SPD

Tiden etter Merkel – Tysklands neste regjering kommer ikke utenom De Grønne

Publisert i Transit Magasin 10. juni 2021

https://www.transitmag.no/2021/06/10/tiden-etter-merkel-tysklands-neste-regjering-kommer-ikke-utenom-de-gronne/

Valget på ny forbundsdag vil ikke kun innvarsle avslutningen på Angela Merkels 16-årige æra som forbundskansler, en regjeringslengde kun kanslerhøvdingene Konrad Adenauer og Helmut Kohl har kunnet matche før henne. Det vil også foregå i en situasjon hvor forventningene til Tyskland fra utenverdenen vil være store – som internasjonal pådriver for en mer ambisiøs og forpliktende klimapolitikk, som økonomisk motor i en koronaskadet Europa, som forsvarer av demokratiske verdier under press både innad i Europa og på globalt plan.

Fotomontasje Scholz, Baerbock, Laschet: Transit Magasin

Velgerne vil ha ny kurs

Når de vel 60 millioner stemmeberettigede skal gjøre sine valg, vil de stå overfor et partilandskap som er betydelig endret fra 2017 til i dag. Den viktigste endringen er De Grønnes overtakelse av posisjonen som største parti på sentrum-venstre side. Et av de store spørsmålene vil derfor være om partiets toppkandidat, den 40-årige folkerettseksperten Annalena Baerbock, kan bli Angela Merkels etterfølger. Europa vil i så fall få sin første regjeringsleder med basis i et miljøparti.

Uavhengig av hvem som overtar kanslerposten, og av hvilke partier en ny regjering vil bygge på, kan det legges til grunn at en videreføring av nåværende storkoalisjon mellom kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er utelukket. Dette svarer også til velgernes preferanser.

I en undersøkelse meningsforskningsinstituttet Allensbach offentliggjorde i midten av mai uttrykte to tredjedeler av velgerne at de ønsker seg en annen regjeringspolitikk enn den nåværende; på et sentralt område som miljø- og klimapolitikken uttrykte mer enn 55 % at de ønsker en ny kurs.

Den tyske partistrukturen spenner fra venstresosialistiske Die Linke (7-8%) til høyrepopulistiske AfD (10-11%). Mellom de to ytterpartiene ligger de fire partiene i det som gjerne beskrives som «Tysklands store politiske sentrum»: SPD (15-16 %), De Grønne (22-25 %), FDP (9-10 %) og CDU/CSU (26-27 %).

CDU/CSU og De Grønne jevnstore

Ser man på hovedtrender i velgerbevegelsene de siste 2-3 år, og med særlig fokus på situasjonen våren 2021, får man et bilde av et partilandskap med sterk fremgang for De Grønne og tilbakegang eller stabilisering for de andre partiene. Særlig dramatisk har tilbakegangen vært for den gamle sosialdemokratiske storheten SPD, men også CDU/CSUs nedgang fra komfortable 35-37 % til en oppslutning på nivå med De Grønne er en svært markant trend.

Det er også grunn til å merke seg nedgangen i oppslutningen om høyrepopulistiske AfD. Tendensen har vært særlig sterk i de vestlige delstatene, hvor partiets oppslutning i flere av de store byene nå er nede i 4-5%. Forklaringen ligger dels i at yndlingstemaet flyktning- og innvandringspolitikk spiller en langt mer beskjeden rolle i tysk politisk debatt i dag enn for 3-4 år siden, dels indre partistridigheter og radikalisering av partiets politiske posisjoner, dels trusselen om overvåking fra «Verfassungsschutz» (tilsv. PST).

Ser man på galluptallene alene, vil det kunne skapes flertall for flere regjeringsalternativer etter valget i september. I praksis reduseres imidlertid antall alternativer av partienes avgrensninger mot mulige samarbeidspartnere. En absolutt tabugrense for alle partiene fra CDU/CSU til Die Linke går ved AfD. Med sitt prinsipielle nei til ethvert regjeringssamarbeid med partier til høyre for seg, skiller CDU/CSU seg her fra mange av sine europeiske, konservative søsterpartier. For CDU/CSU og høyreliberale FDP gjelder også en tilsvarende avvisning mot samarbeid med Die Linke.

