VON WEIZSÄCKER – HATET MOT EN FAMILIE

Det brutale knivdrapet på den 59-årige professoren og sjefslegen Fritz von Weizsäcker på en helt alminnelig hverdag i november 2019 er en ganske så bisarr historie. Under et populærvitenskapelig foredrag om «fettleveren» på et privatsykehus i Berlin stormet en 57 år gammel mann fra Rheinland-Pfalz fram mot podiet og satte flere dødelige stikk i von Weizsäcker. En politibetjent som besøkte foredraget i sin fritid forsøkte å gå imellom og ble alvorlig, om enn ikke livstruende, skadd.

Fritz von Weizsäcker var yngste sønn av Richard von Weizsäcker, Tysklands forbundspresident og øverste statsoverhode, fra 1984 til 1994. CDU-politikeren ble historisk gjennom sin erklæring på 40-årsdagen for krigsnederlaget 8. mai 1985, om 8. mai 1945 «som en befrielsens dag» for Tyskland og tyskerne. Han ble også «gjenforeningspresidenten», som fikk stå på de aller fineste podiene sammen med Helmut Kohl og Willy Brandt i 1989-90. Som ung jusstudent var Richard von Weizsäcker assistent for forsvarerne i prosessen mot hans far, Ernst von Weizsäcker, ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg (se foto). Han sto tiltalt for sine gjerninger som «Brigadeführer SS» og statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigsslutt.

«Die von Weiszäckers» er en av de «store» familiene i Tyskland på 1900- og 2000-tallet, en familie av professorer, teologer, politikere, forskere, kunstnere og journalister. Familiens nyere historie startet med Ernsts far, Karl Hugo von Weizsäcker, som var ministerpresident i kongedømmet Württemberg 1906-1918, og senere ble adlet av Keiser Wilhelm II. Richards bror var den berømte atomfysikeren Carl Friedrich von Weizsäcker, som var svært sentral i Nazi-Tysklands atomvåpenprogram. «Ved Guds nåde» ble det ikke noe av den tyske atombomben, uttalte Carl Friedrich senere. I etterkrigstiden ble Carl Friedrich von Weizsäcker en av dem som advarte sterkest mot den kommende atomopprustningen.

Det ligger en aura av forfinethet og ærbarhet over von Weizsäcker-familien. Selv i forsvaret av den åpenbare krigsforbryteren Ernst von Weizsäcker ble det forsøkt å skape et bilde av en rettrygget statstjener som i sitt indre hadde foraktet de brutale og vulgære nazistene. Blant hans understøttere var den senere så legendariske Die Zeit-utgiveren Marion Gräfin Dönhoff, som i hele etterkrigstiden ubønnhørlig arbeidet for å utbre fortellingen om «indre eksil» og «passiv motstand» mot naziregimet i sentrale deler av elitene, og i særlig grad i den preussiske og lutheransk pregede adelen.

Hva har så sjefslegen fra Berlin med dette å gjøre? Ikke annet enn at gjerningsmannen, 57-åringen fra et småsted utenfor Koblenz, over år hadde bygget opp et hat mot «die von Weizsäckers», og alt de sto for. Derfor sjekket han ut når Fritz skulle holde sitt neste foredrag, kjøpte en kniv og satte seg på toget til Berlin. I følge politiavhørene skal gjerningsmannen ha båret på et særlig nag mot Richard von Weizsäcker på grunn av hans rolle i ledelsen av det sveitsisk-tyske kjemikonsernet «Boehringer» på 60-tallet, et firma som skal ha levert bestanddeler til amerikanernes kjemiske krigføring i Vietnam.

