Angela Merkel – vår toleranse som demokrater

Etter 16 år som tysk forbundskansler vil Angela Merkel om få dager forlate sin post. Alt som finnes av medier vil i de nærmeste ukene være overfylt av oppsummeringer, diagnoser og hyllester. Noen vil også sable henne ned. Hyllemetere med biografier vil i de kommende årene ettergå hennes virke ned i minste detalj.

Angela Merkel – Grosser Zapfenstreich 2021. Foto: dpa

Merkel var verdifundert og kunnskapsbasert i alt hun gjorde. Samtidig var hun en person som motsatte seg de store gester og alt som lignet på patos (historikeren Norbert Frei). Statsviteren Herfried Münkler, som også i lange perioder virket som hennes rådgiver, beskriver henne som en person med en vitenstrang langt utover det normale for politikere. Hun ville forstå grundig før hun handlet.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si så mye mer om fenomenet Merkel. Men så falt hennes lille tale i anledning det tyske forsvarets tradisjonelle hyllest av avgåtte forbundskanslere («Großer Zapfenstreich») ned for mine føtter. Der sa Merkel bl.a.:

«Overalt hvor vitenskapelig erkjennelse blir fortiet, og konspirasjonsteorier og hets blir spredd, må vi være tydelige i vår motstand … Der hvor hat og vold anses som legitime midler for å presse egne interesser gjennom, får vårt demokrati liv ved at vår toleranse som demokrater finner sin grense» (min overs.).

Merkel skriver seg her inn i tradisjonen etter Karl Jaspers, Dolf Sternberger og Jürgen Habermas m.fl. (og for den saks skyld Karl Popper): Demokratiet som verdifellesskap med rett på selvbeskyttelse – «Die wehrhafte Demokratie». En styringsform som er noe mer enn et formalt system av rettigheter og prosedyrer – demokratiet som livsform, demokratiets som noe som får liv av at borgerne selv holder det oppe og beskytter det, demokratiet som også har rett til å sette grenser.

I tråd med gamle tradisjoner ble Merkel bedt om å velge seg tre musikkstykker som skulle fremføres under forsvarets seremoni. Den evangeliske pastordatteren valgte seg 18-hundretallssalmen «Grosser Gott, wir loben dich» («Store Gud, vi lover deg»), Hildegard Knefs nydelige frihetsbejaende sang, «Für mich soll es rote Rosen regnen» («Røde roser skal regne over meg») og den legendariske DDR-punkerens Nina Hagens «Du hast den Farbfilm vergessen» («Du har glemt fargefilmen»). Jeg innrømmer glatt at jeg beundrer denne skikkelsen.

Kunne hun tatt halvparten ?

Klassekampen 1. desember 2021 – svar på debattinnlegg Øystein Skar 23. november 2021

I en kommentar 23. november har Øystein Skar to merknader til min artikkel «Hadde Merkel rett?» i Klassekampen 20. november. Den ene gjelder spørsmålet om ikke mitt bilde av status for integreringen av flyktningene som ankom Tyskland høsten 2015 er «..for rosenrødt», den andre gjelder spørsmålet om ikke tyske myndigheter høsten 2015 kunne nøyd seg med «..å ta i mot halvparten»? Spørsmålene er relevante, og berører temaer jeg gjerne skulle gått nærmere inn på om plassen jeg fikk til disposisjon hadde tillatt det. Skars spørsmål gir meg anledning til å gi noen supplerende kommentarer.

1. Status for integreringen: Min relativt positive beskrivelse av status for integreringsarbeidet gjaldt hovedbildet som kan tegnes 6 år etter krisehøsten 2015, ikke noen komplett dom over alle sider ved dette arbeidet.  Allerede høsten 2018 konstaterte presidenten for den tyske arbeidsgiverforeningen, Ingo Kramer, at «..det går betydelig bedre med integrasjonen av flyktningene enn tidligere antatt», og pekte på at av de knapt 900.000 som ankom høsten 2015 har «..snart 400.000 i dag en arbeidsplass eller lærlingplass». Flere studier publisert høsten 2020 i anledning 5-årsmarkeringen for flyktningkrisen (bl.a. fra «Institut für Arbeitsmarkt- und Berufsforschung») viser mye av den samme trenden. En hovedårsak er et arbeidsliv som skriker etter kvalifisert arbeidskraft, og som ifølge tall fra tyske arbeidsmarkedsmyndigheter pr. oktober 2021 har 1,2 millioner ubesatte stillinger og mangler arbeidskraft i 70 yrker med krav til fagutdanning.

