Horst Mahler – fra venstreterrorisme til nynazisme

Horst Mahler er RAF-advokaten som selv ble RAF-terrorist og som senere iscenesatte seg som det (tilsynelatende) stikk motsatte – som notorisk høyreekstremist og neonazist. Mahler har mer enn et ti-talls dommer etter den såkalte «Volksverhetzungsparagrafen» i den tyske straffeloven – for Holocaustfornektelse, Hitlerdyrking, radikal antisemittisme og hatpropaganda m.m. I en alder av 84 år slippes han kommende uke på frifot. Men hvor «fri» blir han? Statsadvokaten i München har forlangt «Führungsaufsicht» (sikring) med bl.a. krav om «meldeplikt» for videre publiseringer. Kan man det? Er ikke det «forhåndssensur», og har ikke selv den mest radikale neonazist ytringsfrihet? En dom i Forfatningsdomstolen kan tyde på at statsadvokatens krav her må falle.

Horst Mahler

Horst Mahler voktste opp i en famlie med sterke nazisympatier, og var selv aktiv i tysknasjonale «schlägende Verbindungen» på begynnelsen av studietiden midt i 50-årene. Senere på 50-tallet meldte han overgang til SPD, deretter radikaliserte han seg steg for steg, ble medlem av den sosialistiske studentorganisasjonen SDS og knyttet bånd til den såkalte «Ausserparlamentarische Opposition». Mahler etablerte seg med eget advokatkontor i Berlin i 1964 og i 1969, i det såkalte «Sozialistische Anwaltenkollektiv , Berlin». Med dette som basis inntok han etterhvert en meget medieprofilert rolle som advokat for de senere RAF-lederne Gudrunn Ennslin og Andreas Baader («varehusbrannen i Frankfurt»), Benno Ohnsesorg (bistandsadvokat i saken mot Karl Heinz Kurras), Rudi Dutschke, kommunardene Fritz Teufel og Reiner Langhans og Peter Brandt (Willy Brandts sønn) m.fl. Vinteren/våren 1970 knyttet Mahler seg stadig nærmere til den røde undergrunnscellen rundt Ulrike Meinhof, Gudrunn Ennslin og Andreas Baader. I mai samme år var han med på forberedelsene til den voldelige «befrielsen» av den fengslede Baader, dro deretter til Jordan for våpentrening sammen med 20 andre medlemmer av det nydannede RAF og var aktiv i tre bankran i Berlin før han ble fengslet i oktober 1970.

Mahler ble sparket ut av RAF i 1974, og begynte en ferd som kunne tyde på at han beveget seg mot mer «normale» posisjoner. I fengselet hadde han bl.a. samtaler med FDP-politikeren Gerhart Baum og den konservative sosialfilosofen Günter Rohrmoser. I 1980 ble han sluppet ut på prøve, knyttet seg til borgerlig-liberale FDP og fikk etterhvert også advokatlisensen tilbake. Så ble det relativt stille om han i knappe 20 år fremover. Mahlers «coming out» som høyrenasjonal ekstremist er det vanlig å knytte til hans opptreden på feiringen av nevnte Rohrmosers 70-årsdag i 1997, hvor han i sin tale bl.a. fastholdt at „..det okkuperte Tyskland måtte befri seg fra sitt «skyldknekteskap» og våge oppreiste gange for sin nasjonale identitet». Siden gikk det slag i slag med stadig kraftigere antisemittiske posisjoner, hitlerisme og medlemsskap i Tysklands største neonazistiske parti, NPD. Om jødene het det bl.a. at de «bevisst arbeidet for ødeleggelsen av den nasjonale ånd og tilstrebet fullt herrededømme over alle verdens folk». I 2003 ble selv NPD for «moderat» for Mahler, og han meldte seg ut av partiet.

