Madame de Staël og tyskerne

Klassekampen hadde 9. januar et fint portrett av den franske opplysningskvinnen Anne Louise Germaine de Staël. Portrettet er en del av en serie om kvinnelige tenkere som filosofiprofessor Kristin Gjesdal skriver for avisen. Madame de Staël, som hun også kalles, var en sprenglærd forfatter og filosof som gikk inn og ut av Europas litterære salonger før og etter århundreskiftet 1700/1800. Hun var ikke den eneste sterke og uavhengige kvinne med intellektuelle karrierer på denne tid – i Weimar/Jena gjorde Caroline og Dorothea Schlegel seg sterkt bemerket, likeså Rahel Varnhagen i Berlin. De virket som forfattere, oversettere, vertinner i tidens innflytelsesrike litterære salonger og mye, mye mer. De var de første «moderne kvinnene», levde ut frie kjærlighetsliv, giftet og skilte seg. Madame de Staël skrev et utall bøker – romaner, filosofiske studier, litteratursosiologiske tekster, sammenlignende kulturstudier og mer til, samlet noe mer enn 30 bøker.

Som KK-portrettet fremhever er kanskje de Staels viktigste, og for ettertidens mest kjente bok, det gigantiske verket om tyskerne, «De l’Allemagne», som kom ut i London i 1813 etter at det i 3 år hadde vært «i varetekt» hos Napoleons politiminister. Hva Madame de Staël rent faktisk mente om «tyskerne» kan man forståelig nok ikke forvente å få vite så mye om i et 1-sides avisportrett. Så la oss gjøre et forsøk – hva så den verdensvante de Staël i tyskerne? Tyskland var på begynnelsen av 1800-tallet ikke noe «land» slik Frankrike, England og Spania var det, det var i høyden et vagt sammenholdt språk- og kulturfellesskap splittet opp i et utall større og mindre fyrstehus. Dette var selvsagt kjent for de Staël når hun våren 1804 inntar Berlin med brask og bram. Etter en periode som æresgjest ved dronning Luises hoff innretter hun seg hos Goethe i Weimar. Et opphold som var planlagt for 2 uker, varte i nesten 3 måneder. I Goethes residens på Frauenplan 1, «musenes hoff», går datidens storheter inn og ut – Schiller, Herder, Jena-romantikerne, von Humboldt, Schelling, Fichte når han er på besøk fra Berlin. Den svært kunnskapshungrige de Staël egler seg inn på dem alle, diskuterer, forlanger svar, utfordrer. Det regnes som sikkert at de intense samtalene de Staël hadde i disse tre månedene ble helt avgjørende for boken om Tyskland. Før de Staël tar avskjed med Weimar har hun rekruttert filologen, oversetteren og den store Jenaromantikeren August Wilhelm Schlegel som personlig sekretær. De reiser Europa rundt og arbeider sammen i 13 år helt frem til de Staëls død i 1817.

I Goethes verk ser de Staël verdenslitteratur («Weltlitteratur»), noe som svarer godt til Goethes egne forestillinger om hans litterære ytelser. For det er den tyske litteraturen og filosofien som imponerer de Staël – arkitekturen, billedkunsten, og merkelig nok også musikken, har hun mindre sans for. Helt i sentrum for hennes dom over det tyske samfunnet, over dets kultur og politikk, står konstateringen av at landet er uten midtpunkt, uten et åndelig sentrum, uten hovedstad: «Flertallet av forfatterne og filosofene arbeider i stille avsondrethet eller i beste fall innenfor en stille krets, som de behersker.» En følge av dette er unødig respekt for det «utenlandske» og en form for mindreverdighetsfølelse som i følge de Staël er grunnløs, men som senere, i takt med gryende preussisk-tysk nasjonalisme og kjølvannet av seieren over Napoleon i den store «Völkerschlacht», slår om i patetisk og overspilt nasjonalisme. De Staël fremhever også militærstandens overvekt, underdanighetsfølelsen, klasseforskjellene og mangelen på fellesskapsfølelse som preget det tyske samfunnet. Hun er imponert over skarpheten og den kompromissløse viljen til å komme til bunns som preger professorenes og litteratenes teoridiskusjoner, men konstaterer samtidig at de er komplett uten makt og innflytelse. Maktens spill er avsondret fra de åndelige sfærer (her er i og for seg Geheimrat Goethe et unntak) og politikken er fyrstenes og embetsmennenes domene.