En årsak til de relativt gode resultatene ligger også i den spesielle tyske modellen med integrerte løp for språkopplæring, fagutdanning og yrkespraksis. Den tyske statsviteren Herfried Münkler har i sin bok «De nye tyskerne» (2017) sammenlignet den tyske modellen med integrasjonsmodellene i flere andre europeiske land, bl.a. Sverige og Frankrike. Mens den franske modellen baserer seg på integrering via statsborgerskap og den svenske på lik tilgang til sosialsystemene, har den tyske sitt hovedfokus på koordinerte programmer for utdanning og yrkesopplæring. Münklers konklusjon er at den tyske modellen har fungert langt bedre enn de andre.

Nevnte hovedbilde forteller selvsagt ikke hele historien. Språkproblemene vil i flere år fremover være en bremse på integreringsarbeidet via arbeidslivet, og en del av de som ankom i 2015-2016 vil være avhengig av å leve av offentlige sosialytelser livet ut. Dette gjelder særlig blant de litt eldre kvinnene og de med lavest grunnutdanning fra hjemlandene. I tillegg kommer kulturelle hindre, herunder kvinner som hindres i yrkesdeltagelse fordi de er låst fast i tradisjonelle kvinneroller. Dette er imidlertid ikke noe spesifikt tysk problem, og en utfordring felles for alle europeiske land som har bosatt lavt utdannede flyktninger fra ikke-europeiske land. Nei, bildet er ikke rosenrødt, men det er til gjengjeld betydelig bedre enn det de mest høyrøstede og pessimistiske stemmene spådde høsten 2015.

2. «Ta i mot halvparten»: Essensen i de folkerettslige vurderingene som ble gjort av Merkelregjeringens fagfolk i september 2015 var at det tilkommer enhver beskyttelsessøkende som ankommer EU-områdets yttergrenser en fundamental rett til å få prøvd sin sak etter flyktningkonvensjonenes prinsipper. Så lenge yttergrensestatene Ungarn og Kroatia i det store og hele saboterte sine plikter etter Dublinavtalen, var det aldri noe alternativ for Merkel å ikke fastholde anvendelsen av Tysklands selvinntredelsesrett etter avtalens §13 – altså fortsette å behandle søknadene til de som ankom Tyskland for å søke beskyttelse. Spørsmålet om regjeringen kunne, eller burde, «ta i mot færre» stilte seg følgelig ikke. Skars henvisning til Merkels lutheranske sinnelag kan gi mening hvis spørsmålet gjelder impulsene som var med på å utløse hennes reaksjoner ved flyktningkrisens begynnelse, men det hadde sannsynligvis begrenset betydning for beslutningen om å fortsette å ta i mot de som kom utover høsten 2015.

Kravet om å «sette en grense» var likevel et spørsmål som preget debatten om flyktningkrisen helt fram til 2017. Sitt tydeligste uttrykk fikk dette gjennom daværende CSU-leder og senere innenriksminister Horst Seehofers krav om å sette en «Obergrenze» (maksgrense) på 100.000 flyktninger pr. år – et krav som holdt liv i en intern partikonflikt i CDU/CSU over flere år. Merkels avvisning av Seehofers krav var logisk og prinsipielt begrunnet: En traktatfestet rettighet kan ikke ha gyldighet for 100.000, og så brått bortfalle når antallet er kommet opp i 100.101. Uavhengig av denne grensedragningen ble det høsten 2015 og vinteren 2016 arbeidet både på nasjonalt- og EU-nivå med å finne overnasjonale løsninger på et problem som var i ferd med å bli politisk uhåndterbart. I mars 2016 kom den såkalte «Tyrkiaavtalen på plass». Den har senere vist seg å ha mange mangler, men i det store og hele bidro den til at den såkalte Balkanruten ble strupt og at antallet asylsøkende som ankom Tyskland i perioden 2017-2020 ikke oversteg 100.000-200.000 pr. år. Striden innad i CDU/CSU ble bilagt høsten 2017 gjennom et kompromiss om en «Obergrenze» på 200.000 flyktninger pr. år, men slik at den i «krisesituasjoner» kunne settes ut av kraft. I praksis betød dette en selvpålagt garanti for at prinsippene Merkel hadde knesatt i tolkningen av Dublinforordningen ikke kunne utfordres. Hovedutfordringen for dagens europeiske asylpolitikk er ikke manglende kapasitet (eller vilje) til å ta imot mennesker på flukt. Et stort nettverk av europeiske byer og kommuner står allerede i dag klare til å ta i mot betydelige deler av de som søker beskyttelse. Problemet er først og fremst at arbeidet for etablering et humant og bærekraftig felleseuropeisk system for migrasjon og asyl har stått i stampe helt siden Tyrkiaavtalen ble undertegnet vinteren 2016. Regjeringen ledet av Angela Merkels etterfølger, sosialdemokraten Olaf Scholz, har i sitt nylig fremlagte regjeringsprogram signalisert at gjennombrudd i dette arbeidet har høy prioritet. Det øker sannsynligheten for at den ulykkelige handlingslammelsen som nå preger EUs og Europas politikk på et område som i bokstavelig forstand handler om liv og død kan opphøre.

