Gudrun Ensslin

Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische Pfarrer i Württemberg.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.

Rote Armee Fraktion (RAF) og kvinnene

«Skyt først på kvinnene!», uttalte en intern kilde i den tyske antiterrorstyrken GSG 9 på begynnelsen av 70-tallet. Sitatet er hentet fra Wolfgang Kraushaars bok «Die blinden Flecken der RAF», som har mottatt en rekke strålende kritikker siden den utkom sist sommer. Kraushaar er en av de absolutt største kjennerne av den venstreterroristiske gruppen Rote Armee Fraktion (RAF) og av 70-tallets tyske venstreekstremisme. Jeg innrømmer blankt at jeg har nerdens fascinasjon for fenomenet. Fascinasjonen er kombinert med hoderystende avsky for absolutt alt det bevegelsen(e) ellers sto for.

En av svært mange interessante sider ved RAF-historien (1970-1998) og RAF-mythoset som Kraushaar tar for seg er «RAF og kvinnene.» Til forskjell fra alle andre kjente venstre- og høyreterroristiske grupperinger var kvinnene ikke kun tallmessig i flertall blant RAFs medlemmer (ca. 60% iflg. Kraushaars kilder). De hadde også de viktigste lederposisjonene over tid, var tøffere og mer kyniske med våpnene enn mennene, beholdt nervene i vanskelige situasjoner, var hardere og mer besluttsomme enn sine medsammensvorne av det motsatte kjønn. Blant de fem viktigste kvinnelige nøkkelfigurene peker Kraushaar på Ulrike Meihof (overmoralisten over alle og forfatter av RAFs første programmatiske skrift, «Das Konzept Stadtguerilla»), Gudrunn Ennslin (den kjølige strategen med Baader som «loverboy»), Brigitte Mohnhaupt (lederen av 2-generasjon RAF), Ingrid Siepmann (primærkontakt til palestinske PFLP og forbindelsesoffiser i Jordanørkenen) og Inge Viett (sprengte seg selv to ganger ut av fengselet og skjøt en fransk politimann til døde under flukt på motorsykkel i Paris’ gater før hun dukket under i DDR på 80-tallet).

Kraushaar finner flere fellestrekk ved RAF-kvinnene: 1) De hadde overveiende borgerlig familiebakgrunn, 2) De hadde et utdanningsnivå langt over gjennomsnittet, 3) De hadde hovedsaklig en lutheransk sosialisasjon og 4) De utpreget seg med det Kraushaar omtaler som en «karitativ grunninstilling». Flere av de mest profilerte (herunder Meinhof, Ennslin og Siepmann) forlot likevel sine egne små barn til fordel for den revolusjonære kampen i undergrunnen. Det ville undergrunnslivet var også innhyllet i en aura av «sex and crime», noe ikke minst boulevardpressen elsket å gasse seg i: «Erst wird geliebt, dann geschossen!» (Bild Zeitung 15. februar 1971). Kraushaar viser også til kilder fra livet i terroristenes dekkleligheter om at kvinnene ofte måtte «bygge opp» de slappe mennene med sex for å gjøre dem kampklare (!).

Det er kanskje ikke så rart at mange av disse historiene, på nytt og på nytt, har gitt grunnlag for mytologisering og romantisering. Noen har også gjort poeng av at RAF ikke sto for en terrorstrategi som innebar masseangrep på uskyldige (ala vår tids IS-aksjoner), men de nølte på den andre siden ikke med å gjennomføre kaldblodige mord på en uskyldig ung soldat eller politimann dersom disse sto i veien for aksjonene som skulle gjennomføres. En må aldri glemme at banden – kvinner som menn – i sitt moralske amokløp tråkket på alt av kulturelle og samfunnsmessige tabuer – i «det godes» navn. Sluttresultatet var mer enn 50 døde, uskyldige familiers ødelagte liv og et lammet samfunnsklima over mer enn 10-år. RAF-bibliografien rommer hundretalls (kanskje tusentalls) titler. Wolfgang Kraushaar har skrevet en av de beste til nå. Det blir nok ikke den siste

