Spd-veteran må «skamme seg» – identitetspolitikk på avveie

Jeg trodde aldri jeg skulle åpne kjeften min om den identitetspolitiske støyen som nå herjer rundt, som tiltar og som hindrer oss fra å nærme oss stridsspørsmål som burde være løsbare med alminnelig klokskap og empati. Jeg hater «anti-woke» mer enn «woke», men begge irriterer med sin opphissede ensidighet. Selvsagt fins det strukturell rasisme, selvsagt må en moderne refleksiv minnepolitikk konstant kunne (re)vurdere både gatenavn, statuer og parkbenker. Og selvsagt må det feires som et gigantisk fremskritt at alle varianter av kjønnsidentiteter kan leve livene sine som de vil, og få samfunnsmessig anerkjennelse og rettslig sikring for dette.

Wolfgang Thierse (foto: Christliches Medienmagazin, BY CC 2.0)

Men når det går så langt at sosialdemokratiske SPD, Willy Brandts parti, Arbeiderpartiets søsterparti, har fått det for seg at en av partiets absolutte hedersmenn, DDR-motstandsmannen og den tidligere Bundestagspresidenten Wolfgang Thierse, må «skamme seg» fordi han (kanskje i litt for frimodige termer) i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) våget å stille spørsmål ved enkelte av den identitetspolitiske diskursens figurer, da blir selv sindige meg fristet til å spørre hva i helvete det er som foregår. Hovedbudskapet i Thierses’ artikkel var grunnleggende sett ikke noe annet enn en insistering på at «det store politiske vi» ikke må forsvinne i bølgen av mobilisering av allehånde partikulære identitetsbesvergelser, til høyre og til venstre.

Wolfgang Thierse var mannen som brøt alle normer for hva en forbundsdagspresident kan gjøre da han på begynnelsen på 2000-tallet deltok i en sitdownaksjon mot nynazister i Berlins gater. Thierse (77 år) er en helt ut i fingerspissene liberal humanist og sosialdemokrat som står for det aller beste det progressive Tyskland kan fremby. Han ledet over lang tid partiets verdikommisjon, og er vel det nærmeste man kan komme en folkekjær, upopulistisk sosialdemokratisk politiker. Nå har han konfrontert partiledelsen m/Saskia Esken og tidligere JUSO-leder Kevin Kühnert i spissen med spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem. At det fortsatt ikke foreligger noe svar fra partiledelsens side, kan tyde på at de har manøvrert seg opp i et hjørne og ikke helt vet hva de skal si.

Historien om Thierse faller sammen med striden om en annen SPD-hedersperson, den høyt respekterte partiveteranen og emeritterte politologen Gesine Schwan, som for en tid siden ledet en debatt om kjønnsidentitet hvor en kvinnelig journalist fra Frankfurter Allgemeine Zeitung kom i skade for å fremføre «ukorrekte»posisjoner. Nå er Schwan (og SPD) under heftig kritikk fra bl.a. en gruppe av skuespillere med transidentitet for å ha sluppet «tvilsomme» stemmer til.  Den tyske venstrefløyens hovedorgan, Die Tageszeitung (TAZ), skriver i en kommentar: «Misforståelser, opprørthet, eksploderende egos – disse to sakene illustrerer hvor bedrøvelige de identitetspolitiske debattene kan bli. .. Det handler ikke om de beste argumentene, men om egen integritet, som man aggressivt må forsvare, enten man er en queer person eller hvit mann». Kommentaren avslutter slik: «Autentisitet er bra, avstand til hva en holder på med nødvendig, taleforbud mot det en ikke liker, forbudt».

Thierse har fått mye støtte internt i partiet for sitt utspill. Saken ble 8. mars også kommentert av historikeren Peter Brandt (Willy Brandts eldste sønn) og forleggeren Detlef Prinz i en artikkel i FAZ. Hovedpoenget var den dårlige håndteringen av saken fra partiledelsens side, noen som i denne sammenheng betyr duoen Saskia Esken/Kevin Kühnert alene. Noe svar på Thierses spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem foreligger ennå ikke, og i stedet for å tilby en åpen og felles plattform for diskusjon om SPDs retningsvalg («Hva er vårt felles grunnlag?) anklager Brandt/Prinz lederduoen for å drive skadebegrensning gjennom å «telefonere rundt». Det er sikkert mulig å lese en slags «generasjons-» og/eller «kulturkonflikt» inn i denne saken, og altfor bastante konklusjoner skal en kanskje være forsiktig med. Alle synes imidlertid å mene at håndteringen fra partiledelsens side har vært klønet, og at SPD nå (nok) en gang er i ferd med å grave seg ned i en selvfortærende konflikt, med risiko for nye runder med fall på partibarometrene. Det er noe man virkelig ikke unner det hederskronte partiet.

SPDs ungdomsleder – kolllektiviser BMW!

Publisert i Klassekampen 18. mai 2019

Lederen for ungdomsorganisasjonen til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD (Juso), Kevin Kühnert, har skapt bølger i tysk politikk. Bakgrunnen er et intervju Kühnert ga til avisen Die Zeit 1. mai, hvor han offensivt forsvarte sosialismen som idé og foreslo «kollektivisering» av de største industrikonsernene, eksempelvis bilkonsernet BMW.Kevin Kühnert er ikke en hvilken som helst ungdomspartileder, men av mange ansett som et av SPDs største politiske talenter, og en mulig etterfølger av Andrea Nahles som fremtidig partileder. Støyen rundt Kühnerts utspill sier mye om de politiske dilemmaene Tysklands sosialdemokrater står overfor.