(NB: Versjonen publisert i KK er litt forkortet) 

Herfried Münkler – en tysk public intellectual av rang fyller 70 år

En av Tysklands aller fremste «public intellectuals», Herfried Münkler, fyller 70 år i dag.

Den emeritterte professoren i politisk teori og idehistorie ved Humboldt-universitetet i Berlin har skrevet en rekke orginale og banebrytende verk. De spenner fra monografier over Machiavelli, Hobbes og Clausewitz til idehistoriske verk om tyskerne og deres myter, studier av politiske imperier og «de nye krigene» til monumentale historiske verk om 30-årskrigen og første verdenskrig. Han har også skrevet flere bøker med utpreget samtidsdiagnostisk preg, herunder om Tysklands rolle i det moderne Europa, om utdanningspolitikk og om «De nye tyskerne» (sammen med ektefellen Marina Münkler). Den siste er vel kanskje den mest presise analysen av det nye flerkulturelle Tyskland som er publisert i løpet av de siste 10 år – nøktern, realitetsorienterende og konstruktiv, slik kun Münkler kan være det.

Herfried Münkler (Humboldt Universität, Berlin) Foto: Stephan Röhl

Münkler har sittet i en rekke regjerings- og ekspertkommisjoner, deltar jevnlig i den offentlige debatten med kronikker og essays i de store ledende avisene (FAZ, Die Zeit m.fl.) og opptrer ofte som kommentator og ekspert i de store tyske talkshowstudionene. Hans blikk på verden er konsekvent kunnskapsorientert og illusjonsdempende, men likevel alltid ledsaget av en type republikansk dyd om å hjelpe og å rådgi det demokratisk-liberale borgersamfunnet han føler seg så sterkt forpliktet av – til å forstå sine problemer og til å løse dem.

I anledning av 70-årsdagen publiserte FAZ en intellektuell hyllest av Münkler fra Forbundsdagens president Wolfgang Schäuble (se link): «Münkler gjennomlyser uvisshetene, for å gjøre dem håndterbare, han trenger gjennom problemene før han viser oss hvilke alternative handlingsopsjoner som ligger der.» Kunne man forestille seg en norsk stortingspresident skrive et tilsvarende portrett av en ledende norsk «public intellectual» – hvem nå det nå enn skulle være? Jeg tviler.

Jeg har personlig lært svært mye av å lese Münklers bøker, og har også publisert noen tekster om ham, herunder om den temmelig bisarre personforfølgelsen han for noen år siden ble utsatt for av en liten, men godt organisert og anonym gruppe av trotskistiske studenter ved Humboldt-universitetet (publisert i Vagant). Jeg har også skrevet om hans bok om «De nye tyskerne» (Morgenbladet samt egen blogg). Sannsynligvis er det relativt få her på berget som har noe særlig kjennskap til Münkler. Når jeg nå forsøker å løfte ham fram, er det derfor med den (litt triste) følelsen jeg av og til kan bli overmannet av når jeg knoter ned mine ymse små skriftstykker om politikk, kultur og vitenskap i Tyskland: resonansbunnen forblir liten fordi språkbarrierene er for store og disinteressen for fremtredende. Jaja .. Vit iallefall at bl.a. hans bøker om imperiene og om de nye krigene finnes i engelsk oversettelse.

