Julegavetips tyskspråklig litteratur

En Facebook-venn ba meg nylig om tips til tyskspråklig litteratur. Det var snakk om gavetips til en som leste tysk motstandsløst, og det kunne være både romaner og sakprosa. Jeg tok en kort tenkepause, og lagde en liste. Vedkommende ble godt fornøyd. Jeg har nå gjennomgått listen på nytt, lagt til et par titler og justert og redigert litt i teksten.

Jeg har bevisst utelatt den klassiske litteraturen og andre eldre titler. Faglitteratur i streng forstand – i mitt tilfelle primært filosofi, sosiologi og rettshistorie – er også utelatt. Første del av listen er hovedsakelig basert på anmeldelser og debatter i tyske medier, og av inntrykkene fra mine tre dager på årets bokmesse i Frankfurt; andre del av bygger på egen lesing og er mine anbefalinger ene og alene. Enkelte av disse er grundigere omtalt andre steder på «Tysktime» (merket *).

Spørsmålet er så: kan dette være av interesse da? Hvor mange kan ha nytte og glede av noe sånt – utfra en nøktern betraktning av hvor mange som rent faktisk behersker å lese litteratur på tysk uten alt for stor møye? Jeg gikk gjennom FB-vennelista mi, og fant ut at det sikkert kan dreie seg om opptil 70-80 personer – og det er da ikke så rent lite?

Her er kommer nå uansett listen. Det er selvsagt helt personlig og temmelig uambisiøst det hele, preget av hva jeg tilfeldigvis har råket til å lese og ellers merket meg ved, og aldeles ikke på noen måte ment som noen slags «kanon» (det skulle tatt seg ut). Mange titler som ikke er på listen kunne godt vært tatt med, men da ville den fort blitt for lang.

Skulle du være ute i et noe så sært ærende som å kjøpe julegave til tysklesende venner, kan den kanskje være til litt nytte:

I. HELT NY LITTERATUR

a) Romaner – i fokus på årets bokmesse i Frankfurt, gode anmeldelser:

– Saša Stanišić: „Herkunft“* – Årets vinner av „Den tyske bokprisen»; stilfornyende og aktuelt om identitet og opprinnelse av den tysk-bosniske forfatteren iflg. kritikerne. Står først på min leseliste nå.

– Eugen Ruge: «Metropol» – Dramatisk fortelling om forfatterens besteforeldre, som var til stede/var aktører under Moskvaprosessene i 1937; Ruge er en av de mest betydningsfulle av eldre, nålevende tyske forfatterne med østtysk bakgrunn.

– Jackie Tomae: „Brüder“ – Historien om to tyske menn, barn av samme far som har gitt dem samme mørke hud, men som ellers har levd komplett forskjellige og adskilte liv; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

– Nora Bossong: «Schutzsone» – Historien om en internasjonal hjelpearbeider som konfronteres med hva som er «sant» og «hva som er virkelig» under en jobb/et opphold i Afrika; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

b) Saksprosa – årets el. fjorårets utgivelser:

– Harald Jähner: «Wolfszeit – Deutschland und die Deutschen 1945-1955» – En hel fantastisk sosialhistorisk beretning om hverdagslivet i ruinenenes, selvbedragets, nødens og behendighetens etterkrigstyskland 1945-1955. Vinner saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor. Har nylig lest den, min anbefaling nr. 1 på saksprosasiden.

– Stephan Detjen, Maximilian Steinbeißer: «Die Zauberlehrlinge» – nøster opp mytene om at Merkel begikk „rettsbrudd» under håndteringen av flyktningkrisen i 2015-16.

– Cornelia Koppetsch: «Gesellschaft der Zorn» – en bestselger om mekanismene bak/kildene til raseriet som bygger opp under nåtidens høyrepopulisme (NB: forfattteren har nylig kommet i trøbbel pga. ufullstendig angivelse av kilder og sitater, men det i seg selv gjør ikke nødvendigvis boken dårligere).

– Volker Weidmann: «Das Duell» – om det (nesten) livslange vennskapet og fiendskapet mellom Günter Grass og kritikerlegenden Marcel Reich-Ranizky.

– Frank Biess: «Republik der Angst» – en bok som går i dybden på fenomenet «German Angst», og finner både positive og negative sider; nominert på kortlista til saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor.

