Bildet av en leende tysk ministerepresident gikk i juli i år viralt. Problemet med skrattlatteren til mannen på bildet, CDUs Armin Laschet, var ikke latteren i seg selv, men at den skjedde midt under en alvorstynget seremoni for ofrene for flomkatastrofen i Rhein-Erft-Kreis vest i Tyskland og at den som lo både var den katastroferammede delstaten Nordrhein-Westfalens øverste leder og CDU/CSUs toppkandidat under høstens valg på ny tysk forbundsdag. Et personlighetstrekk – Armin Laschets velkjente «rheinische Frohnatur» – som inntil da hadde vært regnet som en plussfaktor ble på et blunk fatal.

At latteren ble sluppet samtidig med forbundspresident Frank-Walter Steinmeiers (SPD) tale til flomofrene gjorde ikke saken bedre. Nytt fra situasjonen i sommer er at vi nå også vet hva Laschet og mannen ved siden av ham, den lokale CDU-toppen Frank Rock, lo av. I følge avisen «Kölner Stadtanzeiger» skal det utløsende for gapskratten nemlig vært en kommentar fra Rock noe i retning av at Laschet «.. jo jammen meg er like liten som Steinmeier». Banal lytehumor mellom personlig bekjente partikollegaer med andre ord. Men til feil tid og på feil sted – og definitivt utilgivelig uvitende om kamerablikkets allestedstilværelse i vår tid.
Bildet av den leende Laschet utløste massiv kritikk fra hele det politiske spekteret. «Respektløst» og «usmakelig», var blant kommentarene. Fremfor alt begynte det å bre seg en tvil også innad i eget parti om Laschets dømmekraft i kritiske situasjoner, og om han virkelig var den riktige mann som Tysklands kommende forbundskansler. Både Laschet og Rock var raskt ute med å beklage latteren. Men da var det allerede for sent. De relativt gode målingene CDU/CSU hadde hatt inntil da tok slutt, og innledet en nedgangsbølge som partiet ennå ikke har klart å snu. Ved valget på ny forbundsdag i september ble SPD under ledelse av Olaf Scholz største parti, og fra i desember i år også Tysklands nye forbundskansler.
CDU/CSU var nok politisk svekket – profilløst og styringstrøtt, vil mange si – også før Laschets fatale latter. Det sier uansett en god del om driverne i vår tids personifiserte valgkamper at det ikke var kampen om de politiske innholdene, men et øyeblikks ubetenksomhet fra dens politiske frontfigur som utløste nedgangsbølgen for den vaklende giganten.