Münkler hadde ikke vært Münkler om ikke 70-årsdagen hadde vært ledsaget av et nytt stort verk. På Rowohlt forlag kommer i disse dager en mer enn 700 siders studie av tre av det 19. århundres største tyske intellektuelle ikoner – Marx, Wagner og Nietzsche: «Marx, Wagner, Nietzsche – Welt im Umbruch». I en begeistret omtale i siste utgave av Die Zeit skriver Alexander Camman bl.a. følgende om boken: «Forfatteren agerer som en terapeut eller huslege for den tyske ånd, som i ettertid stiller diagnoser på sine nervøse superstars, vennlig, men skånselsløst. Hjelpe dem kan han riktignok ikke mer – men i det minste forstå dem i sammenheng på nye måter».

Julegavetips tyskspråklig litteratur

En Facebook-venn ba meg nylig om tips til tyskspråklig litteratur. Det var snakk om gavetips til en som leste tysk motstandsløst, og det kunne være både romaner og sakprosa. Jeg tok en kort tenkepause, og lagde en liste. Vedkommende ble godt fornøyd. Jeg har nå gjennomgått listen på nytt, lagt til et par titler og justert og redigert litt i teksten.

Jeg har bevisst utelatt den klassiske litteraturen og andre eldre titler. Faglitteratur i streng forstand – i mitt tilfelle primært filosofi, sosiologi og rettshistorie – er også utelatt. Første del av listen er hovedsakelig basert på anmeldelser og debatter i tyske medier, og av inntrykkene fra mine tre dager på årets bokmesse i Frankfurt; andre del av bygger på egen lesing og er mine anbefalinger ene og alene. Enkelte av disse er grundigere omtalt andre steder på «Tysktime» (merket *).

Spørsmålet er så: kan dette være av interesse da? Hvor mange kan ha nytte og glede av noe sånt – utfra en nøktern betraktning av hvor mange som rent faktisk behersker å lese litteratur på tysk uten alt for stor møye? Jeg gikk gjennom FB-vennelista mi, og fant ut at det sikkert kan dreie seg om opptil 70-80 personer – og det er da ikke så rent lite?

Her er kommer nå uansett listen. Det er selvsagt helt personlig og temmelig uambisiøst det hele, preget av hva jeg tilfeldigvis har råket til å lese og ellers merket meg ved, og aldeles ikke på noen måte ment som noen slags «kanon» (det skulle tatt seg ut). Mange titler som ikke er på listen kunne godt vært tatt med, men da ville den fort blitt for lang.

Skulle du være ute i et noe så sært ærende som å kjøpe julegave til tysklesende venner, kan den kanskje være til litt nytte:

I. HELT NY LITTERATUR

a) Romaner – i fokus på årets bokmesse i Frankfurt, gode anmeldelser:

– Saša Stanišić: „Herkunft“* – Årets vinner av „Den tyske bokprisen»; stilfornyende og aktuelt om identitet og opprinnelse av den tysk-bosniske forfatteren iflg. kritikerne. Står først på min leseliste nå.

– Eugen Ruge: «Metropol» – Dramatisk fortelling om forfatterens besteforeldre, som var til stede/var aktører under Moskvaprosessene i 1937; Ruge er en av de mest betydningsfulle av eldre, nålevende tyske forfatterne med østtysk bakgrunn.

– Jackie Tomae: „Brüder“ – Historien om to tyske menn, barn av samme far som har gitt dem samme mørke hud, men som ellers har levd komplett forskjellige og adskilte liv; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

– Nora Bossong: «Schutzsone» – Historien om en internasjonal hjelpearbeider som konfronteres med hva som er «sant» og «hva som er virkelig» under en jobb/et opphold i Afrika; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

b) Saksprosa – årets el. fjorårets utgivelser:

– Harald Jähner: «Wolfszeit – Deutschland und die Deutschen 1945-1955» – En hel fantastisk sosialhistorisk beretning om hverdagslivet i ruinenenes, selvbedragets, nødens og behendighetens etterkrigstyskland 1945-1955. Vinner saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor. Har nylig lest den, min anbefaling nr. 1 på saksprosasiden.

