Publisert i Klassekampen 29. august 2020
Agder lagmannsrett frifant tidligere i sommer den nynazistiske organisasjonen Nordisk
motstandsbevegelse i saken om heising av naziflagg foran det tidligere
Gestapohovedkvarteret i Kristiansand. Dommen stadfestet en rettsforståelse der
domfellelse etter straffelovens § 185, «rasismeparagrafen», vanskelig kan skje i andre tilfeller enn der
person x har krenket person y. Det er en snever fortolkning av en allerede snever
paragraf, men den gjenspeiler også en holdning som i Norge synes å være dominerende
blant både mediefolk og intellektuelle, og like mye på høyre som på venstre side:
Ytringsfriheten er et gode som bør ha absolutt vern, og muligheten for rettslige
innskrenkninger, i den grad de er nødvendige, bør være svært begrenset.
Begrunnelsene er en blanding av prinsipielle, funksjonelle og idealistiske: Ytringsfriheten
er et gode i seg selv, rettslige forbud mot ekstremisme fungerer ikke, ting vi ikke liker å
høre, bør møtes med fakta og argumenter.
Posisjonen er forståelig, men har også noe forterpet over seg. I sin mest absolutte form
umuliggjør den alle alternative avveininger av hensynene til frihet og
minoritetsbeskyttelse. Med sitt individualiserende perspektiv stenger den også ute
diskusjonen om demokratienes rett på selvbeskyttelse. Fremfor alt synes interessen for
erfaringer utenfor den norske settingen å være begrenset.
I Klassekampen 27. august bedyrer politijurist Kai Spurkeland ved Oslo politidistrikt
voldsmaktens plikt til å beskytte «den grunnlovsfestede retten det er å la koranen brenne
helt ut». Politiet må selvsagt forholde seg til (det de mener er) norsk rett, men samtidig
resulterer denne ensidige insisteringen på at også rasistiske hatbudskap og
deportasjonstrusler må forstås som politiske ytringer med absolutt rett på beskyttelse, i at
alle alternative perspektiver lukkes ute. Avveiningen mellom frihetsrettigheter og
minoriteters rett på beskyttelse mot alvorlige krenkelser av menneskeverdet er krevende
for alle konstitusjonelle demokratier. Men hvem har sagt at den norske
grensedragningen gir det endelige og definitive svar?
En sammenligning: Den tyske grunnloven av 1949 gir en meget tung beskyttelse av
ytrings- og organisasjonsfriheten, religions- og demonstrasjonsfriheten. Tyskland har
også en føderal forfatningsdomstol med vide fullmakter som strengt vokter disse
rettighetene. Men samme grunnlov hjemler også for det en kan beskrive som
«demokratiets selvbeskyttelse», og for forsvaret av de grunnleggende verdiene som
demokratiet er fundert i. Grunnlovens aller første setning lyder: «Die Würde des
Menschen ist unantastbar» – «menneskets verdighet er urørbar».
Den norske «rasismeparagrafen», har sin parallell i den tyske straffelovens § 130,
paragrafen om hets mot folkegrupper. Den omfattende paragrafen regulerer en rekke
forhold, herunder:
«Oppfordring til hat, volds- og vilkårshandlinger mot nasjonale, etniske, religiøse
grupper».
«Angrep på menneskeverdet til personer tilhørende bestemte deler av befolkningen
gjennom sjikane, forakt og ærekrenkelser».
«Støtte til, fortielse eller bagatellisering av det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet
på en måte som krenker ofrenes verdighet».
Bestemmelsene i § 130 har vært prøvd i en rekke dommer, herunder en avklarende
prøving av demonstrasjons- og forsamlingsretten opp mot § 130, gjennom en dom i
forfatningsdomstolen i 2009 etter en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD
mot forbud av en minnemarsj for Rudolf Hess. Forfatningsdomstolen uttalte at
«forfatningen ikke gir grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreekstremt
tankegods», men viste samtidig til den særlige betydningen det nazistiske regimet har
hatt for tysk historie, og at forbud kan rettferdiggjøres i særlig alvorlige tilfeller. Liberale
Süddeutsche Zeitung (18.11.2009) kommenterte dommen slik: «Grunnlovens
frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten.
Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å håne minnet om dem som grunnloven skal
beskytte.»
Også postinger i sosiale medier er blitt dømt: En mann publiserte et foto av Hitler
ledsaget av: «Drittsyrerpakk, slakt bare svina ned, slik forsvinner skattepengene våre, og
vi må selv betale for skolematen til barna våre.» En annen publiserte et foto av en
Bundeswehrsoldat med et maskingevær, kommentert med: «Den raskeste tyske
asylbehandling avslår 1400 søknader i minuttet.» Begge ble idømt bot for brudd på
bestemmelsen om «Volksverhetzung».
I ingen av de tre dommene var det et krav at hetsen måtte rettes mot konkrete personer.
En viktig premiss for at §130 skal kunne komme til anvendelse, er at de forbudte
handlingene skjer «på en måte som er egnet til å forstyrre den offentlige fred», det vil si
at samfunnet blir hisset opp av trusler, vold og hat mellom ulike befolkningsgrupper. Den
juridiske fagportalen «Anwalt.org» har skrevet at «sterkt hatefulle kommentarer til
syvende og sist kan ende i terrorhandlinger» og at «(menings-)friheten stopper, der
andres frihet innskrenkes».
Kontrasten mellom dette og en annen uttalelse fra nevnte politiadvokat i Klassekampen
27. august – «vi skal være blinde for innholdet i budskapet og beskytte alle som vil holde
en politisk markering» – er åpenbar.
Med hjemmel i grunnlovens § 9, og i samsvar med «Lov om organisasjoner», kan
Tysklands innenriksminister eller øverste delstatsmyndighet iverksette forbud mot
politiske organisasjoner hvis «mål og gjerninger er i strid med straffeloven eller retter seg
mot den forfatningsmessige ordning eller mot ideene om mellomfolkelig forståelse». Fra
1992 til i dag er det vedtatt forbud mot 44 høyreekstremistiske/neonazistiske, 13
islamistiske og 1 venstreekstremistisk organisasjon. Et fellestrekk er ikke kun
programmessig neonazisme, men også tydelig vilje til å utøve volds- og terrorhandlinger
mot mennesker og eiendommer.
Så kan man diskutere om grensene som er trukket i tysk lovgivning og rettspraksis, ville
være den riktige også hos oss. Ikke minst den spesielle historiske konteksten, naziarven,
kan gjøre det forklarlig at ekstremistiske angrep på demokratiet vurderes annerledes i
Tyskland enn hos oss. Det tyske eksemplet viser imidlertid at det fins ulike juridiske
innfallsvinkler til håndteringen av menneskefiendtlige og samfunnstruende bevegelser
også innen rammen av konstitusjonelle demokratier. Det er i alle fall rimelig sikkert at
Sians varslede hatorgie i Oslo i dag ville kunne blitt stoppet dersom en lovgivning og
rettspraksis av tysk type hadde vært gjeldende i Norge. En organisasjon som Nordisk
motstandsbevegelse ville etter alle solemerker vært forbudt.
(Små justeringer i versjonen som sto på trykk i KK er foretatt)
Tysktime 