Jan-Werner Müller, Judith Shklar og identitetspolitikken

Den tyske politiske teoretikeren Jan-Werner Müller, professor i political sciene ved Princeton University, USA, har gjennom flere år skrevet fram en liberalisme fra venstre. Han har gjort det gjennom bøker om populismen, om forfatningspatriotismen, i sin politiske idehistorie for det 20. århundre, i sine studier av Carl Schmitt og mer til. I disse dager er han aktuell med en ny bok om demokrati og regjerbarhet.

I boken «Furcht und Freiheit – für einen anderen Liberalismus», som utkom høsten 2019, utlegger han sitt venstreliberale program i nær anknytning til den jødisk-latvisk-canadiske politologen Judith N. Shklar (f. 1928) og hennes «Liberalism of fear», fryktens liberalisme. Sentralt i hennes teorier står det enkelte individs rett på beskyttelse mot grusomhet og frykt, og i forlengelsen av dette hennes «rettighetenes liberalisme». Det er en nær forbindelse mellom hennes biografi og hennes verk.

Müller analyserer i sin bok flere aspekter av det vi i dag, ofte svært kritisk, omtaler som «identitetspolitikk». Hans utgangspunkt i Shklar gjør at han evner å fange opp noen elementer som ofte blir borte i dagens opphissede debatter. Kort sagt argumenterer Müller for en type «avkulturalisering» av det politiske ordskiftet. De identitetspolitiske kravene er legitime: Men handler beskyttelse av mindretallskulturer primært om «kultur»? Er det ikke langt mer et spørsmål om å sette makt bak kravet om likebehandling?  Et sted i boken formulerer Müller dette slik:

—

«Det mange i dag nonsjalant avfeier som identitetspolititikk forstås feil hvis man oppfatter den som en etisk oppfordring til maksimal individuell (eller kollektiv-kulturell) selvutfoldelse; det handler heller ikke om å fremme en utvikling med et maksimalt antall pittoreske livsformer ved siden av hverandre. Derimot handler det om likhet, og i særlig grad å kjempe fram en effektiv likebehandling. For Black Lives Matter-bevegelsen handler det ikke primært om å utbre en bestemt form for mangfoldsideologi; det dreier seg rett og slett om det, til dels fortvilte, forsøket på å øke bevisstheten blant et indifferent eller ignorant flertall om erfaringene av sårbarhet. Man gjør til syvende og sist ikke noe annet enn å kreve den selvfølgelige grunnretten til ikke å bli skutt av politiet.

Noe lignende kan man si om MeToo. Heller ikke her dreier det seg om skurrile, subkulturelle erfaringer, eller om rettighetene til et mindretall, snarere om innfrielsen av en basisfrihet – nemlig friheten til å leve sitt liv uten frykt for sjikanering fra mektige menn. Judith Shklar betegnet sin liberalisme som «de permanente mindretallenes liberalisme». Hun ville med dette ikke fremme noen slags gruppeseparatisme, en forestilling om at kollektive identiteter er bærere av en tidløs og permanent «essens». Hovedpoenget var ikke noe annet enn å peke på kjensgjerningen om disse mindretallenes opplevelse av diskriminering, ikke-aktelse og sårbarhet over svært lang tid.

De som opplever at egen «frihet» innskrenkes av krav om beskyttelse mot frykt, forsøker gjerne å fremstille de sårbare som en slags penetrante mindretall, eller som subkulturelle yrkesdemonstranter og eviggående gledesdrepere. Det skal likevel mye til for å hevde at man befinner seg i en situasjon der flertallene trenger beskyttelse mot mindretallene. Sistnevntes stemmer er i dag ofte tydeligere enn de tidligere har vært. Deres tilstand av strukturell sårbarhet er likevel fortsatt langt mer utpreget enn hva det påstått viktimiserte flertallet er i stand til å forestille seg.»

(Min overs.)

