Thomas Müntzer – karismatisk pinsevenn eller revolusjonær opprører?

Publisert i Vårt Land 18. oktober 2019

«De gudløse herskerne må drepes», erklærer Thomas Müntzer i slutten av sin berømte «fyrstepreken» i Allstedt sommeren 1524. Tilstede var kurfyrste Johann av Sachsen, borgermester, fogder og kirkelige øvrighetspersoner. Knapt et år senere, i mai 1525, blir han halshugget av fyrstens bødler foran byporten i Mühlhausen. Noen dager tidligere hadde 4000 bønder og fattigfolk i Müntzers dårlig utstyrte opprørshær blitt slaktet ned for fote ved slaget i Frankenhausen. Dette er to av mange dramatiske hendelser i den franske forfatteren og filmmakeren Eric Vuillards bok “De fattiges krig” – en stram og spenningsdrevet historie om kirkereformatoren og opprørslederen Thomas Müntzers (ca. 1490-1525) liv og virke. Den korte, vel 60 siders teksten, kan best beskrives som et dramatisert historisk essay. Müntzers egen stemme – slik den kommer til uttrykk i etterlatte manifester, prekener og brev – er fortellingens omdreiningspunkt. Bokens korthugde og markante kommentarer binder teksten sammen på en måte som gir den driv og sug, men viser også tydelig at Vuillard har et budskap til vår egen tid.

Vuillards beretning starter med halshuggingen av Thomas’ far, og ender med at hans eget hode settes på stav.  Fortellingen har sitt tyngdepunkt i Müntzers omskiftelige virke som prest, reformator og opprørsleder i Böhmen og Thüringen i perioden 1520-25, med særlig fokus på den tiltagende radikaliseringen han gjennomgår i Allstedt og Mühlhausen 1524-25. Før vi kommer dit tar Vuillard en avstikker tilbake i tid – til den engelske kirkekritikeren John Wycliff og de engelske bondekrigene på 13- og 1400-tallet, og til reformatoren og opprøreren Jan Hus i Praha. Lærdommen er enkel: Kent og Sussex, Böhmen og Thüringen handler om det samme – fyrste- og kongemaktens brutalitet er slik den alltid har vært, de fattiges raseri og opprør likeså. Vuillard: «Det er ikke slutten på visa, det er aldri slutt».

Det vi kjenner som «den tyske bondekrigen» hadde sitt utspring i Schwarzwald sydvest i det daværende tysk-romerske riket, og spredte seg sommeren 1524 raskt mot nordøst via Franken til Thüringen. Dette var også Luthers kjerneområde, her lå Wittenberg, Wartburg og Erfurt, her hadde det omfattende oppgjøret med pavekirken blitt formulert – avlatshandelen, helgendyrkingen, læren om skjærsilden osv. Nettopp forbindelsene mellom byenes reformbevegelse og landbefolkningens sosiale opprør i første del av 1520-tallet la mye av grunnlaget for at bondekrigen fikk den voldsomhet den fikk. Meget sentralt var reformatorenes lære om «det alminnelige prestedømme», og forestillingen om den enkle, uskolerte bondens særlige evne til å forstå og motta Guds ord direkte og uforfalsket. Evangeliets lære om menneskenes likhet for Gud ble på sin side grunnleggende viktig i begrunnelsen av bondeopprørets viktigste krav – fritt prestevalg, oppheving av livegenskapet, kraftig reduksjon av avlingsskattene, fri bruk av allmenningene. Flere av de radikale reformatorene bidro selv til å tydeliggjøre disse sammenhengene, som inspiratorer til eller forfattere bak en rekke manifester og flygeblader utover 1520-tallet. Kirkehistorikeren Thomas Kaufmann oppsummerer det slik i sin «Geschichte der Reformation in Deutschland»: «Evangeliets ‘gudlige rett’ skapte et felles resonans- og legitimasjonsgrunnlag for bøndenes religiøse, økonomiske og politiske krav».

