Holocaust

75 år etter Tysklands krigsnederlag – tyskerne og nazismen i dag

Publisert i Transit Magasin 6. mai 2020
https://www.transitmag.no/2020/05/06/75-ar-etter-tysklands-krigsnederlag-tyskerne-og-nazismen-i-dag/, 

Hvordan er tyskernes forhold til Nazitiden i dag? Dette er et av flere spørsmål den store liberale ukeavisen Die Zeit stiller i en artikkelserie i anledning 75-årsjubileet for krigsnederlaget våren 1945. Grunnlaget for artiklene er bl.a. en bred undersøkelse meningsmålingsinstituttet «Institut policy matters» har gjennomført for avisen. Den gir et litt motsetningsfylt bilde. Aversjonene mot nazigrusomhetene og støtten til et aktivt minnearbeid er fortsatt dypt forankret i det store flertall av den tyske befolkning. Samtidig kan det observeres en viss tretthet i deler av de unge generasjonene mot det obligatoriske programmet om bearbeiding av beste- og oldeforeldrenes forbrytelser. Gjennom inntredenen av AfD på den politiske scenen, et åpent historierevisjonistisk parti på ytre høyre fløy, har en også fått en mer konfliktdrevet erindringskultur enn i tiårene forut.

Polen Ausschwitz Marsch der Lebenden (Reuters/K. Pempel)
Selvoppgjøret som forandret Tyskland

Det er i dag ukontroversielt å hevde at de siste 50 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tyskernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis, og at oppgjøret har blitt en viktig del av det moderne Tysklands politisk-kulturelle selvidentifikasjon. Også utenomverdenen har i stor grad gitt Tyskland anerkjennelse for sin omfattende selvoppgjørsprosess, og pekt på kontrastene til Østerrike, Italia og Japan, hvor disse prosessene har vært langt svakere. En rekke hendelser, konflikter og debatter har vært viktige, noen av dem ikoniske: Auschwitzprosessene i Frankfurt på 60-tallet (ledet av den legendariske statsadvokaten Fritz Bauer), studentopprøret 1967-68, Willy Brandts kneling for ofrene for Warzawaoppstanden i 1970, opphevelsen av foreldesesbestemmelsene for krigsforbrytelser (1978), president von Weizeckers omtale av 8. mai 1945 som ”en befrielsens dag” (1985), de sjokkpregede virkningene av den amerikanske TV-serien ”Holocaust” i 1979 og det omfattende oppgjøret med historierevisjonistiske analyser i den såkalte ”historikerstriden” (1986) – for å nevne noe.

I tidsspennet 1983-1995 – som også markerte 50-årsdagene for hhv. Hitlers maktovertagelse og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av naziherredømmets 12-årige historie. Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok ”Hitlers Willing Executioners” (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I perioden fra 1995-2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som ”renere” og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene. I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er ”svært viktig” eller ”viktig” at minnet om ”forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike” blir holdt ved like. Femti år tidligere, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste medarbeidere var ”unfair”.

Det store flertallet – tysk plikt å forhindre at Holocaust går i glemmeboken

Tallene for 2020 viser bl.a. dette bildet:

  • 77% betrakter det som Tysklands plikt å hindre at nazidiktaturet og Holocaust går i glemmeboken
  • 76% mener det er viktig å lære av historien
  • 74% uttaler at beskjeftigelsen med nazidiktaturet har sensibilisert dem for utgrensinger og urettferdighet andre steder i verden
  • 66% ønsker å lære mer om nasjonalsosialismens historie

Men tallene viser også at:

  • 59% finner det overdrevet at nazidiktaturet nesten daglig er tema i mediene
  • 53% uttrykker forståelse for holdninger av typen «nå får det snart holde»

Erindringspolitisk konformitetstrykk?