—

Müllers (og Shklars) teorier er liberale fordi det er det enkelte individ og den enkelte borger som står i fokus, de er venstreorienterte fordi de synliggjør at undertrykkelse og sårbarhet kan sette seg gjennom på alle plan i samfunnet og i hele spekteret av mulige herredømmerelasjoner – på arbeidsplassene, gjennom sosial diskriminering og ulikebehandling, i strukturelle hindre for sjanselikhet. Demokratiske institusjoner og like politiske rettigheter er viktig, men ikke tilstrekkelig for å beskytte den enkelte mot frykt og ufrihet.

For en skikkelse som Shklar ga heller ikke de tette sosialt-kulturelle fellesskapene noen garantert beskyttelse mot det enkelte individs sårbarhet og utsatthet. Shklar var derfor skeptisk mot veldig mye av det som går under navnet «kommunitaristisk» samfunnsteori. Svært mange vil derimot hevde, og jeg er blant dem, at en eller annen form for sosialisme – eller i det minste en rettighetsbasert og omfordelende velferdsstat – er nødvendig for å realisere det program Müller (og indirekte, Shklar) gjør seg til talsmann for.

Grunnloven ble først møtt med likegyldighet og fiendtlighet

Publisert i Morgenbladet 23. mai 2019

«Grunnloven er sexy», står det på et banner som to unge jenter holder mellom seg under en konsert mot høyreradikalisme og rasisme i østtyske Chemnitz sist høst. Banneret speiler lovens brede popularitet i den tyske befolkningen. Grunnloven ble til i 1948–49 under de tre vestlige seiersmaktenes overherredømme. Landet lå i ruiner, befolkningen var politisk og moralsk bankerott og pessimismen dominerte. Loven ble ført i pennen av 65 parlamentarikere – tidligere konsentrasjonsleirfanger, borgere hjemvendt fra ytre eller indre eksil, «statsforrædere», «defaister» og «karaktersvin». Grunnloven ble møtt med likegyldighet og fiendtlighet i samtiden, men gradvis – tiår for tiår – vokste den i anseelse. I dag er grunnloven den viktigste byggesteinen i det gjenforente Tysklands demokrati, men også grunnlaget for noe nær en sekulær statsreligion. Ingen andre steder, med mulig unntak for USA, verdsettes et lands forfatning på en tilsvarende måte. I morgen, den 24. mai, er det 70 år siden loven trådte i kraft. Det er også datoen for Vest-Tysklands første steg på veien mot selvstendig stat.

Tre utstoppede glefsende sibirske ulver møtte de 65 parlamentarikerne som ankom åpningsseremonien for grunnlovsarbeidet i Museum-Koenig i Bonn 1. september 1948. Opptakten var altså ikke uten symbolsk ladning – bruddet med Sovjetunionen var et faktum, Berlinblokaden pågikk for fullt og delingen i to tyske stater syntes uunngåelig. Oppdraget om å utarbeide et forslag til forfatning for en ny vesttysk stat hadde ministerpresidentene i de 11 vestlige delstatene fått i et møte med den amerikanske, britiske og franske militærguvernøren i Frankfurt 1. juli 1948. Oppgaven skulle utføres av en parlamentarikerforsamling valgt av delstatsparlamentene i de tre vestlige militærsonene. Det parlamentariske rådet, «Parlamentarische Rat», som kom sammen i Bonn hadde 65 medlemmer – 61 menn og 4 kvinner. Parlamentarikernes arbeid var beregnet å vare frem årsskiftet 1948/49, men først 23. mai 1949 kunne representantene sette sin underskrift på det endelige dokumentet. De 146 paragrafene som kom ut av arbeidet var ment å være en byggeplan for et provisorium. Det skulle vise seg å bli så uendelig mye mer.

