Med hammer og køller mot fienden – venstreekstrem vold på tiltalebenken

En svært spektakulær rettssak fikk sin foreløpige slutt i en domstol i Dresden for noen dager siden. På tiltalebenken satt den 28-årige studenten Lina E. og tre mannlige medanklagede. Alle fire hadde bakgrunn blant de såkalte «autonome», den største og mest synlige grupperingen i Tysklands rike flora av venstreekstreme miljøer. Tiltalen gjaldt fysiske voldsaksjoner mot enkeltpersoner med høyreekstrem bakgrunn i de østtyske byene Leipzig, Eisenach og Wurzen. Hendelsene pågikk i perioden oktober 2018-juni 2020.

Protester i Berlin etter dommen mot Lina E (Foto: Florian Boillot, TAZ)

Til sammen 15 mennesker fikk til dels alvorlige skader som følge av aksjonene. Aller verst gikk det utover en veiarbeider i Leipzig som ble på påført flere brudd på hodeskallen, og som på ubestemt tid må bære en metallplate i ansiktet for å unngå å bli blind. Hans feil besto i at han hadde på en caps med en kampsportlogo som er utbredt i høyreekstreme miljøer.

Mer «treffsikkert» var angrepet på en høyprofilert høyreekstrem kneipevert i Eisenach. Angrepsvåpen var køller og hammere, metoden var sjokkangrep og flukt med rasende biler og hvinende dekk – slik vi kjenner det fra film og i den «normale» kriminelle verden.

Selv om metodene var «mindre brutale» kan man godt ane en aura av «RAF», «Bewegung 2. Juni» og det militante 70-tall i dette – organiseringen i en hemmelig celle, konspireringen, den «tøffe» kvinnelige lederskikkelsen osv. At en annen antatt hovedskikkelse – Lina Es forlovede Johann G – allerede for 3 år siden gikk under jorda og nå er internasjonalt ettersøkt, styrker dette imaget: Gudrunn Ennslin og «loverboy» Andi (Andreas Baader) på farta igjen lissom .. Det finnes sikkert en og annen romantiker som kan tenne på et slikt minne, eller som i det minste finner politisk motivert avstraffelse av høyreekstreme som et edelt forehavende.

Den harde sannhet er selvfølgelig at dette er selvjustis, «hensikten helliger middelet»-tenkning, voldskriminalitet og angrep på grunnleggende prinsipper i den liberale rettsstaten – statens voldsmonopol og domstolenes monopol på å skape rett.

De høyreekstreme skal bekjempes hardt og konsekvent med det som måtte være av tilgjengelige politiske midler. I mange tilfeller vil også fysiske blokader, støyaksjoner o.l. være helt på sin plass.  Fysisk avstraffelse av enkeltpersoner er derimot langt, langt bortenfor alle akseptable grenser for politisk handling, også selv om man setter dem vidt. Selv innad i de autonome miljøene har derfor aksjonene til Lina Es gruppe vært omstridte.

I tysk etterretnings analyse av forfatningsfiendtlig virksomhet opereres det med tre hovedgrupperinger: høyreekstreme, venstreekstreme og salafistisk-islamistiske sammenslutninger. De årlige rapportene fra det tyske PST («Bundesverfassungsshutz») levner liten tvil om at den største trusselen mot det tyske demokratiet kommer fra de høyreekstreme miljøene. En rekke voldshandlinger, avslørte kupplaner (senest fra de såkalte «Reichsbürger» siste år) og løpende etterretning og pådømming mot disse miljøer understreker dette med all mulig tydelighet. I Verfassungsschutz’ rapport for 2021 (rapporten for 2022 kommer om ca. en uke) anslås tallet på høyreekstreme med voldspotensial i Tyskland til 13.500 personer. Det tilsvarende tallet for venstreekstreme ble anslått til 10.300, hvorav 8000 såkalte «autonome».

De venstreekstremes og autonomes vold har etter 70- og 80-talletr primært vært vold rettet mot gjenstander – brenning av biler, sabotasje- og ødeleggelsesaksjoner, angrep på butikker under gatekamper med politiet osv. De høyreekstreme har på sin side en stor og stygg record av attentater, mordbrannaksjoner mot asylmottak og regelrette henrettelser på samvittigheten, hele 219 dødsoffer fra 1990 til i dag ifølge Antonio Amadeu-stiftelsen. Det er mer enn fire ganger så mange som direkte eller indirekte falt som offer for RAFs voldshandlinger i de 28 årene organisasjonen eksisterte (1970-1998).

Slike sammenligninger kan virke groteske. Det interessante spørsmålet i kjølvannet av rettssaken mot gruppen rundt Lina E. er likevel om aksjonene i Leipzig og Eisenach kan innvarsle en større vilje til voldsutøvelse mot personer også i de venstreekstreme miljøene. Det vil i så fall være en trist og farlig utvikling. Den kommende rapporten fra Verfassungsschutz vil forhåpentligvis gi noen svar.

Rettsprosessen mot Lina E og hennes sammensvorne startet opp i september 2021. Etter 98 rettsdager – i betydelig grad ledsaget av støy og avbrudd fra den høyrøstede skaren av understøttere fra den autonome scenen – ble dommen avsagt i begynnelsen av denne uken: 5 år og 3 måneder fengsel på Lina, 3 år og 3 måneder på de tre andre. To og et halvt år i varetekt kommer i fratrekk.