– Stephan Detjen, Maximilian Steinbeißer: «Die Zauberlehrlinge» – nøster opp mytene om at Merkel begikk „rettsbrudd» under håndteringen av flyktningkrisen i 2015-16.

– Cornelia Koppetsch: «Gesellschaft der Zorn» – en bestselger om mekanismene bak/kildene til raseriet som bygger opp under nåtidens høyrepopulisme (NB: forfattteren har nylig kommet i trøbbel pga. ufullstendig angivelse av kilder og sitater, men det i seg selv gjør ikke nødvendigvis boken dårligere).

– Volker Weidmann: «Das Duell» – om det (nesten) livslange vennskapet og fiendskapet mellom Günter Grass og kritikerlegenden Marcel Reich-Ranizky.

– Frank Biess: «Republik der Angst» – en bok som går i dybden på fenomenet «German Angst», og finner både positive og negative sider; nominert på kortlista til saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor.

II. NESTEN NY LITTERATUR – UTGIVELSER PÅ 2010-TALLET

a) Romaner – personlige anbefalinger, også omtalt på min blogg «Tysktime»:

– Daniel Kehlmann: «Tyll»* – Leken, burlesk og ekstremt fascinerende fortelling fra 30-årskrigens galskap og grusomhet.

– Robert Menasse: «Die Hauptstadt“* – Vinner av fjorårets tyske bokpris (2018), noe så spesielt som en politisk krim fra EU-kommisjonen i Brüssel.

– Katja Petrowskaja: „Vielleicht Esther“ – Meget sterk historie med bakgrunn i forfatterens ukrainsk-jødiske familie, som forsvant helt i Auschwitz, eller emigrerte til USA, og som forfatteren i nåtid forsøker å nøste opp i.

– Lutz Seilers: «Kruso»* – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen sommeren før murens fall, i bakgrunnen minnene om de som fikk havet som grav. Vinner av den tyske bokprisen 2014.

– Christian Kracht: «Imperium“*; «Die Toten»* – To svært gode romaner av den sveitsiske stilisten og provokatøren Kracht, kanskje en slags Hamsun eller Celine for vår tid.

b) Saksprosa:

– Ulrich Raulff: „Kreis ohne Meister – Stefan Goerges Nachleben“* – En fascinerende beretning om den kretsen rundt dikterfyrsten Stefan Goerge, og dens mangeslungne ettervirkninger.

– Wolfram Eilenberger: „Zeit der Zauberer – Das grosse Jahrzehnt der Philosophie 1919-1921“* – Livene og verkene til de fire samtidige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Ernst Cassirer settes i scene i det dramatiske ti-året 1919-1929.

– Herfried og Marina Münkler: „Die neuen Deutschen – ein Land vor seiner Zukunft“* – Kloke og nøkterne betraktninger om innvandringslandet Tyskland etter flyktningkrisen 2015 av landets fremste statsviter og hans hustru, litteraturprofessoren Marina Münkler. En betinget optimistisk bok.

– Peter Neumann: „Jena 1800 – Die Republik der freien Geister“ – Nærbilde av Schlegelbrødrene og kvinnene deres, Schelling, Fichte, Novalis, Schiller, Goethe med flere i Jena og Weimar i overgangen 1700-1800-tallet.

*) Bøker omtalt i „Tysktime“

Helliggjøringen av mennesket

Hvordan forstå undertrykkelse, flukt og menneskerettigheter i et historisk perspektiv? Den kjente tyske politologen og Humboldt-professoren Herfried Münkler skrev i 2016 en bok sammen med sin ektefelle Marina Münkler, «Die Neuen Deutschen». Den handlet i noen grad om den tyske flyktningkrisen høsten 2015 og Merkels håndtering av denne, og om det moderne innvandringslandet Tyskland. Men den var også en bred undersøkelse – realhistorisk, idehistorisk og virkningshistorisk – av fenomener som grenser, borgerskap og ikke-borgerskap, flukt, migrasjon, stat, nasjon, riker og imperier og av ideer og figurer som ‘gjesten’, ‘den fremmede’, ‘fienden’ og ‘gjestfriheten’. Jeg skrev i fjor selv et essay om boken, og en kortversjon ble trykket i Morgenbladet. https://tysktime.wordpress.com/2017/03/31/de-nye-tyskerne/#more-328