Som nevnt er også en videreføring av eksisterende storkoalisjon mellom CDU/CSU utelukket, et alternativ som i mellomtiden uansett har tapt sitt flertall.

De Grønne i nøkkelrolle

Felles for alle realistiske regjeringsalternativer er at de setter De Grønne («Die Grünen) i en nøkkelrolle. Tysklands politiske kommentatorer er pr. i dag samstemte om at det er umulig å se for seg høstens regjeringsdannelse uten deltakelse fra De Grønne.

Spørsmålet er ikke om, men med hvem partiet vil regjere. Lykkes det å passere CDU/CSU som største parti, vil De Grønne også kunne bekle posten som tysk forbundskansler. Begge de to gamle «folkepartiene», CDU/CSU og SPD, vil gjerne fortsette å regjere, men begge er avhengig av å få De Grønne over på sin side for å lykkes.

Grovt sett peker tre regjeringskonstellasjoner seg ut som de mest sannsynlige: en sentrum-høyrekoalisjon av CDU/CSU og De Grønne, med FDP som mulig tredje partner, en sentrum-venstreregjering med De Grønne, FDP og SPD og en såkalt rød-rød-grønn regjering av De Grønne, SPD og Die Linke.

Legger man dagens målinger til grunn, fremstår det første av disse som mer realistisk enn de to andre. Dette vil også være en løsning hvor det kan bygges videre på erfaringene fra regjeringssamarbeidet mellom CDU og De Grønne i delstatene Baden-Württemberg og Hessen, og hvor stabilisering av samarbeidsforholdene innad i regjeringen sannsynligvis vil bli lettere enn i en rød-rød-grønn regjering, med Die Linke som en potensiell urofaktor i de utenrikspolitiske sakene.

På den annen side vil De Grønne åpenbart oppnå mer av kjernepunktene i sin politikk – klima, miljø, landbruk – i et samarbeid med SPD og Die Linke enn med CDU/CSU. Kommer De Grønne i en posisjon hvor de reelt kan velge, vil de følgelig stå overfor et dilemma. SPD avviser ikke det rød-rød-grønne alternativet, men det synes åpenbart at sentrale deler av partiet, herunder kanslerkandidat Olaf Scholz, vil foretrekke en variant med De Grønne, SPD og FDP fremfor en konstellasjon som også innbefatter Die Linke. 

Striden om toppkandidatene

De tre partiene som tar mål av seg om å kjempe om forbundskanslerposten, CDU/CSU, De Grønne og SPD, har alle lagt mye vekt på bygge opp imaget rundt sine toppkandidater. Forut for utkåringen av kandidater ligger det lange, og til dels konfliktfylte, prosesser med diskusjoner om hvem som er best egnet til å vinne valg.

Måten disse diskusjonene har foregått på sier mye også om partienes samlende tilstand, og om styrker og sårbarheter som til syvende og sist kan bli helt avgjørende for utfallet av valget. De Grønne har tradisjonelt vært et parti preget av fløykamper mellom radikale og moderate posisjoner, i partisjargongen også kjent som kampen mellom «Fundis» og «Realos».

En ny tilstand inntrådte i 2018 med valget av populære og karismatiske Annalena Baerbock og Robert Habeck som ny lederduo. I treårsperioden fra 2018 til i dag har partiet opplevd jevn økning i oppslutning, intern ro og konsolidering under en tydelig profil som grønt reformparti på sentrum-venstre side i politikken. Kunngjøringen av Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat rett etter påske i år skjedde helt uten dramatikk. 

De Grønnes fremgangsmåte står i sterk kontrast til det siste årets uro rundt valget av ny partiledelse i CDU, og den åpne og høydramatiske dag-til-dag-konflikten om posisjonen som CDUs/CSUs kanslerkandidat som utspant seg mellom Markus Söder og Armin Laschet tidligere i vår. Mindre enn et halvår etter at Laschet hadde blitt valgt til CDUs nye leder, stilte en rekke sentrale partiprofiler både i delstatene og blant forbundsdagsrepresentantene spørsmål ved om ikke lederen av søsterpartiet i Bayern, Markus Söder, ville være en bedre stemmefisker og valgkjemper enn Laschet.