Og «Boehringer», hvem og hva var det? Jo, familiefirmaet til Robert Boehringer, mannen som dikterfyrsten Stefan George hadde gjort til forvalter av sin litterære arv før hans død i sveitsiske Minusio trekvart år etter Hitlers maktovertagelse i 1933. Og hvem var Stefan George? Jo, den samme mann som ømt hadde klappet Fritz’ far, den niårige Richard von Weizsäcker, på halsen og hodet under et høytidsstemt møte i Berlin på slutten av 20-årene – George, den messianske poeten og skjønnånden med sitt «Platonakademi» av unge begavede gutter fra sydvest-Tysklands øvre samfunnslag. Der var også den unge Claus Schenk von Stauffenberg en av de utvalgte, den senere hovedmannen bak attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944. Alt henger sammen med alt!

Gjerningsmannen fra Koblenz er nå overført akuttpsykiatrisk behandling. Utfra det lille som har kommet ut skal han ha båret på en «vanviddslignende avsky» for familien von Weizsäcker. Mannen – «urtysk», om noen skulle lure på det – har aldri begått en straffbar handling, og er ikke registrert i noen psykiatriske journaler. En sakesløs sjefslege i Berlin, med ektefelle og tre barn, måtte likevel bøte med livet. Verden er gal!

Foto: Telford Taylor Papers, Arthur W. Diamond Law Library, Columbia University Law School, New York, N.Y. : TTP-CLS: 15-2-2-160.

Stauffenbergsyndromet

Publisert i Klassekampen 17. august 2019

Tyskland har nylig markert 75-årsdagen for det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Bomben oberst Claus Schenk Graf von Stauffenberg hadde skjult i sin dokumentkoffert detonerte ikke som planlagt, og Hitler kom fra attentatet i førerhovedkvarteret i Øst-Preussen med kun små skader. Allerede ved midnatt samme dag ble Stauffenberg og hans nærmeste sammensvorne skutt i bakgården til den såkalte Bendlerblokka, hærens hovedkvarter i Berlin. Tilsammen 132 «medskyldige» klarte nazistene å drive opp. De fleste av dem måtte bøte med livet.

Markeringen av 75-årsdagen innbefattet taler og æresbevisninger fra bundeskansler Merkel og en rekke andre representanter fra det offisielle Tyskland. I dag troner Stauffenberggruppen klart høyest i hierarkiet over grupper og enkeltpersoner som gjorde motstand mot naziregimet. Hollywoodproduksjonen «Operasjon Wallkyre» fra 2008, med Tom Cruise i rollen som Stauffenberg, bidro ytterligere til å sette 20.-juli-konspiratørene i fokus. Likevel har det alltid stått strid rundt 20.-juli-attentatet. På det nazifiserte 50-tallet ble attentatmennene i brede deler av befolkningen ansett som «forrædere», mens de blant venstreorienterte og intellektuelle ofte ble beskrevet som en klikk av nasjonalkonservative, anti-demokratiske offiserer og diplomater med røtter i den prøyssiske adel. Målet var mer å redde sitt eget skinn og «Tysklands ære» enn å legge grunnlaget for et reelt demokrati i en ny nazifri etterkrigstid. En biografi av forlagsmannen og forfatteren Thomas Karlauf som utkom i mars i år («Stauffenberg: Porträt eines Attentäters») har utløst nye runder med debatt i Tyskland.

Karlaufs hovedtese er at Stauffenberg primært ble drevet av nasjonalisme, militær æresfølelelse og en type «handlingens ethos». Hovedinspirasjonen kom fra dikterfilosofens Stefan Georges ideer og visjoner. Når det gjelder motstandsvilje mot naziregimet, er det en kjensgjerning at Stauffenberg var begeistret over Hitler-Tysklands seire i Polen, Frankrike og Skandinavia, og at han først sluttet seg til kretsen av kommende attentatmenn etter at han hadde vendt tilbake fra Afrika som krigsskadet i 1943. I følge Karlauf ble attentatet i 1944 gjennomført av frykt for Tysklands totale ødeleggelse, motivene var derfor primært av politisk og ikke av moralsk natur. Stauffenbergs tidlige nazisympatier kan man ellers lese mer om i Ulrich Raullfs studie av Stefan George-kretsen, «Kreis ohne Meister». Georges store følgeskare av unge menn delte seg grovt sett i to etter Georges død høsten 1933 – en antinazistisk, hovedsakelig jødisk, gruppe og en gruppe som omfavnet Hitlerregimet og som fattet håp om dette som en vei til politisk innløsning av Georges særegne visjon om det spirituelle Tyskland, «det nye rike» osv. Stauffenberg og hans brødre tilhørte den siste gruppen.

