Det store politiske selvmordet

Publisert i Klassekampen 17. februar 2018

I det tradisjonelle karnevalstoget i Düsseldorf fastelavnsmandag vakte én figur mer oppsikt enn noen andre. Den viser SPD-leder Martin Schulz som maler seg selv i stykker i en kjøttkvern. Figuren er et sinnbilde på en politiker som ville det beste og som for en stakket stund skapte håp, men som til slutt falt for eget grep. Men den symboliserer også et parti som befinner seg i sin alvorligste politiske krise i moderne tid, og som vakler videre fra vondt til verre for hver dag som går. Vi snakker ikke om et hvilket som helst parti, vi snakker om «Tysklands sosialdemokratiske parti», giganten blant Europas sosialdemokratiske partier – August Bebels og Willy Brandts parti.

Hva gikk galt? For Schulz del kan man konstatere en bevegelse fra begeistring, hype og oppslutning på Merkelnivå i fjor på denne tid via valgnederlag i tre delstatsvalg på rad våren 2017, historisk lavmål under Bundestagsvalget i september, lovnad om nei til ny regjeringsdeltagelse på valgnatta, ja til forhandlinger om storkoalisjon likevel, lansering av seg selv som ny utenriksminister i en ny regjering kombinert med avbikt som partileder og til slutt tilbaketrekning av kandidaturet som utenriksminister: Fra «Ich bin der nächste Bundeskansler Deutschlands» til backbencher i Bundestag på et år. Et dypt fall for den tidligere EU-toppolitikeren. Han er ikke alene skyld i miseren, drevet hit og dit av rådgivere og spinndoktorer og offer for intriger og partikonflikter som han har vært. Det tyngste ansvaret hviler uansett på et parti som ikke lenger vet hva det vil.

Schulz’ vekst og fall inngår i en endeløs rekke av lederskifter fra 1990 til i dag: Hans Jochen Vogel, Bjørn Engholm, Johannes Rau, Rudolf Scharping, Oskar Lafontaine, Gerhard Schröder, Franz Müntefeiring, Mattias Platzek, Kurt Beck, Frank Walter Steinmeier, Sigmar Gabriel og nå, kanskje også Andrea Nahles – 13 i alt. Felles for dem alle er at det har vært skapt voldsomme forventninger om oppbrudd og fornyelse i startfasen, som så i de fleste tilfeller har endt med konflikter og uro – og avskjed i vanære. SPD har vært verdensmestere i å knytte håp til Den Nye Store Leder, og gang på gang blitt skuffet. Av nevnte 13 var det kun Gerhard Schrøder med sin «Agenda 2010»-politikk under de to rød-grønne regjeringene fra 1998-2005 som klarte å formulere en noenlunde samlet visjon for hva han ville, og som evnet å gjennomføre den. I ettertid er det likevel mange som peker på at nettopp Schröders radikale arbeidsmarkedsreformer er årsaken til at SPD tapte sin «sosialdemokratiske sjel», og brakte partiet ut i sin nåværende krise. Den motsatte perspektivet her, slik partiets høyrefløy og næringslivets representanter vil hevde, er at det nettopp er Agenda 2010-reformene som har lagt grunnlaget for den sterke vekstkraften i den tyske økonomien de siste årene, og dermed også for at det nå er skapt mulighetsrom for finansiering av nye reformer. Problemet med denne historien er at den har vist seg lite egnet til å gi partiet grunnlag for nytt oppbrudd og ny fremgang.

FOTO: FEDERICO GAMBARINI, DPA/NTB SCANPIX

Fornyelsen må altså komme fra venstre, slik både partiets sterkt voksende ungdomsorganisasjon «Juso» og store deler av partiets grunnplan ønsker seg det. Noen av hovedpoengene i kritikken fra venstre kan illustreres gjennom en artikkel av Christoph Butterwegge, pensjonert professor i statsvitenskap ved Universitetet i Köln, som ble publisert i Die Tageszeitung 12. februar. Butterwegge fremhever at årsaken til at SPD siden 1998 har mistet halvparten av sine velgere ikke bare ligger i skuffelse med partiets politikk. En vel så viktig faktor er det at partiet har ødelagt kjernen i sitt eget velgerklientell, fagarbeiderne i det organiserte arbeidsliv, gjennom prekarisering av arbeidslivet. I dag er lavtlønnssektoren – som nesten en fjerdedel av alle sysselsatte jobber i – hovedinnfallsporten til fattigdom, blant de sysselsatte, blant barn, og senere, i alderdommen.

