Etter 16 år som tysk forbundskansler vil Angela Merkel om få dager forlate sin post. Alt som finnes av medier vil i de nærmeste ukene være overfylt av oppsummeringer, diagnoser og hyllester. Noen vil også sable henne ned. Hyllemetere med biografier vil i de kommende årene ettergå hennes virke ned i minste detalj.

Merkel var verdifundert og kunnskapsbasert i alt hun gjorde. Samtidig var hun en person som motsatte seg de store gester og alt som lignet på patos (historikeren Norbert Frei). Statsviteren Herfried Münkler, som også i lange perioder virket som hennes rådgiver, beskriver henne som en person med en vitenstrang langt utover det normale for politikere. Hun ville forstå grundig før hun handlet.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si så mye mer om fenomenet Merkel. Men så falt hennes lille tale i anledning det tyske forsvarets tradisjonelle hyllest av avgåtte forbundskanslere («Großer Zapfenstreich») ned for mine føtter. Der sa Merkel bl.a.:
«Overalt hvor vitenskapelig erkjennelse blir fortiet, og konspirasjonsteorier og hets blir spredd, må vi være tydelige i vår motstand … Der hvor hat og vold anses som legitime midler for å presse egne interesser gjennom, får vårt demokrati liv ved at vår toleranse som demokrater finner sin grense» (min overs.).
Merkel skriver seg her inn i tradisjonen etter Karl Jaspers, Dolf Sternberger og Jürgen Habermas m.fl. (og for den saks skyld Karl Popper): Demokratiet som verdifellesskap med rett på selvbeskyttelse – «Die wehrhafte Demokratie». En styringsform som er noe mer enn et formalt system av rettigheter og prosedyrer – demokratiet som livsform, demokratiets som noe som får liv av at borgerne selv holder det oppe og beskytter det, demokratiet som også har rett til å sette grenser.
I tråd med gamle tradisjoner ble Merkel bedt om å velge seg tre musikkstykker som skulle fremføres under forsvarets seremoni. Den evangeliske pastordatteren valgte seg 18-hundretallssalmen «Grosser Gott, wir loben dich» («Store Gud, vi lover deg»), Hildegard Knefs nydelige frihetsbejaende sang, «Für mich soll es rote Rosen regnen» («Røde roser skal regne over meg») og den legendariske DDR-punkerens Nina Hagens «Du hast den Farbfilm vergessen» («Du har glemt fargefilmen»). Jeg innrømmer glatt at jeg beundrer denne skikkelsen.