Peter Sloterdijk

Peter Sloterdijk om «idioten» Donald Trump

Ingen hendelse og ingen tendens i tiden uten at den allestedsnærværende Peter Sloterdijk har en diagnose parat. Nå har han skrevet en kommentar til valget av Trump som ny US-president («Vom Unbehagen der Demokratie», Die Zeit 24. november 2016), hvor han i kjent stil peiser på med sine metaforer og analogier, og sine rikholdige referanser til litteraturen, filosofien og historien. Sloterdijk er ikke helt enkel å plassere, hvis man bruker den tradisjonelle venstre-høyreskalaen som målestokk, men i de siste årene har han vel heller blitt forbundet med posisjoner som kan karakteriseres som «høyre» enn det motsatte. I nevnte artikkel leverer han et nidportrett av skikkelsen Trump, og et generaloppgjør med omstendighetene som brakte ham dit han nå er, som levner liten tvil om hans syn på tingene. Noen utdrag (min overs):

«For alle som led seg gjennom den amerikanske valgkampen er det evident at man med skikkelsen Trump ser en til nå ukjent type tre inn i det politiske spillet. Vi vil respektfullt kalle ham «idioten» – respektfullt fordi en «idiota» i senmiddelalderens latin ikke betegnet noe annet enn en legmann som hadde meninger om gud og verden uten å ha studert teologi, respektfullt også fordi idioten i Dostojewskis russiske versjon var en metafor for den vakre sjelen («die schöne Seele»), som kun levde innenfra og ut og ikke kunne forstå de psykologiske kalkylene til mennene og kvinnene i den ambisjonsfylte metropolen. Det kan godt være at det hos Trump, ved siden av den middelalderlige og russiske, også finnes en hjemmelaget idiotkomponent med rene nasjonale ingredienser til hjelp for veien mot toppen. Uansett hvordan man komponerer Trumps idiotier, så innbefatter de et mangfold av nyanser av uegnethet for embetet. Når man nå har tilkjent ham dette – på grunnlag av et barokt valgsystem som tillater at et knapt mindretall omdefineres til et knapt flertall – må man med forlegenhet spørre seg hvordan det endte slik at den uforlignelig mest uegnede endte i den egnedes posisjon.»

«Trump, overbelastet av sin suksess som han er, har to alternativer, å la seg kastrere av det institusjonelle systemets checks and balances – slik Obama aksepterte det og slik han skuffet så mange – eller å forfølge sin drøm om politikk som husherredømme med andre midler. Det bringer oss tilbake til det greske demokratiets begynnelse: Der skapte man skillet mellom en «politikós», en mann som gjør fellesskapets sak til sin egen sjel, og en «despotes», som vil forordne i staten som i sin privateiendom. Demokratiet, psykopolitisk betraktet, har sin begynnelse hos de manges motvilje mot overføring av husherredømmets vilkårlighet til offentlighetens anliggender. Demokratiet er innsikten i eksistensen av medborgere. Medborgere er folk som ikke vil bli behandlet som slaver, barn, kvinner, klienter og leverandører.»

«Det som forener Trump og velgerne hans er den manglende forståelsen av statens ide. Man taler jo gjerne om statsmannen, men glemmer å spørre hvor statsmennesket er – altså mennesket som er beredt til å legge til grunn at det finnes noe slikt som en stat. Populismen er til syvende og sist ikke noe annet enn en bestrebelse på annektering av staten gjennom dens tapere. Tapere tror på staten som en familiebedrift. Mussolinis stat kunne kun fungere slik. Lenins stat var et taperdiktatur, Hitlers stat var de tilkortkommedes party.»

Slik går det i kast i kast, fra Condoleeza Rice via Second Amendment til Wagner, og fra det plebisitære demokrati til populismens vesen og til sannsynligheten for at Trump kan bli skutt i løpet av presidentperioden. Det hele fremført med Sloterdijks ganske så typiske hang til det elitistiske og aristokratiske. Det er vanskelig å være helt «enig» eller helt «uenig» når man leser Sloterdijks tekster. Men man kan ofte like og gjenkjenne bilder og analogier i tekstene hans. Det er da noe.