Det endte med at CSU-leder Söder måtte kaste kortene, men beslutningen om Laschet kom først etter hard strid i CDUs partiorganer. Rett forut for striden om kanslerkandidatposisjonen måtte CDU under Laschets ledelse gjennomleve to tapte delstatsvalg og flere saker om økonomisk utroskap blant CDU-/CSU-representanter i forbundsdagen. Det er følgelig liten tvil om at Armin Laschet går skadeskutt inn i valgkampen. 

Kanslerkandidat i utakt med sitt parti

SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz, nåværende finansminister i Merkels storkoalisjon, ble nok først og fremst valgt på grunn av sin brede erfaring. Det er imidlertid ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder.

Når Scholz likevel har blitt foretrukket, er nok forklaringen primært at ingen av de to i lederduoen anses som sterke og tydelige nok til å kunne bekle rollen som kanslerkandidat for SPD. Med sin bakgrunn som arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet og som finansminister i den nåværende Merkel-regjeringen, er det mange som fremhever at Scholz vil kunne få et troverdighetsproblem når han i valgkampen bl.a. skal følge opp forslag om avskaffing av arbeidslivsreformen Hartz IV og om fjerning av «det svarte null» som prinsipp for Tysklands finanspolitiske planlegging.

Disse reminisensene fra SPDs periode som «tredje vei-sosialdemokrati» ble båret fram og til dels også satt ut i livet av SPD-skikkelser som Gerhard SchröderPeer SteinbrückSigmar Gabriel og Olaf Scholz. Programpunktene er nå strøket og alle nevnte skikkelser med unntak av Scholz er uten innflytelse i partiet. Spørsmålet om SPD-programmet egentlig «passer til Scholz» vil nok likevel med jevne mellomrom dukke opp i valgkampen. 

Klimapolitikk og sosial ulikhet i fokus

Mye tyder på at valgkampen vil ha to tematiske tyngdepunkt; På den ene side alt som knytter seg til klima- og energipolitikken og den nødvendige omleggingen av økonomien for å nå klimamålene. På den annen side det man med en samlebetegnelse kan omtale som sosialt sammenhold og ulikhetsbekjempelse.

I tillegg kommer Tysklands plass i en verden med skiftende stormaktskonstellasjoner og et Europa hvor demokratiet flere steder er under press. Håndteringen av koronakrisen, herunder ikke minst politikken for gjenåpning av samfunnet og de økonomiske konsekvensene av dette, vil nok også stå sentralt.

Tysklands digitale etterslep, inklusive den haltende utbyggingen av mobil- og datanettene, er et annet høyaktuelt tema, det samme gjelder boligmangelen og eksploderende leiepriser i de store byene.

Et saksfelt som rimelig sikkert ikke vil spille den samme rolle som i valgkampen for fire år siden, er flyktning- og innvandringspolitikken. Det skyldes både at koronakrisen har gitt rekordlav innvandring både i 2020 og 2021, men også at prosessene rundt integrering av krigsflyktningene som ankom Tyskland under flyktningkrisen 2015/16 har vært rimelig vellykket.

Temaer med potensial for mobilisering langs kulturkampaksen, «liberale eliter versus vanlige folk», vil nok likevel dukke opp. Et av dem er den årelange striden om fartsbegrensninger på tyske Autobahn («Tempolimit 130») som sentrum-venstre med De Grønne i spissen nå går offensivt til verks for å presse gjennom.

Høyresidens partier – og da ikke bare AfD, men også CDU/CSU og FDP – vil med mobilisering rundt en sak som dette også kunne selge seg inn som «frihetspartier» og som forsvarere av tradisjonelle tyske livsformer.

Med sitt sakseierskap til klimapolitikken, og sin sannsynlige posisjon som kommende regjeringsparti, vil mye av premissene for valgkampdebattene om dette helt sentrale temaet bli lagt av De Grønne. Et hovedpunkt i partiets klimaprogram er en heving av måltallet for reduksjon av klimagassutslipp i 2030 relatert til 1990 fra nåværende 55 % til 70 %. For å oppnå dette vil partiet allerede fra 2023 foreta en økning av CO2-avgiften fra 25 til 60 Euro pr. tonn.

