Goethe

Jena 1800 – Republikken av frie ånder

Vi befinner oss i overgangen mellom 17- og 18-hundretallet i den lille universitetsbyen Jena i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach. I et leid hus i Leutragasse 5 samles brødrene August og Friedrich Schlegel og deres kvinnelige partnere Caroline og Dorothea. Filosofene Fichte og Schelling, dikterne Novalis, Tieck og Brentano og en rekke andre er også der – dels boende, dels som deltagere i husets meget intense litterære og filosofiske salong. Kretsens virke setter dype spor både i den tyske og den europeiske åndshistorien. Friedrich Schiller har nylig forlatt byen til fordel for nabobyen Weimar – hertugresidens og teaterby – for å kunne komme nærmere sin gode venn Goethe. I Weimar residerer på samme tid også skikkelser som Herder, Wieland og Jean Paul. Den store høvdingen er Goethe, det tyske dannelsesborgerskapets store diktergeni, toppbyråkrat i Hertug Carl Augusts statsadministrasjon, teater- og gruvedirektør og mye, mye mer. I bakgrunnen raser Napoleonskrigene, det gamle tysk-romerske rike er på vei mot oppløsning og republikanske verdier og en ny frihetslengsel setter seg gjennom både i litteraturen og filosofien.

Historien om det kreative og kulturrevolusjonære oppbruddet i disse to småbyene i perioden 1796-1807 (i dagens Thüringen) er rammen om Peter Neumanns lidenskapelig fortalte historie «Jena 1800» (Siedler Verlag) som ble utgitt tidligere i høst. Det er en samling fortellinger – ukronologisk og springende i formen – men fortalt med en slik intensitet og nærhet til det som skjedde at man tidvis kan innbille seg at ha vært flue på veggen. Neumann er en ung filosof, knapt fylt 30, som foreleser i filosofi der Fichte, Schelling, Schlegelbrødrene, Hegel m.fl. i sin tid gjorde det, universitet i Jena! Jeg har lest boken med stor begeistring.

«Bokollektivet» i Leutragasse står for all ettertid som stedet hvor den tyske (ung-)romantikken hadde sin første store blomstringstid. Her ble de første utgavene av romantikernes sensasjonelle nye tidsskrift Athenaeums til, her skrev Friedrich Schlegel nøkkelromanen Lucinde, her fremfører Novalis sine nye dikt. Den unge Novalis dør av tuberkulose allerede i 1801. Kvinnene, Caroline og Dorothea, er sterke og selvstendige, med egne karrièrer som forfattere og oversettere. Den bråmodne professordatteren Caroline ble tidlig enke og hadde en fortid som revolusjonær i Mainz-republikken, men ble etter mange dramatiske hendelser «reddet» inn i et ekteskap med filologen og oversetteren August Schlegel. Når Schelling dukker opp i Leutragasse begynner han raskt å gjøre kur til Caroline, som gjengjelder tilnærmingene fra det mange år yngre filosofgeniet. Etter «råd» fra Goethe godkjenner hertugen Augusts og Carolines ønske om skilsmisse, og Caroline inngår ekteskap med Schelling. Også Dorothea, datter av den jødiske filosofen Moses Mendelssohn, har et havarert ekteskap (med bankieren Simon Veit) bak seg, og lever vel i noe så moderne og uvant som et samboerskap med Friedrich Schlegel i Leutragasse, før de to gifter seg i Paris i 1802.

Utgivelsene kommer på rekke og rad. Den produktive Schelling utgir «Von der Weltseele» (1798), „Erster Entwurf zu einem System der Naturphilosophie“ (1799) og „System der tranzendentalen Idealismus“ (1800) i løpet av et par år. I Weimar er „Die Weimarklassik“ på sitt absolutte høydepunkt, bl.a. med uroppføringer av Schillers „Wallenstein» og «Maria Stuart» på Hofteater – hertugens og Goethes teater. I 1801 gjør også Hegel sin entre i Jena, Schellings gamle studievenn fra Tübingen. Sammen starter de to tidsskriftet «Kritischen Journals der Philosphie». Hegel blir i Jena til 1807. Samme år kommer «Phänomenologie des Geistes» ut. Da har Schelling forlengst forlatt byen, og havnet i bayersk statstjeneste, Schiller har vært død i tre år og August Schlegel har blitt Madame de Staëls privatsekretær. Den suksessrike og høyprofilerte Johann Gottlieb Fichte, Kants fremste arvtaker, må for sin del forlate Jena kort tid etter at Neumanns historie starter. Hertugen er liberal, men ikke mer enn at Fichte må forlate sin læregjerning ved Universitet i Jena på grunn av beskyldninger om ateisme. Han fortsetter sitt virke i Berlin.