Den motsatte (og positive) siden av dette er imidlertid den individuelle fantasiens plass og det De Staël omtaler som «sjelens poesi». Den tyske litterære teori er i følge De Staël en teori om de skapende kreftene og de skjønne kunstene, om «..Promotheus som henter flammen ned fra himmelen og skjenker den til kunsten». Den (klassiske) franske diktningen kan ha større klarhet, men det er også noe stivnet ved den. Forholdet mellom litteraturen og det lesende publikum er også helt forskjellig i Frankrike og Tyskland. I Frankrike behersker et kompetent og kresent publikum sine diktere, i Tyskland er det dikterne som behersker publikum: «Un auteur allemande forme son public; en France le public commande aux auteurs».

De Staël gjør et stort poeng ut av forskjellene mellom tyskernes og franskmennenes konversasjonsstil. Dette er er observasjoner man godt kan humre litt over, og som også peker fram mot mange av vår tids klisjeer om «tyskerne» og «franskmennene». Tyskerne kan vel egentlig ikke konversere, om man forstår de Staël riktig. De behersker i alle fall ikke kunsten slik franskmennene gjør det, med sine kjappe avbrudd og innskudd og sin lekende språklige eleganse. For tyskeren, med sitt diskursive alvor og sin dialektikk, er resultatet av kommunikasjonen det sentrale; den tyske konversasjonsstilen hemmes også av antikverte høflighetsformer og unødig betoning av samtalepartnernes rang og posisjon. For franskmannen har konversasjonens lette flyt en betydning i seg selv. For den stakkars tyskeren kan språket, med den eviglange ventingen på at verbet skal komme og setningen ta slutt, i seg selv være en hemsko for den utvungne konversasjon. Å lyve er heller ikke noe for tyskeren, iallfall ikke hvis det skal gjøres med troverdighet. Løgnens elegante dobbelttunge fungerer nemlig svært dårlig i et språk overfylt av konsonanter, omstendelig oppbygde setninger og lærd grammatikk. «Det er som om språket selv motsetter seg intensjonen om å misbruke det», skriver de Staël, og viser her til et godt tradert element i det tyske myteuniverset – Tacitus hyllest av germanernes oppriktighet («Aufrichtigkeit»).

Madame de Staëls portrett av tyskerne kan med god rett beskrives som anakronistiske betraktninger fra fyrstehusenes og borgerskapets salonger mer enn 200 år tilbake. Hva er vitsen med å holde på med slikt? Av pur lyst, om ikke annet. I tillegg må man aldri glemme at bilder og mytologier om «hva et land er», eller bør/kan bli, alltid har vært innvevd i den reelle historien og selv også har vært med på å skape den. Virkningshistorien av De Staëls portrett er isolert sett ikke spesielt dramatisk, men den kan godt innskrives i den lange rekken av det Dieter Borchmeyer i sitt 1000-sider lange Opus Magnum «Was ist Deutsch» (2017) omtaler som «fenomenologier over tyskerne» – fra Tacitus’ «Germanerne» (det romerske «utenfrablikket» fra år 100 som tyskerne senere adopterte som «innenfrablikk») via Goethetidens mange utlegninger (Schiller, von Kleist, Fichte) og Heinrich Heines elegante spott senere på 1800-tallet til de større filosofiske og sosiologiske diagnoser i første del av forrige århundre (Erich Kahler, Helmuth Plessner, Norbert Elias) – for å stoppe før WW2, som kaster om på veldig mye og kompliserer bildet. Beslektet (og i et visst henseende farligere) er det man kan kalle «de tyske mytologienes historie», og ikke minst mytenes skjebnesvangre instrumentalisering i form av skakkjørt heroisme, nasjonalisme og krig i de 150 årene som skulle følge etter at Madame de Staël forlot sitt Weimar.

Da er vi inne på et stort og annet terreng. Det får bli en annen gang.

Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische Pfarrer i Württemberg.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.