Gir de sistnevnte tallene grunn til bekymring? Spørsmålet gir absolutt mening når man vet at støtten til «jetzt-ist-mal-gut»-posisjonen («det er nok nå») i perioden 1986 til 2009 falt fra 66% til 48%, men altså nå har steget til 53%. Tallet er selvsagt ikke noe mål på naziholdninger i den tyske befolkning. Observasjoner fra tyske «Verfassungsschutz» tyder på at andelen borgere med entydige naziholdninger ligger under 0,5%. Det kan imidlertid godt ses som tegn på en type metning, på behov for fortrengning av det ubehagelige, for overglatting og forskjønnelse. Forskjellen fra tidligere er imidlertid at det nå ikke lenger er «gjerningsmennene» selv som beskytter seg, men deres etterfølgere. Ønsket om at oldefar skulle vært motstandsmann og behovet for ikke kontinuerlig å måtte bli minnet om hva som egentlig skjedde, synes å prege deler av befolkningen. Avslørende her er undersøkelsens tall for hva folk tror bestefar gjorde: Kun 3% av de spurte angir at deres forfedre aktivt understøttet naziregimet, mens hele 30% mente å stamme fra familier av aktive nazimotstandere. Die Zeit kommenterer dette slik: «Selv om målestokkene for nazistøtte settes svært stramt og for nazimotstand svært vidt, står disse tallene på ingen måte i forhold til de historiske realitetene.»

Høydepunktet for det tyske selvoppgjøret kan legges til perioden 1990-2010. Dette var også perioden for de mange arkivåpningene i Russland og det øvrige Øst-Europa etter murens fall. Den kraftige tilgangen på nytt historisk kildemateriale om Holocaust og om de tyske krigsforbrytelsene i øst ga dermed også grunnlag for styrking av en tendens man hadde sett fra midten av 80-tallet – økt fokus på ofrene for massemyrderiene, på Shoa, på lidelsene, minnesmerkene og minnestedene, mindre fokus på fascismens årsaker og opprinnelse. Selv så viktig og nødvendig denne omdreiningen var, våger Die Zeit å stille spørsmålet om tendensen til økning av tilhengerne av «Schlusstrich» («sluttstrek») kan ha sammenheng med en viss «emosjonell overbelastning» og et visst «erindringspolitisk konformitetstrykk» i befolkningen. Åpenbart kontroversielle spørsmål, men sannsynligvis ikke helt grunnløse.

Vest- og Østtyskland – ulike tradisjoner for oppgjøret med nazismen

Med oppløsningen av DDR i 1989/90 ble også en helt ny befolkningsgruppe kastet inn i den vesttysk formede selvoppgjørsrammen. To ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen kom sammen – aktiv bearbeidelse av naziarven ”nedenfra” i BRD og antifascisme som offisielt program for parti og stat i DDR, personlige empatibekjennelser versus systemkritikk. At tidligere DDR-borgere kan ha en noe større andel sluttstrektilhengere, jfr. den betydelig høyere oppslutningen om AfD i øst, og at dette også kan være noe av forklaringen på den registrerte økningen av andelen av disse holdningene i Tyskland samlet, kan en ikke se bort fra. Som historikeren Norbert Frei (kjent fra en rekke bøker om det tyske selvoppgjøret, herunder «1945 und Wir») fremholder overfor Die Zeit, har likevel parolen om «sluttstrek» en litt annen klang i dag enn tidligere. Mens den på 50-, 60- og 70-tallet i hovedsak var en klage fra gjerningsmenn og medløpere om «å bli latt i fred», uttrykker den i dag, i Freis ironiske termer, heller «en yngre generasjons behov for å tilkjennegi at det avkrevede programmet for selvbearbeiding er bestått.»

«Nasjonalsosialismen også hadde positive sider»