Vi vet at Stauffenberg og hans sammensvorne etterhvert ble kritiske til naziregimets behandling av jødene, og at dette forsterket seg etter at grusomhetene på Østfronten kom tydeligere for en dag. Vi vet også at det forelå planer om et attentat mot Hitler så tidlig som i 1938, men at planene stilnet hen i takt med Hitlers seire på alle fronter i perioden 1939-41. Beretningene om Stauffenbergs sterke anti-hitlerisme beskriver derfor Karlauf som en type projeksjon fra ettertiden. Sammensvergernes forestillinger om fremtiden etter Hitler var i alle fall sammensatte – noen ønsket å restaurere monarkiet, andre var tilhengere av en gjenetablering av stendersamfunnet. Det som bandt dem sammen var ønsket om gjenetablering av Tyskland som rettssamfunn. Et felles mål om etablering av et parlamentarisk demokrati fantes ikke.

Det er umulig å forstå den prominente plassen som 20.- juli-attentatet har inntatt i historien om den tyske nazimotstanden uten narrativet om den prøyssiske adelens ærbare virke under nazitiden. Mange av de mest sentrale skikkelsene i forberedelsene av attentatet kom nettopp fra århundregamle prøyssiske adelsfamilier. Viktige elementer i denne fortellingen er forestillingen om disse sjiktenes Hitlerfiendlighet, om anstand og dannelse, moralsk integritet og ikke-nazifisert språk. På det politiske plan har forståelsen av egen rolle forut for utbruddet av de to verdenskrigene vært sentral: nazistenes krig ble forsøkt forhindret av den prøyssisk dominerte generalstaben, første verdenskrig ble drevet fram av krigsmarineentusiastene i de borgerlige kolonial- og nasjonalforbundene og ikke av de prøyssiske offiserene. I forlengelsen av dette har 20.-juliattentatet blitt stilisert til «samvittighetens» og «det andre Tysklands» opprør.

En særlig aktiv rolle i utbredelsen av denne fortellingen ble utøvd av Die Zeits mangeårige utgiver og sjefsredaktør Marion Gräfin Dönhoff. Legendariske Dönhoff, selv et ektefødt barn av beste østprøyssiske adel, var knyttet til attentatmennene og til sentrale skikkelser i Stefan George-kretsen gjennom et omfattende nettverk av familie- og vennskapsrelasjoner; en av familiene i «kretsen» var det senere så kjente von Weizsäcker-slekten. Allerede i 1945 offentliggjorde Dönhoff brosjyren «Venner av 20. juli», og noen få år senere nedla hun et stort arbeid for å få frifunnet Ernst von Weizsäcker fra tiltalen om krigsforbrytelser ved Nürnbergdomstolen. Ernst von Weizsäcker var statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigens slutt og far til senere bundespresident Richard von Weizsäcker. Siden fortsatte Dönhoff sitt arbeid med stor stedighet og konsekvens fra sin privilegerte redaktørstol helt fram til sin død i 2002. Stafettpinnen har senere blitt overtatt av bl.a. Stauffenbergs eget barnebarn, Sophie Freifrau von Bechtolsheim.

Historikeren Stephan Malinowski beskriver i en kommentar i Die Zeit 17.juli skikkelser som Dönhoff og von Bechtolsheim som en slags voktere av den hellige gral: «I årtier har de skapt et narrativt parallellunivers til faghistorikernes forsøk på en mer nøytral utforskning av den konservative motstanden mot Hitler». En type „moralsk monumentalisering av motstanden», slik det heter i en større bakgrunnsartikkel om saken i Die Zeit 17. juli. I tillegg til å gjøre 20.-juli til midtpunkt for den samlede tyske motstanden har de også langt på vei lykkes i å flytte fokuset fra 1933 til 1944. «Hvor var adelen fra 1930 til 1934?» spør Malinowski. Det største problemet er likevel at det ensidige fokuset på 20. juli har bidratt til å usynliggjøre de øvrige delene av den tyske motstanden: Hva med Hvite Rose-aksjonistene i München, hva med den radikale motstandsgruppen Rote Kapelle, hva med den kommunistiske motstanden og hva med jødenes egen motstand.