Fra tilhørerbenken lød ropene om «fascistvenner» og «klassejustis» taktfast. De autonome har også tillyst store demonstrasjoner i bl.a. Leipzig, Dresden, Berlin, Hamburg og Stuttgart. I en «Aksjon X» har det blitt varslet skadeverk for en million euro pr. år idømt fengselsstraff. f

Forsvarerne på sin side anket dommen på stedet: Dommen er “politisk justis“ avsagt for å «statuere et eksempel» og bygger på «ensidig etterforskning». Det ble også antydet at politi- og påtalemyndighetenes oppfølging av de høyreekstreme miljøene er slappere og mindre konsekvent enn det en har sett i denne saken. Viktigst for forsvarerne var likevel at bevisførselen i så stor grad er bygget på indisier at den ikke holder til domfellelse.

Påstanden om forskjellsbehandling av de høyreekstreme og venstreekstreme miljøene og om passivitet i straffeforfølgelsen av høyreekstreme, er nok først og fremst en del av spillet rundt en svært medieeksponert sak. Tar man i betraktning av den svært brede paletten av programmer, virkemidler og tiltak som politiske myndigheter, etterretningstjenester, politi og domstoler har iverksatt mot de høyreekstreme miljøene, er dette en påstand det vil være svært vanskelig å belegge.

Påstanden om svakt bevismessig grunnlag kan det ligge betydelig mer i. Det er det i alle fall flere aviskommentatorer som gir forsvarerne rett i. Vi får se.

Lina E og kumpanene hennes slapp fri mot meldeplikt inntil dommen er rettskraftig. Akkurat det utløste jubel på tilhørerbenkene.

Horst Mahler – fra venstreterrorisme til nynazisme

Horst Mahler er RAF-advokaten som selv ble RAF-terrorist og som senere iscenesatte seg som det (tilsynelatende) stikk motsatte – som notorisk høyreekstremist og neonazist. Mahler har mer enn et ti-talls dommer etter den såkalte «Volksverhetzungsparagrafen» i den tyske straffeloven – for Holocaustfornektelse, Hitlerdyrking, radikal antisemittisme og hatpropaganda m.m. I en alder av 84 år slippes han kommende uke på frifot. Men hvor «fri» blir han? Statsadvokaten i München har forlangt «Führungsaufsicht» (sikring) med bl.a. krav om «meldeplikt» for videre publiseringer. Kan man det? Er ikke det «forhåndssensur», og har ikke selv den mest radikale neonazist ytringsfrihet? En dom i Forfatningsdomstolen kan tyde på at statsadvokatens krav her må falle.

Horst Mahler

Horst Mahler voktste opp i en famlie med sterke nazisympatier, og var selv aktiv i tysknasjonale «schlägende Verbindungen» på begynnelsen av studietiden midt i 50-årene. Senere på 50-tallet meldte han overgang til SPD, deretter radikaliserte han seg steg for steg, ble medlem av den sosialistiske studentorganisasjonen SDS og knyttet bånd til den såkalte «Ausserparlamentarische Opposition». Mahler etablerte seg med eget advokatkontor i Berlin i 1964 og i 1969, i det såkalte «Sozialistische Anwaltenkollektiv , Berlin». Med dette som basis inntok han etterhvert en meget medieprofilert rolle som advokat for de senere RAF-lederne Gudrunn Ennslin og Andreas Baader («varehusbrannen i Frankfurt»), Benno Ohnsesorg (bistandsadvokat i saken mot Karl Heinz Kurras), Rudi Dutschke, kommunardene Fritz Teufel og Reiner Langhans og Peter Brandt (Willy Brandts sønn) m.fl. Vinteren/våren 1970 knyttet Mahler seg stadig nærmere til den røde undergrunnscellen rundt Ulrike Meinhof, Gudrunn Ennslin og Andreas Baader. I mai samme år var han med på forberedelsene til den voldelige «befrielsen» av den fengslede Baader, dro deretter til Jordan for våpentrening sammen med 20 andre medlemmer av det nydannede RAF og var aktiv i tre bankran i Berlin før han ble fengslet i oktober 1970.

Mahler ble sparket ut av RAF i 1974, og begynte en ferd som kunne tyde på at han beveget seg mot mer «normale» posisjoner. I fengselet hadde han bl.a. samtaler med FDP-politikeren Gerhart Baum og den konservative sosialfilosofen Günter Rohrmoser. I 1980 ble han sluppet ut på prøve, knyttet seg til borgerlig-liberale FDP og fikk etterhvert også advokatlisensen tilbake. Så ble det relativt stille om han i knappe 20 år fremover. Mahlers «coming out» som høyrenasjonal ekstremist er det vanlig å knytte til hans opptreden på feiringen av nevnte Rohrmosers 70-årsdag i 1997, hvor han i sin tale bl.a. fastholdt at „..det okkuperte Tyskland måtte befri seg fra sitt «skyldknekteskap» og våge oppreiste gange for sin nasjonale identitet». Siden gikk det slag i slag med stadig kraftigere antisemittiske posisjoner, hitlerisme og medlemsskap i Tysklands største neonazistiske parti, NPD. Om jødene het det bl.a. at de «bevisst arbeidet for ødeleggelsen av den nasjonale ånd og tilstrebet fullt herrededømme over alle verdens folk». I 2003 ble selv NPD for «moderat» for Mahler, og han meldte seg ut av partiet.

lertall av 68-kjempernerien om Mahler er mildt sagt en bisarr affære. Likevel kan det være interessant å dykke litt nærmere ned i forhistorien, i de ideologiske røttene bak Mahlers «omvending». Mahler er nemlig ikke den eneste av tidligere SDS- og AO-kjemper som har beveget seg fra venstreekstremisme til høyreekstremsime. En nøkkel ligger i traumene knyttet til oppgjøret med egne naziforeldre, og i rollen staten Israel (og jødene) fikk i relativiseringen av dette. I tidens anti-imperalistiske retorikk kom nemlig nye og snedige analyser fram: Palestina er lik Vietnam, fascisme er lik sionisme, Israel er lik Det tredje riket, Al Fatah er lik anti-fascisme. Effekten av denne sammenkjedingen var skyldfraskriving og psykologisk avlastende fortellinger som snudde opp-ned på bildet av gjerningsmenn og lidende. For gjerningsmennenes barn ble det nå mindre viktig å ta på seg ansvar og vise ydmykhet overfor fedrenes synder. I stedet fremsto de selv som ofre. De «falske jødene» var sionistene og kapitalistene i allianse med USA. For det store flertall av 68-kjemperne resulterte ikke denne åpenbare anti-semittismen i noen glidegang mot høyreekstremismen. Men for noen endte det slik. Horst Mahler er en av dem, en annen er Rudi Dutschkes nære kampfelle gjennom flere år, kapitallogikeren Bernd Rabehl (Rudi snur seg nok i graven).