Flere av grunnlovsmakerne hadde i eksil jobbet med skisser til en ny forfatning for tiden etter naziherredømmets ventede sammenbrudd. Sentral ble også grunnlovsutkastet som en kommisjon av forfatningseksperter, samlet på «Herrenchiemsee» i Bayern, hadde utarbeidet i løpet av to intensive uker i august 1948. Weimarrepublikkens forfatning (1919–1933) og ideene fra den mislykkede borgerlige revolusjonen 1848–49 var også viktige inspirasjonskilder. Utkastet fra Herrenchiemsee bar tydelig preg av å være en reaksjon på negative erfaringer med Weimarforfatningen. En av disse var den enorme makten forfatningen hadde lagt i rikspresidentens hender – øverste militære befalhaver, kontroll over unntakstilstanden, rett til oppløsning av Riksdagen, omfattende fullmakter til styring gjennom dekreter. En annen var de negative erfaringene med hyppige mistillitserklæringer mot sittende regjeringer uten plikt for riksdagen til å peke på en alternativ regjering. I den nye grunnloven ble derfor det meste av presidentens fullmakter overført til forbundskansleren og forbundsdagen, hele kapitlet om unntakstilstanden ble fjernet og prinsippet om såkalt «konstruktivt mistillitsvotum» etablert. Sammen med sperregrense for partiene i valg og sterke begrensninger for bruken av folkeavstemninger på nasjonalt nivå, inngikk dette i en pakke for å motvirke at Weimarrepublikkens kaos og destabilisering skulle gjenta seg.

Mer enn noe annet var den nye grunnloven det rettslige svaret på tilintetgjørelsen og fornedrelsen av menneskene gjennom nazistenes system av planmessig terror og vilkårlighet. Heribert Prantl, sjefkommentator i Süddeutsche Zeitung og forfatter av boken «Glanz und Elend der Grundrechte» (2014) sier det slik: «Tysklands vei til sin grunnlov går gjennom avgrunner, ved veikanten står Gestapo, folkedomstolene, Bergen-Belsen og Lidice, de myrdede i Auschwitz, ofrene for Hitlers bombekrig, tvangsarbeiderne og herremenneskene.» Minnet om dette kan leses direkte ut av den nye grunnlovens første setning (§1.1): «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er ukrenkelig. Disse seks ordene, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om borgernes grunnrettigheter, står først i grunnlovsteksten og legger premissene for lovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Grunnlovstekstens hovedforfatter var sosialdemokraten Carlo Schmidt, forvaltningsjurist og skjønnånd med forbindelser til Stefan George-kretsen. Andre sentrale aktører var Theodor Heuss (FDP) og Adolf Süsterhenn (CDU). «Aldri igjen», synes Schmidt og medspillerne i «Der Parlamentarische Rat» å ha hatt som devise. Vissheten om det ukrenkelige ved grunnrettighetene gjorde at parlamentarikerne også valgte å sikre dem i en egen «evighetsklausul» i loven. Et meget sterkt beskyttelsesverk for den nye grunnloven ble også beslutningen om etablering av egen forfatningsdomstol. Den fikk sete i Karlsruhe, og startet sitt arbeid i 1951.

Katalogen av grunnrettigheter gjorde grunnloven til en av sin tids mest moderne og liberale: totalforbud mot dødsstraff og tortur, ytrings- og forsamlingsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet, sikring av privatsfæren mot kontroll og overvåkning, kvinnenes fulle likestilling, uinnskrenket rett på politisk asyl. Et stort stridspunkt underveis hadde vært kirkenes kontroll med skolene og religionsundervisningen. Aller mest krevende var imidlertid spørsmålet om myndighetsfordelingen mellom delstatene og det nasjonale styringsnivået. De sydtyske delstatene med Bayern i spissen presset på for en sterkest mulig føderativ struktur, mens de SPD-styrte delstatene ønsket videst mulige rammer for sentral økonomisk styring. De tre vestlige seiersmaktene, og i særlig grad Frankrike, ønsket en modell med svakest mulig sentralmakt. Striden mellom parlamentarikerne og de tre våren 1949 holdt på å ende i fullt sammenbrudd, men under presset fra krevende oppgaver på den internasjonale arena (forhandlingene med Sovjet om avslutning av Berlinblokaden) valgte de tre militærguvernørene å gi sin tilslutning til kompromisset som parlamentarikerne etter hvert hadde kommet frem til. Etter behandling i alle de 11 delstatsparlamentene kunne presidenten for «Der parlamentarische Rat», Konrad Adenauer, 23. mai 1949 fremlegge sluttdokumentet for signering. Spørsmålet om forslaget skulle fremlegges for full folkeavstemning hadde vært drøftet både innad i «Parlamentarische Rat» og med militærguvernørene, men konklusjonen ble negativ. Utslagsgivende var kanskje Theodor Heuss, den nye forbundsrepublikkens første president: «I massenes og rotløshetens tidsalder vil folkeavstemninger være en premie for enhver demagog.»