I Müntzers teologi forenes det mystiske og spiritualistiske med det apokalyptiske og sosialrevolusjonære. Vuillard gir oss en intens og nærgående skildring av hvordan det sosialrevolusjonære gradvis slår over i uforsonlighet og fanatisme, og hvordan Müntzers voldspregede retorikk blir skarpere og skarpere etterhvert som de avgjørende slagene nærmer seg: «Jeg har i dag plassert deg over menneskene og over imperiene for at du skal rive opp, ødelegge, spre og velte, for at du skal bygge og plante». For mange av støttespillerne blir dette vel hard kost, og flere faller fra. Vuillard sier det slik: «Müntzer er gal, la oss si det. Sekterisk. Ja. Messiansk. Ja. Intolerant. Ja. Bitter. Kanskje. Alene. På et vis.» Samtidig blir bruddet med Luther definitivt («daukjøttet i Wittenberg»), og Luther selv, som til å begynne med hadde vært forsiktig positiv til flere av bondeopprørets krav, skriver glødende appeller til fyrstene om «å stikke, kvele og slå ned for fote» i kampen mot bøndenes «røveriske og morderiske bander».

Tross undring over Müntzers fanatisme er Vuillards sympati for hans sak åpenbar gjennom hele teksten. Mellom linjene ser vi en forfatter som tydelig lever seg inn i, og identifiserer seg med, Münsters vrede. På dette grunnlag utlegger han noe som kan ligne på en universell lære om opprørets nødvendighet – det nakne og utstøtte menneskes rett til opprør mot makten, for 700 år siden, for 500 år siden og i dag.  I Vuillards optikk har derfor teologiske krangler om det hinsidige alltid handlet om jordiske ting: «Det var ikke Gud som reiste seg» på jordene og i småbyene i Thüringen i 1525, «med mindre vi kaller Gud sult, sykdom, ydmykelse, filler.» Müntzer «..var voldsom, snakket over seg, ville ha Guds rike her og nå», men hva med om «maktens store sofismer» med sine «tusen giftdoser» og «løgner», hvilken «skammelig historiebok» ville det ikke blitt ut av dette?

Vuillard synes altså selv å være en slags revolusjonær, en som vil at Müntzers opprør også skal forstås som «ord til oss». Men hva betyr dette? Vil han blåse nytt liv i 70-tallets by- og bondegeriljaer, retter han seg til nåtidens militante opprørere – Frankrikes gulvester og storbyenes anarkistiske gatekjempere. Eller er hans appell ikke ment som noe mer enn en generell oppfordring til kamp mot sosial og politisk urett? En av de viktigste lærdommene fra 70-tallets «revolusjonære æra» er degenereringen til hermetisk lukket enten-eller-tenkning, og til terrorisme og myrderier i det godes navn; tyske Rote Armee Fraktion hadde Thomas Müntzer som viktig lektyre. Skjønnlitteraturen er rik på skildringer av voldelig masseadferd ute av kontroll eller røverbander som i hellig vrede plyndrer, herjer og ødelegger – «utløst masse» i Elias Canettis forstand, urettens hevn i Friedrichs Schillers «Røverne» er eksempler. Er det motstand i denne forstand, men i modernisert form, Vuillard ønsker seg – nye og hyppige versjoner av Hamburgs G-20-opprør? Vi vet ikke, men man kan jo ane noe når han i bokens sluttavsnitt høystemt bedyrer at «martyriet er en felle for de som undertrykkes, det eneste ønskelige er seieren».

Det kan argumenteres godt for at «etoset» i Thomas Müntzers radikale rettferdighetstenkning – og i bredere forstand hele den kristne reformasjonsbevegelsen – har satt solide spor i de siste 500 årenes moral- og rettsutvikling, iallfall slik vi kjenner den i den vestlige verden. I dag er livegenskap og slaveri avskaffet, bruken av dødsstraff er kraftig redusert og forbud mot raseskillepolitikk og tortur forankret i menneskerettighetserklæringen. Den tyske teologen og sosiologen Hans Joas har i sin studie «Die Sakralität der Person» beskrevet dette som en utvikling i retning «menneskets helliggjøring». Det teologiske grunnlaget finner Joas i budskapet om «mennesket skapt i Guds bilde» og i «menneskene som Guds barn». Ikke teologien i seg selv, men menneskene som historiske aktører, inspirert av den moralske universalismen som det kristne budskapet om menneskenes likhet og verd begrunner, har drevet dette fram. Det var kvekere og andre kristne sekter som var pionerene i kampen mot slaveriet i Amerika på begynnelsen og midten av 1800-tallet.

Eric Vuillards fortelling fra den tyske bondekrigen minner oss om retten til å gjøre motstand der urett råder. Den radikale humanismen som følger av Joas’ analyse gir oss et fundament for forsvaret av menneskeverdet, og et redskap i kampen mot vår tids urett. Det er historiens lærdom at denne vei – det daglige strev, den ikke-voldelige motstand – gir oss bedre utsikt til reelt å bevege og å forandre enn det messianske budskapet om revolt og «seier» som Vuillard synes å ville idealisere.