Det påstås at Mahlers forsvarer Otto Schilly (senere profilert parlamentariker for De Grønne og inneriksminister for SPD) på begynnelsen av 70-tallet brakte Hegels samlede verker til Mahlers celle. Om dette stemmer, vet jeg ikke. Det er uansett hevet over tvil at en svært særegen utlegning av Hegel er en annen av kildene til Mahlers senere høyreekstremisme – det rene «Volksgemeinschaft» (folkefellesskapet), hvor «das Volk» kan leve forsont og i samsvar med en inntakt opprinnelighet. I dette samfunn er spaltningen og avsondringen som jødene og de andre «andre» angivelig representerer ikke lenger til stede: renheten som arbeiderklassens frigjøringsprosjekt ikke lyktes med å realisere må nå i stedet fullendes av «das Volk». Tre likhetstrekk mellom Mahlers venstreradikalisme og Mahler av i dag er påfallende: anti-amerikanismen, antisionismen (og antisemittismen) og avvisningen av rettsstaten og dens institusjoner. Jeg er av dem som finner den såkalte «hestesko»-teorien problematisk. Men for skikkelser som Mahler gir den definitivt mening.

Den tyske straffelovens §130 («Volksverhetzungs»-paragrafen) har en bestemmelse som gjør det straffbart «å gi støtte til, fortie eller bagatellisere det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet». Fremsettelse av påstanden om den såkalte «Auschwitzløgnen», fornektelse av Holocaust m.v. er blant handlingene som omfattes av paragrafen. Når Mahler fra 2006 til i dag har gått inn og ut av fengsel, skyldes dette et uttall domfellelser etter nevnte §130. Uttalelsene har radikalisert seg år for år, og Mahler har bevisst benyttet rettssalen som talerstol. Under en helsebetinget frigang i 2017 klarte han å komme seg til Ungarn. Der henvendte han seg likesågodt direkte til Orban, og ba om politisk asyl. Det ble for drøyt selv for antisemitten og halvdiktatoren i Budapest, og Mahler ble utlevert til tyske myndigheter.

Mahler har måttet operere bort begge leggbeina. Når han på tirsdag triller ut av «JVA Brandenburg an der Havel», vet vi ennå ikke om han vil bli pålagt forhåndsvarsling for kommende publiseringer. Det skal en lokal domstol avgjøre. Forfatningsdomstolens presisering om at tidligere dømte etter §130 ikke kan fratas sin grunnlovssikrede ytringsfrihet, er imidlertid ikke en 100% garanti for at varslingsplikt i tråd med statsadvokatens påstand likevel kan tas til følge. Det kommer an på «graden av sannsynlighet for nye alvorlige rettsbrudd», som forfatningsdomstolen i sin tid fastslo. Sannsynligheten for at Mahler vil fortsette i samme spor ligger vel rundt 99%, skriver Süddeutsche Zeitung i en kommentar. «Noe håp om aldersmilde har ingen». Personlig har jeg betydelig forståelse for at Tyskland holder seg med en bestemmelse som §130, og at det foretas straffeforfølgelse etter denne. Det er det både historiske og prinsippielle grunner for. Men for Mahler er det vel nå kanskje greit å sette sluttstrek. Jussen opererer ofte med det fine ordet «forholdsmessighet», det kan man nå godt la komme til anvendelse her.

Foto: MachioCarioca CC BY-SA 3.0

Fantomene i undergrunnen

Publisert i Klassekampen 15. februar 2020

I slutten av juni 2016 blir en pansret pengetransport ranet for 600.000 Euro. Overfallet skjedde under avhenting av ukesomsetningen til en madrasshandler på et ikke-sted langs en motorvei i den nordtyske delstaten Niedersachsen. Politi og påtalemyndighet slår raskt fast at ranet ble begått av tre ettersøkte medlemmer av den tidligere terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) – Daniela Klette, Ernst-Volker Staub og Burkhard Garweg. Ranet var det foreløpig siste av i alt tolv vellykkede angrep på pengetransporter og supermarkeder som trioen skal ha gjennomført fra 1999 til 2016. Det samlede ransutbyttet anslås å ligge rundt 2,6 mill. euro – 26 millioner kroner. Klette, Staub og Garweg har levd et fantomaktig liv i undergrunnen i nesten 30 år, hvorav 22 år etter at RAF erklærte seg oppløst. De er i dag 61, 65 og 51 år.

RAF er et av de mest myteomspunne fenomener i tysk etterkrigshistorie. Hva skjer når en ung journalist og hennes far, en pensjonert politietterforsker, begynner å grave i denne historien med nåtidens blikk? Resultatet kan man lese i en bok som høstet mye oppmerksomhet ved lanseringen på bokmesssen i Frankfurt sist høst, Patrizia Schlosser: «Im Untergrund  – Der Arsch von Franz Josef Strauss, die RAF, mein Vater und Ich». Spørsmålene den unge journalisten stiller seg er: Hvorfor er politiet nesten uten spor i jakten på trioen, hvordan har de klart å holde seg uoppdaget i 30 år, hvor og hvordan lever de, har de hemmelig støtte i det gamle miljøet av sympatisører eller gjennom rester av 70- og 80-tallets internasjonale nettverk av venstreterrorister?