SPD har i regjeringsplattformen som nylig er fremforhandlet med CDU/CSU fått gjennomslag for programpunkter som representerer en viss modifikasjon av nevnte Agenda 2010-politikk, bl.a. når det gjelder alderspensjonene og innstramming av reglene for midlertidige tilsettinger. For Butterwegge gir dette bare mer tyngde til hovedinnvendingen mot SPDs nåværende politikk: «I stedet for å være en progressiv og innovativ kraft i det tyske partisystemet, fungerer SPD i dag fremfor alt som en politisk reparasjonsbedrift som forsøker å oppheve skadevirkningene av egne feilbeslutninger.»

SPD har i tre perioder etter 50-60-tallets CDU-dominans hatt avgjørende innflytelse på Tysklands politiske og økonomiske utvikling: under Willy Brandts regjeringer på sent 60-tall og tidlig 70-tall – en periode preget av demokratisk oppbrudd, sosiale reformer og avspenningspolitikk; gjennom Helmut Schmidts viktige rolle som sterk og stabiliserende statsleder under RAF-terrorens trusler (1974-1982) og under Schröders «Agenda 2010»-politikk (1998-2005). Kritikken fra venstre sier vel egentlig at det er for lite Willy Brandt i dagens SPD, og at de uheldigste sidene av Agenda 2010-politikken har blitt videreført i begge de to etterfølgende koalisjonsregjeringene med CDU/CSU (2005-2009 og 2013-2017). Europa (og verden) trenger definitivt en ny sterk tysk flertallsregjering, men for SPD er risikoen stor for at en tredje regjeringsperiode med Merkel & co kan ende med noe nær et politisk selvmord. Dilemmaene er altså mange.

En progressiv politisk utvikling i Europa er vanskelig å se for seg uten stabile sentrum-venstre regjeringer i Tyskland. Et slikt regjeringsalternativ kan ikke realiseres uten et SPD med betydelig større oppslutning enn dagens 18-20%. Det er lite trøst i at de to mulige partnerne i en slik regjering (Die Linke og Die Grünen) har en stabil samlet oppslutning på rundt 20%, så lenge SPD ikke kommer seg ut av den dype krisen det nå befinner seg i. Skal partiet komme seg videre, bør det iallfall kvitte seg med forestillingen om at politisk motstand best løses med å hive ut eksisterende partiledere, og erstatte dem med stadig nye «lysende gestalter». Det bør også forsøke å bygge opp en partikultur som gir mindre rom for konflikt- og intrigemakeri. Viktigere enn noe annet er det at partiet fornyer, forsterker og tydeliggjør den klassiske sosialdemokratiske profilen – i en europeisk kontekst og med ansvarlig økonomisk styring som grunnlag. På mange måter var nok dette også visjonen til Martin Schulz – det gode menneske fra Würselen. Han fikk det bare ikke til.

Dagen etter fastelavnsmandag kom den endelige meldingen – Martin Schulz trekker seg med umiddelbar virkning som leder for SPD. Ny konstituert partileder er Hamburgs borgermester Olaf Scholz, en av tre nestledere og sannsynlig finansminister i den nye storkoalisjonen – hvis den blir noe av. På landsmøtet i april er det så meningen at parlamentarisk leder Andrea Nahles skal velges som ny partileder. Den tidligere Juso-lederen Nahles tilregnes partiets venstrefløy, og vil også være den første kvinnelige leder i partiets nesten 130-årige historie. I tiden fram til landsmøtet må Nahles/Scholz starte snuoperasjonen for et parti med målinger ned mot 16% og overbevise partiets nærmere 500.000 medlemmer om at et ja til ny regjeringskoalisjon med Merkel i uravstemningen i slutten av februar vil være den riktige vei ut av partiets dype politiske krise. Nahles for sin del må overbevise om at hun ikke kun er nok et nummer i rekken av lysende gestalter med kort holdbarhetstid, og at hun har tenkt å beholde makten og bruke den.

