Jan-Werner Müller, Judith Shklar og identitetspolitikken

Den tyske politiske teoretikeren Jan-Werner Müller, professor i political sciene ved Princeton University, USA, har gjennom flere år skrevet fram en liberalisme fra venstre. Han har gjort det gjennom bøker om populismen, om forfatningspatriotismen, i sin politiske idehistorie for det 20. århundre, i sine studier av Carl Schmitt og mer til. I disse dager er han aktuell med en ny bok om demokrati og regjerbarhet.

I boken «Furcht und Freiheit – für einen anderen Liberalismus», som utkom høsten 2019, utlegger han sitt venstreliberale program i nær anknytning til den jødisk-latvisk-canadiske politologen Judith N. Shklar (f. 1928) og hennes «Liberalism of fear», fryktens liberalisme. Sentralt i hennes teorier står det enkelte individs rett på beskyttelse mot grusomhet og frykt, og i forlengelsen av dette hennes «rettighetenes liberalisme». Det er en nær forbindelse mellom hennes biografi og hennes verk.

Müller analyserer i sin bok flere aspekter av det vi i dag, ofte svært kritisk, omtaler som «identitetspolitikk». Hans utgangspunkt i Shklar gjør at han evner å fange opp noen elementer som ofte blir borte i dagens opphissede debatter. Kort sagt argumenterer Müller for en type «avkulturalisering» av det politiske ordskiftet. De identitetspolitiske kravene er legitime: Men handler beskyttelse av mindretallskulturer primært om «kultur»? Er det ikke langt mer et spørsmål om å sette makt bak kravet om likebehandling?  Et sted i boken formulerer Müller dette slik:

—

«Det mange i dag nonsjalant avfeier som identitetspolititikk forstås feil hvis man oppfatter den som en etisk oppfordring til maksimal individuell (eller kollektiv-kulturell) selvutfoldelse; det handler heller ikke om å fremme en utvikling med et maksimalt antall pittoreske livsformer ved siden av hverandre. Derimot handler det om likhet, og i særlig grad å kjempe fram en effektiv likebehandling. For Black Lives Matter-bevegelsen handler det ikke primært om å utbre en bestemt form for mangfoldsideologi; det dreier seg rett og slett om det, til dels fortvilte, forsøket på å øke bevisstheten blant et indifferent eller ignorant flertall om erfaringene av sårbarhet. Man gjør til syvende og sist ikke noe annet enn å kreve den selvfølgelige grunnretten til ikke å bli skutt av politiet.

Noe lignende kan man si om MeToo. Heller ikke her dreier det seg om skurrile, subkulturelle erfaringer, eller om rettighetene til et mindretall, snarere om innfrielsen av en basisfrihet – nemlig friheten til å leve sitt liv uten frykt for sjikanering fra mektige menn. Judith Shklar betegnet sin liberalisme som «de permanente mindretallenes liberalisme». Hun ville med dette ikke fremme noen slags gruppeseparatisme, en forestilling om at kollektive identiteter er bærere av en tidløs og permanent «essens». Hovedpoenget var ikke noe annet enn å peke på kjensgjerningen om disse mindretallenes opplevelse av diskriminering, ikke-aktelse og sårbarhet over svært lang tid.

De som opplever at egen «frihet» innskrenkes av krav om beskyttelse mot frykt, forsøker gjerne å fremstille de sårbare som en slags penetrante mindretall, eller som subkulturelle yrkesdemonstranter og eviggående gledesdrepere. Det skal likevel mye til for å hevde at man befinner seg i en situasjon der flertallene trenger beskyttelse mot mindretallene. Sistnevntes stemmer er i dag ofte tydeligere enn de tidligere har vært. Deres tilstand av strukturell sårbarhet er likevel fortsatt langt mer utpreget enn hva det påstått viktimiserte flertallet er i stand til å forestille seg.»

(Min overs.)

—

Müllers (og Shklars) teorier er liberale fordi det er det enkelte individ og den enkelte borger som står i fokus, de er venstreorienterte fordi de synliggjør at undertrykkelse og sårbarhet kan sette seg gjennom på alle plan i samfunnet og i hele spekteret av mulige herredømmerelasjoner – på arbeidsplassene, gjennom sosial diskriminering og ulikebehandling, i strukturelle hindre for sjanselikhet. Demokratiske institusjoner og like politiske rettigheter er viktig, men ikke tilstrekkelig for å beskytte den enkelte mot frykt og ufrihet.

For en skikkelse som Shklar ga heller ikke de tette sosialt-kulturelle fellesskapene noen garantert beskyttelse mot det enkelte individs sårbarhet og utsatthet. Shklar var derfor skeptisk mot veldig mye av det som går under navnet «kommunitaristisk» samfunnsteori. Svært mange vil derimot hevde, og jeg er blant dem, at en eller annen form for sosialisme – eller i det minste en rettighetsbasert og omfordelende velferdsstat – er nødvendig for å realisere det program Müller (og indirekte, Shklar) gjør seg til talsmann for.

