Horst Mahler er RAF-advokaten som selv ble RAF-terrorist og som senere iscenesatte seg som det (tilsynelatende) stikk motsatte – som notorisk høyreekstremist og neonazist. Mahler har mer enn et ti-talls dommer etter den såkalte «Volksverhetzungsparagrafen» i den tyske straffeloven – for Holocaustfornektelse, Hitlerdyrking, radikal antisemittisme og hatpropaganda m.m. I en alder av 84 år slippes han kommende uke på frifot. Men hvor «fri» blir han? Statsadvokaten i München har forlangt «Führungsaufsicht» (sikring) med bl.a. krav om «meldeplikt» for videre publiseringer. Kan man det? Er ikke det «forhåndssensur», og har ikke selv den mest radikale neonazist ytringsfrihet? En dom i Forfatningsdomstolen kan tyde på at statsadvokatens krav her må falle.
Horst Mahler
Horst Mahler voktste opp i en famlie med sterke nazisympatier, og var selv aktiv i tysknasjonale «schlägende Verbindungen» på begynnelsen av studietiden midt i 50-årene. Senere på 50-tallet meldte han overgang til SPD, deretter radikaliserte han seg steg for steg, ble medlem av den sosialistiske studentorganisasjonen SDS og knyttet bånd til den såkalte «Ausserparlamentarische Opposition». Mahler etablerte seg med eget advokatkontor i Berlin i 1964 og i 1969, i det såkalte «Sozialistische Anwaltenkollektiv , Berlin». Med dette som basis inntok han etterhvert en meget medieprofilert rolle som advokat for de senere RAF-lederne Gudrunn Ennslin og Andreas Baader («varehusbrannen i Frankfurt»), Benno Ohnsesorg (bistandsadvokat i saken mot Karl Heinz Kurras), Rudi Dutschke, kommunardene Fritz Teufel og Reiner Langhans og Peter Brandt (Willy Brandts sønn) m.fl. Vinteren/våren 1970 knyttet Mahler seg stadig nærmere til den røde undergrunnscellen rundt Ulrike Meinhof, Gudrunn Ennslin og Andreas Baader. I mai samme år var han med på forberedelsene til den voldelige «befrielsen» av den fengslede Baader, dro deretter til Jordan for våpentrening sammen med 20 andre medlemmer av det nydannede RAF og var aktiv i tre bankran i Berlin før han ble fengslet i oktober 1970.
Mahler ble sparket ut av RAF i 1974, og begynte en ferd som kunne tyde på at han beveget seg mot mer «normale» posisjoner. I fengselet hadde han bl.a. samtaler med FDP-politikeren Gerhart Baum og den konservative sosialfilosofen Günter Rohrmoser. I 1980 ble han sluppet ut på prøve, knyttet seg til borgerlig-liberale FDP og fikk etterhvert også advokatlisensen tilbake. Så ble det relativt stille om han i knappe 20 år fremover. Mahlers «coming out» som høyrenasjonal ekstremist er det vanlig å knytte til hans opptreden på feiringen av nevnte Rohrmosers 70-årsdag i 1997, hvor han i sin tale bl.a. fastholdt at „..det okkuperte Tyskland måtte befri seg fra sitt «skyldknekteskap» og våge oppreiste gange for sin nasjonale identitet». Siden gikk det slag i slag med stadig kraftigere antisemittiske posisjoner, hitlerisme og medlemsskap i Tysklands største neonazistiske parti, NPD. Om jødene het det bl.a. at de «bevisst arbeidet for ødeleggelsen av den nasjonale ånd og tilstrebet fullt herrededømme over alle verdens folk». I 2003 ble selv NPD for «moderat» for Mahler, og han meldte seg ut av partiet.