II. NESTEN NY LITTERATUR – UTGIVELSER PÅ 2010-TALLET

a) Romaner – personlige anbefalinger, også omtalt på min blogg «Tysktime»:

– Daniel Kehlmann: «Tyll»* – Leken, burlesk og ekstremt fascinerende fortelling fra 30-årskrigens galskap og grusomhet.

– Robert Menasse: «Die Hauptstadt“* – Vinner av fjorårets tyske bokpris (2018), noe så spesielt som en politisk krim fra EU-kommisjonen i Brüssel.

– Katja Petrowskaja: „Vielleicht Esther“ – Meget sterk historie med bakgrunn i forfatterens ukrainsk-jødiske familie, som forsvant helt i Auschwitz, eller emigrerte til USA, og som forfatteren i nåtid forsøker å nøste opp i.

– Lutz Seilers: «Kruso»* – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen sommeren før murens fall, i bakgrunnen minnene om de som fikk havet som grav. Vinner av den tyske bokprisen 2014.

– Christian Kracht: «Imperium“*; «Die Toten»* – To svært gode romaner av den sveitsiske stilisten og provokatøren Kracht, kanskje en slags Hamsun eller Celine for vår tid.

b) Saksprosa:

– Ulrich Raulff: „Kreis ohne Meister – Stefan Goerges Nachleben“* – En fascinerende beretning om den kretsen rundt dikterfyrsten Stefan Goerge, og dens mangeslungne ettervirkninger.

– Wolfram Eilenberger: „Zeit der Zauberer – Das grosse Jahrzehnt der Philosophie 1919-1921“* – Livene og verkene til de fire samtidige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Ernst Cassirer settes i scene i det dramatiske ti-året 1919-1929.

– Herfried og Marina Münkler: „Die neuen Deutschen – ein Land vor seiner Zukunft“* – Kloke og nøkterne betraktninger om innvandringslandet Tyskland etter flyktningkrisen 2015 av landets fremste statsviter og hans hustru, litteraturprofessoren Marina Münkler. En betinget optimistisk bok.

– Peter Neumann: „Jena 1800 – Die Republik der freien Geister“ – Nærbilde av Schlegelbrødrene og kvinnene deres, Schelling, Fichte, Novalis, Schiller, Goethe med flere i Jena og Weimar i overgangen 1700-1800-tallet.

*) Bøker omtalt i „Tysktime“

«De nye tyskerne» – fem kjennetegn og elleve imperativer

«De sier «tysk», men de mener selvpriviligering», skriver Herfried og Marina Münkler i «Die Neuen Deutschen», en av de mest omtalte sakprosautgivelser i Tyskland høsten 2016. Og fortsetter: «Denne forestillingen om «tyskhet» tjener som selvbeskyttelse for de som vil styre unna alle forsøk på sammenligning av egne ytelser, og som ikke ønsker å bli utsatt for noen form for konkurranse. Det er en kategori for utestengelse fra et aldret, utmattet og slitent samfunn, som vil innrette seg bekvemt i en eller annen nisje og ikke bli forstyrret».

Opp mot dette fremhever Münklerne fem nye «Merkmale des Deutschseins» (kjennetegn ved den tyske væremåten) som kan danne grunnlag for sammenhold og samfunnsbygging for de menneskene som rent faktisk skal bebo landet i årtiene og århundrene som kommer, herunder nesten 20% med eller annen form for «ikke-tysk» opprinnelse:

1) Beredskapen til å sørge for seg og sine, til å yte det maksimale i samfunnet man er en del av.
2) Tilliten til at fellesskapet han/hun er en del av, i nødsfall, vil stille opp og gi hjelp når det trengs.
3) Overbevisningen om at den religiøse troen og praktiseringen av den er et privatanliggende, som ikke skal ha betydning i forvaltningen av plikter og rettigheter og i konkurransen om arbeid og andre posisjoner.
4) Overbevisningen om at beslutningen om hvordan man vil leve sitt liv og hvem man vil ha som livspartner er den enkeltes valg, og ikke kan bestemmes eller forskrives av familiene.
5) Tilslutningen til Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov og dens verdier – en forfatning som ble utformet for å forhindre at tyskernes grusomme forbrytelser skulle kunne skje igjen og som i dag – når nasjonen ikke lenger kan grunngi seg selv som et etnisk bestemt fellesskap, – formidler budskapet om den enkeltes verdighet som grunnlaget for å skape nytt fellesskap.