Martin Schulz og eggehodene

Publisert i Vårt Land 10. oktober

Martin Schulz ble et offer for spindoktorene, rådgiverne, taleskriverne og avdelingslederne i «Willy Brandt Haus» – og for sin egen ubesluttsomhet i håndteringen av virvaret av «råd» de utsatte ham for. Dette er en av konklusjonene man kan trekke av Spiegel-journalist Markus Feldenkirchens 17 siders nærstudie av Schulz’ valgkamp fra mars 2017 til valgkvelden 24. september (Der Spiegel nr. 40/2017). Det er direkte vondt å følge hvordan Schulz etter hvert nederlag drives videre i alle mulige retninger av «eggehodene» (Schulz’ eget uttrykk), og hvordan han selv etterhvert taper motet, men er dømt til å måtte fortsette: «Ikke vær for konkret!, vær mer konkret!, by på deg selv!, vis styrke!, vis ydmykhet!, dét kan du ikke si, ikke provoser den, og heller ikke den!». Mang en gang uttrykker han fortvilelse over at han lar seg forføre av eggehodene, og at han ikke bare stoler på noe sin egen magefølelse. Neste dag er han igjen utlevert dem.

I tillegg må han slite med leggspark og egokjør fra venner (Sigmar Gabriel) og ikke fullt så gode venner (Hannelore Kraft, Gerhard Schröder) i eget parti. Det er ingenting sjokkerende eller avslørende ved dette gode, sympatiske og, etter min mening, kloke mennesket, men det funket altså bare ikke. Skyldes det politikken, skyldes det ham selv eller skyldes det eggehodene? Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal finne vinnerformelen? Og spiller det noen rolle om man legger kursen mot sentrum eller mot venstre, så lenge det meste synes å være bestemt av kommunikasjonsstrategenes evne til å lykkes med sine iscenesettelser? Feldenkirchens tekst gir en nådeløs skildring av den profesjonelle politikkens kår i vår tid. Jeg tipper at den som kunne vært flue på veggen i Gahr Støres politiske bakrom i sommer og høst, ville sett mye av det samme.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700718-i-egghodenes-kryssild

 

Valget i Nordrhein-Westfalen – en oppsummering

Som noen har fått med seg var det valg i Nordrhein-Westfalen i går – Tysklands mest folkerike delstat med 3-4 ganger så mange innbyggere som Norge. Valget var på mange måter prøvesteinen på Martin Schulz’ (ny SPD-leder fra februar i år) evne til å vinne viktige valg mot Angela Merkel, og dermed også en viktig styrkeprøve foran valget på ny Bundestag i slutten av september. Det gikk ikke som håpet. Etter en pangstart for Schulz og «nye SPD» i februar og mars, er nå stillingen 3-0 i favør Merkel etter det tredje tapet i et delstatsvalg på en måned.

Valget kan oppsummeres slik:

• Den rød-grønne regjeringen av SDP og De Grønne mister regjeringsmakten, SPD gjør sitt dårligste valg noensinne i NRW (partiets «Herzkammer» iflg. SPD selv), ministerpresident Hannelore Kraft trekker seg med umiddelbar virkning både fra partiledervervet i NRW og fra vervet som nestleder i SPD.
• De grønne halverer sin oppslutning, utdanningsminister Löhrmann får mye av skylda.
• CDU gjør sitt beste valg i NRW noensinne.
• Fridemokratene, FDP, under sin karismatiske leder Christian Lindner, gjør med sine 12,6% et brakvalg.
• Die Linke med sine 4,9% havner 0,1% under sperregrensen, og kommer dermed ikke inn i landdagen.
• AfD oppnår 7,4% og bekrefter dermed tilbakegangen som er registrert både nasjonalt og i delstatene det siste halve året.
• CDU oppnår knapt flertall med FDP (fordi Die Linke falt ut), men FDP er sure på CDU etter mange konfrontasjoner i valgkampen og det er derfor ikke sikkert at det ender opp med det som burde være den naturlige regjeringskonstellasjonen; både «Jamaica» (CDU, FDP og De Grønne) og storkoalisjon med SPD kan være aktuelle.