lertall av 68-kjempernerien om Mahler er mildt sagt en bisarr affære. Likevel kan det være interessant å dykke litt nærmere ned i forhistorien, i de ideologiske røttene bak Mahlers «omvending». Mahler er nemlig ikke den eneste av tidligere SDS- og AO-kjemper som har beveget seg fra venstreekstremisme til høyreekstremsime. En nøkkel ligger i traumene knyttet til oppgjøret med egne naziforeldre, og i rollen staten Israel (og jødene) fikk i relativiseringen av dette. I tidens anti-imperalistiske retorikk kom nemlig nye og snedige analyser fram: Palestina er lik Vietnam, fascisme er lik sionisme, Israel er lik Det tredje riket, Al Fatah er lik anti-fascisme. Effekten av denne sammenkjedingen var skyldfraskriving og psykologisk avlastende fortellinger som snudde opp-ned på bildet av gjerningsmenn og lidende. For gjerningsmennenes barn ble det nå mindre viktig å ta på seg ansvar og vise ydmykhet overfor fedrenes synder. I stedet fremsto de selv som ofre. De «falske jødene» var sionistene og kapitalistene i allianse med USA. For det store flertall av 68-kjemperne resulterte ikke denne åpenbare anti-semittismen i noen glidegang mot høyreekstremismen. Men for noen endte det slik. Horst Mahler er en av dem, en annen er Rudi Dutschkes nære kampfelle gjennom flere år, kapitallogikeren Bernd Rabehl (Rudi snur seg nok i graven).
Det påstås at Mahlers forsvarer Otto Schilly (senere profilert parlamentariker for De Grønne og inneriksminister for SPD) på begynnelsen av 70-tallet brakte Hegels samlede verker til Mahlers celle. Om dette stemmer, vet jeg ikke. Det er uansett hevet over tvil at en svært særegen utlegning av Hegel er en annen av kildene til Mahlers senere høyreekstremisme – det rene «Volksgemeinschaft» (folkefellesskapet), hvor «das Volk» kan leve forsont og i samsvar med en inntakt opprinnelighet. I dette samfunn er spaltningen og avsondringen som jødene og de andre «andre» angivelig representerer ikke lenger til stede: renheten som arbeiderklassens frigjøringsprosjekt ikke lyktes med å realisere må nå i stedet fullendes av «das Volk». Tre likhetstrekk mellom Mahlers venstreradikalisme og Mahler av i dag er påfallende: anti-amerikanismen, antisionismen (og antisemittismen) og avvisningen av rettsstaten og dens institusjoner. Jeg er av dem som finner den såkalte «hestesko»-teorien problematisk. Men for skikkelser som Mahler gir den definitivt mening.
Den tyske straffelovens §130 («Volksverhetzungs»-paragrafen) har en bestemmelse som gjør det straffbart «å gi støtte til, fortie eller bagatellisere det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet». Fremsettelse av påstanden om den såkalte «Auschwitzløgnen», fornektelse av Holocaust m.v. er blant handlingene som omfattes av paragrafen. Når Mahler fra 2006 til i dag har gått inn og ut av fengsel, skyldes dette et uttall domfellelser etter nevnte §130. Uttalelsene har radikalisert seg år for år, og Mahler har bevisst benyttet rettssalen som talerstol. Under en helsebetinget frigang i 2017 klarte han å komme seg til Ungarn. Der henvendte han seg likesågodt direkte til Orban, og ba om politisk asyl. Det ble for drøyt selv for antisemitten og halvdiktatoren i Budapest, og Mahler ble utlevert til tyske myndigheter.