En grunnleggende lærdom fra Münkler er at alle verdier, alle konvensjoner og alle prinsipper for mellomstatlig rettslighet er historisk frembrakt. Det gjelder for eksempel for menneskerettighetene, og i kjølvannet av disse, de ulike flyktningekonvensjonene. Det er også en av tesene til en annen profilert Humboldt-professor, Hans Joas, som i sin bok «Die Sakralität der Person» beskriver prosessen frem til FNs menneskerettserklæring som en type affirmativ genealogi fra «aksetiden» (800-200 fKr) til idag, og hvor «helliggjøringen av enkeltmennesket» er sluttresultatet. Den lange veien fram innbefatter bl.a. revolusjonene i Frankrike og Amerika, avskaffingen av slaveriet og av tortur som straffemetode.

Disse verdiene er ikke befalt av Gud i himmelen, selv om de mange som har kjempet dem frem ofte har hatt dette som ledetråd; i den kristne versjon: mennesket som guds barn, mennesket skapt i guds bilde. Denne historiske frembraktheten gjør det prinsipielt mulig å tenke seg en «marsj tilbake i historien» – til det mer tribale og stammepregede, til familie- og slektsbånd og til folk og nasjon som konstituerende for hvordan man velger å organisere samfunnene og samkvemmet mellom dem. Det er en ferd jeg ikke ønsker å være med på.

Folkets vilje

Publisert i Vagant 1-2/2017

De nye høyrepartiene svermer for «folket», vil uttrykke folkets vilje og være folkets stemme. Få europeiske kommentatorer har etterprøvd dette kjernepunktet i den høyrepopulistiske retorikken så konsekvent og over så lang tid som Die Zeits Thomas Assheuer, slik han også gjør i artikkelen «Kontrarevolusjonen», oversatt til norsk av Snorre Fjeldstad i Vagant 3-4/2016: «Folkets vilje er alltid til stede i de dype sjiktene i folket selv, i den førpolitiske sfæren av religion, språk og kultur». Tekstene hans viser at denne forestillingen om er et gjennomgående trekk ved det nye høyre enten vi er i Russland, USA, Polen, Frankrike eller Tyskland. I en nylig utgave av Die Zeit (02.03.17) presenterer han sitt eget lille alfabet over det nye høyres kampbegreper, fra «Alternative» (alternativet) til «Wahre Demokratie» (sant demokrati). Hele fire av dem er sammensatte ord med «Volk» som bærende element.

I de høyrepopulistiske fortellingene er folkets stemme alltid den etnisk homogene majoritetsbefolkningens stemme. Men hvor kommer ideen om folkets stemme fra? At «folkets stemme også er guds stemme («vox populi, vox Dei») er en forestilling som går tilbake til senromersk tid og til tidlig middelalder», skriver historikeren Christian Geulen i Die Zeit 26.01.2017. «Folket» da ikke som kollektiv politisk enhet (demos eller civitas), men som den enkle manns fellesskap. Det var ikke plebeiernes makt som masse, men deres naturlige uskyld som gjorde at de ble tilskrevet en hellig renhet. Først gjennom det 18. århundrets nasjonalrevolusjoner ble den enkle stemmen omdannet til kollektive egenskaper ved de nye nasjonene. Den moderne versjonen av lengselen etter en felles folkemening kommenterer Geulen slik: «Den som forveksler disse stemmene med den demokratiske suverenens stemme henger fast i en arkaisk demokratiforståelse. Vi må spørre oss hva vi oppgir hvis erstatter demokratiet som pluralistisk system for representasjon av interesser, med et mytisk Vox Populi.»                   

Politologen Herfried Münkler og litteraturprofessoren Marina Münkler beskriver i boken Die neuen Deutschen (Rowohlt Berlin, 2016) hvordan Europas stater i det 19. og 20. århundre bestrebet seg på å skape enhet mellom statenes og nasjonenes grenser. I kjølvannet fulgte nasjonalisering av befolkningsgruppene, store migrasjonsbevegelser, deportasjoner og folkemord. I dagens samfunn er en slik enhet mellom folk, stat og nasjon en umulighet. Anvendt på sitt case, det moderne Tyskland, fremholder Münklerne det  likevel som kortsiktig å overlate følelsesladete begreper som nasjon, folket og tyskhet til dem som avviser alt annet enn det etnisk-kulturelle som gyldig tilhørighetsform for nasjonen – ikke minst fordi fortellingen om nasjonen også kan være en kilde til solidaritet. En statsborgerlig definisjon av «tyskhet» kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men tar høyde for samfunnets sosiale og kulturelle kompleksitet. Nei til det nasjonale som ekskluderingskategori, ja til det nasjonale som ramme for arbeid, mobilitet og fellesskap.