Reaksjonene på Thomas Karlaufs biografi har ikke latt vente på seg. En av Karlaufs mest prominente kritikere har vært den pensjonerte litteraturprofessoren Karl Heinz Bohrer, tidligere kulturredaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung og mangeårig utgiver av tidsskriftet Merkur. I en større artikkel i Die Zeit 17. juli minner han om hvor ekstremt sterkt arven fra nazitiden virket inn på 50- og 60- tallets holdninger til 20.-juli-attentatet. Forræderstempelet levde videre i beste velgående, og selv så sent som i 1970 viste målinger at kun 39 % av befolkningen hadde en positiv vurdering av attentatforsøket. Først fra 2004 uttrykkes det aktelse og beundring for attentatmennene fra et klart flertall i befolkningen. Under henvisning til historikeren Hans Mommsen anbefaler Bohrer også de tyske kritikerne om å besinne på den enorme karakterstyrke attentatmennene oppviste, og å avveie dette mot det man etter dagens standarder kanskje kan bedømme som politiske mangler. Mest tydelig er vel Bohrer i sin tilbakevisning av kritikken mot Stauffenbergs fortid som George-disippel: At han i sin ungdom, som de fleste i sitt miljø, leste Hölderlin og var preget av ideene om et «spirituelt Tyskland» gjør ikke hans senere handling til noe upolitisk og mystisk: «Stauffenberg var en militært begavet offiser, ingen svermer.» Bohrer leser også et kulturelt motiv inn i motstanden mot Stauffenberg: det moderne middelklassesamfunnets aversjon mot tradisjonen for intellektuell dannelse som det preussiske aristokratiet representerte. I nivå og vidd ble dette kun overgått av de jødiske salongene i det gamle Berlin og Preussen.

Så kan man spørre seg hvorfor Tyskland velger å holde liv i en debatt som dette. Nøkternt sett har ingen av «sidene» rett: 20. juli 1944 var hverken et prøyssisk junkeropprør eller en aksjon fundert i vår tids demokratiforestillinger. Die Zeits kommentator Jens Jessen, selv barnebarn av en av 20.juli-mennene, sier det slik i et intervju med sin egen avis (24/7): «Jeg kan ikke se at 20. juli i dag trenger å stå for noe annet enn for seg selv. Behovet for å definere en ideell arv som skal være av nytte for oss i dag, finner jeg fatal». Tyskerne har tatt på seg sin historiske skyld, og vist for omverdenen at de ikke er noen uforbederlige nazister. «Skal man først vise til noe fundament for demokratiet etter 1945 ligger det ikke i den tyske motstanden, men i Auschwitz som negativt erfaring», skriver Die Zeit i slutten av sin store redaksjonelle artikkel om 20.-julidebatten. Den erfaringen har fått sitt tydelige nedslag i den nye tyske grunnlovens § 1.1: «Menneskets verdighet er ukrenkelig». Det ligger nok grunnlag for handling i denne setningen alene når dagens fiender av demokratiet viser sitt ansikt.

Siste ord om den prøyssiske adelens forhold til naziregimet er uansett ikke falt. Overlappende med debatten om Thomas Karlaufs Stauffenberg-biografi er det i disse dager en stor kontrovers om et krav fra Keiser Wilhelm IIs etterfølgere om tilbakeføring av en rekke kunst- og samlingsgjenstander. Gjenstandene ble konfiskert av DDR-myndighetene i etterkrigstiden. En egen lov, vedtatt i 1994, muliggjør slik tilbakeføring, men forutsetningen er at aktuelle slekt ikke ga aktiv støtte til naziregimet. Hohenzollernes advokater påstår at slik støtte ikke kan dokumenteres, historikerne påstår det motsatte og det kan nå gå mot flere runder i domstolene. Dermed vil man kunne få en full og åpen belysning av de konservative elitenes forhold til NS-staten. En slik belysning kan fort bli til en boomerang, hvor både den ene og den andre legende kan stå for fall.