Mahler har måttet operere bort begge leggbeina. Når han på tirsdag triller ut av «JVA Brandenburg an der Havel», vet vi ennå ikke om han vil bli pålagt forhåndsvarsling for kommende publiseringer. Det skal en lokal domstol avgjøre. Forfatningsdomstolens presisering om at tidligere dømte etter §130 ikke kan fratas sin grunnlovssikrede ytringsfrihet, er imidlertid ikke en 100% garanti for at varslingsplikt i tråd med statsadvokatens påstand likevel kan tas til følge. Det kommer an på «graden av sannsynlighet for nye alvorlige rettsbrudd», som forfatningsdomstolen i sin tid fastslo. Sannsynligheten for at Mahler vil fortsette i samme spor ligger vel rundt 99%, skriver Süddeutsche Zeitung i en kommentar. «Noe håp om aldersmilde har ingen». Personlig har jeg betydelig forståelse for at Tyskland holder seg med en bestemmelse som §130, og at det foretas straffeforfølgelse etter denne. Det er det både historiske og prinsippielle grunner for. Men for Mahler er det vel nå kanskje greit å sette sluttstrek. Jussen opererer ofte med det fine ordet «forholdsmessighet», det kan man nå godt la komme til anvendelse her.
I en større artikkel i Bokmagasinet Klassekampen 26. september spinner Kjartan Fløgstad videre på en av sine favorittfortellinger: det tyske oppgjøret med naziregimet er sterkt overdrevet, og det som var verdt av oppgjør fant sted i DDR og ikke Vest-Tyskland. Grunnlaget for teksten er en omtale av amerikansk-tysk-jødiske Susan Neimans «Learning from the Germans – race and the memory of evil», en bok om hva og hvordan USA kan lære av Tyskland i sitt eget oppgjør med slaveri og rasisme. Han får svar av historiker Aud Farstad i Klassekampen 29. september, som spør hvordan DDRs antifascisme kunne være så fremragende når man kan konstatere at høyreekstremismen, rasismen og nynazismen i dag har en mye sterkere utbredelse i det tidligere DDR enn i vest.
Neimans sammenstilling mellom Tysklands og USAs historiebearbeiding kunne gitt grunnlag for interessante drøftinger. I stedet blir det fra første stund klart at Fløgstad vil benytte anledningen til å dra i gang ny runde med sitt yndlingstema. Han begynner med å slå inn vidåpne dører – som å pushe det velkjente og forterpede faktum om at det vesttyske nazioppgjøret i de første 20 årene etter krigen var så godt som ikke-eksisterende. Han bruker også mye tid på å bagatellisere oppgjøret i vest, og når noe fremheves som positivt, som f.eks. forbundspresident Richard von Weizsäckers berømte tale i 1985, er han alltid rask med å utstyre det med en hake. Hovedkonklusjonene er – tilsynelatende understøttet av Neiman – at «det vesttyske oppgjeret med nazi-fortida i stor grad var «eit propagandanummer» og at «Aust-Tyskland gjorde ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland».
Klassekampen 8. oktober 2020
DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som «det andre» og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret fram gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske myhtos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrevet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”.
Det er i dag i stor grad av konsensus i forskningen på de to tyske etterkrigssamfunnene om at DDRs statsforordnede anti-fascisme ga en svakere forankring av de anti-fascistiske holdningene i befolkningen enn «selvoppgjøret nedenfra» i BRD fra 70-tallet og utover. Fløgstad ser ikke til å ha fått med seg dette. Kildebruken er selektiv, og spørsmål og fakta som ikke passer inn i utelates.
Vi vet fra en rekke studier at det var en betydelig utbredelse av nynazistiske grupper i det tidligere Øst-Tyskland. Vi vet også at disse gruppene utførte flere voldelige angrep mot bl.a. gjestearbeidere fra Angola, Mosambik, Vietnam og Kuba. En av mange som har dokumentert dette er historikeren Harry Weibel. Med grunnlag i omfattende studier i STASI-arkivene oppsummerer han i boken «Die braune Staat – Antisemittismus und Neonazismus in der DDR» sine funn slik: «Det totale antall registrerte neonazistiske aksjoner i DDR ligger på ca. 7000, herunder ca. 725 tilfeller av rasistisk og ca. 900 av antisemittisk natur, hvorav 145 gjaldt hærverk mot jødiske gravplasser. Gjennom mer enn 200 pogromaktige angrep ble tusenvis av personer med bakgrunn fra mer enn 30 land påført skade, og minst 10 personer døde som følge av rene lynsjingsaksjoner. Angrepene ble i de aller fleste tilfellene utført av yngre menn, og fant sted i over 400 byer og kommuner i DDR».