Spd-veteran må «skamme seg» – identitetspolitikk på avveie

Jeg trodde aldri jeg skulle åpne kjeften min om den identitetspolitiske støyen som nå herjer rundt, som tiltar og som hindrer oss fra å nærme oss stridsspørsmål som burde være løsbare med alminnelig klokskap og empati. Jeg hater «anti-woke» mer enn «woke», men begge irriterer med sin opphissede ensidighet. Selvsagt fins det strukturell rasisme, selvsagt må en moderne refleksiv minnepolitikk konstant kunne (re)vurdere både gatenavn, statuer og parkbenker. Og selvsagt må det feires som et gigantisk fremskritt at alle varianter av kjønnsidentiteter kan leve livene sine som de vil, og få samfunnsmessig anerkjennelse og rettslig sikring for dette.

Wolfgang Thierse (foto: Christliches Medienmagazin, BY CC 2.0)

Men når det går så langt at sosialdemokratiske SPD, Willy Brandts parti, Arbeiderpartiets søsterparti, har fått det for seg at en av partiets absolutte hedersmenn, DDR-motstandsmannen og den tidligere Bundestagspresidenten Wolfgang Thierse, må «skamme seg» fordi han (kanskje i litt for frimodige termer) i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) våget å stille spørsmål ved enkelte av den identitetspolitiske diskursens figurer, da blir selv sindige meg fristet til å spørre hva i helvete det er som foregår. Hovedbudskapet i Thierses’ artikkel var grunnleggende sett ikke noe annet enn en insistering på at «det store politiske vi» ikke må forsvinne i bølgen av mobilisering av allehånde partikulære identitetsbesvergelser, til høyre og til venstre.

Wolfgang Thierse var mannen som brøt alle normer for hva en forbundsdagspresident kan gjøre da han på begynnelsen på 2000-tallet deltok i en sitdownaksjon mot nynazister i Berlins gater. Thierse (77 år) er en helt ut i fingerspissene liberal humanist og sosialdemokrat som står for det aller beste det progressive Tyskland kan fremby. Han ledet over lang tid partiets verdikommisjon, og er vel det nærmeste man kan komme en folkekjær, upopulistisk sosialdemokratisk politiker. Nå har han konfrontert partiledelsen m/Saskia Esken og tidligere JUSO-leder Kevin Kühnert i spissen med spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem. At det fortsatt ikke foreligger noe svar fra partiledelsens side, kan tyde på at de har manøvrert seg opp i et hjørne og ikke helt vet hva de skal si.

Historien om Thierse faller sammen med striden om en annen SPD-hedersperson, den høyt respekterte partiveteranen og emeritterte politologen Gesine Schwan, som for en tid siden ledet en debatt om kjønnsidentitet hvor en kvinnelig journalist fra Frankfurter Allgemeine Zeitung kom i skade for å fremføre «ukorrekte»posisjoner. Nå er Schwan (og SPD) under heftig kritikk fra bl.a. en gruppe av skuespillere med transidentitet for å ha sluppet «tvilsomme» stemmer til.  Den tyske venstrefløyens hovedorgan, Die Tageszeitung (TAZ), skriver i en kommentar: «Misforståelser, opprørthet, eksploderende egos – disse to sakene illustrerer hvor bedrøvelige de identitetspolitiske debattene kan bli. .. Det handler ikke om de beste argumentene, men om egen integritet, som man aggressivt må forsvare, enten man er en queer person eller hvit mann». Kommentaren avslutter slik: «Autentisitet er bra, avstand til hva en holder på med nødvendig, taleforbud mot det en ikke liker, forbudt».

Thierse har fått mye støtte internt i partiet for sitt utspill. Saken ble 8. mars også kommentert av historikeren Peter Brandt (Willy Brandts eldste sønn) og forleggeren Detlef Prinz i en artikkel i FAZ. Hovedpoenget var den dårlige håndteringen av saken fra partiledelsens side, noen som i denne sammenheng betyr duoen Saskia Esken/Kevin Kühnert alene. Noe svar på Thierses spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem foreligger ennå ikke, og i stedet for å tilby en åpen og felles plattform for diskusjon om SPDs retningsvalg («Hva er vårt felles grunnlag?) anklager Brandt/Prinz lederduoen for å drive skadebegrensning gjennom å «telefonere rundt». Det er sikkert mulig å lese en slags «generasjons-» og/eller «kulturkonflikt» inn i denne saken, og altfor bastante konklusjoner skal en kanskje være forsiktig med. Alle synes imidlertid å mene at håndteringen fra partiledelsens side har vært klønet, og at SPD nå (nok) en gang er i ferd med å grave seg ned i en selvfortærende konflikt, med risiko for nye runder med fall på partibarometrene. Det er noe man virkelig ikke unner det hederskronte partiet.