Jürgen Habermas

«FORFATNINGSPATRIOTISME» OG «DET SELVBESKYTTENDE DEMOKRATI», YTRINGSFRIHET OG KAMPEN MOT HØYREEKSTREMISME – NOEN TYSKE ERFARINGER

Begrepet «forfatningspatriotisme» har primært sin historie knyttet til politikk- og statsrettsdiskusjoner i Vest-Tyskland i perioden 1949-1989. I de senere tiårene har det også blitt en stadig viktigere del av de internasjonale diskusjonene om moderne staters normative grunnlag, konstitusjonell rett, statsborgerrollen m.v. i moderne statsvitenskap og statsrett. En god oversikt gis i Jan-Werner Müllers bok «Verfassungspatriotismus» (2011). Spørsmålet som kan stilles er om forfatningspatriotismen – og det delvis beslektede begrepet «selvbeskyttende demokrati» – kan utgjøre et grunnlag for våre dagers diskusjoner om demokratienes kamp mot politisk ekstremisme, og i særlig grad den voldelige høyreekstremismen.

Begrepet fikk sin første utforming gjennom statsviteren og journalisten Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. Både Sternbergers og Habermas’ forfatningspatritisme var inspirert Karl Jaspers berømte «Die Schuldfrage» fra 1946, en forståelse av politikk som «fri kommunikasjon og respektfull strid», og – for Tyskland etter Hitler – som en kamp «.. med og om «Die Schuld» (skylden). For Jaspers hang ansvar for historien og solidaritet i samtiden tett sammen. Dette ble viktig både for Sternberger og Habermas, om enn med ulike innretninger.

Sternberger utviklet sine teorier om forfatningspatriotismen i flere steg utover 40-, 50-, 60- og 70-tallet. Utgangspunktet var hans «Begriff des Vaterlandes» fra 1947, hvor begrepet «fedreland» løsrives fra tidligere sentimentale (og fatale) bindinger til «Volk», «skjebne» og «ære» osv, og reformuleres som et borgersamfunn i republikansk forstand. Termen «forfatningspatriotisme ble først anvendt i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1970, og offisielt lansert i en artikkel i samme avis i 1979. Et viktig orienteringspunkt i hele Sternbergers virke var Vest-Tysklands nye grunnlov, som trådte i kraft 22. mai 1949. Sternbergers nasjonalstatlige republikanisme innbefattet også begrepet «wehrhafte Demokratie» – «det selvbeskyttende demokrati», et demokrati med evne (og rett) til å beskytte seg mot ytre og indre fiender. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 21.2 –  og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!».

For Jürgen Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). Termen ble tatt i bruk av Habermas fra midten av 80-tallet, men da på en langt mer «universalistisk» og «selvkritisk» måte enn hos Sternbereger – noe man fra Habermas side særlig fikk se i den etterfølgende «Historikerstriden». Senere la Habermas betydelig vekt på forfatningspatriotismen som det beste fundament for Europas fremvoksende multikulturelle samfunn, og den mest plausible garanti mot majoritetssamfunnets marginalisering og undertrykking av de nye minoritetskulturene, jfr. bl.a. «Faktizität und Geltung» (1994). Minste felles multiplum er alle borgeres plikt til å respektere forfatningens grunnrettigheter.

Jan-Werner Müller beskriver forskjellene mellom Sternberger og Habermas slik: «Mens Sternbergers forfatningspatriotisme også var en «beskyttelsespatriotisme» (‘Schutz-Patriotismus’) som konkret uttrykte seg i det «wehrhafte Demokratie», må Habermas’ versjon av forfatningspatriotismen forstås som en «skyldpatriotisme» (‘Schuld-Patriotismus’), som gjennom sin kontinuerlige beskjeftigelse med fortiden utviklet sin historiske spesifisitet, men i stor grad også sitt etiske grunnlag.» I så henseende gir det klart mening at det var Sternberger og ikke Habermas som på 60- og 70-tallet fremsto som forsvarer av både de nye «Notstandsgesetze» (unntakslovene) og av «Radikalenererlass» («Berufsverbot»), mens Habermas i disse heller skuet faren for en nyautoritær utvikling av Forbundsrepublikken.