Mange av neonazigruppene hadde sin basis i SEDs ungdomsorganisasjon, «Freie deutsche Jugend» (FDJ), herunder den store FDJ-ungdomsklubben «Kalinka» i Berlin. Tiltak for å etterforske og straffeforfølge de nynazistiske voldsaksjonene ble tatt, men de ble effektivt stoppet av øverste partiledelse med Honnecker i spissen: «Neonazis kan kun eksistere under kapitalismen!» Når DDR-regimet brøt sammen i 1989, regner man med at det samlede antall nynazister lå rundt 15000.
Fløgstad gjør et stort poeng av at en undersøkelse gjennomført i 1991 viste overvekt av antisemittiske holdninger i den vesttyske befolkningen, men fortrenger data som viser at utviklingen i de 30 etterfølgende årene har gått i stikk motsatt retning: nedgang i de antisemittiske holdningene i vest, kraftig økning i øst. I en studie offentliggjort i ekspertrapporten «Antisemittismus in Deutschland – Aktuelle Entwicklungen» (2016) fremgår det at oppslutningen om klassiske antisemittiske holdninger er målt til 7 % i de tidligere DDR-delstatene og 5 % i de vestlige delstatene. På området «Israelbasert» antisemittisme er tendensen enda tydeligere.
Det er ingen tvil om at antifascismen var Staatsräson i det tidlige DDR, og særlig i dets begynnerfase. Det er også helt åpenbart at den kommunistiske del av den tyske motstandsbevegelsen, fortjent og rettmessig, fikk en mye mer fremhevet og ærefull rolle i øst enn i vest (hvor kommunistpartiet, KPD, etterhvert ble forbudt). Det samme gjaldt kommunistiske motstandskjempere med jødisk bakgrunn som hadde overlevd naziterroren. Flere av disse fikk eliteposisjoner i det nye DDR. Nazigjerningsmenn av høyere grad ble hardt avstraffet, mens den jevne lærer og statsbyråkrat, og hele politiets mellom- og undersjikt, glatt skled inn i sine posisjoner i det nye regimet. Beskjeden til gammelnazister av ulik støpning var: «Vi kjenner din bakgrunn, hva som er fascisme og antifascisme bestemmer vi, din oppgave er å innrette deg». Minnesmerker over ofrene for naziterroren ble bygget, og skolenes lærebøker fortalte om nazismens ugjerninger. Fokuset på den kommunistiske motstanden og på den nye anti-fascistiske stat fikk likevel en mer sentral plass enn Holocaust. Og anti-fascismen var forordnet, offisiell statsideologi som ikke var avhengig av aktiv understøttelse fra noe DDR aldri hadde – et fritt og åpent sivilsamfunn.
Spørsmålet er så: I hvor stor grad var fremveksten av nynazismen og fremmedfiendtlighet en følge av særegne trekk ved DDR-samfunnet selv? Flere studier peker på at preussisk-kommunistiske dyder som disiplin, renhet og underordning frembragte en særlig disponering for tilslutning til autoritære ideologier. Vel så viktig var sannsynligvis DDRs selvforståelse som en nasjonalistisk og etnisk ren stat. Den erfarne politiobersten Bernt Wagner var en av dem som, rimelig forgjeves, forsøkte å alarmere om fremveksten av de neonazistiske grupperingene innad i DDR. Wagner, som siden 2000 har ledet et vellykket av avhopperprogram for tidligere nynazister, påpeker at DDR, tross fine festtaler om internasjonalisme, alltid hadde som mål å gi egne borgeres velferd absolutt forrang (DGB-rapport om høyreekstremismen i Tyskland, 2020). De få gjestearbeiderne som fantes var genuint fremmede, levde ghettoisert og var jevnlig utsatt for truslene fra alkoholiserte mobbende gjenger.