Jena 1800 – Republikken av frie ånder

Vi befinner oss i overgangen mellom 17- og 18-hundretallet i den lille universitetsbyen Jena i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach. I et leid hus i Leutragasse 5 samles brødrene August og Friedrich Schlegel og deres kvinnelige partnere Caroline og Dorothea. Filosofene Fichte og Schelling, dikterne Novalis, Tieck og Brentano og en rekke andre er også der – dels boende, dels som deltagere i husets meget intense litterære og filosofiske salong. Kretsens virke setter dype spor både i den tyske og den europeiske åndshistorien. Friedrich Schiller har nylig forlatt byen til fordel for nabobyen Weimar – hertugresidens og teaterby – for å kunne komme nærmere sin gode venn Goethe. I Weimar residerer på samme tid også skikkelser som Herder, Wieland og Jean Paul. Den store høvdingen er Goethe, det tyske dannelsesborgerskapets store diktergeni, toppbyråkrat i Hertug Carl Augusts statsadministrasjon, teater- og gruvedirektør og mye, mye mer. I bakgrunnen raser Napoleonskrigene, det gamle tysk-romerske rike er på vei mot oppløsning og republikanske verdier og en ny frihetslengsel setter seg gjennom både i litteraturen og filosofien.

Historien om det kreative og kulturrevolusjonære oppbruddet i disse to småbyene i perioden 1796-1807 (i dagens Thüringen) er rammen om Peter Neumanns lidenskapelig fortalte historie «Jena 1800» (Siedler Verlag) som ble utgitt tidligere i høst. Det er en samling fortellinger – ukronologisk og springende i formen – men fortalt med en slik intensitet og nærhet til det som skjedde at man tidvis kan innbille seg at ha vært flue på veggen. Neumann er en ung filosof, knapt fylt 30, som foreleser i filosofi der Fichte, Schelling, Schlegelbrødrene, Hegel m.fl. i sin tid gjorde det, universitet i Jena! Jeg har lest boken med stor begeistring.

«Bokollektivet» i Leutragasse står for all ettertid som stedet hvor den tyske (ung-)romantikken hadde sin første store blomstringstid. Her ble de første utgavene av romantikernes sensasjonelle nye tidsskrift Athenaeums til, her skrev Friedrich Schlegel nøkkelromanen Lucinde, her fremfører Novalis sine nye dikt. Den unge Novalis dør av tuberkulose allerede i 1801. Kvinnene, Caroline og Dorothea, er sterke og selvstendige, med egne karrièrer som forfattere og oversettere. Den bråmodne professordatteren Caroline ble tidlig enke og hadde en fortid som revolusjonær i Mainz-republikken, men ble etter mange dramatiske hendelser «reddet» inn i et ekteskap med filologen og oversetteren August Schlegel. Når Schelling dukker opp i Leutragasse begynner han raskt å gjøre kur til Caroline, som gjengjelder tilnærmingene fra det mange år yngre filosofgeniet. Etter «råd» fra Goethe godkjenner hertugen Augusts og Carolines ønske om skilsmisse, og Caroline inngår ekteskap med Schelling. Også Dorothea, datter av den jødiske filosofen Moses Mendelssohn, har et havarert ekteskap (med bankieren Simon Veit) bak seg, og lever vel i noe så moderne og uvant som et samboerskap med Friedrich Schlegel i Leutragasse, før de to gifter seg i Paris i 1802.

Utgivelsene kommer på rekke og rad. Den produktive Schelling utgir «Von der Weltseele» (1798), „Erster Entwurf zu einem System der Naturphilosophie“ (1799) og „System der tranzendentalen Idealismus“ (1800) i løpet av et par år. I Weimar er „Die Weimarklassik“ på sitt absolutte høydepunkt, bl.a. med uroppføringer av Schillers „Wallenstein» og «Maria Stuart» på Hofteater – hertugens og Goethes teater. I 1801 gjør også Hegel sin entre i Jena, Schellings gamle studievenn fra Tübingen. Sammen starter de to tidsskriftet «Kritischen Journals der Philosphie». Hegel blir i Jena til 1807. Samme år kommer «Phänomenologie des Geistes» ut. Da har Schelling forlengst forlatt byen, og havnet i bayersk statstjeneste, Schiller har vært død i tre år og August Schlegel har blitt Madame de Staëls privatsekretær. Den suksessrike og høyprofilerte Johann Gottlieb Fichte, Kants fremste arvtaker, må for sin del forlate Jena kort tid etter at Neumanns historie starter. Hertugen er liberal, men ikke mer enn at Fichte må forlate sin læregjerning ved Universitet i Jena på grunn av beskyldninger om ateisme. Han fortsetter sitt virke i Berlin.

