I går satt jeg på mitt hotellrom, noen få titalls kilometer fra Wannseevillaen, og så på premieren for ZDFs fjernsynsfilm «Die Wannseekonferenz» – beretningen om hvordan 15 menn i løpet av noen få timer beslutter totalutryddingen av Europas jøder. «Måltallet» var 11 millioner, det endte med 6 millioner. Kaffe og konjakk «hört dazu». Hendelsen foregikk ca. 80 år fra i dag, 20. januar 1942.
Noen av mennene bærer SS-uniformer, andre – statssekretærene og ministerialdirektørene – er ulastelig dresspåkledde, mange bærer dr.titler: Heydrich, Müller, Eichmann, Freisler, Stuckart .. Tonen er dempet, saklig og lettere opprømt. Her er ingen karikerte nazibøller. Beslutningen om utryddingen av Europas jøder tas som gitt.
Fins det antydning til uenigheter gjelder den juridiske spissfindigheter (de dresskledde fra ministeriene pokker på raselovenes bokstav, mens SS-folkene vil ha handling), logistiske utfordringer (men Eichmann har svar på det meste) og bekymringer om at «våre tyske soldater kan bli forrået av alle myrderiene de må begå». Men Eichmann har svar her også: med de gode erfaringene fra uttestingene av Zyklon B i Auschwitz kan det hele foregå mer friksjonsfritt og mindre blodsutgytende enn tidligere – og alle ble beroliget.
Filmen er regissert av den renommerte 69-årige film- og TV-makeren Matti Geschoneck, sønn av en kommunist og konsentrasjonsleirfange, på grunnlag av det ene av de 15 eksemplarene av møtereferatet som ikke har forsvunnet. Det tilhørte en mann under navnet Martin Luther (!!), understatssekretær i Ribbentropps utenriksminsierium, i hvis arkiver det i dag ligger trygt nedblåst.
Filmen om Wannseekonferansen er noe av det sykeste og mest perverse jeg har sett. Den er pervers fordi den evner å skildre hvordan 15 menn – uhysteriske og tilsynelatende uten spor av hat, sadisme og galskap i sin opptredener – med konsekvent besluttsomhet velger å sluttføre planleggingen av den ondeste overlagte handlingen historien har sett. Som film betraktet er den et mesterverk.
Utvalgte medier har fått se filmen på forhånd. Alle de store tyske avisene trykker derfor omfattende omtaler i sine weekendutgaver. Die Zeits Peter Kümmel avslutter sin omtale slik:
«Vi hører hva som blir besluttet, i vårt språk, av våre forfedre. Vi er til stede, det er nesten som at vi kan gripe inn. Bedre kan TV ikke bli.»
Jeg regner det for sikkert at den raskt vil måtte bli tilgjengelig for det ikke-tyske publikum
Tysktime 