Uavhengig av dette er det viktig å minne om at grunnlovsfedrene av 1949 allerede i utgangspunktet la inn sterke elementer av selvbeskyttelse og «wehrhafte demokratie» i selve grunnlovsteksten, noe som særlig kommer til uttrykk i lovens §§ 9, 18 og 21. De tre grunnlovsparagrafene omhandler bl.a. rammer for forbud mot foreninger hvis mål eller handlinger retter seg mot straffelovene, den forfatningsmessige ordning og ideen om «Völkerverständigung» (§9.2) og mulighetene for tap av borgerrettigheter for den som misbruker frihetsrettighetene til å bekjempe mot «den frihetlig demokratiske grunnordning» (§18). Den legendariske Carlo Schmid – grunnlovens hovedforfatter, sosialdemokrat og skjønnånd med forbindelser til Stefan Goerge-kretsen – uttrykte dette på følgende måte i en av de mange plenumsdiskusjonene om grunnloven i Parlamentarische Rat i 1948-49: «Vi må ha mot til å vise intoleranse mot den som vil bruke demokratiet til å ødelegge det!». Forbudene mot KPD og nazistiske SRP på 50-tallet hadde sitt grunnlag i disse bestemmelsene. Kort tid etter krigens slutt hadde noe av det samme blitt uttrykt av den britiske filosofen Karl Popper i hans «The Open Society and its Enemies».

I dagens Tyskland er grunnlovens § 9 fulgt opp gjennom særlovgivning i bl.a. straffeloven og i lovene om partier og foreninger. Dette har resultert i forbud mot et 50-tall mindre, entydig nazistiske, grupperinger og «Kameradschaften» samt mot ymse nazistiske symboler. I tillegg inneholder straffelovens § 130 straffebestemmelser mot arrangementer og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som ”krenker ofrenes verdighet”. Eksempler på det siste er forbudet mot oppmarsjer ved graven til Rudolf Hess, et forbud som ble stadfestet av den tyske forfatningsdomstolen ved en egen dom i november 2009. Forfatningsdomstolen legger likevel betydelig vekt på at forbud mot forfatningsfiendtlige partier og foreninger må avveies strengt mot andre sentrale verdier i grunnloven. Et tydelig eksempel på dette var den negative dommen i 2017 i saken om forbud mot det største og det eldste av de nynazistiske partiene, «Nationaldemokratische Partei Deutschlands» («NPD»). Det utslagsgivende for domstolen her ble hensynet til ytrings- og organsasjonsfriheten samt en betingelse om at en forfatningsfiendtlig organisasjon (som NPD iflg. domstolen utvilsomt er) må utgjøre en «reell trussel» mot demokratiet for at forbud etter §9.2 skal kunne iverksettes.

Både Norge og Tyskland har den seneste tiden opplevd alvorlige angrep fra det ytterste høyre. Norge hadde tidligere i år moskeskytingen i Bærum. I oktober var det bare tilfeldigheter som hindret en høyreekstrem mann i 20-årene fra å begå massemord på den jødiske menigheten i Halle, Øst-Tyskland. Det endte «kun» med 2 dødsofre. På forsommerenen i år ble regjeringspresidenten i Kassel, Walter Lübke (CDU), brutalt henrettet foran sitt hus av en kjent høyreekstremist. Det tyske «Verfassungsscutz» (PST) regner med at det finnes 12.700 høyreekstremister med voldspotensial i Tyskland. Fra 1990 til i dag anslår Verfassungsschutz at mer enn 170 mennesker er døde som følge av høyreekstreme voldsaksjoner. Ti av disse ble ofre for den høyreterroristiske morderbanden «NSU».

