Paris

HEINRICH HEINE

Den tysk-jødiske dikteren Heinrich Heine er en av mine helter. I sine unge år, 1820-årene, var han preget av «Weltschmerz»-bølgen, leste Byron og kan kanskje beskrives som en slags senromantiker. Det er imidlertid som politisk dikter, og som ironisk-spottende kritiker av det samtidige Tyskland han er mest kjent. Fra sitt parisiske eksil kommer det bølger av elegante spydigheter over det filisteraktige Tyskland, over teutonisk nasjonalisme, middelalderdyrking, Barbarossamyte, undertrykkelse og smakløshet. Dette er brakt til sin ytterste perfeksjon i det mesterlige langdiktet «Deutschland – Ein Wintermärchen» (Tyskland – et vintereventyr) fra 1844. Her et lite utdrag fra caput 7, temaet er åpenbart det tyske dannelseborgerskapets forestilling om deres store og opphøyede oppgave her i verden, om deres (innbilte) universalisme og kosmopolitisme:

«Franzosen und Russen gehört das Land,
Das Meer gehört den Briten,
Wir aber besitzen im Luftreich des Traums
Die Herrschaft unbestritten.»

File:Heinrich Heine.jpg

Heine ga i 1836 ut en egen studie om romantikken («Die romantische Schule»), hvor han i følge min tyske litterturhistorie beskriver romantikken som en «Poesie der Ohnmacht» (avmaktens poesi). Mot denne setter han den «.. scharfen Schmertzjubel jenen modernen Lieder, die keine katholische Harmonie der Gefühle erlügen wollen und vielmehr, jakobinisch unerbittlich, die Gefühle zerschneiden, der Warheit wegen»  – noe sånt som „..ødeleggelse av forløyede følelser og religiøs harmoni gjennomført med jakobinsk konsekvens i sannhetens tjeneste.“

Heines parisiske eksil varte i mer enn 30 år, og under Marx’ år i Paris, innledet de to et vennskap. Heine er interessant og viktig fordi det i Biedermeierperioden var så få forfattere som ikke på en eller annen måte var fanget inn av tidens fremvoksende nasjonalpatos. Heine elsket på sitt vis sitt land, slik man kan se av enkeltpassasjer i «Wintermärchen», men ikke det anakronistiske Tyskland som han møter på sin reise til hjembyen Hamburg i Vintereventyret.

At Heine hadde en prominent plass på nazistenes bokbrenningslister skyldes ikke kun hans jødiske herkomst, men at hans visjon for et fritt Tyskland var det diametralt motsatte av alt det naziherredømmet sto for. Det hører med til historien at det eneste av Heine som gikk gjennom nåløyet i nazitiden var hans berømte «Lorelei»-dikt, det mest «tyskromantiske» han noensinne skrev, og et dikt som i følge nazistene var en «Volkslied» av ukjent forfatter (!)

 

Illustrasjon: «This file has been identified as free of known restrictions under copyright law, including all related and neighboring rights.»