Den sosiale skjevfordelingen som vil følge av økte priser på oppvarming og drivstoff, skal kompenseres gjennom tilbakeføring av en type «energipenger» til borgerne – et system som minner om det vi Norge kjenner som «karbonavgift til fordeling» (KAF-modellen). Et sentralt punkt er en kraftig fremskynding av tidspunktet for full avvikling av den tyske kullkraftindustrien – fra 2038, som det står i det eksisterende kompromisset om «Kohleaussteig», til 2030 som det foreslås i De Grønnes program.

Skilpaddetempo

Selv om De Grønne i klimapolitikken er mer radikal og vidtrekkende enn de andre partiene, trenger ikke utfordringene med å oppnå enighet med mulige regjeringspartnerne være uoverstigelige. Man kan f.eks. merke seg at den mulige partneren til høyre, CDU/CSU, nylig varslet som sitt mål å øke klimagassreduksjonen relatert til 1990 fra 55 % til 65 % innen 2030.

Hos de potensielle samarbeidspartnerne til venstre, SPD og Die Linke, ligger de klimapolitiske målene såpass tett på De Grønnes posisjoner at enighet bør kunne oppnås uten altfor store problemer. Nyansene mellom partiene vil nok mer dreie seg om virkemidler, sosial innretning og finansieringsmåte enn om selve måltallene, herunder vekten på kvotehandel og teknologisk innovasjon versus stimulering til endret konsumadferd, sterkere skattlegging av klimafiendtlige aktiviteter osv.

For De Grønne kan nok utålmodigheten fra den radikale del av miljøbevegelsen og fra kritiske understøttere som «Fridays for future» (FFF) bli en vel så stor utfordring som problemene med å komme til enighet med potensielle regjeringspartnere. En av lederne av tyske FFF uttalte således følgende til «Die Tageszeitung» tidligere i vår: «Med sitt presenterte program ligger De Grønne milevidt bak sin lovnad om en politikk i samsvar med målet om 1,5 grad temperaturstigning – det faller oss vanskelig å rose et slikt skilpaddetempo.»

På det sosioøkonomiske området har avstanden mellom de tre rød-grønne partiene blitt betydelig mindre i løpet av de siste år. De tre partiene er enige om alt fra skatteskjerping for høyinntektsgrupper og formuende, og sterkere regulering av leieprisene på boligmarkedet, til bedring av betingelsene for barnefamiliene og heving av den lovregulerte minstelønnen.

I en særstilling står forslaget om å erstatte den såkalte «Hartz IV»-ordningen med en eller annen form for borgerlønn eller garantert minsteinntekt. «Hartz IV» var en del av den store «Agenda 2011»-pakken som ble iverksatt av Gerhard Schröders rød-grønne regjering i perioden 1998-2005, og som fikk som konsekvens at store grupper av langtidsledige ble kastet ut i prekære og ofte umyndiggjørende og kontrollerende livsbetingelser. Kampen om ordningen har vært hard og langvarig, og det ligger en viss symbolikk i at det er Die Linke i samspill med tunge deler av fagbevegelsen som har ledet an i motstanden, mens altså SPD og De Grønne har måttet gå tilbake på den politikken de selv presset fram. 

Samarbeid til høyre eller venstre?

Ser man på det politiske innholdet alene, er det liten tvil om at det er større fellesskap mellom De Grønne, SPD og Die Linke enn det er mellom De Grønne, CDU/CSU og FDP. For de Grønne må dette veies opp mot fordelene ved et mer stabilt styringsgrunnlag – et regjeringssamarbeid med maktproffene i CDU/CSU vil nok sannsynligvis være mindre krevende enn samarbeid med et potensielt uforutsigbart Die Linke.

Et sentrum-høyresamarbeid mellom De Grønne og CDU/CSU vil også innebære sterkere fokus på regjeringsprogrammets finansierbarhet. Mens alle de tre rød-grønne partiene på ulikt vis har vært tydelige på at kostbare klimareformer og gjenoppbyggingen etter corona gjør det nødvendig å gå bort fra den tradisjonelle tyske politikken om budsjettbalanse, vil nok CDU/CSU og FDP kreve at man relativt raskt kommer tilbake til prinsippet om «det svarte null». I allianse med CDU/CSU vil færre av punktene i De Grønnes ambisiøse reformprogram kunne finansieres enn hva som ville vært tilfelle i et rød-rød-grønt regjeringssamarbeid. På den annen side vil nok forutsetningene for å kunne holde «stø kurs» rundt det man tross alt har avtalt være bedre i et samarbeid med CDU/CSU.