RAF var en venstreekstrem terrororganisasjon som eksisterte i Tyskland fra 1970 til 1998. Den etterlot seg 67 døde, 230 skadede, materielle ødeleggelser for mer enn 2 milliarder kr. og 11 mill. sider etterforskningsdokumenter. Av de døde var 33 direkte ofre for RAFs drapsaksjoner. RAFs ideologi bygget på en blanding av radikal maoisme og latinamerikansk bygeriljatenkning. På det subjektive plan hadde den også preg av en heroisk-fanatisk eksistensialisme med røtter i tysk lutheranisme. Det er vanlig skille mellom generasjon 1 (1970-1977), generasjon 2 (1977-82) og generasjon 3 (1982-1998). Generasjon 1 er også kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden» etter navnet på to av de mest profilerte grunnleggerne, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Fenomenet RAF er behandlet i et tresifret antall bøker, utstillinger og filmer fra 1970 til i dag. Etter lange fengselsstraffer er samtlige gjenlevende RAF-medlemmer nå på frifot. Det er betydelig mer litteratur om generasjon 1. og 2. enn om generasjon 3, selv om det er denne som har den lengste historien. Staub, Klette og Garweg tilhører generasjon 3, og var sannsynligvis av de siste som aktivt tilsluttet seg organisasjonen. Ingen av de 9 mordene som ble begått av 3. generasjon er pr. i dag oppklart.

Schlossers spørsmål fører henne ut på en 2-årig reise på kryss og tvers av Tyskland. Det er en oppdagelsesferd i etterforskningsdokumenter, nedstøvede arkiver og forskningsrapporter. Hun intervjuer pensjonerte etterforskere og statsadvokater, tidligere analytikere i Verfassungsschutz (PST), STASI-arkiv-forskere og advokater. Ikke minst gjennomfører hun en rekke samtaler med ex-RAF’ere, tidligere aktivister i støtteorganisasjonene for RAF-innsatte og sentrale skikkelser i dagens venstreekstreme miljøer. En mislykket reise til Jordans hovedstad, Amman samt lengre samtaler med en terrorist som har levd 25 år i skjul i Venezuela står også på programmet. Med på ferden er Schlossers far. Han var som ung politibetjent i første linje ved terrorangrepet mot israelske sportsutøvere under OL i München 1972, og utøvde senere statsmaktens voldsmonopol under den tilnærmede unntakstilstanden som preget det terrorherjede tyske 70-tallet. Patrizia og faren tilhører to verdener – de krangler som hund og katt, men spenningen dem i mellom tilfører fortellingen dynamikk, og bidrar ofte til at de riktige spørsmålene blir stilt.

I møtet med tidligere RAF-medlemmer og med sympatisører og understøttere som var aktive på 70- og 80-tallet opplever Schlosser mistro og fiendtlighet. Det samme gjelder skikkelsene hun oppsøker i dagens venstreekstreme miljøer, «de autonome» i Hamburgs St.Pauli og Hafenstrasse, støtteorganisasjonen «Rote Hilfe» osv. Noen få vil snakke, men de fleste oppfatter Schlosser som en representant for «makten». Hos eks-RAF’ere møter hun få tegn på anger, snarere selvrettferdighet og dårlig skjult forakt for den unges journalistens prosjekt. Fra Karl-Heinz Dellwo – mannen som var medansvarlig for to drap og langvarig gisseltaking under RAFs attentat mot den tyske ambassaden i Stockholm i 1975 – får hun i en bydende og arrogant tone beskjed om «heller å skrive om sin egen generasjon». Ingen synes beredt til å bryte ut av munkeløftet om å tie.

I dagens venstreekstreme scene, bl.a. i bastionen Hafenstrasse i Hamburg, trer man inn i et minefelt når spørsmål om RAF og om Klette/Staub/Garweg kommer på bordet. Tvil og usikkerhet avslører ønsker om å snakke, men en mangeårig, grunnfestet følelse av indre forbundethet med RAF får de fleste til å styre unna. Rett etter ranet i 2016 kom det i Hamburg opp plakater med påskriften «Burkard, Daniela, Volker – kampen går videre!». Godt inne i sin research opplever Schlosser at det hun har fått ut av informasjon gjennom samtaler i Hamburgs venstreekstreme subkulturer «trekkes tilbake». Begrunnelsen gis i en artikkel i – det nå forbudte – nettmagasinet «linksunten.indymedia»: Man hadde for sent forstått at Schlossers journalistikk var «infiltrasjon» og «skjult represjon» med sikte på «ødeleggelse av venstresidens strukturer».

Vi vet i dag med sikkerhet at Klette, Staub og Garweg oppholdt seg i Hafenstrasse før de i 1990/91forsvant inn i sin nye tilværelse som undergrunnskjempere. Det er også en kjensgjerning at DNA-spor knytter dem både til forbrytelser begått av 3.-generasjon RAF og til de siste årenes ransaksjoner. De to mest kjente i generasjon-3, Eva Haule og Birgit Hogefeld, ble fengslet i løpet av 80- og 90-tallet. En annen kjent profil, Wolfgang Grams, døde under pågripelse i 1993. Myndighetene har også en liste med 12 navn hvor man har klare indikasjoner på tilknytning til generasjon 3. Bevisene er imidlertid for svake for rettslig tiltale. Den mest plausible forklaringen på at Klette, Staub og Garweg valgte å fortsette undergrunnstilværelsen etter RAFs oppløsning i 1998, må man anta ligger i utsiktene til langvarige fengselsstraffer. Kanskje hadde de også gjort seg bekvem med tilværelsen i undergrunnen. I en RAF-erklæring fra 1996, en av de aller siste før oppløsningen i 1998, kan man se at det går mot slutten. Samtidig heter det at de gjenværende «..hverken kan eller vil oppløse seg i luften». Teksten kan godt være forfattet av de tre. Schlosser spør seg om de allerede da så for seg en tilværelse som en slags «historiens udøde, i all evighet dømt til et liv som fantomer». For å livnære seg startet de en karriere som vinningsforbrytere. Den har vart i 20 år nå. Om den fortsetter, og om de tre noensinne vil tre fram i lyset før de går fra udøde til døde, er det umulig å si noe om.