Ulrike Meinhof og den borgerlige bohemen

Fascinerende å bli minnet om det nære forholdet mellom maktelitene i de tyske liberale mediene og RAFs senere sjefsterrorist Ulrike Meinhof. Nå har det dukket opp en bunke brev i Der Spiegels arkiver (nr. 19/2017, papirversjonen) som dokumenterer den nære relasjonen mellom Der Spiegels legendariske sjefsredaktør Rufolf Augstein og Meinhof. At Meinhof før dannelsen av RAF i mai 1970 hadde hatt en posisjon som fetert avis- og fjernsynsjournalist er ingen nyhet. De spesielt interesserte vil også vite at hun helt frem til bruddet med Konkret-grunnleggeren Klaus Reiner Röhl i 1968, pleide nær omgang med den venstreliberale bohemen av journalister og publisister i Hamburg, der skribenter og redaktører fra bl.a. Der Spiegel, Die Zeit, Stern og Meinhofs eget «Konkret» frekventerte.

Nå viser det seg at hun gjennom hele 60-tallet hadde en løpende brevveksling med Augstein, i fortrolig du-form og med visshet om gjensidig interesse og beredskap til finansiering hvis det knep på. Boten på 600 DM som Meinhof i 1966 ble idømt av Amtsgericht München for å ha fornærmet Franz Josef Strauss, var det Der Spiegel som betalte. Siste brev mottok Augstein kort tid etter at Meinhof, Baader, Ennslin & co hadde gått under jorden i 1970, vedlagt en tekst for publisering med tittelen «Den bewaffneten Widerstand organisieren – Die Klassenkämpfe entfalten – Die Rote Armee aufbauen». Som honorar foreslo hun 2000 Dollar! Manuskriptet ble ikke trykket, og honoraret ikke utbetalt. Om oppfordringen om tilsending av «Rothändle»-sigaretter, vitamintabletter, sjokolade m/nøtter, bøker, aviser og penger» til kameratene i fengsel ble fulgt, vites ikke.

Nye kilder av dette slag dukker opp med jevne mellomrom. Tyske medier – og særlig de som var tettest på «den gang da», som Der Spiegel og Die Zeit – synes å ha en umettelig trang til å kaste seg over kilder som på nytt belyser de tidlige RAF-skikkelsene som ungdommer, i pre-RAF-fasen osv. Før dette var det en bunke stipendsøknader fra unge Meinhof, Ennslin, Mahler m.fl. som Die Zeit hadde fått kloa i. Ellers kan det være fruktbart å tolke skikkelser som Meinhof (og i for seg hele den fanatiske venstreekstremismen i Tyskland på 70-tallet) på grunnlag av tysk idealisme (og evt. romantikk) som slår om i perversjon og galskap. En skikkelse som har studert denne «tyske furore» som tradisjon (knyttet den til anti-semittisme, de marsjerende studentene i 1933 m.v) er den ikke helt ukontroversielle historikeren Götz Aly.

Det eksistensielle, intensiteten, galskapen, seksualiteten – alt dette var bestanddeler i heksebrygget RAF ble bygget opp av: ”Åh, et sverdhugg, en kule som treffer målet, må være mindre verdt enn det jeg kjenner når jeg tenker på nærheten til deg“ (Gudrun Ennslin i et brev fra cella til loverboy Baader i august 1968). Røkte som skorsteiner gjorde forøvrig hele bunten, kombinert med svart kaffe – og mens de fortsatt var på frifot, ofte kombinert med speed. Det var en oppgearet og nærmest ekstatisk galskap i det de holdt på med, der de satt i sine timesvise «politiske» og taktiske diskusjoner i et etterhvert nærmest ubegripelig stammespråk. Den som vaklet måtte bearbeides inntil den «indre klassefienden» var demonutdrevet.