lertall av 68-kjempernerien om Mahler er mildt sagt en bisarr affære. Likevel kan det være interessant å dykke litt nærmere ned i forhistorien, i de ideologiske røttene bak Mahlers «omvending». Mahler er nemlig ikke den eneste av tidligere SDS- og AO-kjemper som har beveget seg fra venstreekstremisme til høyreekstremsime. En nøkkel ligger i traumene knyttet til oppgjøret med egne naziforeldre, og i rollen staten Israel (og jødene) fikk i relativiseringen av dette. I tidens anti-imperalistiske retorikk kom nemlig nye og snedige analyser fram: Palestina er lik Vietnam, fascisme er lik sionisme, Israel er lik Det tredje riket, Al Fatah er lik anti-fascisme. Effekten av denne sammenkjedingen var skyldfraskriving og psykologisk avlastende fortellinger som snudde opp-ned på bildet av gjerningsmenn og lidende. For gjerningsmennenes barn ble det nå mindre viktig å ta på seg ansvar og vise ydmykhet overfor fedrenes synder. I stedet fremsto de selv som ofre. De «falske jødene» var sionistene og kapitalistene i allianse med USA. For det store flertall av 68-kjemperne resulterte ikke denne åpenbare anti-semittismen i noen glidegang mot høyreekstremismen. Men for noen endte det slik. Horst Mahler er en av dem, en annen er Rudi Dutschkes nære kampfelle gjennom flere år, kapitallogikeren Bernd Rabehl (Rudi snur seg nok i graven).

Det påstås at Mahlers forsvarer Otto Schilly (senere profilert parlamentariker for De Grønne og inneriksminister for SPD) på begynnelsen av 70-tallet brakte Hegels samlede verker til Mahlers celle. Om dette stemmer, vet jeg ikke. Det er uansett hevet over tvil at en svært særegen utlegning av Hegel er en annen av kildene til Mahlers senere høyreekstremisme – det rene «Volksgemeinschaft» (folkefellesskapet), hvor «das Volk» kan leve forsont og i samsvar med en inntakt opprinnelighet. I dette samfunn er spaltningen og avsondringen som jødene og de andre «andre» angivelig representerer ikke lenger til stede: renheten som arbeiderklassens frigjøringsprosjekt ikke lyktes med å realisere må nå i stedet fullendes av «das Volk». Tre likhetstrekk mellom Mahlers venstreradikalisme og Mahler av i dag er påfallende: anti-amerikanismen, antisionismen (og antisemittismen) og avvisningen av rettsstaten og dens institusjoner. Jeg er av dem som finner den såkalte «hestesko»-teorien problematisk. Men for skikkelser som Mahler gir den definitivt mening.

Den tyske straffelovens §130 («Volksverhetzungs»-paragrafen) har en bestemmelse som gjør det straffbart «å gi støtte til, fortie eller bagatellisere det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet». Fremsettelse av påstanden om den såkalte «Auschwitzløgnen», fornektelse av Holocaust m.v. er blant handlingene som omfattes av paragrafen. Når Mahler fra 2006 til i dag har gått inn og ut av fengsel, skyldes dette et uttall domfellelser etter nevnte §130. Uttalelsene har radikalisert seg år for år, og Mahler har bevisst benyttet rettssalen som talerstol. Under en helsebetinget frigang i 2017 klarte han å komme seg til Ungarn. Der henvendte han seg likesågodt direkte til Orban, og ba om politisk asyl. Det ble for drøyt selv for antisemitten og halvdiktatoren i Budapest, og Mahler ble utlevert til tyske myndigheter.

Mahler har måttet operere bort begge leggbeina. Når han på tirsdag triller ut av «JVA Brandenburg an der Havel», vet vi ennå ikke om han vil bli pålagt forhåndsvarsling for kommende publiseringer. Det skal en lokal domstol avgjøre. Forfatningsdomstolens presisering om at tidligere dømte etter §130 ikke kan fratas sin grunnlovssikrede ytringsfrihet, er imidlertid ikke en 100% garanti for at varslingsplikt i tråd med statsadvokatens påstand likevel kan tas til følge. Det kommer an på «graden av sannsynlighet for nye alvorlige rettsbrudd», som forfatningsdomstolen i sin tid fastslo. Sannsynligheten for at Mahler vil fortsette i samme spor ligger vel rundt 99%, skriver Süddeutsche Zeitung i en kommentar. «Noe håp om aldersmilde har ingen». Personlig har jeg betydelig forståelse for at Tyskland holder seg med en bestemmelse som §130, og at det foretas straffeforfølgelse etter denne. Det er det både historiske og prinsippielle grunner for. Men for Mahler er det vel nå kanskje greit å sette sluttstrek. Jussen opererer ofte med det fine ordet «forholdsmessighet», det kan man nå godt la komme til anvendelse her.

Foto: MachioCarioca CC BY-SA 3.0

Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische Pfarrer i Württemberg.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.