Boken begynner og slutter med Napoleons innmarsj i Jena i 1806. Det blir starten på Frankrikes okkupasjon av Preussen og de allierte fyrstedømmene fra 1806-13, og samtidig også begynnelsen på den tyske romantikkens omslag til nasjonalisme. Fichte oppildner til oppstand og begeistring og skriver taler til den ennå ikke fødte nasjon, verdensborgeren Goethe har kun forakt for tidens nye melodi.

Om det i noen ti-årsperiode, og innenfor et så lite geografisk område, har blitt skapt tilsvarende mengder filosofi og litteratur av samme høye kvalitet, vet ikke jeg – men jeg tviler. I presentasjon av Neumanns bok oppsummerer forlaget virkningene av det som skjedde i Jena/Weimar for mer enn 200 år siden slik: «Ikke bare blir de samfunnsmessige konvensjonene utfordret, også synet på individet og naturen revolusjoneres, og dermed også vår forståelse av friheten og virkeligheten – med virkning helt opp til i dag». Anmeldelsene, med Die Zeits Adam Soboczynski i spissen, har vært begeistrede.

 

 

Goethe og Schiller – et vennskap

«Jeg har ikke bare mistet en god venn, jeg har også mistet halvparten av meg selv», utbrøt Johann Wolfgang Goethe når han mottok budskapet om Friedrich Schillers død 5. mai 1805. Det ble slutten ikke bare på et vennskap, men på et 10-årig gjensidig befruktende samarbeid – et av de mest bemerkelsesverdige eksemplene på kunstnerisk inspirert vennskap mellom menn i hele den europeiske åndshistorien.

Scener fra Thüringen

Ved porten til Augustinereremitenes kloster i Erfurt. Gjennom denne porten trådte Martin Luther 17. juli 1505. Han hadde sverget overfor den hellige Anna at han ville bli munk etter at et kraftig uvær og lynnedslag hadde rammet ham i nærheten av Erfurt. Beslutningen ergret faren, som ville at han skulle bli jurist. En historisk hendelse, må man vel i all beskjedenhet kunne si at det var.

En perle, Erfurt! Svært vakker by, hvor gater, plasser og kanaler bevitner en gammel og rik historie – status som UNESCO-verdenskulturarv har den også. Atmosfæren er behagelig og kultivert, fuglene synger og blomsterprakten i parkene dufter intenst. Statusen som delstatshovedstad (Thüringen) og universitetsby setter sitt preg. Thüringen, med sin rød-rød-grønne regjering ledet av die Linkes Bodo Ramelow, er også politisk interessant. Moderate og populære Ramelow blir ofte vist til når man, med sikte på Bundestagvalget til høsten, skal belegge hvor ufarlig det vil være å slippe die Linke inn i regjeringskorridorene. Og rett rundt hjørnet ligger høyinteressante Weimar og Jena.

Fra Luther til Goethe/Schiller – ankommet Weimar, den klassiske tyske humanismens kultsted nr. 1. I bakgrunnen Deutsches Nationaltheater Weimar, et av Tysklands mest legendariske teaterhus. Det er en sammenhengende historie tilbake til hertugen av Sachsen-Weimars «Hoftheater» her, et teater Goethe i flere år selv ledet, styrte repertoaret, oversatte m.v., lenge i nært samarbeid med vennen Schiller.

Kulturmänner i Weimar. Sitter på et litt forfinet-bohemaktig sted noen minutters gange fra Goethes Hoftheater, Weimar. Klokken er 22.00 og kveldens forestilling er over. Inn troner tre Kulturmänner i 70-årsalderen med høye panner, silkeskjerf og 30 år yngre kvinner. Kjøkkenet er stengt, men kulturmennene gir med diskrete blikk melding om at det ikke vedkommer dem, og retter sine ønsker, som naturlig nok avviker fra menyen, til servitøren. På nabobordet sitter en middelaldrende mann og skriver – på en roman, velger jeg å tro. Han retter blikket fra notatboken, observerer kulturmennene og fortsetter å skrive.

