Den tyske pasifismens krise

Publisert i Klassekampen 7. april 2022

Har det tyske venstrepartiet Die Linke fortsatt noen eksistensberettigelse? Dette spørsmålet stilles i en bredt anlagt dokumentar som nylig ble publisert i Die Tageszeitung (Taz), den tyske venstresidens egen dagsavis.

Spørsmålet er utløst av en rekke høyst problematiske utsagn om Ukraina-krigen på alle plan i partiet. Riktignok har partiets lederduo, Janine Wissler og Susanne Hennig-Wellsow, vært mer enn tydelige i sin fordømmelse av angrepet på Ukraina («forbrytersk angrepskrig»). Det hjelper lite når både høyprofilerte skikkelser som den konstant kamplystne Sarah Wagenknecht og Sevim Dagdelen (Die Linkes hovedtalskvinne i Forbundsdagens utenrikskomite) og allehånde politikere på kommune- og delstatsnivå gjør alt de kan for å underminere lederduoens politikk.

Posisjonene varierer fra Putin-apologi via klassiske skyldtilskrivninger («Nato ekspansjon østover» og så videre) til allment uttrykt pasifisme. Wagenknecht-fløyens politikk ytrer seg som et generalangrep på regjeringspartienes (SPD, De Grønne og FDP) og opposisjonspartiet CDU/CSUs hovedlinje i Ukrainapolitikken: «Kritikkløs overtagelse av politikken USA har bedrevet de siste år, som i avgjørende grad må bære ansvaret for situasjonen som har oppstått», slik det heter i en erklæring undertegnet av syv av Die Linkes medlemmer i Forbundsdagen. Omtrent slik lyder det også fra høyreekstreme AfD eller fra DKP, Tysklands pendant til vårt eget NKP.

På den annen side har Gregor Gysi, en moderat lederskikkelse i partiet gjennom en årrekke, beskyldt de syv underskriverne for «fullstendig emsosjonsløshet» overfor ofrene for angrepskrigen.

Die Linke har mye av sin identitet knyttet til 1980-tallets fredsbevegelse. I egen selvforståelse er partiet enerådende i rollen som Tysklands antikrigsparti. Nevnte Dagdelen omtalte det slik i kjølvannet av Die Linkes bitre valgnederlag i delstaten Saarland: «Å hugge øksen i Die Linkes fredspolitikk betyr veien inn i avgrunnen og intet oppbrudd».

Problemet med Die Linkes versjon av pasifismen er imidlertid er at den kobles sammen med et kraftig nei til både våpenleveranser til Ukrainas motstandskamp og til Vestens økonomiske sanksjonspolitikk. (Vest-)Tyskland har en lang tradisjon for fredspolitikk helt tilbake til Willy Brandts østpolitikk, og videre gjennom 1980-tallets massemobilisering mot nukleær opprustning. Brandts politikk var imidlertid fundert i ideen om tilnærming gjennom dialog, og med statenes rett til suverenitet og selvbestemmelse som absolutt forutsetning, prinsipper som senere fikk sin forankring i Helsingforserklæringen (1975). Den senere fredsbevegelsen kunne på sin side hente mobiliseringskraft og legitimitet fra en bredt forankret frykt for en dødbringende atomkrig.

Die Linkes rolle som den mest konsekvente forvalteren av «arven fra 80-tallet» kan man gjerne la partiet få beholde. Når implikasjonene av denne «arven» i dagens politiske praksis blir paroler som «Soldater er mordere» og «Skap fred uten våpen», er det ikke kun et perspektiv helt hinsides den konkrete situasjonen der krigshandlingene pågår, men også ekstremt kynisk i forhold til ukrainernes desperate kamp for forsvar av sin frihet. I en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april beskriver Wolfgang Thierse – SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet – paroler som dette som «pasifisme for eget velbefinnende på bekostning av de andre».

Thierse skriver videre: «En historisk opplyst pasifisme erkjenner at det ikke finnes noen reell fred uten rett, at fred er en funksjon av rett, at fred kan kreve innsats av styrke mot urettsregimer. En realitetsorientert pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Ganske så selvsagt, vil mange si. Men når svaret på spørsmålet om Die Linkes Ukrainapolitikk fra skikkelser som Wagenknecht und Dagdelen, utover paroler som «fredsavtale nå», ikke blir noe annet enn at Tyskland må ta i mot flyktninger og bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen, forstår man berettigelsen av Thierses påminnelse. Die Tageszeitung beskriver dette som «i sin konsekvens intet annet enn oppfordringer til kapitulasjon».