Forbundsrepublikken Tyskland var nå på papiret en demokratisk rettsstat. Men utenfor dørene til festsalen i Bonn rådet bolignød og matmangel. Utgangsposisjonen for den nye forfatningsdomstolen var heller ikke optimal. Så mye som 40 prosent av befolkningen uttrykte våren 1949 likegyldighet til den nye grunnloven. Gjennom en rekke dommer utover 50- og 60-tallet demonstrerte imidlertid forfatningsdommerne i Karlsruhe at de hadde til hensikt å ta sitt oppdrag på alvor. Den første prøvesteinen kom i 1952, hvor domstolen i saken om tysk deltagelse i det planlagte europeiske forsvarsfellesskapet (EVG) sto imot presset fra Adenauer-regjeringen, og slik fikk gjennomslag for at domstolen var å anse som et forfatningsorgan på lik linje med regjeringen og forbundsdagen. I de svært viktige dommene om organiseringen av statsfjernsynet (1961) og om den såkalte «Spiegelaffæren» (1966) kom pressefriheten styrket ut, og i den såkalte «Lüth-dommen» (1958) – om boikottaksjonene mot den antisemittiske filmmakeren Veit Harlan – ble grunnrettighetens primat over den sivilrettslige lovgivningen tydelig befestet. I de etterfølgende 10-årene fikk bl.a. demonstrasjonsretten (Brokdorf-dommen) og beskyttelsen av privatsfæren (Folketellingsdommen) et styrket vern. I den svært omstridte dommen om de nye unntakslovene («Notstandsgesetze») som regjeringen fikk gjennomslag for i 1968, valgte dommerne i Karlsruhe derimot en tolkning som mange oppfattet som et tilbakeskritt til 50-tallets autoritære tenkemåter.

Mange av forfatningsdomstolens dommer bidro til at politiske stridsspørsmål fikk form av rettslige og konstitusjonelle konflikter. Dette økte også befolkningens interesse for domstolens arbeid. Tyskerne trengte en del år på å lære seg å forstå demokratiet som noe mer enn en statsform. «Demokrati som åpen samtale» ble kommunisert vel så mye av dommerne i forfatningsdomstolen som gjennom parlamentsdebatter og partikrangler, hevder Christian Bommarius i sin bok «Das Grundgesetz – eine Biographie» (2009): «Forfatningsdomstolen ga språk til grunnloven, lærte den å tale». Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etter hvert grunnlaget for en spesifikk tysk «forfatningspatriotisme» – en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fremsto på denne måten som et bud på en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt frem til 1990 var delt i to stater. Gjennom tusener av dommer bidro forfatningsdomstolen til overskridelse av stivnede og patriarkalske normer og til generell liberalisering av samfunnet. Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

Den tyske forfatningspatriotismen fikk sin første utforming gjennom statsviteren Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. For Sternberger tok den primært form av en nasjonalstatlig republikanisme, hvor også begrepet om det «wehrhafte Demokratie», det stridsdyktige demokrati, spilte en sentral rolle. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 18, og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!» For Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss» – tiltreden til Vest-Tyskland av de fem tyske øststatene etter lovens § 23. Habermas utlegning av forfatningspatriotismen fikk utover 90-tallet også økt relevans som plattform for integrering og sammenhold i et samfunn med økende flerkulturelt preg. I dag er dette begrepet uomgjengelig i enhver diskusjon om politisk og kulturell integrasjon både i og utenfor Tysklands grenser.