Ved ranet i 2016 var de tre gjerningspersonene utstyrt med pistoler, automatgevær og en panserrakettkaster. Våpnene var av gammelt merke, og stammer høyst sannsynlig fra uoppdagede våpendepoter RAF etablerte på 70- og 80-tallet. Fluktbilen var kjøpt hos en bruktbilhandler, hadde falske skilter og ble sprengt i lufta ikke langt unna gjerningsstedet. «Helt etter gangsterhåndboken», sier Patrizias pappa. Politiet har ellers indikasjoner på at trioen oppholder seg i utlandet, og kun kommer inn i Tyskland når ranene skal utføres. Sporene peker både mot Nederland og Italia. Det er også teorier om at trioen kan dra veksler på gamle kontakter i palestinske PFLP eller RAFs tidligere europeiske søsterorganisasjoner («Action Directe» i Frankrike, «Brigate Rosse» i Italia), og at man i det turbulente året etter murens fall (1989-90) kan ha fått hjelp av tidligere STASI-agenter til å skaffe seg identifikasjonspapirer av høy kvalitet. Mer enn indiser er ikke dette, noen gjennombrudd i etterforskningen har de ikke resultert i.

RAF levde i en verden av vanviddsforestillinger. I utgangspunktet var ideologien ikke så veldig ulik det den øvrige flora av 70-tallets venstreekstreme partier og grupper bygde på. Spranget fra husokkupasjoner, blokader og gatekamper til bankran, sprengningsaksjoner og kyniske drap på sakesløse mennesker var likevel gigantisk. På sin reise inn i de venstreekstreme subkulturene treffer Schlosser på veteraner fra 70- og 80-tallet som ennå i dag fastholder at «anslagene var riktige». Det er ikke usannsynlig at disse miljøene også ville kunne være beredt til å understøtte Klettes, Staubs og Garwegs liv i undergrunnen. Det effektive «tiekartellet» blant tidligere og nåværende RAFsympatisører gjør det umulig å vite om slik kontakt eksisterer. Risikoen tatt i betraktning, er det heller lite sannsynlig.

Den tyske stats rett til å forsvare seg mot 70- og 80-tallets RAF-terror kan ingen stille spørsmål ved. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved metodene som ble benyttet. Særlig kan det rettes kritikk mot de nye bestemmelsene om «sympatihandlinger» som kom inn i straffeloven i 1974 og 1978 (§§ 129 og 138), og som langt på vei kriminaliserte ordinær politisk virksomhet på den radikale venstresiden. Den tidligere direktøren for det føderale «Verfassungsscutz» Günther Nollau beskrev disse bestemmelsene allerede i 1977 som uforenlig med moderne strafferett, men det varte helt til 2002 før de ble opphevet.

Straffeforfølgelsene som fulgte i kjølvannet av de nye paragrafene bidro til styrking av paranoiaen i de venstreekstreme miljøene og til forskansninger i subkulturer som har holdt seg i live helt til i dag. Muligens kan det også ha bidratt til en unødig forlengelse av hele RAF-æraen. Det moderne Tyskland har vært god til å gjennomføre kritiske selvoppgjør, den omfattende bearbeidingen av nazitidens ugjerninger er det fremste eksemplet. I en væpnet aksjon 14. mai 1970 ble Andreas Baader presset fri fra sin daværende fengselssoning. Det regnes som RAFs grunnleggelsesdato. For det offisielle Tyskland kan vårens 50-årsdag være en god anledning til å løfte fram spørsmål som tidligere ikke har fått den oppmerksomhet de burde ha fått. Man får anta at Daniela, Ernst Volker og Burkard følger med på hva som skjer.

 

1968 og den tyske venstreterrorismens begynnelse

Hvis man med 68-bevegelsen primært forstår «studentbevegelsen», altså den politiske (venstre-)radikaliseringen av studentene som oppsto med voldsom kraft overalt i Vest-Europa, i USA og Latin-Amerika på 60-tallet, kan det være vel så presist å beskrive den som «67-bevegelsen». I Tyskland setter f.eks. mange studentopprørets startpunkt til 1967, nærmere bestemt til opptøyene i etterkant av mordet på studenten Benno Ohnesorg i Berlin 2. juni 1967 (under demonstrasjoner mot sjahen av Irans statsbesøk til Berlin). I en rekke andre land hadde demonstrasjone mot Vietnamkrigen utløst mobilisering i studentmassene før året 1968. At studentopprøret ble til et 68-opprør skyldes nok i all hovedsak at «Paris 1968» fikk patent på orginalen.

Hva som skjedde mellom 1967 og 1970, og hvordan og hvorfor det tyske studentopprøret også avfødte venstreterrorismen i form av RAF, 2.-junibevegelsen, Revolutionäre Zellen (Frankfurt) m.fl. er det skrevet metervis med litteratur om. En av de mest anerkjente RAF-historikerne, Wolfgang Kraushaar skriver i sin nylig utgitte bok, „Die blinden Flecken der RAF“: «Zusammenfassend lässt sich also festhalten, dass bereits auf dem Höhepunkt der 68er-Bewegung Linien erkennbar sind, die in der Untergrund erster konspirativ operierenden terroristischer Gruppierungen führten. Diese Linien repräsentieren jedoch nicht die 68er-Bewegung in ihrer Gesamtheit ..».