Tyskland har en større redskapskasse til rådighet i kampen mot voldelig høyreekstremisme enn Norge. Det er også mye som tyder på at forståelsen av forfatningen som verdigrunnlag – et verdigrunnlag som også krever rett til offensiv selvbeskyttelse – veier tyngre i det tyske demokratiske partispekteret enn hos oss. I en erklæring kort etter attentatet i Halle uttalte den tyske koalisjonsregjeringen (CDU/SPD): «Det handler om det hele, hverken mer eller mindre. Regjeringen er fast bestemt på å beskytte det frihetlige demokrati, og vil bruke alle midler som rettsstaten har til rådighet for å bekjempe hat, høyreekstremisme og antisemittisme.» Erklæringen kom i tilknytning til presentasjonen av en ny tiltakspakke for bekjempelse av høyreekstremisme og hatkriminalitet. Den innbefatter også skarpere oppfølging av lovgivningen om rasistisk netthets, bl.a. gjennom egne team av spesialetterforskere i delstatenes statsadvokatembeter.

I Norge legger en formalistisk og dogmatisk forståelse av ytringsfrihetsinstituttet sterke føringer på hva politikere, medier og intellektuelle kan si og mene. Resultatet blir fantasiløshet og handlingslammelse – noe vi bl.a. ser når mottiltak mot bevegelser som «Nordisk motstandsrørelse» står på dagsorden. Alle vet at å «holde seminar» for krefter som dette er nytteløst, og alle vet at de i siste instans er beredte og kapable til å drepe. Vi vet også at å holde seg unna, eller å overse, øker sannsynligheten for at de rykker fram og erobrer rom de tidligere har vært stengt ute fra. Norge har riktignok en teoretisk beskyttelsesmekanisme mot hatefulle ytringer gjennom straffelovens § 185, men den begrenser seg til enkeltpersoner, har resultert i få fellende dommer og har høy terskel for påtalebeslutninger. For ytringsfrihetens mest iherdige beskyttere går også denne ene lovbestemmelsen for langt, og i et opprop tidligere i år ble den krevd fjernet.

Sammenhengen mellom begreper som «forfatningspatriotisme» og «demokratiets selvbeskyttelse», deres juridiske virkeliggjøring i ulike stater, deres historiske bakgrunn og statenes evne til å bekjempe de krefter som vil rive i stykker demokratiet fra bunnen av er kompliserte spørsmål, og slett ikke uten dilemmaer. Det samme gjelder avveiningen mellom demokratiets beskyttelsesbehov og den demokratiske forfatningsstatens liberale kjerneverdier. Tyskland har en brutal historisk arv i møtet med nazisme, terror og diktatur. Flere av grepene i lovgivningen er umulig å forstå uten denne arven. Jeg sier ikke at den tyske arven, og den tyske måten å gjøre dette på, er direkte overførbar til norske forhold. Men jeg er overbevist om at vi er nødt til å begynne og diskutere disse spørsmålene på en bredere og mindre ensporet måte enn vi har gjort til nå.

Foto – Habermas: Wolfram Huke CC BY-SA 3.0
Foto – Demonstrasjon NSU-prosess: linksfraktion CC-by- 2.0

MURENS FALL – GRUNNLOVSPROSESSEN SOM IKKE KOM

Splittelsen mellom øst og vest er et gjennomgangstema i disse dagers markeringer av 30-årsjubileet for murens fall. Forklaringene på de vedvarende ulikhetene mellom «ossis» og «wessis» er mangfoldige og sammensatte – økonomisk og sosial ulikhet, ulike erfaringer og ulik sosialisering, mangel på gjensidig respekt m.v. En faktor som sjelden løftes fram (i alle fall i de mer tabloide beretningene) er fraværet av en felles grunnlovsprosess for den nye tyske staten i de kritiske årene 1989-91. En slik prosess var forutsatt i den vesttyske grunnlovens sluttkapittel (§146), men det ble altså ikke noe ut av den. I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss», direkte tiltreden til det eksisterende Vest-Tyskland av de fem delstatene i øst (grunnlovens § 23).

