Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische Pfarrer i Württemberg.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.

Jena 1800 – Republikken av frie ånder

Vi befinner oss i overgangen mellom 17- og 18-hundretallet i den lille universitetsbyen Jena i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach. I et leid hus i Leutragasse 5 samles brødrene August og Friedrich Schlegel og deres kvinnelige partnere Caroline og Dorothea. Filosofene Fichte og Schelling, dikterne Novalis, Tieck og Brentano og en rekke andre er også der – dels boende, dels som deltagere i husets meget intense litterære og filosofiske salong. Kretsens virke setter dype spor både i den tyske og den europeiske åndshistorien. Friedrich Schiller har nylig forlatt byen til fordel for nabobyen Weimar – hertugresidens og teaterby – for å kunne komme nærmere sin gode venn Goethe. I Weimar residerer på samme tid også skikkelser som Herder, Wieland og Jean Paul. Den store høvdingen er Goethe, det tyske dannelsesborgerskapets store diktergeni, toppbyråkrat i Hertug Carl Augusts statsadministrasjon, teater- og gruvedirektør og mye, mye mer. I bakgrunnen raser Napoleonskrigene, det gamle tysk-romerske rike er på vei mot oppløsning og republikanske verdier og en ny frihetslengsel setter seg gjennom både i litteraturen og filosofien.

Historien om det kreative og kulturrevolusjonære oppbruddet i disse to småbyene i perioden 1796-1807 (i dagens Thüringen) er rammen om Peter Neumanns lidenskapelig fortalte historie «Jena 1800» (Siedler Verlag) som ble utgitt tidligere i høst. Det er en samling fortellinger – ukronologisk og springende i formen – men fortalt med en slik intensitet og nærhet til det som skjedde at man tidvis kan innbille seg at ha vært flue på veggen. Neumann er en ung filosof, knapt fylt 30, som foreleser i filosofi der Fichte, Schelling, Schlegelbrødrene, Hegel m.fl. i sin tid gjorde det, universitet i Jena! Jeg har lest boken med stor begeistring.

«Bokollektivet» i Leutragasse står for all ettertid som stedet hvor den tyske (ung-)romantikken hadde sin første store blomstringstid. Her ble de første utgavene av romantikernes sensasjonelle nye tidsskrift Athenaeums til, her skrev Friedrich Schlegel nøkkelromanen Lucinde, her fremfører Novalis sine nye dikt. Den unge Novalis dør av tuberkulose allerede i 1801. Kvinnene, Caroline og Dorothea, er sterke og selvstendige, med egne karrièrer som forfattere og oversettere. Den bråmodne professordatteren Caroline ble tidlig enke og hadde en fortid som revolusjonær i Mainz-republikken, men ble etter mange dramatiske hendelser «reddet» inn i et ekteskap med filologen og oversetteren August Schlegel. Når Schelling dukker opp i Leutragasse begynner han raskt å gjøre kur til Caroline, som gjengjelder tilnærmingene fra det mange år yngre filosofgeniet. Etter «råd» fra Goethe godkjenner hertugen Augusts og Carolines ønske om skilsmisse, og Caroline inngår ekteskap med Schelling. Også Dorothea, datter av den jødiske filosofen Moses Mendelssohn, har et havarert ekteskap (med bankieren Simon Veit) bak seg, og lever vel i noe så moderne og uvant som et samboerskap med Friedrich Schlegel i Leutragasse, før de to gifter seg i Paris i 1802.

Utgivelsene kommer på rekke og rad. Den produktive Schelling utgir «Von der Weltseele» (1798), „Erster Entwurf zu einem System der Naturphilosophie“ (1799) og „System der tranzendentalen Idealismus“ (1800) i løpet av et par år. I Weimar er „Die Weimarklassik“ på sitt absolutte høydepunkt, bl.a. med uroppføringer av Schillers „Wallenstein» og «Maria Stuart» på Hofteater – hertugens og Goethes teater. I 1801 gjør også Hegel sin entre i Jena, Schellings gamle studievenn fra Tübingen. Sammen starter de to tidsskriftet «Kritischen Journals der Philosphie». Hegel blir i Jena til 1807. Samme år kommer «Phänomenologie des Geistes» ut. Da har Schelling forlengst forlatt byen, og havnet i bayersk statstjeneste, Schiller har vært død i tre år og August Schlegel har blitt Madame de Staëls privatsekretær. Den suksessrike og høyprofilerte Johann Gottlieb Fichte, Kants fremste arvtaker, må for sin del forlate Jena kort tid etter at Neumanns historie starter. Hertugen er liberal, men ikke mer enn at Fichte må forlate sin læregjerning ved Universitet i Jena på grunn av beskyldninger om ateisme. Han fortsetter sitt virke i Berlin.

Boken begynner og slutter med Napoleons innmarsj i Jena i 1806. Det blir starten på Frankrikes okkupasjon av Preussen og de allierte fyrstedømmene fra 1806-13, og samtidig også begynnelsen på den tyske romantikkens omslag til nasjonalisme. Fichte oppildner til oppstand og begeistring og skriver taler til den ennå ikke fødte nasjon, verdensborgeren Goethe har kun forakt for tidens nye melodi.

Om det i noen ti-årsperiode, og innenfor et så lite geografisk område, har blitt skapt tilsvarende mengder filosofi og litteratur av samme høye kvalitet, vet ikke jeg – men jeg tviler. I presentasjon av Neumanns bok oppsummerer forlaget virkningene av det som skjedde i Jena/Weimar for mer enn 200 år siden slik: «Ikke bare blir de samfunnsmessige konvensjonene utfordret, også synet på individet og naturen revolusjoneres, og dermed også vår forståelse av friheten og virkeligheten – med virkning helt opp til i dag». Anmeldelsene, med Die Zeits Adam Soboczynski i spissen, har vært begeistrede.