Inspirasjonskilder var først og fremst geriljabevegelsene i Latin-Amerika, som skulle transformeres til bygeriljaer i metropolene med en tilpasset versjon av Che Guevaras Fokus-teori som basis. Sannsynligvis må man gå enda lenger tilbake for å finne de opprinnelige kildene, til den franskinspirerte Situasjonistiske Internasjonalen og til avleggeren «Subversive Aktion» i München på begynnelsen av 60-tallet. De tydeligste eksponentene var studentlederne Rudi Dutschke (foto), Bernd Rabehl og Hans-Jürgen Krahl, og Dieter Kunzelmann m/kumpaner i «Kommune 1». Sistnevnte var allerede våren 1969 i gang med å planlegge «Tupamaros West-Berlin», først med våpentrening i Jordanørkenen sommeren samme år, siden med at en betydelig gjeng rundt Kunzelmann reelt organiserte seg som undergrunnsbevegelse høsten 1969. Denne mer anarkistisk pregede grenen av den tyske venstrebevegelsen skle senere over i «2. Juni-bevegelsen».

På samme tid forsøkte Kunzelmanns rival, advoktaten Horst Mahler, å samle troppene bak det som et knapt år senere skulle bli til RAF. Han dro til Italia for å hente Ennslin og Baader tilbake til Berlin, og til London for å rekruttere Dutschke, Han avslo, kanskje på grunn av helseskadene etter attentatet våren 1968, kanskje av hensyn til familien (hans «borgelige» familieliv var et unntak blant 68-bevegelsens lederskikkelser), kanskje fordi han var kommet på bedre tanker. At dannelsen av RAF skjedde akkurat i mai 1970 (med den berømte «befrielsen» av Baader i Dahlem) kan godt beskrives som tilfeldig, at den tyske 68-bevegelsens mest ekstreme strømninger skulle avføde en væpnet terroristisk undergrunnsbevegelse kan derimot ikke anses som tilfeldig.

 

Hans Peters/Anefo (Nationaal Archief), CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons

Rote Armee Fraktion (RAF) og kvinnene

«Skyt først på kvinnene!», uttalte en intern kilde i den tyske antiterrorstyrken GSG 9 på begynnelsen av 70-tallet. Sitatet er hentet fra Wolfgang Kraushaars bok «Die blinden Flecken der RAF», som har mottatt en rekke strålende kritikker siden den utkom sist sommer. Kraushaar er en av de absolutt største kjennerne av den venstreterroristiske gruppen Rote Armee Fraktion (RAF) og av 70-tallets tyske venstreekstremisme. Jeg innrømmer blankt at jeg har nerdens fascinasjon for fenomenet. Fascinasjonen er kombinert med hoderystende avsky for absolutt alt det bevegelsen(e) ellers sto for.

En av svært mange interessante sider ved RAF-historien (1970-1998) og RAF-mythoset som Kraushaar tar for seg er «RAF og kvinnene.» Til forskjell fra alle andre kjente venstre- og høyreterroristiske grupperinger var kvinnene ikke kun tallmessig i flertall blant RAFs medlemmer (ca. 60% iflg. Kraushaars kilder). De hadde også de viktigste lederposisjonene over tid, var tøffere og mer kyniske med våpnene enn mennene, beholdt nervene i vanskelige situasjoner, var hardere og mer besluttsomme enn sine medsammensvorne av det motsatte kjønn. Blant de fem viktigste kvinnelige nøkkelfigurene peker Kraushaar på Ulrike Meihof (overmoralisten over alle og forfatter av RAFs første programmatiske skrift, «Das Konzept Stadtguerilla»), Gudrunn Ennslin (den kjølige strategen med Baader som «loverboy»), Brigitte Mohnhaupt (lederen av 2-generasjon RAF), Ingrid Siepmann (primærkontakt til palestinske PFLP og forbindelsesoffiser i Jordanørkenen) og Inge Viett (sprengte seg selv to ganger ut av fengselet og skjøt en fransk politimann til døde under flukt på motorsykkel i Paris’ gater før hun dukket under i DDR på 80-tallet).

Kraushaar finner flere fellestrekk ved RAF-kvinnene: 1) De hadde overveiende borgerlig familiebakgrunn, 2) De hadde et utdanningsnivå langt over gjennomsnittet, 3) De hadde hovedsaklig en lutheransk sosialisasjon og 4) De utpreget seg med det Kraushaar omtaler som en «karitativ grunninstilling». Flere av de mest profilerte (herunder Meinhof, Ennslin og Siepmann) forlot likevel sine egne små barn til fordel for den revolusjonære kampen i undergrunnen. Det ville undergrunnslivet var også innhyllet i en aura av «sex and crime», noe ikke minst boulevardpressen elsket å gasse seg i: «Erst wird geliebt, dann geschossen!» (Bild Zeitung 15. februar 1971). Kraushaar viser også til kilder fra livet i terroristenes dekkleligheter om at kvinnene ofte måtte «bygge opp» de slappe mennene med sex for å gjøre dem kampklare (!).

Det er kanskje ikke så rart at mange av disse historiene, på nytt og på nytt, har gitt grunnlag for mytologisering og romantisering. Noen har også gjort poeng av at RAF ikke sto for en terrorstrategi som innebar masseangrep på uskyldige (ala vår tids IS-aksjoner), men de nølte på den andre siden ikke med å gjennomføre kaldblodige mord på en uskyldig ung soldat eller politimann dersom disse sto i veien for aksjonene som skulle gjennomføres. En må aldri glemme at banden – kvinner som menn – i sitt moralske amokløp tråkket på alt av kulturelle og samfunnsmessige tabuer – i «det godes» navn. Sluttresultatet var mer enn 50 døde, uskyldige familiers ødelagte liv og et lammet samfunnsklima over mer enn 10-år. RAF-bibliografien rommer hundretalls (kanskje tusentalls) titler. Wolfgang Kraushaar har skrevet en av de beste til nå. Det blir nok ikke den siste

«Den tyske høst» – 40 år siden bortføringen av Hanns Martin Schleyer.