Utfra målinger gjort på valgdagen synes følgende temaer å ha vært utslagsgivende for velgernes stemmegivning, presentert i «Tagesthemen», ARD i går kveld (fritt etter humommelsen):

1) «Merkelfaktoren» – en trygg og erfaren leder i en urolig tid.
2) Indre sikkerhet – med særlig fokus på særskilt store utfordringer med innbruddsbølger i NRW de siste årene (i stor grad øst-europeiske bander), og mindre koblet opp mot «innvandringsdebattene» slik AfD ønsker å ha dem. I tillegg kommer en svært omstridt justisminister, Ralf Jæger, som bl.a. har fått mye av skylden for politisvikten under nyttårnatta i Køln; husk at politi- og justisvesen i betydelig grad er delstatenes ansvar i det føderative Tyskland.
3) Skolepolitikken – overfylte skoleklasser, en omstridt gymnasreform, integreringsproblemer i den ordinære skolen (særlig knyttet til handikappede og andre med særlig behov for tilpasning).
4) Infrastrukturpolitikken – evige køproblemer på Autobahn.

Med andre ord – ett stort og overordnet tema med nasjonal problematikk, og tre med hovedsakelig delstatsspesifikke problematikker.

Valget i Nordrhein-Westfalen – en styrkeprøve

Et ekstremt viktig valg i Tyskland i dag. Velgerne i Nordrhein-Westfalen, en delstat med 3-4 ganger som mange borgere som Norge, skal avgjøre om SPDs Hannelore Kraft får beholde makten eller om hun må overlate den til Merkels mann i NRW, Armin Laschet. Valget er viktig i seg selv, men hele det politiske Tyskland anser det også som den viktigste styrkeprøven mellom Merkel og SPD-utfordrer Martin Schulz foran valget på ny Bundestag til høsten. Taper SPD makten i sin tradisjonelle bastion langs Ruhr og Rhein, vil Schulz vei mot regjeringsmakt til høsten bli umåtelig mye tøffere enn den ellers kunne blitt. Et tap vil smerte også fordi Hannelore Kraft er en sterk og profesjonell politiker, og et av SPDs beste kort. Meningsmålingene gir de to partiene omtrent like stor oppslutning (30-31%); alt ligger dermed an til en «Kopf-an-Kopf-Rennen» helt frem til valglokalene stenger kl. 18.00 i kveld. Øvrige tendenser i målingene er FDPs sterke fremgang, De Grønnes tilbakegang, fortsatt lave scores på AfD (rundt 6%) og at Die Linke ser ut å komme inn i delstatsparlamentet igjen.

Når en vinner er kåret, vil det uansett være temmelig i det blå hvem denne skal danne regjering med. Fire partier utover CDU og SPD vil etter alle solemerker overskride sperregrensen (5%) – FDP, De Grønne, Die Linke og AfD – og alle seks har vært over snittet tydelige på hvem de IKKE vil regjere sammen med. Ingen to-partikonstellasjoner utover en storkoalisjon av CDU og SPD vil kunne få flertall (en løsning begge uansett prøver å unngå). For flere av de tenkelige tre-partikonstellasjonene skal det også holde hardt for å oppnå flertall. Det eneste som er 100% sikkert er at AfD ikke kommer i regjering og at CDU og FDP ikke vil regjere sammen med Die Linke. Til syvende og sist er partiene tvunget til å finne ut av det med hverandre – enten slik eller slik.

I dag (og i morgen) vil dette stå i skyggen av den store styrkeprøven mellom Hannelore Kraft (=Martin Schulz) og Armin Laschet (=Angela Merkel), og dermed i siste instans også av kampen om å om å kapre de beste kortene i tvekampen om å bli Macrons tyske partner etter valget 24. september. Jeg gjentar: et usedvanlig viktig valg, ikke bare for NRW og Tyskland, men for hele Europa!

I kveld benker jeg meg foran ARDs valgsendinger. De første valgdagsmålingene kommer rundt kl. 18.00.

Martin Schulz: «Jeg er en begeistret europeer»

Det tyske SPDs nye leder, Martin Schulz, skapte bølger av begeistring, 10% økning i oppslutningen om partiet og forhåpning om at Merkel likevel kunne veltes fra tronen. Så lenge det varte. Etter valgnederlag både i Saarland og Schleswig-Holstein, MÅ Schulz sørge for at SPD beholder posisjonen som regjeringsbærende parti ved valget i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat, i morgen. Var det kun nyhetens interesse, og suget etter noe nytt, som skapte Schulz-bølgen i februar og mars? Hva står han egentlig for, og hva skiller en sentrumspolitiker i CDU fra en ditto i SPD?