Die Linkes ledelse, med moderate Susanne Hennig-Wellsow i spissen, satser nå alt på det kommende partilandsmøtet i juni i Erfurt. Det er også hovedstaden i delstaten Thüringen, hvor Die Linke gjennom flere år har ledet en rød-rød-grønn koalisjonsregjering med en fornuftig reformkurs. Det er maktposisjoner som dette som står på spill hvis ikke Die Linke endelig lykkes med å ta et generaloppgjør med skikkelser som Wagenknecht, Dagdelen og forbundsdagsmedlemmet Andrej Hunko (en tredje profilert «Putinversteher»). Hennig-Wellsows melding til landsmøtet er at hun ikke vil «tolerere eller tillate» noe som ligner på en «relativerende holdning» overfor «Russlands angrepskrig».

Det kan ende i brask og bram. Lykkes ikke Hennig-Wellsow og hennes allierte, kan vi se begynnelsen på slutten for Die Linke som parti med innflytelse på nasjonalt nivå i tysk politikk. Skriften står på veggen: I september ble de med et nødskrik reddet inn i Forbundsdagen, for noen uker siden kom de ikke over sperregrensen i den tidligere maktbasen Saarland, og i året som kommer står partiet foran svært krevende valgkamper i tre ulike delstater.

Et splittet og svekket parti med uklar profil på Ukraina-krisen, kan i beste fall hangle videre som nisjeparti i de østlige delstatene og kanskje i bystatene Berlin og Bremen, i verste fall ende opp som en betydningsløs politisk sekt.

Det er i utgangspunktet ingen grunn til å lykkeønske Die Linkes politiske undergang. Tysk politikk generelt og sentrum-venstrepartiene spesielt trenger et korrektiv til venstre i arbeids- og velferdspolitikken, i sosialpolitikken og i kampen mot ulikheten. Partiet har mange dyktige politikere, og har over lang tid demonstrert styringsdyktighet både på delstatsnivå og på kommunalt nivå. De arbeider dessuten godt og konstruktivt på EU-nivå i samarbeid med europeiske partnerpartier. Ved kommende valg vil de potensielt også kunne bli viktige for å skape nye politiske flertall for venstresiden.

Noen slik rolle kan man i dagens situasjon se langt etter. Die Linke må oppgi, eller moderere, sitt Nato-standpunkt, de må sprenge seg løs fra gamle trosforestillinger om Russland og de må entydig definere seg inn i familien av de europeiske demokratisk-sosialistiske partiene. Taz avslutter sin kommentar slik: «Verden har forandret seg. Die Linke må også gjøre det».

Tilbake til 50-tallet

En nylig utgitt bok av Sahra Wagenknecht – «Die Selbstgerechten» (de selvrettferdige) – har skapt mye oppsikt i Tyskland de siste dagene. Wagenknecht er vel den mest prominente politiske profilen det tyske venstrepartiet, «die Linke», har fostret. Den største konkurrenten vil nok i så henseende være hennes egen ektefelle, den tidligere SPD-lederen Oskar Lafontaine. Wagenknecht har lenge nytt respekt for sin dyktighet i hele det tyske politiske spekteret, men begynte for noen år siden en politisk vandring fra stram marxisme til nasjonalisme og populisme. Det har fremmedgjort henne ikke bare fra de mulige samarbeidspartnerne på sentrum-venstre side (De Grønne og SPD), men også fra eget parti. Uten basis i partiet er hun likevel ikke, og i helgen lyktes hun, til manges overraskelse, å bli nominert som nr. 1 på partiets Bundestagsliste i den vestlige delstaten Nordrhein-Westfalen.

Wagenknechts nye bok skulle etter planen først blitt lansert i kommende uke. En del eksemplarer kom imidlertid på avveie før lanseringen, og en rekke sitater fra boken begynte å sirkulere på nettet. I sin valgkamptale under nomineringsmøtet i NRW påsto Wagenknecht at sitatene var tatt ut av sin sammenheng, og at måten de ble kommentert på forvrengte innholdet i boken. Når Die Tageszeitungs (TAZ) Stefan Reinecke nå har fått lest hele boken, og skrevet en ordinær bokanmeldelse, er det interessant å konstatere at mye av det som har stått i forhåndsomtalene synes å stemme. https://taz.de/Neues-Buch-von-Sahra-Wagenknecht/!5764480/