Kühnerts uttalelser utløste sterke reaksjoner fra den tyske høyresiden: «hjernespinn fra en forvirret fantast» og «totalitært» var blant skjellsordene som ble kastet ut. Men også ledelsen i eget parti – med Nahles og EU-toppkandidaten Katarina Barley i spissen – har avvist Kühnerts fremstøt. Talsmannen for partiets konservative «Seeheimerkrets», Johannes Kars, stilte til og med spørsmål om hva han «kan ha røykt – legalt kan det ikke ha vært». Selv normalt velvillige Süddeutsche Zeitung uttrykte tvil om utspillet, og antydet at Kühnerts posisjon som potensiell partileder kunne være svekket. et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) 3. mai fremholdt Kühnert at reaksjonene på hans utspill avslører « … hvor trange rammene for hva vi kan forestille oss» har blitt. Han oppfordret SPD til å være offensiv i debatten og ikke skyve vanskelige spørsmål under teppet så snart en valgkamp nærmer seg. Kühnert gjentok flere ganger at hans uttalelser til Die Zeit absolutt var «alvorlig ment»: Kapitalismen har «presset seg inn på altfor mange livsområder, slik kan vi ikke fortsette».

Kühnert har også fått mye støtte. At Die Linke, SPDs rival til venstre, har gitt sin tilslutning til uttalelsene er som forventet. Det er imidlertid interessant å merke seg at også en rekke SPD-stemmer har vært positive, herunder Berlins innenriksminister Andreas Geisel og lederen av den mektige partiavdelingen i Nordrhein-Westfalen, Sebastian Hartmann. Til Der Spiegel sier Hartmann blant annet: «Vi trenger en grunnleggende ny økonomisk modell, det uregulerte markedet er vår fiende, og ulikheten vår tids sprengstoff». I et oppslag i venstreorienterte Tageszeitung (TAZ) knyttet sjefkommentator Stefan Reinecke an til BMW-eksempelet. Der kunne nemlig de to arvingene Stefan Quandt og Susanne Klatten i 2018 innkassere ni milliarder kroner i utbytte. Ytelsen besto i å være velsignet med de riktige foreldrene. Til syvende og sist taler Kühnert og Juso ikke særlig mer radikalt enn det som følger av den katolske sosiallære, sier Reinecke: «Også der står interessene til de mange over elitens».

Tysklands sosialdemokrater sto sentralt i utformingen av det nye Tysklands grunnlov i 1948–49. En arv fra arbeidet med loven er artikkel 15: «Grunneiendommer, naturressurser og produksjonsmidler kan med formål om samfunnsmessiggjøring, og gjennom egen lov …, bli omgjort til felleseiendom». Kühnert har altså ikke gjort noe annet enn å reise en diskusjon om noe som er hjemlet i Tysklands gjeldende forfatning. Når enkelte har manet fram DDR-fiendebildet treffer man følgelig dårlig. Likevel viser de mange opprørte stemmene at Kühnert har truffet en nerve.

SPD er ørnen blant de europeiske sosialdemokratiske partiene. Partiet står dypt plantet i en krise skapt av dilemmaene Kühnerts utspill har synliggjort. Partiet har de siste årene fått halvert sin oppslutning og ligger nå mellom 16 og 18 prosent. Det siste året har de også blitt forbigått av De Grønne (cirka 20 prosent) som største parti på sentrum-venstre side, og til venstre profiterer et Linkspartei med stabil oppslutning på åtte til ti prosent på SPDs uklare profil.Både SPD og De Grønne har det siste året tatt avstand fra mange av feilene som ble begått under Gerhard Schröders rød-grönne regjering (1998–2005), herunder særlig den upopulære innskjerpingen av reglene for arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp («Hartz IV»). Også med sitt forslag om en garantert minstepensjon har SPD tatt viktige skritt til venstre.

Dette har tydeligvis ikke vært nok. Partiet må derfor spørre seg om veien tilbake til gammel storhet ligger i en mildt korrigert sentrumskurs, eller i en tydeligere venstredreining basert på det beste i en stolt partitradisjon.

I en kommentar 9. mai peker Die Zeits politiske redaktør, Bernd Ulrich, også på lammelsen i samarbeidsregjeringen CDU-SPD som en forklaring på de skarpe reaksjonene på Kühnerts utspill. Regjeringen har havnet i et vakuum, og særlig de unge er utålmodige etter å se politiske resultater. I en slik situasjon, hevder Ulrich, «blir det mer fristende å beskjeftige seg med en ungdomspolitikers tilspissede ytringer enn med normalitetens eksesser.»Likevel kan ikke SPD-strategene ha unngått å registrere at rundt 40 prosent av partiets velgere er positivt innstilt til Kühnerts forslag. Ei heller at det var Kühnert, og ikke partitoppene, som høstet den store applausen under partiets EU-valgkampstart i Saarbrücken forleden.

SPD vil for alt i verden komme seg ut av koalisjonsregjeringen med Merkel, men samtidig fortsette å være regjeringsparti. Den eneste realistiske veien dit går gjennom en allianse med De Grønne og Die Linke etter valget i 2021. I en slik regjering vil tyngdepunktet ligge betydelig til venstre for nåværende regjering, og SPD vil utgjøre mindre enn halvparten av velgergrunnlaget.Kühnerts kollektiviseringsforslag vil neppe få gjennomslag i en rød-rød-grønn regjeringsplattform, men SPD vil nok i tiden fremover måtte øve seg på å lytte mer med sitt venstre øre.

 

Foto: «Juso»-leder Kevin Kühnert, CC BY SA 4.0 Mashaviktoriya