Goethes og Schillers hus. Flere timers vandring gjennom Goethes og Schillers hus i Weimar i dag. De står der begge to, et par-tre steinkast fra hverandre, nesten uforandret med møbler, kunst og bøker slik de to kunstnerskikkelsene, og nære vennene, selv ervervet dem. I bakgrunnen Goethes Wohnhaus på Frauenplan 1 – et veldig myteomspunnet sted i alle forsøk tradering av «det tyske».

«Lotte in Weimar», Thomas Manns Goetheroman, er en god ledsager dersom du noensinne skulle få det for deg å besøke Weimar. Kom på dette når jeg tidligere i dag passerte Hotel Elephant på Marktplatz. Her entret den eldre Charlotte med opprømthet hotellporten for det håpede gjensynet med Goethe/Werther, flammen fra dengang da.

Eisenach. Vandring fra Lutherhaus (han bodde her i tre år som latinskoleelev og preket i Georgenkirche på vei til Wartburg) til Bachhaus (han ble født her) og Burschenschaft-minnesmerket ved foten av Wartburg (her ble både frihetslengsel og etterhvert ødeleggende nasjonalisme i kjølvannet av Wienerkongressen født). Men mest av alt rørte og overrasket, dette meg mest: en plakett på en bygård som forteller at her, i 1869, ble SPD, Europas største og viktigste sosialdemokratiske parti grunnlagt.

Wartburg – DDRs luksusbil. Historiens spor er mange. Noen som husker «Wartburgen», DDR-bilen som lot seg eksportere til den kapitalistiske fienden, som partipampene kjørte rundt i, men som den vanlig dødelige måtte vente i 15 år for å få kloa i? Den ble selvsagt produsert her i Eisenach, ved foten av Wartburg – noe et flott glassmaleri på Eisenach Hbf. minner om. I dag har Opel inntatt fabrikkhallene.

 

 

Fra Goethe til Himmler – ny roman vekker oppsikt i Tyskland

Den store snakkis på den litterære scenen i Tyskland nå om dagene er Per Leo’s «Flut und Boden». Et ubeskrevet blad som skjønnlitterær forfatter, men et navn mange har merket seg i det faghistoriske miljøet etter at hans anerkjente doktorgradsavhandling, «Der Wille zum Wesen», i fjor kom ut som bok.

Per Leo stammer fra en nordtysk protestantisk familie, med generasjoner av pastorer og Bildungsbürgerschaft på den ene side og storindustrielt borgerskap på den annen – en kombinasjon av klasseinteresser og skiktspesifikke mentaliteter som senere skulle vise seg å bli svært «verfallen» til antisemittismens og nazismens prosjekt.

Per Leo forfølger i sin debutroman de temaer som er streket opp i doktorgradavhandlingen. Han gjør det med basis i egen familieerfaring, konkret SS-bestefaren Friedrich og grandonkelen Martin, den ene fysisk kraftfull og viljesterk, den andre «åndsmenneske» i tradisjonen fra Goethe til Rudolf Steiner (men samtidig tvangssterilisert av nazimakten pga sin Bechterews). Spørsmålet er:  hva er de ideologiske kildene bak det tyske borgerskapets hengivne oppslutning om naziregimet? Går det en vei fra Goethes «kosmos av anskueligheter» – hans karakteriologiske lære om mennesketyper og sammenhengen mellom kroppslig uttrykk og menneskelig «Geistigkeit» – til nazistenes lære om herremennesker og undermennesker? Går det en vei fra Goethe til Himmler?

Leo oversetter «åndshistorie til familiær intimitet», skriver die Süddeutsche Zeitung i sin meget rosende omtale av boken. «FAZ» og «Die Zeit» er også fascinert og anerkjennende i sine omtaler.

Mer kan jeg foreløpig ikke si. Bøkene er underveis fra Amazon.de.