserer bl.a. på utvikling av vinn-vinn-modeller i samarbeidet med opprinnelsesland og tredjeland om retur av personer som ikke oppfyller grunnlaget for politisk asyl. For opprinnelseslandene kan potten bl.a. innbefatte lettelser i visabestemmelser, utdanningsplasser og kvoter for legal arbeidsinnvandring. Jeg hadde for knapt et år siden en lengre omtale av boken i et essay i Morgenbladet (se link). Den som er på let etter «løsninger» kan være tjent med å lese denne teksten.
5) Gjennomslaget for slike løsninger blokkeres dels av EUs østeuropeiske medlemsstater, med Polen og Ungarn i front, dels av fryktsomme og taktisk agerende politikere i de øvrige medlemslandene. Europas stater bekjenner seg i festtaler til prinsippene i de internasjonale flyktningkonvensjonene, men blokkerer i sin politiske praksis at de settes ut i livet. Som vist i en nylig bok av SPD-veteranen og den emeritterte statsvitenskapsprofessoren Gesine Schwan, «Europa versagt» (2021), har Europa på denne måten viklet seg inn i dype politisk-moralske selvmotsigelser.
6) EU-kommisjonen la høsten 2020 fram et nytt forslag til fordelings- og finansieringsmodell for asylsøkere i EU-området. Også dette synes å strande på motstand fra flere av de øst-europeiske statene. En vei ut av uføret kan ligge i en «koalisjon av villige», en modell med 6-8 EU-stater som på egen hånd etablerer et samarbeid om mottak, asylbehandling og integrering av flyktninger i EU-området.
Tysktime 