Når det nye gjenforente Tyskland tok form, ble de neonazistiske gruppene en del av arven fra DDR. Den brutale saneringen av østtysk industri som fulgte i kjølvannet av gjenforeningen, og de hundretusener av tidligere DDR-borgere som mistet sitt livsgrunnlag og som opplevde degradering av både kvalifikasjoner og livsytelser, bidro selvsagt til å skape en ytterligere forsterkning av klimaet for politisk radikalisering – lynsjingene og brannstiftelsene i Hoyerswerda og Rostock forteller det meste. I dag er det en tydelig overrepresentasjon av neonazistiske voldsaksjoner i øst, og oppslutningen om det høyreekstreme AfD er mer enn det dobbelte av oppslutningen i vest. Dette har lenge vært en stabil del av det politiske bildet i Tyskland.
Hvorfor stiller ikke Fløgstad spørsmål om årsakene til disse skillene? Dersom DDRs antifascisme var så solid og vellykket som han hevder, hvorfor har ikke denne klart å plante en sterkere og mer vedvarende motstandskraft mot rasisme, antisemittisme og nynazisme i de østlige delstatenes befolkning? Vi kjenner ikke svarene fordi Fløgstad unnlater å gå inn på dem.
Fløgstad vier særlig oppmerksomhet til konsentrasjonsleiren Buchenwald i det gamle DDR. Der har det lenge vært utkjempet definisjonskamper om den riktige versjon av historien, herunder spørsmålet om hvordan historien om leirens kommunistiske motstandsgrupper skulle formidles. I tillegg har det vært strid om Buchenwalds funksjon som sovjetisk interneringsleir 1945-51 – leir for naziforbrytere eller et sted hvor ofre for det nye kommunistiske diktaturet ble buret inne. Dette leder Fløgstad til å fastslå at de som vil «vitje konsentrasjonsleirane i dag vil finna minnesmerke der dei som kjempa mot fascismen og den bestialske arven, blir sidestilte med sine eigne bødlar ..». Man kan skjønne at tendensene til å «sidestille» de to diktaturene i noen av formidlingskonseptene som tok form etter gjenforeningen, kan gi grunnlag for polariserende utsagn av denne type. Er det en generell dom over de mer enn 300 offisielle anti-fascistiske minnesmerker i dagens Tyskland, tror jeg Fløgstad selv må vite at han er på ville veier.
Neimans bok har vært omtalt i en rekke tysk- og engelskspråklige medier. Ikke minst er det verdt å merke seg et lengre essay i Die Zeit 4. mars, hvor Neiman selv presenterer hovedpunktene i sin bok. Jeg tviler ikke et sekund på at Fløgstad har dekning for det han skriver i sin artikkel gjennom ting han har lest i boken, men likevel er inntrykket Neiman etterlater i Die Zeit-artikkelen noe helt annet enn det som følger av Fløgstads utlegninger. Således er Neimans tekst gjennomgående båret oppe av en beundring for «det tyske selvoppgjøret» generelt, uten noen polariserende fokusering på forskjellene mellom øst og vest. Fløgstads påstand om det «vesttyske oppgjeret .. som eit propagandanummer» kan settes i kontrast til Neimans beskrivelse av det tyske oppgjøret som «en sivilisatorisk prestasjon som er unik i historien, og som videre bør forstås som en work in progress». Om forskjellen mellom den øst- og vesttyske fascismebearbeidingen skriver hun til slutt i sitt essay: «Når jeg velger å fastholde at DDRs antifascisme var et oppriktig forsøk på bearbeiding av nazitiden, vil jeg på ingen måte påstå at denne veien var feilfri. Heller burde vi sammenligne manglene i den østtyske og vesttyske modellen: Mens bearbeidingen i øst kom ovenfra, måtte det forsinkede vestlige oppgjøret, i fraværet av det som manglet ovenfra, komme nedenfra».