Foto: ukjent fotograf

MARION GRÄFIN DÖNHOFF OG CARL SCHMITT

Die Zeit forteller i utgaven 7. februar historien om den langdryge interne kampen om Carl Schmitts tilgang til avisens spalter på begynnelsen og midten av 50-tallet. Det ble på mange måter en kamp om Die Zeits sjel. Carl Schmitt var nazi-Tysklands kronjurist, men også en retts- og statsteoretiker av rang som leses og brukes av mange den dag i dag, bl.a. den venstreorienterte samfunnsteoretikeren Chantal Mouffe.  Etter krigen lykkes Schmitt  aldri med å gjenvinne en lærestol, og ble til langt inn på 80-tallet slitende fast i sitt hus i Klettenberg, Sauerland som en småbitter rådgiver og inspirator for ymse halvobskure skikkelser på ytre høyre fløy. Hadde han fått en plattform i Die Zeit, kunne hans rolle i etterkrigstidens Vest-Tyskland kanskje blitt en annen?

Stridens hovedaktører innad i Die Zeit: den unge, begavede journalisten Marion Gräfin Dönhoff og en sjefsredaksjon godt preget av det tidlige 50-talls tendens til historierevisjonisme og krav om «sluttstrek» i nazirettssakene. Striden skulle komme til å vare i 4-5 år og innbefatte både rettssaker og involvering fra bundespresident Theodor Heuss.

Dönhoff gikk til sist seirende ut av striden, og ble senere avisens svært profilerte sjefsredaktør helt inn i vårt årtusen. Striden handlet vel mindre om Carl Schmitt som sådan (hvis intellektuelle kapasitet ingen kunne betvile), men om retningsvalget for det som skulle bli en av den vesttyske etterkrigstidens viktigste organer for politisk og kulturell debatt. Schmitt ble en symbolsak. Etter at Dönhoff hadde fått hegemoniet, ble avgrensningen «gegen rechts“ (i betydningen nasjonalkonservativ og høyreradikal) en av avisens viktigste rettesnorer, og for den saks skyld viktigere enn avgrensningen mot ytre venstre, og dessuten en viktig årsak til den sentrum-liberale og venstreliberale kurs som sammen med kvalitetsjournalistikk og suverene skribenter er mye av fundamentet for dette svært betydningsfulle avisprosjektet den dag i dag.

Det hører forøvrig med til historien at den eksentriske sportsbilkjørende damen med oppvekst i, og godt forsynt med materielle ressurser fra, prøyssisk adel noen år tidligere hadde vært inne på «anti-Nürnberg“-kurs. Tydeligst så vi dette i hennes rolle som understøtter i forsvarsarbeidet for Ernst von Weizsäcker ved Nürnbergdomstolen, nazisten med «gode manerer» og «moral» i Ribbentrops utenriksministerium, og far til en kommende tysk president og en berømt atomfysiker. Dönhoffs innsats her må bl.a. sees i sammenheng med forholdet til nasjonaløkonomen Edgar Salin og deres felles bestrebelse i de første etterkrigsårene på å konstruere historien om «eine Revolte des deutschen Geistes» – en skjult kraft med basis i bl.a. «George-kretsens» ulike utvekster, den østprøyssiske adelen (!) og deler av det høyere offiserskorps, som under nazitiden hadde ytt «stille motstand». Kulemininasjonen av denne ble Claus Schenk Graf von Stauffenbergs mislykkede attentatforsøk mot Hitler 20 juli 1944.

Illustrasjon: Creative Commons 3.0