Publisert i Vårt Land 21. februar 2020
Tysklands viktigste og mest prestisjefylte bokpris, «Der deutsche Buchpreis», gikk i 2019 til den bosnisk-tyske forfatteren Saša Stanišić for hans roman «Herkunft» (Luchterhand 2019). Pristildelingen vakte begeistring i et samlet tysk anmelderkorps ved kunngjøringen på bokmessen i Frankfurt sist høst, og topper nå Der Spiegels liste over Tysklands mest solgte romaner.
«Herkunft» er en bok om de tidstypiske og litt forslitte temaene opprinnelse og identitet – «hvor kommer du fra, hvem er du?». I en blanding av roman, selvbiografi og essay borrer Stanišić i spørsmålene ved å fortelle hva fødested, språk og familie kan bety for menneskenes liv. Han gjør det fjernt fra enhver romantisering av hjemstavn og opprinnelse, og viser gjennom skarpe observasjoner og poetisk innlevelse hvordan nye fortellinger om fortiden og nåtiden kan skape mening for det livet man lever her og nå.
Saša Stanišić og hans foreldre ankom Tyskland som bosniske flyktninger i 1992. Saša var da 14 år gammel, og kunne ikke et ord tysk. Byen de havner i er tilfeldigvis Heidelberg, den gamle idylliske universitetsbyen sydvest i Tyskland. Morens bakgrunn var bosnisk-muslimsk, farens serbisk, men begge med identitet som sekulære jugoslaver. Etter landets etniske rensing sprenges denne i fillebiter. Romanen forteller om familiens og unge Sašas forsøk på å få fast grunn under føttene på sitt nye hjemsted. Sašas høyt utdannede foreldre sliter i underbetalte jobber. Ydmykelser, skamfølelse og opplevelse av deklassering er en del av hverdagen, men de biter tennene sammen for at unge Saša skal lykkes. Hos ham er derimot viljen til det positive så sterk at verden etterhvert begynner å føye seg.
Gjennom tilpasning og opprør utvikler den smarte og behendige ungdommen gradvis en slags identitet tilpasset sin nye situasjon. Ledsagere på ferden er den lurvete og fargerike kompisgjengen på den lokale bensinstasjonen, og Joseph von Eichendorffs tidligromantiske naturlyrikk – «sagt wo meine Heimat liegt» («si meg hvor jeg hører til»). Viktig er også en tysklærer som oppdager hans talent for diktning, en tysk kjæreste og bestekompisen Rahim. Når krigen er over, drar Saša i flere omganger på leting etter restene av sin gamle identitet – i byen han forlot, et forandret og nedslitt Višegrad, og i den bosnisk-serbiske fjellandsbyen hvor bestefaren har sin opprinnelse. Den elskede bestemoren er med på ferden – hverken hun eller Saša finner det de leter etter.
Fortellingen har konstante skiftninger i tid og sted – fra Visegrad til den serbiske fjellandsbyen med sine 13 innbyggere, fra 90-tallets Heidelberg til nåtidens Hamburg. På en balkong i Hamburg sitter det 41-årige skriver-jeget og kommenterer sine minner og sine observasjoner: «Smaken av vannet i brønnen er laget av språk. Språket vil flyte videre. Noen vil overleve for å fortelle, for å si: mitt liv er ubegripelig.» Forfatteren har selv beskrevet sin bok som et «selvportretts fiasko». Det er mer presist å beskrive den som en historie om å sette seg fri, om bånd som løsnes og som transformeres til nye historier.
Som en understrøm gjennom hele boken ligger Stanišićs aversjon mot det han beskriver som «fetisjeringen av opprinnelse og fantasmaet nasjonal identitet». Mot dette setter han det å høre til – «das Dazugehøren»; «overalt hvor man kommer, finne minste fellesnevner: det holder». Slik kan romanen også leses som en skarp kommentar til en identitetsbesatt samtid og til «opprinnelse» som våpen mot folks rett til å skape seg et liv der de er og vil være. Saša klarte å overbevise de tyske innvandringsmyndighetene om at det var i Tyskland han hadde sin fremtid, han ble innvilget tysk statsborgerskap og fikk høre til der han ville høre til. Sašas foreldre hadde dårligere kort på hånden, og måtte – mot sin vilje – forlate Tyskland.
Forfatterens anegalleri og historien om hans nye tyske liv er malt med kraftige farger. Både «Herkunft» og hans tidligere romaner er preget av en særlig poetisk kraft, en egen evne til å beskrive selv de mest banale og hverdagslige hendelser på en måte som får språket til å ta av. Vi ser det f.eks. i anekdotene om tenåringskompisene på bensinstasjonen i Heidelberg, i de presise, småvittige og personlige observasjonene av de ulike typenes forsøk på å sette seg gjennom, og å bli til noe. På side 297 er historien tilsynelatende slutt, men så kommer 60 nye sider med i alt ti alternative måter å slutte den på. Clouet er å la leserne selv bestemme hvordan den skal slutte. Råstoffet til disse ekstra sidene ligger i sammensmeltningen av den demente bestemorens fantasier og forfatterens egne skjøre minner: «Det var som om vi lærte hverandre å kjenne på nytt i dette oppdiktede universet». Slik avspeiles det åpne og kontingente ved fortellingen også i romanens form.
Det er mange grunner til å lese Saša Stanišićs siste roman. En av de mest åpenbare har Süddeutsche Zeitungs Karin Janker gitt: «Nasjonalisme og separatisme ryster Europa. Hva gjør man med det? Kanskje først bare lese den nye hjemstedsdikteren Saša Stanišić.“
«Herkunft» kommer i norsk oversettelse på Cappelen Damm forlag primo 2021.
Tysktime 