Jeg besøkte Øst-Berlin i august 1989, bodde i Vest-Tyskland (Köln) året forut for murens fall og fulgte derfor de etterfølgende debattene om dette i 1989-91 svært nøye. Blant de mest prominente talsmennene for en slik prosess var filosofen Jürgen Habermas og statsrettsprofessoren Ulrich K. Preuss, men også en rekke stemmer på venstresiden (både i øst og vest) og i den liberale pressen ga sin støtte til forslaget. I Habermas termer må en slik prosess kunne forstås som en type demokratisk selvkonstituering, med etterfølgende folkeavstemning (slik grunnloven også forutsatte). Isolert betraktet var (og er) den vesttyske grunnloven en moderne og liberal forfatning, og svært mye av den kunne og burde blitt beholdt i en ny og felles grunnlov, men fraværet av en bred demokratisk prosess der befolkningene i de to tidligere tyske statene i felleskap ble gitt mulighet til «å gi seg selv» en ny konstitusjon er sannsynligvis en av flere årsaker til at splittelsen mellom øst og vest fremstår så manifest som den gjør i dag.
Süddeutsche Zeitungs tidligere politiske redaktør Heribert Prantl beskrev det slik i sin bok «Glanz und Elend der Grundrechte» for noen år siden: «Forfatningsdiskusjonene etter gjenforeningen ga intet bidrag til integrasjonen av de østtyske borgerne i den nye fellestyske staten, .. for ettertenksomhet og selvbesinnelse, for diskusjon om grunnlaget for den nye staten var det angivelig ikke tid.» I et langt og godt essay i dagens utgave av Klassekampen beskriver den østtyske forfatteren og kuratoren Thomas Oberbender fraværet av en slik felles grunnlovsprosess som å «..flytte inn hos den andre», i stedet for å «..flytte til et nytt sted, og starte et liv sammen der.» Oberbender nevner «retten til arbeid og til et sted å bo» som østtyske verdier som kunne fått et sterkere grunnlovsvern dersom de to befolkningene, og deres representanter, kunne møttes på like fot rundt samme bord. Selv om det gamle DDR var politisk, økonomisk og moralsk bankerott, hadde borgerne der erfaringer og verdier som kunne bidratt positivt inn i det nye felleskapet. Det kom et billionprogram for «Aufbau Ost» – renseanlegg, fortau og veier og badeland – men det meste som (fortsatt) hadde verdi for østtyskerne ble rasert, og muren i hodene fortsatte å eksistere

Jeg besøkte Øst-Berlin i august 1989, bodde i Vest-Tyskland (Köln) året forut for murens fall og fulgte derfor de etterfølgende debattene om en mulig grunnlovsprosess svært nøye. Blant de mest prominente talsmennene for en slik prosess var filosofen Jürgen Habermas og statsrettsprofessoren Ulrich K. Preuss, men også en rekke stemmer på sentrum-/venstresiden (både i øst og vest) og i den liberale pressen ga sin støtte til forslaget. I Habermas termer må en slik prosess kunne forstås som en type demokratisk selvkonstituering, med etterfølgende folkeavstemning (slik grunnloven også forutsatte). Isolert betraktet var (og er) den vesttyske grunnloven en moderne og liberal forfatning, og svært mye av den kunne og burde blitt beholdt i en ny og felles grunnlov, men fraværet av en bred demokratisk prosess der befolkningene i de to tidligere tyske statene i felleskap ble gitt mulighet til «å gi seg selv» en ny konstitusjon er sannsynligvis en av flere årsaker til at splittelsen mellom øst og vest fremstår så manifest som den gjør i dag. Süddeutsche Zeitungs tidligere politiske redaktør Heribert Prantl beskrev det slik i sin bok «Glanz und Elend der Grundrechte» for noen år siden: «Forfatningsdiskusjonene .. etter gjenforeningen ga intet bidrag til integrasjonen av de østtyske borgerne i den nye fellestyske staten, .. for ettertenksomhet og selvbesinnelse, for diskusjon om grunnlaget for den nye staten var det angivelig ikke tid.»