I kortversjon synes Wagenknechts bilde av Tyskland å være et land som har blitt ødelagt av 68-generasjonen, av migrasjon og mangfoldstekning, av mindretallsrettigheter og identitetspolitikk, på bekostning av et kulturelt homogent og fullsysselsatt land med en nasjonalt styrt industriproduksjon som fundament. Tilbake til 50-årene med andre ord! Fiende nr. 1 er byenes «Lifestyle-venstre» og i særlig grad «de venstreliberale. Blant dem som får gjennomgå er «Fridays for future», «Black life matters», den store antirasistiske «Unteilbar»-bevegelsen og flere til. I tillegg kommer støtte til en tysk «Leitkultur» (et klassisk tema for ytre høyre), klager på at det er så «mange utenlandske navn» i statlige organer, i mediene osv og «forståelse for» det nasjonalistiske, autoritære polske PiS-partiet. Dertil tirader mot kvinnekvoter og «identitetspolitikk», og åpning mot virkelighetsforståelsen til de som demonstrerer mot myndighetenes coronapolitikk.

Det er selvsagt grunnløst å sette merkelappen «høyreekstrem» på hennes program. Likevel gjør preget av nasjonalsjåvinisme og kulturkonservatisme det ikke urimelig å peke på sammenfall med flere av høyrepopulististenes posisjoner, herunder også AfD.

Dyktige Wagenknecht har nok skrevet ut en god versjon av denne historien. Den som mener at dette er veien fram for Europa i årene som kommer, kan derfor sikkert se fram til å lese den. For den som ikke ønsker et mer kulturelt homogent Europa, som mener at mindretallsrettigheter er helt sentrale verdier i et konstitusjonelt demokrati og som ikke tror man kan løse 2020-tallets utfordringer med 1970-tallets metoder, er det derimot lite å hente. Start gjerne med å lese Reineckes anmeldelse, de av dere som leser tysk, men vit at den er publisert i en avis som av Wagenknecht og hennes venner er betraktet som de venstreliberales absolutte hofforgan, altså en avis som mer enn noe annet tysk presseorgan inkarnerer alt hun forakter.

«Aufstehen» – gjør opprør!

Den nye tyske venstrebevegelsen «Aufstehen» («Gjør opprør»») presenterer seg i disse dager. Initiativtaker er Die Linkes gruppefører i Forbundsdagen Sarah Wagenknecht (bildet) og hennes ektemann, den tidligere SPD-kjempen Oscar Lafontaine. Med seg har hun bl.a. Volktheaters kjente dramaturg Bernd Stegemann, sosiologiprofessoren Wolfgang Steeck, en ex-partileder fra De Grønne (Ludger Volmer) og SPDs borgermester i Flensburg, Simone Lange. Rundt 100.000 skal i følge grunnleggerne gitt sin støtte til initiativet. Målet med bevegelsen er å samle og mobilsere for en tydeligere venstrelinje i tysk politikk.

Det etablerte prosjektet for å samle flertall for en sentrum-/venstreregjering er uansett «rot-rot-grün», altså et formelt partisamarbeid mellom SPD, De Grønne og Die Linke. Sonderingene rundt dette har gått rimelig tregt den siste tiden, men det er nok rimelig klart at det vil være den foretrukne veien for f.eks. en skikkelse som Juso-leder Kevin Kühnert. Aufstehen-initiativet kommer klart på siden av dette. Mer enn noe annet bærer det Sarah Wagenknechts egen signatur. Wagenknecht er en knalldyktig politiker, en meget kyndig fagøkonom, retorisk sterk og elsket som gjest i de tyske talkshowstudioene, men først og fremst er hun veldig høy på seg selv. Derfor har hun røket uklar med partileder Katja Kipping og flere andre i Die Linkes mer moderate fløy, og for De Grønne kan hun, som Aftenpostens Ingrid Brekke har påpekt, med sin jakt på «anti-kapitalister» i AfDs velgersjikt aldri bli noen spiselig figur.

Den tyske venstresidens utfordring i dag primært i SPDs svake oppslutning. De Grønne og Die Linke er på mange måter ikke så langt unna sitt potensial, men SPD må opp 8-10% for at et samlet nytt regjeringsflertall for sentrum-venstre skal kunne oppnås. De stemmene må SPD i stor grad hente blant AfDs velgere, men ikke på Wagenknechts måte, altså med å innynde seg med nasjonalsjåvinistisk retorikk, men ved å jobbe hardt og planmessig for å gjenvinne troverdigheten til det klassiske sosialdemokratiske prosjekt.

 

Foto: © Superbass / CC-BY-SA-4.0 (via Wikimedia Commons)