Neiman har åpenbart en innfallsvinkel på studiet av det tyske selvoppgjøret som gir DDR en noe mer ærefull plass enn det som i dag er mainstream. Dette utfordres hun på i flere av anmeldelse som nå ligger ute. Likevel er inntrykket hun etterlater noe helt annet enn bildet Fløgstad forsøker å skape.. I en større omtale i Deutschlandfunk 21. juni siterer anmelderen, Angela Gutzeit, bl.a. følgende fra Neimans bok: «I det man definerte sin plass i historien som den nye antifascistiske staten ., og samtidig gjorde naziene til et vesttysk problem, forfalsket DDR historien ..».
Kjartan Fløgstads store fortelling handler om nazismens videreføring gjennom vesttyske nettverk og maktstrukturer helt opp til vår egen tid, om gammelnazier i USAs tjeneste som konspirerer for å opprettholde den vestlige imperialismens makt. Før sammenbruddet var DDR et bolverk mot gammelnazienes ødeleggende virke. I dag gjelder det å beskytte dets ære. Dette har fungert godt som sujett for Fløgstads romaner. Jeg har lest flere av dem, og jeg liker dem. Han bør nå seriøst vurdere om fortellingen fortsatt kan fungere, slik virkeligheten i dag ser ut. Han har holdt på med dette i flere tiår nå, og bør kanskje vurdere å lete fram noe nytt.
Lære av historien – svar til Kjartan Fløgstad 14. oktober
Publisert i Klassekampen 20. oktober 2020
I sitt tilsvar 14. oktober til min artikkel i Klassekampen 8. oktober om Kjartan Fløgstads essay «Tyske lærdommar» (Bokmagasinet 26. september) fremholder Fløgstad at å skrive om bøker en ikke har lest «er ein risikosport». Det burde også være en risikosport å fortelle om bøker på en misledende måte.
Jeg innrømmer glatt at jeg hadde betenkeligheter med å sende min artikkel til publisering før jeg hadde lest boken som lå til grunn for Fløgstads essay, Susan Neimans «Learning from the Germans» (2019). Det primære i mine kommentarer til Fløgstads essay var imidlertid ikke hans utlegninger av Neimans bok, men hans eget gjentagende forsvar av DDR-staten og den like sedvanlige nedvurdering av Vest-Tyskland og det vesttyske oppgjøret med naziperioden. I tillegg ga et essay som Neiman hadde publisert om sin egen bok i Die Zeit (4. mars 2020) meg mistanke om at hun hadde skrevet en langt mer nyansert bok enn inntrykket man kunne få av å lese Fløgstads tekst.
Jeg har nå lest Neimans bok, og kan konstatere at min mistanke var berettiget. Det er en rik og bredspektret bok som stiller spørsmål og åpner opp. En rekke samtaler med tidsvitner og aktører tilfører boken ekstra dybde. I spørsmålet om hvem som var «best», øst eller vest, skriver Neiman allerede i innledningskapitlet at hun har villet undersøke «feilene» på begge sider – øst og vest gjorde «(ulike) fremskritt» i bestrebelsene på å bryte ut av kontinuiteten med nazitiden. Denne «likestillingen» kan godt diskuteres, men den forteller i alle fall noe helt annet enn at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», slik Fløgstad hevder han kan lese ut av Neimans bok.
Fløgstad unnlater å kommentere det meste av det jeg skriver om og dokumenterer i min artikkel. Han gjentar derimot sitt paradenummer, Neimans utsagn om at DDR gjorde «ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland». Det er et utsagn med uklar betydning uten spesifisering. Neiman kommer nemlig fram til sin posisjon ved å telle, og ved å vektlegge det som er «front and central» fremfor «the psychological». Det hun teller er domfellelser, monumenter og skolebøker m.m. At dette må ende opp med «seier» for øst er åpenbart, all den stund alt som kunne ligne på et nazioppgjør i vest i de første 10-15 årene etter Nürnbergprosessene i prinsippet var ikke-eksisterende. Neimans valg her er uansett problematisk, noe flere kritikere har påpekt.