I en undersøkelse publisert av meningsmålingsbyrået Allensbach tidligere i år sa 9 av 10 tyskere seg enig i at grunnloven er en av «de største nyvinningene i forbundsrepublikkens 70-årige historie». Eventyrlig økonomisk vekst og politisk stabilitet knyttet til vestbindingen ble et lykketreff for den nye tyske veststaten i de første etterkrigstiårene. Det la også grunnlaget for at en opprinnelig nazifisert og autoritær befolkning gradvis kunne gjøre demokratiets og republikanismens verdier til sine egne. Nettopp dette var en av de store forskjellene fra Weimarrepublikken, uttalte statsrettsprofessoren Horst Dreier i et intervju med Die Zeit 1. mai: «Det fantes knapt reell understøttelse, ikke i de økonomiske elitene, ikke blant de militære, ikke i kirkene og knapt nok i de intellektuelle miljøene.» Lærdommen fra dette er enkel: står borgerne stabilt bak sin forfatning, forblir også staten selv stabil. Grunnlovens unike posisjon gjør at den er et av de viktigste tilknytningspunktene for politisk kamp i dagens Tyskland – en plattform for politisk streben fundert i lovnadene som grunnlovens verdigrunnlag gir, men som ennå ikke er fullt ut innløst, slik politologen Jan-Werner Müller beskriver det i sin bok «Verfassungspatriotismus» (2010). I 1949 så det annerledes ut. Veien Tyskland fikk gå i tiårene som kom, og læringen som fulgte i forlengelsen av den, gjør at landets demokratiske institusjoner i dag er svært godt rustet mot ytre og indre press. Men ingenting kommer av seg selv.

https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet?fbclid=IwAR2FksikSYLjcFhWKQLx_99h2QF4IOhC4bGIPR8TGgjx5Y_nw1Ibg_vbUig

Foto 1: Grunnloven, orginaltekst 1949 – Deutsche Bundestag

Foto 2: Carlo Schmid undertegner grunnlovsteksten 23. mai 1949 – Akg-images / NTB scanpix

«Fake Volk» – Jan-Werner Müller om høyrepopulismen

Tidsskriftet Kursbuch ble grunnlagt av Hans Magnus Enzensberger i 1965, og har siden holdt det gående mer eller mindre sammenhengende fram til i dag. Rundt påsketider forelå Nr. 189, «Lauter Lügen», med populisme, fake news og politiske løgner som hovedtema. Et veldig interessant bidrag er statsviteren Jan-Werner Müllers «Fake Volk».

Populistenes forenklinger ligger, iflg. Müller, ikke primært i kritikken av frihandelsavtaler, Euroredningspakker o.l. (slik kritikk kan ha viktige poenger og være legitim), men i påstanden om at det finnes et homogent, ufordervet «folk», som taler med én stemme, og at det kun kan gjøre det gjennom dem, populistene. To påstander er grunnleggende for populistene: 1) Folket har alltid rett; 2) Folket – eller rettere «det sanne folket», evt. «det tause flertallet» – kan ikke være representert av noe andre enn populistene. Kravet om moralsk alenerepresentasjon får som konsekvens at populistenes konkurrenter om den politiske makten må beskrives som illegitime. Dette på sin side er ofte begrunnet i karaktersvikt e.l. hos de politiske motstanderne: De andre politikerne er korrupte, arbeider ikke for «folket», men for «EU, de multinasjonale selskapene eller rett og slett «Davos-partiet»», slik Steve Bannon kaller det. Enkelt sagt – de er umoralske! 