De fem kjennetegnene er så langt fra mystiske opprinnelsesmyter som det går an å komme, men de bygger likevel på ideer, erfaringer og læring som i sitt vesen er dypt «tyske». Fremfor alt dreier det seg om det Münklerne omtaler som en «normativt forankret identitetstilskrivelse» – krav som de «nye tyskerne» må stille til seg selv, både de som har bodd der lenge og de nyankomne.

En slik ny statsborgerlig definisjon av tyskheten kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men det redefinerer det på en måte som tar høyde for de sosiale og kulturelle realitetene i et samfunn som ugjenkallelig er, og vil forbli, et annet enn det det var for bare noen tiår siden.

Herfried Münkler, professor i politische Theorie ved Humboldt-universitetet i Berlin, er en av Tysklands mest prominente statsvitere, og forfatter av en rekke standardverk innen statsvitenskapen («De nye krigene», «Imperier», «Machiavelli», «Tyskland og mytene deres» m-fl.). Politisk sett kan han gjerne tilordnes «det radikale sentrum»; senest vintersemesteret 2014-15 var han utsatt for en anonym nettaksjon fra en gruppe venstreradikale studenter som fant hans forelesninger for «høyreorienterte».

Boken han nå har skrevet sammen med sin ektefelle, litteraturprofessoren Marina Münkler, er en bredspektret undersøkelse av migrasjon, mobilitet og den fremmede som figur gjennom historien, men det er også et konkret bud på spørsmålet, «Deutschland, was nun?» i kjølvannet av fjorårets flyktningkrise. Nevnte redefinsjon av verdigunnlaget for det tyske samfunnet er en del av svaret, men det er slett ikke det hele. I tillegg kommer en rad praktisk-politiske, organisatoriske og økonomiske grep, konkret utformet som 11 imperativer for en vellykket integrasjonspolitikk. Blant disse er det også noen (diskutable og omstridte) tiltak som flere i den tyske debatten har gitt merkelappen «neo-liberal», herunder lempning av minstelønnsstandarden og deregulering av arbeidsmarkedsbestemmelser for å sikre raskere tilgang til arbeidsmarkedet for de mange nye som skal bli. Tyskland står nå foran en Herkulesoppgave – å sikre utdanning og jobb til de mange nyankomne, og å legge grunnlaget for gode og bærekraftige integreringsregimer. Noen må også innstille seg på å vende tilbake til sine opprinnelsesland. Samtidig har flyktningkrisen bidratt til splittelse og polarisering i det tyske samfunn. Kan dette gå bra?

«Ja», svarer Münklerne: det moderne Tyskland har svært gode forutsetninger for å lykkes med dette, og det er bedre utrustet for oppgaven enn noe annet europeisk land!

Dèt skal jeg komme tilbake til.

Die neuen Deutschen

En av de mest omdiskuterte sakprosabøkene i Tyskland denne høsten, Herfried og Marina Münklers «Die neuen Deutschen», er kommet i hus. Boken som den prominente politologen har skrevet sammen med sin litterturvitenskaphustru representerer en slags «innvandringsrealisme» på tysk, en nøkternt-optimistisk bok om hvorfor Tyskland er dømt til å måtte lykkes med integrasjonsutfordringene landet står foran. Bokens «nye tyskere» er ikke kun de nye, men også «de gamle» som må spørre seg selv om de vil se det nye som en sjanse eller som en last og en trussel. I en omtale av boken oppsummerer Der Spiegels Nils Minkmar (34/2016) Münklers «nye tysker» som en som ønsker å klare seg selv økonomisk, men som samtidig har tillitt til fellesskapet, som gestalter og «forhandler» religionen og kjærligheten i det private og som respekterer grunnloven.

Politisk sett er Münkler – forfatter av berømte verk som «De nye krigene, «Imperier» og «Tyskerne og deres myter» – en heller moderat skikkelse godt til høyre for sentrum. Med sitt «maktrealistiske» og analytiske blikk er han langt unna klisjeen om det «tyske Gutmenschen» (den tyske varianten av PK). Offer for anonyme nettkampanjer fra venstreradikale studenter har han også vært. Men han mener altså at man må stikke fingeren i jorda og brette opp ermene, fremfor å holde det gående med jammer. Håper å komme tilbake med en mer fyldig omtale senere i høst.

Se også: Bokessay i Morgenbladet 24.07.17;- utvidet versjon av essayet i bloggpost Tysktime 31.07.17