Boken begynner og slutter med Napoleons innmarsj i Jena i 1806. Det blir starten på Frankrikes okkupasjon av Preussen og de allierte fyrstedømmene fra 1806-13, og samtidig også begynnelsen på den tyske romantikkens omslag til nasjonalisme. Fichte oppildner til oppstand og begeistring og skriver taler til den ennå ikke fødte nasjon, verdensborgeren Goethe har kun forakt for tidens nye melodi.

Om det i noen ti-årsperiode, og innenfor et så lite geografisk område, har blitt skapt tilsvarende mengder filosofi og litteratur av samme høye kvalitet, vet ikke jeg – men jeg tviler. I presentasjon av Neumanns bok oppsummerer forlaget virkningene av det som skjedde i Jena/Weimar for mer enn 200 år siden slik: «Ikke bare blir de samfunnsmessige konvensjonene utfordret, også synet på individet og naturen revolusjoneres, og dermed også vår forståelse av friheten og virkeligheten – med virkning helt opp til i dag». Anmeldelsene, med Die Zeits Adam Soboczynski i spissen, har vært begeistrede.

 

 

Reklamer

Goethe og Schiller – et vennskap

«Jeg har ikke bare mistet en god venn, jeg har også mistet halvparten av meg selv», utbrøt Johann Wolfgang Goethe når han mottok budskapet om Friedrich Schillers død 5. mai 1805. Det ble slutten ikke bare på et vennskap, men på et 10-årig gjensidig befruktende samarbeid – et av de mest bemerkelsesverdige eksemplene på kunstnerisk inspirert vennskap mellom menn i hele den europeiske åndshistorien.

(mer…)

Scener fra Thüringen

Ved porten til Augustinereremitenes kloster i Erfurt. Gjennom denne porten trådte Martin Luther 17. juli 1505. Han hadde sverget overfor den hellige Anna at han ville bli munk etter at et kraftig uvær og lynnedslag hadde rammet ham i nærheten av Erfurt. Beslutningen ergret faren, som ville at han skulle bli jurist. En historisk hendelse, må man vel i all beskjedenhet kunne si at det var.

En perle, Erfurt! Svært vakker by, hvor gater, plasser og kanaler bevitner en gammel og rik historie – status som UNESCO-verdenskulturarv har den også. Atmosfæren er behagelig og kultivert, fuglene synger og blomsterprakten i parkene dufter intenst. Statusen som delstatshovedstad (Thüringen) og universitetsby setter sitt preg. Thüringen, med sin rød-rød-grønne regjering ledet av die Linkes Bodo Ramelow, er også politisk interessant. Moderate og populære Ramelow blir ofte vist til når man, med sikte på Bundestagvalget til høsten, skal belegge hvor ufarlig det vil være å slippe die Linke inn i regjeringskorridorene. Og rett rundt hjørnet ligger høyinteressante Weimar og Jena.

Fra Luther til Goethe/Schiller – ankommet Weimar, den klassiske tyske humanismens kultsted nr. 1. I bakgrunnen Deutsches Nationaltheater Weimar, et av Tysklands mest legendariske teaterhus. Det er en sammenhengende historie tilbake til hertugen av Sachsen-Weimars «Hoftheater» her, et teater Goethe i flere år selv ledet, styrte repertoaret, oversatte m.v., lenge i nært samarbeid med vennen Schiller.