Münklerne ser mange forbindelseslinjer mellom en slik nasjonsforståelse og de ytelses- og mobilitetsorienterte prinsippene som  det moderne tyske industrisamfunnet bygger på. En annen bærebjelke er grunnlovens beskyttelse av religions- og ytringsfriheten og av borgernes rett til å leve sine liv som de vil – og til å sprenge seg ut av kontrollerende livsformer. Også slik kommer folkets stemme til uttrykk, om da enn som en «uren» stemme.

(Foto: Thomas Assheuer)

«De nye tyskerne» – fem kjennetegn og elleve imperativer

«De sier «tysk», men de mener selvpriviligering», skriver Herfried og Marina Münkler i «Die Neuen Deutschen», en av de mest omtalte sakprosautgivelser i Tyskland høsten 2016. Og fortsetter: «Denne forestillingen om «tyskhet» tjener som selvbeskyttelse for de som vil styre unna alle forsøk på sammenligning av egne ytelser, og som ikke ønsker å bli utsatt for noen form for konkurranse. Det er en kategori for utestengelse fra et aldret, utmattet og slitent samfunn, som vil innrette seg bekvemt i en eller annen nisje og ikke bli forstyrret».

Opp mot dette fremhever Münklerne fem nye «Merkmale des Deutschseins» (kjennetegn ved den tyske væremåten) som kan danne grunnlag for sammenhold og samfunnsbygging for de menneskene som rent faktisk skal bebo landet i årtiene og århundrene som kommer, herunder nesten 20% med eller annen form for «ikke-tysk» opprinnelse:

1) Beredskapen til å sørge for seg og sine, til å yte det maksimale i samfunnet man er en del av.
2) Tilliten til at fellesskapet han/hun er en del av, i nødsfall, vil stille opp og gi hjelp når det trengs.
3) Overbevisningen om at den religiøse troen og praktiseringen av den er et privatanliggende, som ikke skal ha betydning i forvaltningen av plikter og rettigheter og i konkurransen om arbeid og andre posisjoner.
4) Overbevisningen om at beslutningen om hvordan man vil leve sitt liv og hvem man vil ha som livspartner er den enkeltes valg, og ikke kan bestemmes eller forskrives av familiene.
5) Tilslutningen til Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov og dens verdier – en forfatning som ble utformet for å forhindre at tyskernes grusomme forbrytelser skulle kunne skje igjen og som i dag – når nasjonen ikke lenger kan grunngi seg selv som et etnisk bestemt fellesskap, – formidler budskapet om den enkeltes verdighet som grunnlaget for å skape nytt fellesskap.

De fem kjennetegnene er så langt fra mystiske opprinnelsesmyter som det går an å komme, men de bygger likevel på ideer, erfaringer og læring som i sitt vesen er dypt «tyske». Fremfor alt dreier det seg om det Münklerne omtaler som en «normativt forankret identitetstilskrivelse» – krav som de «nye tyskerne» må stille til seg selv, både de som har bodd der lenge og de nyankomne.

En slik ny statsborgerlig definisjon av tyskheten kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men det redefinerer det på en måte som tar høyde for de sosiale og kulturelle realitetene i et samfunn som ugjenkallelig er, og vil forbli, et annet enn det det var for bare noen tiår siden.

Herfried Münkler, professor i politische Theorie ved Humboldt-universitetet i Berlin, er en av Tysklands mest prominente statsvitere, og forfatter av en rekke standardverk innen statsvitenskapen («De nye krigene», «Imperier», «Machiavelli», «Tyskland og mytene deres» m-fl.). Politisk sett kan han gjerne tilordnes «det radikale sentrum»; senest vintersemesteret 2014-15 var han utsatt for en anonym nettaksjon fra en gruppe venstreradikale studenter som fant hans forelesninger for «høyreorienterte».