I dag, 5. september, er det 40 år siden RAF (Rote Armee Fraktion) i et kommandoraid i Köln bortførte arbeidsgiverpresident Hanns Martin Schleyer. På bakken lå Schleyers sjåfør og tre sikkerhetsvakter døde, kaldblodig myrdet av RAF-kommandoen. «Den tyske høst» var innledet. Den fikk sin slutt seks uker senere med selvmordet til RAF-grunnleggerne Baader, Ennslin og Raspes i Stammheimfengselet, og funnet av den døde Schleyer i et koffertrom i Belgia. I mellomtiden hadde en hel verden holdt pusten gjennom det 5 dager lange dramaet rundt kapringen og stormingen av passasjerflyet Landshut. Hendelsene er de mest dramatiske – og traumatiske – i hele den tyske etterkrigshistorien.

RAF fortsatte sine myrderier i ytterligere 21 år; 34 mennesker døde som følge av RAFs terroraksjoner, i tillegg ca. 20 fra egne rekker. Litteraturen om fenomenet er gigantisk (jeg har selv en knapp halvmeter), og senest for noen uker siden utkom det en ny bok med nye perspektiver på RAF, Wolfgang Kraushaar: «Die blinden Flecken der RAF». Alle RAF-terrorister som fortsatt er i live er nå på frifot, etter 20-25 år i fengsel. Mange av dem har selv i dag problemer med å ta forbeholdløst avstand fra sine tidligere handlinger, og fortsatt hersker det et «tiekartell» blant hoveddelen av dem som gjør oppklaring av flere av mordene umulig. Tre-fire av hovedskikkelsene fra den såkalte 3. generasjon ble aldri sporet opp, og har nå i 20-25 år levd under jorden.

En sentral del av RAF-propagandaen var at fangene i Stammheim hadde blitt myrdet at statsmakten. Historien om «mordene» i Stammheim var en del av et myteunivers som RAF konstruerte, og fant det nyttig å pleie og videreutvikle. Legenden om mordene bidro til at en liten understøtterscene kunne opprettholdes og videre rekruttering sikres. Den tyske venstrefløyen, inkl. hoveddelen av ytre venstre, vendte senest høsten 1977 ryggen til den politisk og moralsk bankerotte gruppen.  Gruppen løste seg opp i 1998. En må i dag inn i aller mest bortgjemte og eksentriske submiljøer for å finne noen som understøtter myten om statlige mordhandlinger.

En av dem som har tatt et fundamentalt oppgjør er Peter-Jürgen Boock, en av de delaktige i raidet for 40 år siden. Han ble intervjuet over 9 sider i Der Spiegel i forrige uke, til dels med nye detaljer fra hendelsene i september/oktober 1977, om undergrunnslivet i RAF-cellene med psykoterror, gruppeinkvisisjon og newspeak – og om skammen og forakten han i dag kjenner over egen forblindelse og kaldblodighet.

 

Ulrike Meinhof og den borgerlige bohemen

Fascinerende å bli minnet om det nære forholdet mellom maktelitene i de tyske liberale mediene og RAFs senere sjefsterrorist Ulrike Meinhof. Nå har det dukket opp en bunke brev i Der Spiegels arkiver (nr. 19/2017, papirversjonen) som dokumenterer den nære relasjonen mellom Der Spiegels legendariske sjefsredaktør Rufolf Augstein og Meinhof. At Meinhof før dannelsen av RAF i mai 1970 hadde hatt en posisjon som fetert avis- og fjernsynsjournalist er ingen nyhet. De spesielt interesserte vil også vite at hun helt frem til bruddet med Konkret-grunnleggeren Klaus Reiner Röhl i 1968, pleide nær omgang med den venstreliberale bohemen av journalister og publisister i Hamburg, der skribenter og redaktører fra bl.a. Der Spiegel, Die Zeit, Stern og Meinhofs eget «Konkret» frekventerte.

Nå viser det seg at hun gjennom hele 60-tallet hadde en løpende brevveksling med Augstein, i fortrolig du-form og med visshet om gjensidig interesse og beredskap til finansiering hvis det knep på. Boten på 600 DM som Meinhof i 1966 ble idømt av Amtsgericht München for å ha fornærmet Franz Josef Strauss, var det Der Spiegel som betalte. Siste brev mottok Augstein kort tid etter at Meinhof, Baader, Ennslin & co hadde gått under jorden i 1970, vedlagt en tekst for publisering med tittelen «Den bewaffneten Widerstand organisieren – Die Klassenkämpfe entfalten – Die Rote Armee aufbauen». Som honorar foreslo hun 2000 Dollar! Manuskriptet ble ikke trykket, og honoraret ikke utbetalt. Om oppfordringen om tilsending av «Rothändle»-sigaretter, vitamintabletter, sjokolade m/nøtter, bøker, aviser og penger» til kameratene i fengsel ble fulgt, vites ikke.

Nye kilder av dette slag dukker opp med jevne mellomrom. Tyske medier – og særlig de som var tettest på «den gang da», som Der Spiegel og Die Zeit – synes å ha en umettelig trang til å kaste seg over kilder som på nytt belyser de tidlige RAF-skikkelsene som ungdommer, i pre-RAF-fasen osv. Før dette var det en bunke stipendsøknader fra unge Meinhof, Ennslin, Mahler m.fl. som Die Zeit hadde fått kloa i. Ellers kan det være fruktbart å tolke skikkelser som Meinhof (og i for seg hele den fanatiske venstreekstremismen i Tyskland på 70-tallet) på grunnlag av tysk idealisme (og evt. romantikk) som slår om i perversjon og galskap. En skikkelse som har studert denne «tyske furore» som tradisjon (knyttet den til anti-semittisme, de marsjerende studentene i 1933 m.v) er den ikke helt ukontroversielle historikeren Götz Aly.