Kulturmänner i Weimar. Sitter på et litt forfinet-bohemaktig sted noen minutters gange fra Goethes Hoftheater, Weimar. Klokken er 22.00 og kveldens forestilling er over. Inn troner tre Kulturmänner i 70-årsalderen med høye panner, silkeskjerf og 30 år yngre kvinner. Kjøkkenet er stengt, men kulturmennene gir med diskrete blikk melding om at det ikke vedkommer dem, og retter sine ønsker, som naturlig nok avviker fra menyen, til servitøren. På nabobordet sitter en middelaldrende mann og skriver – på en roman, velger jeg å tro. Han retter blikket fra notatboken, observerer kulturmennene og fortsetter å skrive.

Goethes og Schillers hus. Flere timers vandring gjennom Goethes og Schillers hus i Weimar i dag. De står der begge to, et par-tre steinkast fra hverandre, nesten uforandret med møbler, kunst og bøker slik de to kunstnerskikkelsene, og nære vennene, selv ervervet dem. I bakgrunnen Goethes Wohnhaus på Frauenplan 1 – et veldig myteomspunnet sted i alle forsøk tradering av «det tyske».

«Lotte in Weimar», Thomas Manns Goetheroman, er en god ledsager dersom du noensinne skulle få det for deg å besøke Weimar. Kom på dette når jeg tidligere i dag passerte Hotel Elephant på Marktplatz. Her entret den eldre Charlotte med opprømthet hotellporten for det håpede gjensynet med Goethe/Werther, flammen fra dengang da.

Eisenach. Vandring fra Lutherhaus (han bodde her i tre år som latinskoleelev og preket i Georgenkirche på vei til Wartburg) til Bachhaus (han ble født her) og Burschenschaft-minnesmerket ved foten av Wartburg (her ble både frihetslengsel og etterhvert ødeleggende nasjonalisme i kjølvannet av Wienerkongressen født). Men mest av alt rørte og overrasket, dette meg mest: en plakett på en bygård som forteller at her, i 1869, ble SPD, Europas største og viktigste sosialdemokratiske parti grunnlagt.

Wartburg – DDRs luksusbil. Historiens spor er mange. Noen som husker «Wartburgen», DDR-bilen som lot seg eksportere til den kapitalistiske fienden, som partipampene kjørte rundt i, men som den vanlig dødelige måtte vente i 15 år for å få kloa i? Den ble selvsagt produsert her i Eisenach, ved foten av Wartburg – noe et flott glassmaleri på Eisenach Hbf. minner om. I dag har Opel inntatt fabrikkhallene.

 

 

Fra Goethe til Himmler – ny roman vekker oppsikt i Tyskland

Den store snakkis på den litterære scenen i Tyskland nå om dagene er Per Leo’s «Flut und Boden». Et ubeskrevet blad som skjønnlitterær forfatter, men et navn mange har merket seg i det faghistoriske miljøet etter at hans anerkjente doktorgradsavhandling, «Der Wille zum Wesen», i fjor kom ut som bok.

Per Leo stammer fra en nordtysk protestantisk familie, med generasjoner av pastorer og Bildungsbürgerschaft på den ene side og storindustrielt borgerskap på den annen – en kombinasjon av klasseinteresser og skiktspesifikke mentaliteter som senere skulle vise seg å bli svært «verfallen» til antisemittismens og nazismens prosjekt.

Per Leo forfølger i sin debutroman de temaer som er streket opp i doktorgradavhandlingen. Han gjør det med basis i egen familieerfaring, konkret SS-bestefaren Friedrich og grandonkelen Martin, den ene fysisk kraftfull og viljesterk, den andre «åndsmenneske» i tradisjonen fra Goethe til Rudolf Steiner (men samtidig tvangssterilisert av nazimakten pga sin Bechterews). Spørsmålet er:  hva er de ideologiske kildene bak det tyske borgerskapets hengivne oppslutning om naziregimet? Går det en vei fra Goethes «kosmos av anskueligheter» – hans karakteriologiske lære om mennesketyper og sammenhengen mellom kroppslig uttrykk og menneskelig «Geistigkeit» – til nazistenes lære om herremennesker og undermennesker? Går det en vei fra Goethe til Himmler?

Leo oversetter «åndshistorie til familiær intimitet», skriver die Süddeutsche Zeitung i sin meget rosende omtale av boken. «FAZ» og «Die Zeit» er også fascinert og anerkjennende i sine omtaler.

Mer kan jeg foreløpig ikke si. Bøkene er underveis fra Amazon.de.