Scener fra Thüringen

Ved porten til Augustinereremitenes kloster i Erfurt. Gjennom denne porten trådte Martin Luther 17. juli 1505. Han hadde sverget overfor den hellige Anna at han ville bli munk etter at et kraftig uvær og lynnedslag hadde rammet ham i nærheten av Erfurt. Beslutningen ergret faren, som ville at han skulle bli jurist. En historisk hendelse, må man vel i all beskjedenhet kunne si at det var.

En perle, Erfurt! Svært vakker by, hvor gater, plasser og kanaler bevitner en gammel og rik historie – status som UNESCO-verdenskulturarv har den også. Atmosfæren er behagelig og kultivert, fuglene synger og blomsterprakten i parkene dufter intenst. Statusen som delstatshovedstad (Thüringen) og universitetsby setter sitt preg. Thüringen, med sin rød-rød-grønne regjering ledet av die Linkes Bodo Ramelow, er også politisk interessant. Moderate og populære Ramelow blir ofte vist til når man, med sikte på Bundestagvalget til høsten, skal belegge hvor ufarlig det vil være å slippe die Linke inn i regjeringskorridorene. Og rett rundt hjørnet ligger høyinteressante Weimar og Jena.

Fra Luther til Goethe/Schiller – ankommet Weimar, den klassiske tyske humanismens kultsted nr. 1. I bakgrunnen Deutsches Nationaltheater Weimar, et av Tysklands mest legendariske teaterhus. Det er en sammenhengende historie tilbake til hertugen av Sachsen-Weimars «Hoftheater» her, et teater Goethe i flere år selv ledet, styrte repertoaret, oversatte m.v., lenge i nært samarbeid med vennen Schiller.

Kulturmänner i Weimar. Sitter på et litt forfinet-bohemaktig sted noen minutters gange fra Goethes Hoftheater, Weimar. Klokken er 22.00 og kveldens forestilling er over. Inn troner tre Kulturmänner i 70-årsalderen med høye panner, silkeskjerf og 30 år yngre kvinner. Kjøkkenet er stengt, men kulturmennene gir med diskrete blikk melding om at det ikke vedkommer dem, og retter sine ønsker, som naturlig nok avviker fra menyen, til servitøren. På nabobordet sitter en middelaldrende mann og skriver – på en roman, velger jeg å tro. Han retter blikket fra notatboken, observerer kulturmennene og fortsetter å skrive.

Goethes og Schillers hus. Flere timers vandring gjennom Goethes og Schillers hus i Weimar i dag. De står der begge to, et par-tre steinkast fra hverandre, nesten uforandret med møbler, kunst og bøker slik de to kunstnerskikkelsene, og nære vennene, selv ervervet dem. I bakgrunnen Goethes Wohnhaus på Frauenplan 1 – et veldig myteomspunnet sted i alle forsøk tradering av «det tyske».

«Lotte in Weimar», Thomas Manns Goetheroman, er en god ledsager dersom du noensinne skulle få det for deg å besøke Weimar. Kom på dette når jeg tidligere i dag passerte Hotel Elephant på Marktplatz. Her entret den eldre Charlotte med opprømthet hotellporten for det håpede gjensynet med Goethe/Werther, flammen fra dengang da.

Eisenach. Vandring fra Lutherhaus (han bodde her i tre år som latinskoleelev og preket i Georgenkirche på vei til Wartburg) til Bachhaus (han ble født her) og Burschenschaft-minnesmerket ved foten av Wartburg (her ble både frihetslengsel og etterhvert ødeleggende nasjonalisme i kjølvannet av Wienerkongressen født). Men mest av alt rørte og overrasket, dette meg mest: en plakett på en bygård som forteller at her, i 1869, ble SPD, Europas største og viktigste sosialdemokratiske parti grunnlagt.

Wartburg – DDRs luksusbil. Historiens spor er mange. Noen som husker «Wartburgen», DDR-bilen som lot seg eksportere til den kapitalistiske fienden, som partipampene kjørte rundt i, men som den vanlig dødelige måtte vente i 15 år for å få kloa i? Den ble selvsagt produsert her i Eisenach, ved foten av Wartburg – noe et flott glassmaleri på Eisenach Hbf. minner om. I dag har Opel inntatt fabrikkhallene.