Det pågår forpostfektninger mellom de to partiene i den tyske storkoalisjonen, SPD og CDU, om hvem som skal fremmes som kandidat til posten som Bundespresident etter Joachim Gauck. Valget står mellom koalisjonens finansminister, Wolfgang Schaüble, CDU og utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, SPD. Steinmeier vil bli en svært kompetent og samlende president. Men det spørs om ikke SPD bør spare ham til Bundeskanzlerposten neste år – også selv om han tapte så det sang mot Merkel i 2009. I tillegg til sin erfaring og kompetanse og sin statsmannsaktige utstråling av ansvarlighet (noe mange år som toppbyråkrat i Kanzleramt også har bidratt til) har han et image som en «good guy», ikke minst etter at han for noen år siden opererte bort og donerte den ene nyren sin til sin syke hustru. Sigmar Gabriel på sin side er slagferdig så det holder, men han sliter til gjengjeld med sin oppfarenhet og kantethet. Som du selv sier, vil han ha store problemer i en personvalgkamp mot Merkel.
Etter 70- og 80-tallets to store høvdinger, Willy Brandt og Helmut Schmidt, har det å finne fram til sterke og samlende lederskikkelser vært en kjempeutfordring for SPD – og da både til kanzlerkanditat- og partilederposten. Det har vært mye støy og mye konflikter, og mange som har kommet og gått. I perioden 1983-1998 mislyktes i tur og orden Hans-Jochen Vogel, Johannes Rau, Oscar Lafontaine («svikeren») og Rudolf Scharping med å frata Helmut Kohl kanzlerposten. SPD har etter tusenårsskiftet også hatt et storforbruk av partiledere, hvorav mange allerede er i ferd med å havne i glemmeboken: Franz Müntefering, Kurt Beck og Matthias Platzeck (det eneste, og ganske mislykkede, forsøket til nå på å sette inn en person med DDR-bakgrunn som partileder.). Unntaket fra dette, og den eneste «lysende» SPD-skikkelsen etter Brandt/Schmidt-æraen, er nok Gerhard Schröder og den rød-grønne koalisjonen han ledet fra 1998-2004. Han fikk med sin «Agenda «2010» iverksatt en skjellsettende arbeidslivsreform med stor virkning og aktualitet den dag i dag, men også han falt etterhvert for eget grep. Så har vi Peer Steinbrück da, kanslerkandidaten i 2013 som ble valgt etter et merkelig spill med/mot herrene Gabriel og Steinmeier, men som etter tapet umiddelbart gikk tilbake til sin innbringende foredragsvirksomhet og et stille liv som backbencher.
«Tapet» i 2013 var for øvrig ikke et tap i streng forstand, siden valgresultatet innebar et tallmessig flertall for rød-rød-grønt (SPD, Linke, Grünen), men som det på daværende tidspunkt var umulig å ta ut i noe regjeringsdyktig flertall, iallefall med Steinbrück som kansler. Nå foran 2017-valget er atter nye navn i spill, bl.a. EU-parlamentets mangeårige president, Martin Schulz, partiets nestleder Andrea Nahles (som er omstridt, selv om SPD skriker etter en egnet kvinnelig toppkandidat) og Hamburg-delstatspresidenten Olaf Scholz (som sørget for rent SPD-flertall i Hamburg ved forrige valg). Jeg tror SPD nå burde ta en pause fra forsøkene på å løse sine problemer med stadig nye navn. Sats på det trygge og styr unna mannsskikkelser med ustadig humør og stort ego. Min mann er Frank-Walter Steinmeier.
Tysktime 