For populistene er «folk» aldri kun folk i betydningen et kollektiv bestående av alle borgere i en stat. Kun noen er «real people» – de andre kan man se bort fra. Men cluet med demokratiet er jo nettopp – så banalt det enn kan virke – at krav om å representere «folkeviljen» kan bli utfordret, bli reforhandlet gjennom ny konsensus og nye identiteter eller bli falsifisert gjennom skiftende politiske eliter som mislykkes og må tre av. Müller: «Representasjon er en dynamisk prosess, ingen mekanisk reproduksjon av evigvarende identiteter og interesser.» For populistene ser dette annerledes ut. Når «Alternative für Deutschland» (AfD) tross klart mandat fra «folket» ikke lykkes som håpet i et valg, er forklaringen gjerne «løgnpressens» propaganda eller at «elitene» og «systempartiene» har trukket i trådene bak kulissene: Hadde ikke de perfide elitene dømt flertallet til å tie, ville populistene for lengst hatt makten.

I populistenes idealverden er det lite plass for prosedyrer, check and balances og kompromisser: de styrende får et imperativt mandat fra folket – en befaling som må følges opp. Müller viser til en empirisk undersøkelse av AfD’s forbundsfeller på gateplan, «Pegida». Hos Pegida-tilhengerne hersker prinsippet om «bestillingsdemokratiet»: «Folket» bestiller gjennom entydige oppdrag («send flyktningene tilbake»), politikerne må «levere»; når det ikke «leveres» krever de marsjerende reklamasjon.

Oppsummert: Populistene er fiendtlige til (resultat-)åpne politiske diskusjonsprosesser i borgersamfunnet. Slike er unødvendige fordi man uansett alltid kjenner «det riktige» svaret i forkant, forankret som det er i det symbolsk og moralsk «riktige» begrepet om «folket». Müller oppsummerer det slik: «Det handler altså ikke om Rousseaus «volonté générale», som dannes gjennom borgernes reelle deltagelse; i stedet dreier det seg om å bringe til uttrykk en «autentisk folkekraft (Volkskraft)», med alt det den har av «kraft» og «substans» (Carl Schmitt) – noe, tar man Schmitt på ordet, man nettopp best kan lykkes med hinsides alle politiske og rettslige prosedyrer.»

Müllers tekst skiller ikke eksplisitt mellom høyre- og venstrepopulisme. Eksempelmaterialet (AfD, Pegida, Norbert Hofer, Orban, Trump m.fl) og argumentasjonslinjene peker imidlertid klart mot høyre. Det er mange merkelapper man kan sette på tidens venstrepopulistiske tendenser (proteksjonisme, EU-fiendtlighet, økonomisk uansvarlighet osv), men man kan definitivt ikke, iallefall ikke i Europa, tilskrive dem den type ikke-universelle, udemokratiske og ethnos-baserte forestillinger som Müllers populismediagnose beskriver.

Den største trusselen mot det konstitusjonelle, liberale demokratiet kommer i dag fra (ytre) høyre. Müller selv snakker i slutten sin artikkel om nødvendigheten av en «liberal motoffensiv». Artikkelen avsluttes slik: «Liberale må fastholde kjennsgjerningenes sannhet – det finnes ingen «alternative fakta». Men det fins alltid alternative meninger og ulike politiske bedømmelser; med bakgrunn i denne uoppløselige pluralitet må de liberale stå inne for og kjempe for sine meninger, noe som alltid også må innbefatte verdiforestillingene og prinsippene.» Forsvaret av disse må ikke bli monopolisert til det politiske sentrum, det er mange som skal med – fra den konservative Tory og liberalisten til høyre til venstresosialisten og eurokommunisten til venstre.

En av dem som mest konsekvent har ettersporet det nye høyres ideer om «folket» og «folkeviljen» er Die Zeit’s Thomas Assheuer. Han har i en rekke artikler dissekert og dekonstruert ideologiene bak fenomenet, men han har også dokumentert den nye øst-/vestlinjen som binder de europeiske autoritære kreftene sammen på nye måter. Tidsskriftet «Vagant» har oversatt flere av Assheuers tekster til norsk, flere av dem digitalt tilgjengelig. I anledning Vagants Assheuer-oversettelser har jeg selv på trykk en kortere refleksjon rundt begrepet «folkets vilje» i det kommende Vagant 1-2, 2017. Det kommer, såvidt jeg har forstått, på gata i løpet av denne uka.