Rudolf Augstein

STRAUSS MOT AUGSTEIN – «SPIEGELAFFÆREN» 1962

Den tyskspråklige TV-kanalen «3SAT» sendte i høst en høyinteressant dramatisering av den såkalte «Spiegel-affæren» i oktober 1962: Forsvarsminister Franz Josef Strauss iscenesetter ransaking av Der Spiegels redaksjonslokaler og fengsling av sjefsredaktør Rudolf Augstein og andre redaksjonelle medarbeidere med anklage om «høyforræderi». Bakgrunnen var en artikkel som avslørte Forbundsrepublikkens svake forsvarsevne, og tydeliggjorde Strauss’ ambisjoner om tysk atomopprustning og førsteslagskraft. I bakgrunnen truer Kubakrisen.

Det rettslige grunnlaget for aksjonene viste seg senere å være komplett uten hold. Protestene var massive, Strauss måtte gå og Der Spiegels opplag steg inn i himmelen. Blant historikerne er det i dag bred enighet om at Strauss’ mislykkede aksjon var en av de viktigste vendepunktene i det halvautoritære etterkrigs-Tysklands overgang til et fullverdig konstitusjonelt demokrati, med respekt for pressefriheten og uavhengige domstoler. Sjefsredaktør Augstein ble vel senere en av de fremste og mest kompromissløse forsvarerne av disse verdiene i det moderne Tyskland – og også en skikkelse med sterk symbolkraft i kraft av egen person – inntil han døde på begynnelsen av 2000-tallet.

Statsmaktens juridiske frontskikkelse i Spiegel-aksjonen var forøvrig den unge statsadvokat Siegfried Buback. Han ble senere tysk Generalbundesanwalt (riksadvokat), som i 1977 fikk et tragisk endelikt som offer for RAFs kuler. Uavhengig av selve affæren er det i en film som dette umulig å ikke la seg fascinere av det tidlige 60-tallets tidsånd, av interiørene, bilene, skrivemaskinene, sekretærene, sigarene, drikkingen – og av affærene på si.

Reklamer

Ulrike Meinhof og den borgerlige bohemen

Fascinerende å bli minnet om det nære forholdet mellom maktelitene i de tyske liberale mediene og RAFs senere sjefsterrorist Ulrike Meinhof. Nå har det dukket opp en bunke brev i Der Spiegels arkiver (nr. 19/2017, papirversjonen) som dokumenterer den nære relasjonen mellom Der Spiegels legendariske sjefsredaktør Rufolf Augstein og Meinhof. At Meinhof før dannelsen av RAF i mai 1970 hadde hatt en posisjon som fetert avis- og fjernsynsjournalist er ingen nyhet. De spesielt interesserte vil også vite at hun helt frem til bruddet med Konkret-grunnleggeren Klaus Reiner Röhl i 1968, pleide nær omgang med den venstreliberale bohemen av journalister og publisister i Hamburg, der skribenter og redaktører fra bl.a. Der Spiegel, Die Zeit, Stern og Meinhofs eget «Konkret» frekventerte.

Nå viser det seg at hun gjennom hele 60-tallet hadde en løpende brevveksling med Augstein, i fortrolig du-form og med visshet om gjensidig interesse og beredskap til finansiering hvis det knep på. Boten på 600 DM som Meinhof i 1966 ble idømt av Amtsgericht München for å ha fornærmet Franz Josef Strauss, var det Der Spiegel som betalte. Siste brev mottok Augstein kort tid etter at Meinhof, Baader, Ennslin & co hadde gått under jorden i 1970, vedlagt en tekst for publisering med tittelen «Den bewaffneten Widerstand organisieren – Die Klassenkämpfe entfalten – Die Rote Armee aufbauen». Som honorar foreslo hun 2000 Dollar! Manuskriptet ble ikke trykket, og honoraret ikke utbetalt. Om oppfordringen om tilsending av «Rothändle»-sigaretter, vitamintabletter, sjokolade m/nøtter, bøker, aviser og penger» til kameratene i fengsel ble fulgt, vites ikke.

Nye kilder av dette slag dukker opp med jevne mellomrom. Tyske medier – og særlig de som var tettest på «den gang da», som Der Spiegel og Die Zeit – synes å ha en umettelig trang til å kaste seg over kilder som på nytt belyser de tidlige RAF-skikkelsene som ungdommer, i pre-RAF-fasen osv. Før dette var det en bunke stipendsøknader fra unge Meinhof, Ennslin, Mahler m.fl. som Die Zeit hadde fått kloa i. Ellers kan det være fruktbart å tolke skikkelser som Meinhof (og i for seg hele den fanatiske venstreekstremismen i Tyskland på 70-tallet) på grunnlag av tysk idealisme (og evt. romantikk) som slår om i perversjon og galskap. En skikkelse som har studert denne «tyske furore» som tradisjon (knyttet den til anti-semittisme, de marsjerende studentene i 1933 m.v) er den ikke helt ukontroversielle historikeren Götz Aly.

Det eksistensielle, intensiteten, galskapen, seksualiteten – alt dette var bestanddeler i heksebrygget RAF ble bygget opp av: ”Åh, et sverdhugg, en kule som treffer målet, må være mindre verdt enn det jeg kjenner når jeg tenker på nærheten til deg“ (Gudrun Ennslin i et brev fra cella til loverboy Baader i august 1968). Røkte som skorsteiner gjorde forøvrig hele bunten, kombinert med svart kaffe – og mens de fortsatt var på frifot, ofte kombinert med speed. Det var en oppgearet og nærmest ekstatisk galskap i det de holdt på med, der de satt i sine timesvise «politiske» og taktiske diskusjoner i et etterhvert nærmest ubegripelig stammespråk. Den som vaklet måtte bearbeides inntil den «indre klassefienden» var demonutdrevet.