Det særegne med Fløgstads innfallsvinkel til den tyske etterkrigstiden er den standhaftige motviljen mot å ta innover seg skiftet i det vesttyske nazioppgjøret fra midten av 60-årene og utover. En rekke hendelser, konflikter og debatter sto sentralt, noen av dem ikoniske. Det slo helt inn i de personlige biografiene, i generasjonskonflikter, i lokalhistoriske gravehistorier, i debattkulturen og, ikke minst, som varige holdningsendringer i befolkningen.
Kontrasten til øst er interessant. I DDR var reiser til Buchenwald og de andre nasjonale minnestedene obligatorisk program for skoleklasser, fagforeninger og partiforeninger, men samtidig hadde SED pr. dekret erklært avnazifiseringen som fullført allerede i 1953. Historikeren Norbert Frei har uttrykt det slik: «Historien var gjenstand for mobiliserende tilslutning, ikke for reflekterende betraktning» (jfr. boken «Zur recheten Zeit», 2019). Susan Neiman for sin del fastslår at personlige konfrontasjoner mellom generasjonene om skyld og ansvar «knapt nok forekom i DDR».
Ulikt Fløgstad anser jeg ikke DDR som et regime som kunne holdt oppe «rommet for en fremtidig sosialisme». Jeg er derimot enig med Fløgstad i at sammenslåingen mellom vest og øst slo brutalt ut for den østtyske befolkningen. En reel grunnlovsprosess med bred involvering av de to befolkningene kunne gitt et annet startgrunnlag for den nye staten. Det kunne også gitt grunnlag for felles drøfting av de to tradisjonene i bearbeidingen av nazitiden. I en debatt mellom Susan Neiman, historikeren Norbert Frei og litteraturprofessoren Aleida Assman i tysk SWR-2 tidligere i år, ble det foreslått å etablere et eget tysk 8. mai-museum som en plattform for slikte møter. Det kunne være en måte å komme seg videre på – både for tyskerne selv og for oss som vil lære av dem.
Sluttkommentar til Kjartan Fløgstad 23. oktober
Publisert i Klassekampen 26. oktober 2020
Kjartan Fløgstad gjentar i sitt innlegg 23. oktober forhold jeg allerede har gitt begrunnede svar på i min kommentar 20. oktober. Han fremsetter også en påstand om at jeg ikke vil diskutere sak, og varsler sluttstrek for debatten. Anklagen om ikke å ville diskutere sak burde Fløgstad vende mot seg selv. Min motivasjon for å gå inn i denne diskusjonen har nettopp vært ønsket om å bidra til en kritisk drøfting av de historiske og samfunnsmessige fakta bak sakens hovedtema: de to tyske statenes oppgjør med nazitiden. De kom i ulike faser, hadde ulik form, ulike ytre forutsetninger og ikke minst ulike langtidsvirkninger. Jeg har i mine to tidligere innlegg levert flere momenter til en slik debatt. Fløgstad har ikke svart på noen av dem. Han har heller ikke gjort noe forsøk på å modifisere sitt utsagn om at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», en påstand det hverken er dekning for i Neimans bok eller hos øvrige autorative kommentatorer. Susan Neiman skriver om de to sidene i den tyske kaldkrigsfronten at «fascistene alltid var ‘De andre’». Å overvinne denne motsetningen, 30 år etter murens fall, er vel et slags hovedmotiv for hennes bok. Det kan også være en god plattform for de videre debattene om omgangen med nazitiden.
Det tyske oppgjøret – alle innleggene i debatten
Klassekampen har samlet alle innleggene i debatten om oppgjøret med nazitiden i Øst- og Vesttyskland på en egen webside. Debatten startet med Kjartan Fløgstads anmeldelse av Susan Neimans bok «Learning from the Germans» i Klassekampens Bokmagasin 26. september 2020, og ble fulgt opp av et essay av undertegnede 8. oktober. Andre bidragsytere var historikerne Aud Farstad og Jarle Simensen.
Tysktime 