Det eksistensielle, intensiteten, galskapen, seksualiteten – alt dette var bestanddeler i heksebrygget RAF ble bygget opp av: ”Åh, et sverdhugg, en kule som treffer målet, må være mindre verdt enn det jeg kjenner når jeg tenker på nærheten til deg“ (Gudrun Ennslin i et brev fra cella til loverboy Baader i august 1968). Røkte som skorsteiner gjorde forøvrig hele bunten, kombinert med svart kaffe – og mens de fortsatt var på frifot, ofte kombinert med speed. Det var en oppgearet og nærmest ekstatisk galskap i det de holdt på med, der de satt i sine timesvise «politiske» og taktiske diskusjoner i et etterhvert nærmest ubegripelig stammespråk. Den som vaklet måtte bearbeides inntil den «indre klassefienden» var demonutdrevet.

Horst Mahler – fra RAF-grunnlegger til nynazist

Horst Mahler har i en alder av 81 igjen gått under jorden. Han var en gang Gudrunn Ennslins og Andreas Baaders advokat, senere en av Rote Arme Fraktions (RAF) grunnleggere: fra prominent forsvarsadvokat i Berlin til våpentrening i Jordanørkenen og fengselsopphold det meste av 70-tallet. Så maoistiske KPD, De Grønne, liberale FDP og til slutt høyreekstreme NPD. Etterhvert ble hans anti-semittisme og hans historierevisjonisme selv for mye for NPD. På begynnelsen av 2000-tallet ble han dømt til flere års fengsel for Holocaustfornektelse og mord- og voldstrusler; advokatlisensen (som Gerhard Schröder, i rollen som ung advokat, hadde hjulpet ham med å få tilbake!) ble også fradømt ham.

Mahlers visjon for det tyske samfunnet, utledet gjennom en særegen lesning av Hegels filosofi, er det rene «Volksgemeinschaft» (folkefellesskapet), hvor «das Volk» kan leve forsont og i samsvar med en intakt opprinnelighet, renheten som arbeiderklassens frigjøringsprosjekt ikke lyktes med å realisere må i stedet fullendes av «das Volk». Allehånde ikke-germanere, men særlig jødene står i veien for dette. Mahler skulle etter frigang som følge av sykdom møte opp til soning av sin reststraff i forrige uke. Nå har han via en YouTube-video meddelt at han igjen har «taucht unter», og vil søke politisk asyl i «en suveren stat». Hvor da, kan man spørre seg – i gamle dager hadde man Stroessners Paraguay eller Vorsters Sør-Afrika, men i dag? En bisarr historie.

Ulrike Meinhof – kunne hun blitt en annen?

«Hun var ensom, en nonne uten kloster, jeg hadde vondt av henne», skrev Hans Magnus Enzensberger i sin biografi om Ulrike Meinhof. Førti år etter selvmordet i Stammheimfengselet har en hittil ukjent tekst journalisten og den senere RAF-terroristen skrev i 1962 dukket opp. Det er en slags samtidsdiagnose av Vest-Tyskland anno 1962, og handler om hvorfor Meinhof, tross alt, ønsker å bli gammel i BRD. Teksten er publisert i denne ukens utgave av der Spiegel.

Meinhof var i 1962 en ung og fremadstormende sjefsredaktør i det Hamburgbaserte ukemagasinet «Konkret», et hovedorgan for datidens vesttyske venstreintellektuelle opposisjon. Meinhof var magasinets stjerne, en kompromissløs journalist med glitrende penn i konstant avsløringsmodus. Hun fikk berømtheter som Enzensberger, Simone de Beauvoir og Pablo Neruda til å skrive for seg. Meinhof var sterkt preget av sin protestantiske oppvekst, og hun hadde allerede fra slutten av 50-talet vært medlem av det da forbudte tyske kommunistpartiet (KPD). Utover 60-tallet ble hun også en fetert og fryktet TV-journalist, med oppdrag bl.a. for det riksdekkende ZDF. I 1969 traff hun brannstifteren og den senere RAF-kumpanen Gudrunn Ennslin i hennes fengselcelle, året etter gikk de sammen under jorden. Rote Armee Fraktion (RAF) var en realitet.

Mange har senere undret seg over hvordan forkjemperen for barnehjemsbarn, arbeiderkvinner og Vietnams napalmofre senere kunne ende opp med å beskrive den vanlige politimann som «..et svin i uniform, … som man selvsagt kan skyte på». Når man nå leser den oppdagede teksten fra 1962 – og med kunnskapen om hva som senere skjedde i bunn – overrasker det kanskje ikke så mye. Stilen er suveren og elegant, men den senere så utpregede hardheten og kompromissløsheten slår tydelig gjennom. Man kan også avlese det selvrettferdige og moraliserende preget i hennes stil, et trekk som senere skulle bli brakt ut i den totale perversjon i pamflettskriveriene i Berlins dekkleligheter (1970-72) og i Stammheimfengselets spesialinnrettede fengselsceller.

Kunne hun unngått sin skjebne, eller var hun dømt til å følge den veien hun valgte? Slik kan man spørre hvis man er i det kontrafaktiske modus. Jeg har ikke noe opplagt svar. Der Spiegel avslutter sin kommentar slik: «Mye av det Meinhof den gang ønsket seg, et bedre land, et annet Tyskland er i dag oppfylt». Hun ville i år vært 81 år.