I et større intervju med Die Zeit denne uken forsøker avisen å komme tettere på Schulz. Sentralt i intervjuet står Europapolitikken, et område med særlig interesse både fordi Schulz selv har en tung EU-bakgrunn og fordi den nyvalgte franske presidentens EU-offensive og EU-positive linje gjør det særlig interessant å sammenligne hvordan den tysk-franske aksen vil kunne komme til å agere i Europapolitikken under hhv. Merkel og Schulz. Jeg har oversatt deler av intervjuet:

—

Die Zeit: «Hvordan vil din Europapolitikk skille seg fra Merkels?»

Schulz: «Tross alle problemer, jeg er en begeistret europeer. Om det skiller meg fra CDU-lederen, må andre bedømme. For det første: Vi trenger bestemt en fordypning av Eurosonen, og vi bør bruke Tysklands styrke til å gjøre de svakere landene sterkere. Jeg er ingen tilhenger av at Tyskland eksporterer mindre, det er meningsløst. Man kan ikke tvinge en vellykket industrinasjon til å bli mindre vellykket. Men flere investeringer i Tyskland vil også resultere i mer vekst og sysselsetting ellers i Europa. For det andre må vi sette kampen mot skatteunndragelse i sentrum. CDU-finansministeren (W. Schäuble) har lagt hindringer i veien for delstatsregjeringen i Nordrhein-Westfalens kamp mot skattebedrag, og dermed hindret at milliarder av euro hentes tilbake til de offentlige kassene. Det må endres. For det tredje vil jeg komme til å ha mye sterkere fokus på enkeltstater i EU som utfordrer EUs felles verdier. Man kan ikke hylle det felles verdigrunnlaget i søndagstaler samtidig som regjeringene i Ungarn og Polen fortsetter å tråkke på de samme verdiene. Og for det fjerde vil jeg jobbe for at det etableres en umiddelbar sammenheng mellom finansstrømmene innad i EU og usolidarisk politikk i håndteringen av flyktningproblemet. Da er vi tilbake til regjeringene i Polen og Ungarn. De som henter store summer ut av EUs regional- og strukturfond, kan ikke i opptaket av flyktninger bare stikke seg unna. Her må forbundsrepublikken Tyskland si: Solidaritet er et grunnprinsipp i EU, og ikke sted hvor man kun kan plukke ut rosinene.»

Die Zeit: «Hva mener du konkret med fordypning av Eurosonen?»

Schulz: «En felles vekst- og sysselsettingspolitikk. I Tyskland er det mange som tror at det nå om dagene kun er tyske skattebetalere som hefter for samholdet i Eurosonen. Men det stemmer ikke, også franske og italienske skattebetalere hefter for denne. Dersom vi skal klare å komme oss ut det evige runddansen av intetsigende og resultatløse toppmøter, trenger vi en strategi for hvordan vi i Eurosonen kan skape mer vekst og flere arbeidsplasser.»

Die Zeit: «Macron er tilhenger av et felles budsjett for Eurosonen. Du også?»

Schulz: «Det er et gammelt ønske, og helt sikker noe man på nytt bør vurdere. Skal statene i Eurogruppen være i stand til å løse felles problemer på en god måte, vil et felles budsjett gi mening. Vi har i dag et felles EU-budsjett, men intet budsjett for Eurosonen. Det vil imidlertid hverken være Tyskland eller Frankrike som legger hindringer i veien for et slikt budsjett, men de av EU-statene som forfølger andre interesser. Jeg er realist: vi må begynne med tiltak som er mulig å gjennomføre uten forandringer i avtaleverket.»

Angela Merkel vil fortsatt være Tysklands forbundskansler

En dag før presidentvalget i Frankrike kan det konstateres at Macrons partner i øst ser ut til å bli den samme som under Hollande – Angela Merkel. Hun fortsetter å stå sterkt ikke bare i kraft av sin nimbus, men også fordi økonomien vokser, arbeidsledigheten går ned og statsregnskapene viser store overskudd. Mindre støy og økt tillit rundt håndteringen av den såkalte «flyktningekrisen», og godt politisk og byråkratisk håndtverk i den daglige håndteringen av denne ute i delstatene og kommunene, bidrar nok også.