Die Zeits undersøkelse er fordelt etter partipreferanser. Den viser med all mulig tydelighet at AfD-velgerne ikke tenker særlig avvikende fra partiets ledende demagoger – en Alexander von Gauland med nazismen som «en fugleskit» i Tysklands stolte historie, en Björn Höcke med sitt krav om «180 graders omdreining» av den tyske nazibearbeidingen. Således gir 80% av partiets tilhengere støtte til utsagnet «nasjonalsosialismen inntar i dag en altfor stor plass» i beretningene om den tyske historien, mens 58% synes å mene at «nasjonalsosialismen også hadde positive sider og blir for negativt fremstilt». At ytre høyre gjennom AfD har fått representasjon i de etablerte politiske styringsorganene, har åpenbart hatt en polariserende effekt på debatten om den tyske nazibearbeidingen. Om det også har bidratt til å øke andelen av befolkningen som ønsker å sette sluttstrek, er det vanskelig å gi noe helt entydig svar på. For de demokratiske kreftene, fra CDU/CSU til Die Linke, gjør AfDs tilstedeværelse det i alle fall mulig å peke på én entydig fiende – på en politisk eksponent for relativisering og bagatellisering av nazityranniet og for avvikling av etterkrigstidens selvoppgjørspolitikk slik vi har kjent det til nå.

Parallelt med en viss utflating av interessen for det aktive erindringsarbeidet har man de siste årene sett en voldsom økning av besøkstallene ved minnestedene for naziterrorens ofre, og da både nasjonalt og gjennom internasjonal turisme. Samtidig har minnesmerkene opplevd økende vold og hærverk fra høyreekstreme grupper. Den mangeårige direktøren ved minnesmerket for Buchenwaldleiren, Volkhard Knigge, forteller til die Zeit at man blant de besøkende kan støte på skoleklasser som vegrer seg mot å føle seg truffet av det de ser. Men han opplever det motsatte i vel så stor grad: unge mennesker som oppsøker Buchenwald som «et sted for etisk, politisk og historisk besinnelse.» Spørsmålene de stiller synes å være: «hva var det som egentlig skjedde, hva betyr dette i dag?».

Nytt fokus på nazismens begynnelse

Ungdommenes spørsmål er vel noen av de samme man kan stille når det gjelder minnepolitikken sett under ett: Hvordan bør dagens tyskere håndtere naziarven, hvordan bekjempe fremtidens bærere av fascisme. Den amerikanske filosofen Susan Neiman har i en nylig bok, «Learning from the Germans», nok en gang fremhevet den tyske bearbeidingen av naziarven som et forbilde. Som Knigge fremhever, er likevel tiden for «selvtilfreds stolthet over egne av ytelser» forbi. I stedet fremhever både Knigge og Frei behovet for å rette blikket mot begynnelsen – mot det völkische, antisemittiske og antidemokratiske i spireform, mot Weimarrepublikken, mot 30. januar 1933. Ikke som erstatning for de siste ti-årenes omfattende, og helt nødvendige, fokus på Holocaust, men som et supplement, som politisk skjerping. Knigge sier det slik: «Et nytt alvor har meldt seg. Siden AfD har tatt plass i parlamentene er advarselen om å unngå gjentagelse av historien ingen floskel lenger.»

De ambivalente, mettede og selvsentrerte

Demokratiets verdier er solid forankret i det store flertallet av den tyske befolkningen. De ambivalente, mettede og selvsentrerte tilhører nok i all hovedsak denne gruppen. Men eksistensen av et parti som AfD – med sine 10% oppslutning i Tyskland samlet og over 20% i øst – må definitivt leses som et faresignal. Om trusselen fra ytre høyre vil riste liv i «de mettede» eller styrke ressentimentene som også ligger skjult hos dem, kan man ikke si noe helt sikkert om. «Tallene fra undersøkelsen gir grunnlag for begge alternativene», skriver Die Zeit. Det er likevel ikke utenkelig at angrepene fra ytre høyre kan bevirke det motsatte av det tilsiktede, at det er erindringskulturen som kommer styrket ut av konfrontasjonene. Pr. i dag opplever AfD en svakt nedadgående oppslutning. Det skjer parallelt med at skandaliseringene av partiets mest ytterliggående lederskikkelser, Björn Höcke og Andreas Kalbitz, har tiltatt i styrke.

Motsetningene skjerpes

Når de siste tidsvitnene nå snart er borte, står man uansett overfor en ny situasjon. I hele etterkrigstiden har erindringsarbeidet fått en egen intensitet og kvalitet når det har vært ledsaget av konflikter og store debatter. «At motsetningene skjerpes er i så henseende en god nyhet», avslutter Die Zeit.

Foto: Reuters/K. Pempel