Fra Goethe til Himmler – ny roman vekker oppsikt i Tyskland

Den store snakkis på den litterære scenen i Tyskland nå om dagene er Per Leo’s «Flut und Boden». Et ubeskrevet blad som skjønnlitterær forfatter, men et navn mange har merket seg i det faghistoriske miljøet etter at hans anerkjente doktorgradsavhandling, «Der Wille zum Wesen», i fjor kom ut som bok.

Per Leo stammer fra en nordtysk protestantisk familie, med generasjoner av pastorer og Bildungsbürgerschaft på den ene side og storindustrielt borgerskap på den annen – en kombinasjon av klasseinteresser og skiktspesifikke mentaliteter som senere skulle vise seg å bli svært «verfallen» til antisemittismens og nazismens prosjekt.

Per Leo forfølger i sin debutroman de temaer som er streket opp i doktorgradavhandlingen. Han gjør det med basis i egen familieerfaring, konkret SS-bestefaren Friedrich og grandonkelen Martin, den ene fysisk kraftfull og viljesterk, den andre «åndsmenneske» i tradisjonen fra Goethe til Rudolf Steiner (men samtidig tvangssterilisert av nazimakten pga sin Bechterews). Spørsmålet er:  hva er de ideologiske kildene bak det tyske borgerskapets hengivne oppslutning om naziregimet? Går det en vei fra Goethes «kosmos av anskueligheter» – hans karakteriologiske lære om mennesketyper og sammenhengen mellom kroppslig uttrykk og menneskelig «Geistigkeit» – til nazistenes lære om herremennesker og undermennesker? Går det en vei fra Goethe til Himmler?

Leo oversetter «åndshistorie til familiær intimitet», skriver die Süddeutsche Zeitung i sin meget rosende omtale av boken. «FAZ» og «Die Zeit» er også fascinert og anerkjennende i sine omtaler.

Mer kan jeg foreløpig ikke si. Bøkene er underveis fra Amazon.de.

Tyskland og arven etter Hitler – fra fortielse til selvoppgjør

Publisert i Dagsavisen, 22. mai 2010

65 år siden Nazi-Tysklands kapitulasjon

På kirkeveggen til stiftskirken i den lille universitetsbyen Tübingen i Tyskland henger to minnetavler om nazitiden ved siden av hverandre – en om massemordet på den jødiske befolkningen og en om forfølgelsene av romfolket. På tavlen om romfolket heter det: ”Ansatte ved vårt universitet var pionerer i utformingen av rasevanviddet, borgere av vår by var blant gjerningsmennene”. Over en tom sokkel noe lenger borte på kirkeveggen forteller en informasjonstavle fra 2003 at byens tidligere minnetavle over hjemvendte soldater fra russisk krigsfangenskap (fra begynnelsen av 50-årene) har blitt fjernet og overflyttet bymuseet fordi enkelte av de minnede var ”.. rettskraftig dømte NS-krigsforbrytere”.
De tre tavlene ble hengt opp i tidsrommet 1983-2003, og kan på mange måter stå som en illustrasjon på et nytt stadium i tyskernes bearbeiding av sin nazifortid som slo igjennom for alvor fra begynnelsen av 80-årene. Dette vendepunktet innebærer at perspektivet flyttes fra tyskerne som ofre til tyskerne som gjerningsmenn. Tavlene gir også et godt bilde på den sentrale plassen oppgjøret med nazifortiden inntar i dagens Tyskland.