Boken han nå har skrevet sammen med sin ektefelle, litteraturprofessoren Marina Münkler, er en bredspektret undersøkelse av migrasjon, mobilitet og den fremmede som figur gjennom historien, men det er også et konkret bud på spørsmålet, «Deutschland, was nun?» i kjølvannet av fjorårets flyktningkrise. Nevnte redefinsjon av verdigunnlaget for det tyske samfunnet er en del av svaret, men det er slett ikke det hele. I tillegg kommer en rad praktisk-politiske, organisatoriske og økonomiske grep, konkret utformet som 11 imperativer for en vellykket integrasjonspolitikk. Blant disse er det også noen (diskutable og omstridte) tiltak som flere i den tyske debatten har gitt merkelappen «neo-liberal», herunder lempning av minstelønnsstandarden og deregulering av arbeidsmarkedsbestemmelser for å sikre raskere tilgang til arbeidsmarkedet for de mange nye som skal bli. Tyskland står nå foran en Herkulesoppgave – å sikre utdanning og jobb til de mange nyankomne, og å legge grunnlaget for gode og bærekraftige integreringsregimer. Noen må også innstille seg på å vende tilbake til sine opprinnelsesland. Samtidig har flyktningkrisen bidratt til splittelse og polarisering i det tyske samfunn. Kan dette gå bra?

«Ja», svarer Münklerne: det moderne Tyskland har svært gode forutsetninger for å lykkes med dette, og det er bedre utrustet for oppgaven enn noe annet europeisk land!

Dèt skal jeg komme tilbake til.

Die neuen Deutschen

En av de mest omdiskuterte sakprosabøkene i Tyskland denne høsten, Herfried og Marina Münklers «Die neuen Deutschen», er kommet i hus. Boken som den prominente politologen har skrevet sammen med sin litterturvitenskaphustru representerer en slags «innvandringsrealisme» på tysk, en nøkternt-optimistisk bok om hvorfor Tyskland er dømt til å måtte lykkes med integrasjonsutfordringene landet står foran. Bokens «nye tyskere» er ikke kun de nye, men også «de gamle» som må spørre seg selv om de vil se det nye som en sjanse eller som en last og en trussel. I en omtale av boken oppsummerer Der Spiegels Nils Minkmar (34/2016) Münklers «nye tysker» som en som ønsker å klare seg selv økonomisk, men som samtidig har tillitt til fellesskapet, som gestalter og «forhandler» religionen og kjærligheten i det private og som respekterer grunnloven.

Politisk sett er Münkler – forfatter av berømte verk som «De nye krigene, «Imperier» og «Tyskerne og deres myter» – en heller moderat skikkelse godt til høyre for sentrum. Med sitt «maktrealistiske» og analytiske blikk er han langt unna klisjeen om det «tyske Gutmenschen» (den tyske varianten av PK). Offer for anonyme nettkampanjer fra venstreradikale studenter har han også vært. Men han mener altså at man må stikke fingeren i jorda og brette opp ermene, fremfor å holde det gående med jammer. Håper å komme tilbake med en mer fyldig omtale senere i høst.

Se også: Bokessay i Morgenbladet 24.07.17;- utvidet versjon av essayet i bloggpost Tysktime 31.07.17

De revolusjonæres inkognito

Publisert i tidsskriftet Vagant 27. juni 2015 – http://www.vagant.no/inkognito-revolusjonaere/

På bloggen Münkler-Watch kjemper anonyme studenter ved Humboldt-universitetet i Berlin mot professor Herfried Münkler.

Herfried Münkler, prominent professor i politisk teori ved Humboldt-universitetet (HU) i Berlin, har i vår opplevd et digitalt geriljaangrep fra sine studenter. På en egen, anonym blogg, «Münkler-Watch», blir Münkler beskyldt for militarisme, rasisme og sexisme. Münkler kaller de aksjonerende studentene for «stakkarslige feiginger» og ber dem vise ansikt. Studentene på sin side viser til tiltakende konformitetspress ved de høyere læreanstaltene, og forklarer anonymiteten med at de ikke vil risikere fremtidige jobber og utsiktene til vanlige, borgerlige liv: ingenting glemmes av Google! Historien har avfødt en omfattende debatt på de tyske avisenes feuilleton-sider: om offentlighetens endringer i den digitale tidsalder, om (selv-)disiplinering og eksamensjag ved universitetene og om studentopprørets muligheter og uttrykksformer i dag og «den gang da».