I et langt og godt essay i Klassekampen 9. november beskriver den østtyske forfatteren og kuratoren Thomas Oberbender fraværet av en slik felles grunnlovsprosess som å «..flytte inn hos den andre», i stedet for å «..flytte til et nytt sted, og starte et liv sammen der.» Oberbender nevner «retten til arbeid og til et sted å bo» som østtyske verdier som kunne fått et sterkere grunnlovsvern dersom de to befolkningene, og deres representanter, kunne møttes på like fot rundt samme bord. Selv om det gamle DDR var politisk, økonomisk og moralsk bankerott, hadde borgerne der erfaringer og verdier som kunne bidratt positivt inn i det nye felleskapet. Det kom et billionprogram for «Aufbau Ost» – renseanlegg, fortau og veier og badeland – men det meste som (fortsatt) hadde verdi for østtyskerne ble rasert, og muren i hodene fortsatte å eksistere.

Foto: Raphael Thiemord, CC-BY-SA-2.0

Grunnloven ble først møtt med likegyldighet og fiendtlighet

Publisert i Morgenbladet 23. mai 2019

«Grunnloven er sexy», står det på et banner som to unge jenter holder mellom seg under en konsert mot høyreradikalisme og rasisme i østtyske Chemnitz sist høst. Banneret speiler lovens brede popularitet i den tyske befolkningen. Grunnloven ble til i 1948–49 under de tre vestlige seiersmaktenes overherredømme. Landet lå i ruiner, befolkningen var politisk og moralsk bankerott og pessimismen dominerte. Loven ble ført i pennen av 65 parlamentarikere – tidligere konsentrasjonsleirfanger, borgere hjemvendt fra ytre eller indre eksil, «statsforrædere», «defaister» og «karaktersvin». Grunnloven ble møtt med likegyldighet og fiendtlighet i samtiden, men gradvis – tiår for tiår – vokste den i anseelse. I dag er grunnloven den viktigste byggesteinen i det gjenforente Tysklands demokrati, men også grunnlaget for noe nær en sekulær statsreligion. Ingen andre steder, med mulig unntak for USA, verdsettes et lands forfatning på en tilsvarende måte. I morgen, den 24. mai, er det 70 år siden loven trådte i kraft. Det er også datoen for Vest-Tysklands første steg på veien mot selvstendig stat.

Tre utstoppede glefsende sibirske ulver møtte de 65 parlamentarikerne som ankom åpningsseremonien for grunnlovsarbeidet i Museum-Koenig i Bonn 1. september 1948. Opptakten var altså ikke uten symbolsk ladning – bruddet med Sovjetunionen var et faktum, Berlinblokaden pågikk for fullt og delingen i to tyske stater syntes uunngåelig. Oppdraget om å utarbeide et forslag til forfatning for en ny vesttysk stat hadde ministerpresidentene i de 11 vestlige delstatene fått i et møte med den amerikanske, britiske og franske militærguvernøren i Frankfurt 1. juli 1948. Oppgaven skulle utføres av en parlamentarikerforsamling valgt av delstatsparlamentene i de tre vestlige militærsonene. Det parlamentariske rådet, «Parlamentarische Rat», som kom sammen i Bonn hadde 65 medlemmer – 61 menn og 4 kvinner. Parlamentarikernes arbeid var beregnet å vare frem årsskiftet 1948/49, men først 23. mai 1949 kunne representantene sette sin underskrift på det endelige dokumentet. De 146 paragrafene som kom ut av arbeidet var ment å være en byggeplan for et provisorium. Det skulle vise seg å bli så uendelig mye mer.