Martin Schulz-effekten ser ut å ebbe ut, og dermed også håpet om at en rød-rød-grønn koalisjon under ledelse av Schulz skal kunne overta regjeringsmakten etter valget på ny Bundestag i september senere i år. SPD ligger fortsatt sterkere enn under Schulz forgjenger, Sigmar Gabriel, men med nåværende målinger synes den eneste muligheten for fortsatt regjeringsdeltagelse for SPD å ligge i en videreføring av rollen som juniorpartner i Merkels storkoalisjon. Det har SPD (og i og for seg også CDU) uttrykkelig sagt at man ikke ønsker. Siden mindretallsrgjeringer er en ikke-opsjon i Tyskland, står man med dagens målinger kun igjen med ett realistisk og regjeringsdyktig alternativ i tillegg til storkoalisjonen – en såkalt «Jamaicakoalisjon» mellom CDU, De Grønne og (høyre-)liberale FDP. En slik konstellasjon vil nok være mindre smertefull for Merkel enn for De Grønne og FDP som i mange sentrale spørsmål er som hund og katt (bl.a. miljøpolitikken). Men må man, så må man.

En gledelig tendens er at nedgangen for høyrepopulistiske AfD synes å fortsette; med sine 8% er partiet nærmest halvert i forhold til rekordoppslutningen sist vår. Det er nok for tidlig å utelukke at det rød-rød-grønne alternativet, evt. en såkalt «Ampelkoalisjon» av SPD, De Grønne og FDP, kan få ny vind i seilene frem mot valget, men særlig sannsynlig tror jeg ikke det er. Kritiske faktorer vil i såfall være at SPD stabiliserer seg rundt 30%, at De Grønne tar ut mer av sitt potensiale (som er høyere enn nåværende 7-8%) og at Die Linke klarer å fastholde nåværende oppslutning på 8-9%. Der i gården vil det være en utfordring i seg selv at partiets realpolitiske fløy lykkes å forhindre selvskudd fra Wagenknecht/Lafontaine og andre av tilsvarende støpning på partiets venstrefløy.

Vi har noen spennende måneder foran oss i tysk politikk. Jeg kommer til å skrive jevnlig, både her og andre steder, om den tyske valgkampen frem til valgdagen 24. september.

Sigmar Gabriel kaster kortene – Martin Schulz ny kanslerkandidat

En liten bombe sprang i tysk politikk i dag. Sigmar Gabriel blir ikke SPDs kanslerkandidat ved valget på ny Bundestag til høsten! Ny kanslerkandidat blir Martin Schulz, EU-parlamentets president gjennom flere år. Gabriel innså vel at han ville være sjanseløs mot Merkel til høsten, og trakk seg av hensyn til partiet, som det heter i intervjuene han har gitt (bl.a til «Stern»).

Schulz har noen gode kort på hånden. Et av dem er at det med hans 22 år i Strasbourg blir vanskelig å stille ham til ansvar for kritikkverdige ting SPD har vært med på i storkoalisjonene med CDU. Han vil også kunne stå friere til å kritisere nåværende regjering enn Gabriel. AfD gnir seg nok i hendene, siden man der i gården nå får en mann å hamre løs på som mer enn noen andre har vært EUs ansikt i Tyskland og Europa de siste årene. Personlig tror jeg Hamburgs regjerende borgermester, Olaf Scholz, hadde vært en bedre kandidat, men han ville visst ikke.

Gabriel kaster ikke kun kortene som kanslerkandidat. Han overlater også partiledervervet til Schulz. Men dette er den vanlige måten å gjøre det på – at kanslerkandidaten og partilederen er den samme. Noen retrett fra politikken er dette likevel ikke. Når utenriksminister Frank-Walter Steinmeier etter alle solemerker blir ny Bundespreseident fra februar, vil Gabriel overta utenriksministersposten, og overlate jobben som økonomiminister til Brigitte Zypries.

Det avgjørende spørsmålet er likevel om disse manøvrene vil være tilstrekkelige til å fravriste Angela Merkel fire nye år i kanslerstolen. Jeg tviler.