Putin og Hitler

«Selvfølgelig er Putin ingen Hitler», skriver Heinrich August Winkler i en svært interessant kommentar i denne ukes Die Zeit. Winkler er professor em. ved Humboldt-Universität zu Berlin, og en av Tysklands mest prominente samtidshistorikere fra 60-tallet til idag: For «ingenting tyder på at han hater og vil utrydde jødene».

Professor Dr. Heinrich August Winkler/Böll Stiftung CC SA-2.0

Sammenligningen med Hitler er likevel ikke uten mening, «slik det heller ikke er å sammenligne ham med ultranasjonalister som Benito Mussolini eller Slobodan Milošević», skriver Winkler.

Han skriver videre bl.a. følgende:

—-

«Når Putin i dag postulerer sin innflytelsessfære for den eurasiske stormakten Russland – en sone hvor de vestlige maktene, og heller ikke FN, har noe å hente og ingenting de skulle ha sagt – angir han grunner som er svært like de Hitler gjorde gjeldende åtte årtier tilbake. Juristen Putin tenker i samme termer som den mest prominente stats- og folkerettstenkeren i tysk mellomkrigstid, Carl Schmitt, som 1. april 1939, to uker etter opprettelsen av «protektoratene Böhmen og Mähren», holdt sitt umiddelbart publiserte foredrag «Völkerrechtliche Großraumordnung mit Interventionsverbot für raumfremde Mächte«. Det tyske kravet på herredømme over Tsjekkia begrunnet Schmitt med de særlige rettene som fulgte av at Tyskland ikke var noen vanlig nasjonalstat, snarere fra tidenes morgen et «rike», ja simpelthen selveste Riket.

Som Hitler, Schmitt og andre ultranasjonalister bestreber også Putin og elitene rundt ham seg på en historisk underbygging av deres rett på en geopolitisk innflytelsessone og på gjeninnsettelsen av storriket som landet engang var. I en tekst som Putin lot publisere på russisk og ukrainsk i juli 2021, «Om russernes og ukrainernes enhet», går han dypt tilbake til den tidlige middelalder, til dåpen av den hellige Wladimir, fyrsten av Nowgorod og storfyrsten av Kiev i 988, for å begrunne sin tese om det felles opphavet, og langt på vei den felles historien, av russerne, ukrainerne og hviterusserne.

På pseudosakralt vis beskriver Putin sogar disse tre grenene av det gamle Russland som «den store russiske Nasjon, et treenig Folk, som består av Storrusserne, Lillerusserne (ukrainerne) og Hviterusserne». På slutten av artikkelen fremstår Putin som overbevist om at «Ukraina kun kan oppnå ekte suverenitet i partnerskap med «Russland». Senest fra 24. februar 2022 vet man hva Putin forstår med «partnerskap» og «ekte suverenitet».

Det Putin fremmer i den historiske delen av sin oppsats tilsvarer – slik Andrea Kappeler, en av Tysklands fremste Østeuropahistorikere, fastslår – i stor grad den tradisjonelle, men vitenskapelig høyst tvilsomme, russiske Mesterfortellingen. Kappeler vurderer artikkelen som uttrykk for en radikalisering av Putins historiesyn: I hans tankeverden blander det seg nå en kombinasjon av «sovjetpatriotisme, imperial nasjonalisme og Blut-und-Boden-Pathos».

Ultranasjonalismen som den proletariske internasjonalismens siste stadium: Slik kunne man, i en omskriving av tittelen på Lenins avhandling om Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, beskrive den ideologiske forvandlingsprosessen Putin har gått gjennom og som vi også kjenner fra Slobodan Milošević og vel også hos den kinesiske presidenten og partiføreren Xi Jinping. En formelbundet stivnet internasjonalismes omslag i en ekstrem nasjonalisme med forbilder som minner om nasjonalsosialisme og fascisme, viser i hvor stor grad marxismen-leninismen ved makten har blitt til falsk bevissthet i Marx forstand.»

(min overs).

——

Jeg har intet å tilføye.

«Ikke en krig mot Hitler, men mot det tyske folk»

Det tyske høyrepopulistiske partiet AfD markedsfører seg gjerne som et alternativ for den «vanlige borgerlige velger». Det er likevel utrolig hvor tjukkhodet disse sjiktene er, når det i hele AfD’s partihistorie nærmest har vært system at det ene partimedlemmet etter det andre, mange med verv i partiorganisasjonen, gir seg hen til åpenbart høyreekstreme/nynazistiske posisjoner, og det ikke får synderlige konsekvenser for oppslutningen om partiet. Senest ute var lederen av partiets ungdomsorganisasjon i Niedersachsen, Lars Steinke, som i en FB-oppdatering fikk seg til å gjøre Stauffenberg og hans medspillere i det planlagte 1944-attentatet mot Hitler til «forrædere», samt å proklamere at de alliertes krig «ikke var en krig mot Hitler, men mot det tyske folk» (!)

Det er også et slags system i at partiledelsen avgir fordømmelser i slike tilfeller, men det tar sjelden mer enn noen uker før et nytt medlem stikker nesa frem og ytrer budskap av samme slag. Problemet er nok at AfD har satt seg fast som et slags meme i visse deler av befolkningen – som «protestpartiet», som partiet man må stemme på dersom man skal markere motstand mot «die da oben». Da spiller det tydeligvis liten rolle hva slags folk partiet tiltrekker seg, og hva slags budskap som tidvis ytres. For store deler av velgerskaren når det sannsynligvis aldri frem, og for de som får det med seg registreres det sannsynligvis med stille tilslutning i den lille krets på stamkneipa, eller med bagatellisering og et skuldertrekk.

Det tyske Verfassungsschutz (PST) har nå startet overvåking av partiets ungdomsorganisasjoner i Niedersachsen og Bremen. Verfassungsschutz’ oppgave er overvåke grunnlovsstridig politisk virksomhet. Mange av partiets medlemmer beveger seg jevnlig inn i dette landskapet. Det blir interessant å følge om overvåkningen vil begrense seg til ungdomsorganisasjonene i to delstater, eller om det vil kunne bli utvidet til å omfatte hele partiet. Saken er selvsagt ekstra delikat fordi AfD etter valget sist høst er Forbundsdagens største opposisjonsparti.