Småbyen Dömitz ligger ved die Elbe, syd i delstaten Vorpommern-Mecklenburg. På den andre siden av elva er vi på tidligere vesttysk grunn. Byen var altså i sin tid en sterkt voktet grensestasjon.
Ved innkjørselen til den litt slitte og forlorne byen (mange av bindingsverkshusene er ikke rehabilitert, slik de er i tilsvarende byer i vest) blir vi flere ganger varslet om at her kan man få «orginal DDR-softis». Vi parkerer ved byens kirke, og finner raskt fram. Iskrembutikken er bla. dekorert med en DDR-fane og to små FDJ-uniformer – de karakteristiske hvite med rød sløyfe som pionerene måtte ikle seg under partiparadene. Den ivrige softisselgeren er kledd i Hawaiskjorte i den type «DDR-oransje» som er så typisk for mye annet i de siste årenes DDR-retrokitsch.
På spørsmål om hva det DDR-spesifikke ved softisen, pekte han raskt på husets stolthet, softis-maskinen av gammelt DDR-merke, og på de fargerike små iskremskjeene fra dengang da. Ellers var han heller hemmelighetsfull: «Resepturen kan jeg ikke røpe». Fruen valgte vanilje og nougat dandert med eggelikør (av DDR-merke, må vite); jeg gikk for en variant med vanilje og en litt suspekt lillafarget sak. Og hvordan smakte det? Litt så der, oversøtet og kanskje med et preg av noe «kunstig» og «syntetisk», for nå å slenge på med litt fordommer.
Man kan strides om de siste årenes bølge av DDR-nostalgi i filmer, serier og moter må leses som idyllisering og banalisering av et entydig urettsregime, eller om den primært må forstås som bevaring av minner fra de levde livene i hverdag og fest, som jo uansett er der og som helt sikkert ikke bare var gråe og jævlige.
Jeg heller nok mer mot det siste enn det første. For en by som Dönitz er det imidlertid en del som halter ganske så grundig. Langs bredden av Elbe, rett bort i høgget for DDR-iskremen, står det nemlig et minnesmerke for «Grensezaum 70 Dönitz“. Det hadde trippel piggtrådgjerde, to diker, lysgate, egen trasé for de spesialtrente schäferne, vakttårn – og grensesoldater med ordre om å skyte. Hvor mange som ble skutt, eller druknet, i forsøk på å bevege seg «feindwärtz“ akkurat her opplyser ikke minnetavlen noe om. Men vi vet at nærmere 30 mennesker ble skutt eller mistet livet på annet vis i forsøk på «Republikflucht» fra 1949-1989.
Byen Dönitz kam selvsagt ikke nekte mannen i den oransje skjorten å selge sin DDR-softeis. Kanskje er det fra hans side bare et levebrød, altså et helt harmløst forehavende, og iallfall uten tanker om mulige sammenhenger med minnesmerket borti i gata? Kanskje er det urimelig å overbelaste vanlige folk med slikt, mer enn 30 år etter murens fall?
Eller kanskje har softismannen likevel satt opp sjappa si trass? Og da ut fra melodien: «Livet vi levde her var også verdt noe, mye gikk tapt da muren falt, historien er stjålet fra oss». Eller i mer neddempet form: «Mye var galt i det gamle DDR, men mye var bra også». Det er nok i såfall et blikk på historien som fortsatt finner gjenklang i deler av den tidligere DDR-befolkningen.
Tysktime 