Flere av grunnlovsmakerne hadde i eksil jobbet med skisser til en ny forfatning for tiden etter naziherredømmets ventede sammenbrudd. Sentral ble også grunnlovsutkastet som en kommisjon av forfatningseksperter, samlet på «Herrenchiemsee» i Bayern, hadde utarbeidet i løpet av to intensive uker i august 1948. Weimarrepublikkens forfatning (1919–1933) og ideene fra den mislykkede borgerlige revolusjonen 1848–49 var også viktige inspirasjonskilder. Utkastet fra Herrenchiemsee bar tydelig preg av å være en reaksjon på negative erfaringer med Weimarforfatningen. En av disse var den enorme makten forfatningen hadde lagt i rikspresidentens hender – øverste militære befalhaver, kontroll over unntakstilstanden, rett til oppløsning av Riksdagen, omfattende fullmakter til styring gjennom dekreter. En annen var de negative erfaringene med hyppige mistillitserklæringer mot sittende regjeringer uten plikt for riksdagen til å peke på en alternativ regjering. I den nye grunnloven ble derfor det meste av presidentens fullmakter overført til forbundskansleren og forbundsdagen, hele kapitlet om unntakstilstanden ble fjernet og prinsippet om såkalt «konstruktivt mistillitsvotum» etablert. Sammen med sperregrense for partiene i valg og sterke begrensninger for bruken av folkeavstemninger på nasjonalt nivå, inngikk dette i en pakke for å motvirke at Weimarrepublikkens kaos og destabilisering skulle gjenta seg.

Mer enn noe annet var den nye grunnloven det rettslige svaret på tilintetgjørelsen og fornedrelsen av menneskene gjennom nazistenes system av planmessig terror og vilkårlighet. Heribert Prantl, sjefkommentator i Süddeutsche Zeitung og forfatter av boken «Glanz und Elend der Grundrechte» (2014) sier det slik: «Tysklands vei til sin grunnlov går gjennom avgrunner, ved veikanten står Gestapo, folkedomstolene, Bergen-Belsen og Lidice, de myrdede i Auschwitz, ofrene for Hitlers bombekrig, tvangsarbeiderne og herremenneskene.» Minnet om dette kan leses direkte ut av den nye grunnlovens første setning (§1.1): «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er ukrenkelig. Disse seks ordene, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om borgernes grunnrettigheter, står først i grunnlovsteksten og legger premissene for lovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Grunnlovstekstens hovedforfatter var sosialdemokraten Carlo Schmidt, forvaltningsjurist og skjønnånd med forbindelser til Stefan George-kretsen. Andre sentrale aktører var Theodor Heuss (FDP) og Adolf Süsterhenn (CDU). «Aldri igjen», synes Schmidt og medspillerne i «Der Parlamentarische Rat» å ha hatt som devise. Vissheten om det ukrenkelige ved grunnrettighetene gjorde at parlamentarikerne også valgte å sikre dem i en egen «evighetsklausul» i loven. Et meget sterkt beskyttelsesverk for den nye grunnloven ble også beslutningen om etablering av egen forfatningsdomstol. Den fikk sete i Karlsruhe, og startet sitt arbeid i 1951.

Katalogen av grunnrettigheter gjorde grunnloven til en av sin tids mest moderne og liberale: totalforbud mot dødsstraff og tortur, ytrings- og forsamlingsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet, sikring av privatsfæren mot kontroll og overvåkning, kvinnenes fulle likestilling, uinnskrenket rett på politisk asyl. Et stort stridspunkt underveis hadde vært kirkenes kontroll med skolene og religionsundervisningen. Aller mest krevende var imidlertid spørsmålet om myndighetsfordelingen mellom delstatene og det nasjonale styringsnivået. De sydtyske delstatene med Bayern i spissen presset på for en sterkest mulig føderativ struktur, mens de SPD-styrte delstatene ønsket videst mulige rammer for sentral økonomisk styring. De tre vestlige seiersmaktene, og i særlig grad Frankrike, ønsket en modell med svakest mulig sentralmakt. Striden mellom parlamentarikerne og de tre våren 1949 holdt på å ende i fullt sammenbrudd, men under presset fra krevende oppgaver på den internasjonale arena (forhandlingene med Sovjet om avslutning av Berlinblokaden) valgte de tre militærguvernørene å gi sin tilslutning til kompromisset som parlamentarikerne etter hvert hadde kommet frem til. Etter behandling i alle de 11 delstatsparlamentene kunne presidenten for «Der parlamentarische Rat», Konrad Adenauer, 23. mai 1949 fremlegge sluttdokumentet for signering. Spørsmålet om forslaget skulle fremlegges for full folkeavstemning hadde vært drøftet både innad i «Parlamentarische Rat» og med militærguvernørene, men konklusjonen ble negativ. Utslagsgivende var kanskje Theodor Heuss, den nye forbundsrepublikkens første president: «I massenes og rotløshetens tidsalder vil folkeavstemninger være en premie for enhver demagog.»

Forbundsrepublikken Tyskland var nå på papiret en demokratisk rettsstat. Men utenfor dørene til festsalen i Bonn rådet bolignød og matmangel. Utgangsposisjonen for den nye forfatningsdomstolen var heller ikke optimal. Så mye som 40 prosent av befolkningen uttrykte våren 1949 likegyldighet til den nye grunnloven. Gjennom en rekke dommer utover 50- og 60-tallet demonstrerte imidlertid forfatningsdommerne i Karlsruhe at de hadde til hensikt å ta sitt oppdrag på alvor. Den første prøvesteinen kom i 1952, hvor domstolen i saken om tysk deltagelse i det planlagte europeiske forsvarsfellesskapet (EVG) sto imot presset fra Adenauer-regjeringen, og slik fikk gjennomslag for at domstolen var å anse som et forfatningsorgan på lik linje med regjeringen og forbundsdagen. I de svært viktige dommene om organiseringen av statsfjernsynet (1961) og om den såkalte «Spiegelaffæren» (1966) kom pressefriheten styrket ut, og i den såkalte «Lüth-dommen» (1958) – om boikottaksjonene mot den antisemittiske filmmakeren Veit Harlan – ble grunnrettighetens primat over den sivilrettslige lovgivningen tydelig befestet. I de etterfølgende 10-årene fikk bl.a. demonstrasjonsretten (Brokdorf-dommen) og beskyttelsen av privatsfæren (Folketellingsdommen) et styrket vern. I den svært omstridte dommen om de nye unntakslovene («Notstandsgesetze») som regjeringen fikk gjennomslag for i 1968, valgte dommerne i Karlsruhe derimot en tolkning som mange oppfattet som et tilbakeskritt til 50-tallets autoritære tenkemåter.

Mange av forfatningsdomstolens dommer bidro til at politiske stridsspørsmål fikk form av rettslige og konstitusjonelle konflikter. Dette økte også befolkningens interesse for domstolens arbeid. Tyskerne trengte en del år på å lære seg å forstå demokratiet som noe mer enn en statsform. «Demokrati som åpen samtale» ble kommunisert vel så mye av dommerne i forfatningsdomstolen som gjennom parlamentsdebatter og partikrangler, hevder Christian Bommarius i sin bok «Das Grundgesetz – eine Biographie» (2009): «Forfatningsdomstolen ga språk til grunnloven, lærte den å tale». Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etter hvert grunnlaget for en spesifikk tysk «forfatningspatriotisme» – en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fremsto på denne måten som et bud på en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt frem til 1990 var delt i to stater. Gjennom tusener av dommer bidro forfatningsdomstolen til overskridelse av stivnede og patriarkalske normer og til generell liberalisering av samfunnet. Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

Den tyske forfatningspatriotismen fikk sin første utforming gjennom statsviteren Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. For Sternberger tok den primært form av en nasjonalstatlig republikanisme, hvor også begrepet om det «wehrhafte Demokratie», det stridsdyktige demokrati, spilte en sentral rolle. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 18, og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!» For Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss» – tiltreden til Vest-Tyskland av de fem tyske øststatene etter lovens § 23. Habermas utlegning av forfatningspatriotismen fikk utover 90-tallet også økt relevans som plattform for integrering og sammenhold i et samfunn med økende flerkulturelt preg. I dag er dette begrepet uomgjengelig i enhver diskusjon om politisk og kulturell integrasjon både i og utenfor Tysklands grenser.

I en undersøkelse publisert av meningsmålingsbyrået Allensbach tidligere i år sa 9 av 10 tyskere seg enig i at grunnloven er en av «de største nyvinningene i forbundsrepublikkens 70-årige historie». Eventyrlig økonomisk vekst og politisk stabilitet knyttet til vestbindingen ble et lykketreff for den nye tyske veststaten i de første etterkrigstiårene. Det la også grunnlaget for at en opprinnelig nazifisert og autoritær befolkning gradvis kunne gjøre demokratiets og republikanismens verdier til sine egne. Nettopp dette var en av de store forskjellene fra Weimarrepublikken, uttalte statsrettsprofessoren Horst Dreier i et intervju med Die Zeit 1. mai: «Det fantes knapt reell understøttelse, ikke i de økonomiske elitene, ikke blant de militære, ikke i kirkene og knapt nok i de intellektuelle miljøene.» Lærdommen fra dette er enkel: står borgerne stabilt bak sin forfatning, forblir også staten selv stabil. Grunnlovens unike posisjon gjør at den er et av de viktigste tilknytningspunktene for politisk kamp i dagens Tyskland – en plattform for politisk streben fundert i lovnadene som grunnlovens verdigrunnlag gir, men som ennå ikke er fullt ut innløst, slik politologen Jan-Werner Müller beskriver det i sin bok «Verfassungspatriotismus» (2010). I 1949 så det annerledes ut. Veien Tyskland fikk gå i tiårene som kom, og læringen som fulgte i forlengelsen av den, gjør at landets demokratiske institusjoner i dag er svært godt rustet mot ytre og indre press. Men ingenting kommer av seg selv.

https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet?fbclid=IwAR2FksikSYLjcFhWKQLx_99h2QF4IOhC4bGIPR8TGgjx5Y_nw1Ibg_vbUig

Foto: Carlo Schmidt undertegner grunnlovsteksten 23. mai 1949 – Akg-images / NTB scanpix

 

Habermas om EU etter Brexit

Die Zeit hadde i forrige uke et intervju med Jürgen Habermas om EU etter Brexit. I kjølvannet av intervjuet utspant det seg en FB-diskusjon blant noen spesielt interesserte. Jeg foreslo overfor Klassekampen at teksten burde bli oversatt til norsk og publisert i en helgeutgave av avisen. Trodde ikke det ble noe ut av det, men i dag har faktisk KK trykket den i et flott 4-sidig oppslag. Intervjuet med denne grand old man i tysk og europeisk filosofi er noe av det klokeste jeg har lest til nå om Europa og EU etter Brexit.

Alle vet at Habermas er en dypt engasjert europeer, men han ser også svært kritisk på mange av EUs utviklingstrekk de seneste år (og ikke minst Tysklands rolle i dette). Han gir bl.a. sosiologen og EU-kritikeren Wolgang Streeck mye rett i sin diagnose av EU som en dereguleringsmaskin som gir lite beskyttelse mot en kapitalisme som har løpt løpsk. Til forskjell fra Streeck ser han imidlertid ikke noen løsning i en tilbakevending til nasjonalstatene: «For disse (nasjonalstatene) måtte bli styrt på det globale markedet i samme stil som globale konglomerater. Det betyr en fullstendig detronisering av politikken overfor de uregulerte markedenes imperativ.» Intervjuet bør kunne leses med utbytte av «begge sider» (en dikotomi jeg egentlig ikke kan fordra) i EU-debatten.