Die Linkes utenrikspolitikk

Det største hinderet på veien mot et rød-rød-grønt regjeringsalternativ vil åpenbart ligge i utenrikspolitikken. I en omfattende analyse publisert i Die Zeit 27. mai – «Grønn-rød-død» – går avisens renommerte kommentator Robert Pausch svært langt i å erklære et slikt prosjekt som politisk steindødt. Betydelig enighet om alt fra minstelønn til klimapolitikk hjelper lite så lenge Russlandvenner og Natomotstandere får fortsette å vokte over det Pausch beskriver som Die Linkes «utenrikspolitiske altersølv» – nei til enhver form for deltakelse i fredsbevarende styrker for Bundeswehr, sympati med øst-ukrainske separatister, ukritiske holdninger til Maduro-regimet i Venezuela m.v.

Representanter for partiets tallmessig sterke reformfløy, som toppkandidat Dietmar Bartsch, kan riste på hodet i enerom, men kommer ikke videre så lenge man har akseptert at de ortodokse får vokte over tradisjonen partiet føler seg forpliktet på. De Grønnes co-partileder Robert Habeck uttalte nylig: «Vil Die Linke regjere, må de bekjenne seg til Nato». SPDs innstilling vil være den samme.

Nekter Die Linke å gjøre innrømmelser, vil de sette seg utenfor et regjeringssamarbeid de egentlig ville vært del i, og som kunne gitt gjennomslag for flere av partiets hjertesaker. Robert Pausch sammenfatter det slik: «Sorry Amazonarbeidere og pakkebud, vi har viktigere ting fore».

Øst og vest

Alle tyske forbundsdagsvalg vil ha en «øst-vest-dimensjon». Denne vil tradisjonelt både dreie seg om forskjellene i levekår og om ulikheter i mentalitet, verdier og politisk meningsdannelse i de to delene av Tyskland. En sammenligning av oppslutningen om hhv. AfD og De Grønne ved det nylig avholdte valget i østtyske Sachsen-Anhalt og valget i vestlige Baden-Württemberg tidligere i vår illustrerer forskjellene på en god måte.

Mens AfD oppnår det dobbelte av landsgjennomsnittet (21 %) og De Grønne (6 %) en fjerdedel av dette i Sachsen-Anhalt, gjør den stikk motsatte tendensen seg gjeldende i Baden-Württemberg – oppslutning langt over landsgjennomsnittet for De Grønne (32,6 %) og under snittet for AfD (9,7 %). Spesielt for utviklingen i de østlige delstatene de siste år er også lav oppslutning om SPD og synkende støtte til det tidligere så sterke Die Linke. 

AfD gjorde et dårligere valg enn ventet i Sachsen-Anhalt. Likevel forteller den høye oppslutningen om AfD mye om hvordan det å stemme på partiet har blitt en slags markør mot alt det som kan forbindes med «arrogansen og ignoransen fra vest.» Genderpolitikk og økte bensinutgifter er dårlige kort å spille ut i de struktursvake og kulturkonservative regionene i øst.

Medregnet Berlin utgjør østtyskerne knapt 20% av befolkningen. Skal sentrum-venstre kunne vinne valg på nasjonalt nivå, er man likevel avhengig av at De Grønne og SPD evner å øke oppslutningen i øst. Utfordringen vil være å vise at en offensiv og fremtidsrettet klimapolitikk er like viktig i øst som i vest, og at den også kan danne grunnlag for ny nærings- og velstandsutvikling i mange av de avhengte regionene. Først og fremst må man kunne overbevise uten å bruke pekefingeren.

Armin Laschet eller Annalena Baerbock

Kampen om posisjonen som Tysklands nye Bundeskansler vil til syvende og sist stå mellom to kandidater – CDUs/CSUs Armin Laschet og De Grønnes Annalena Baerbock. SPDs lansering av sin egen kandidat, Olaf Scholz, må i denne sammenheng forstås som en symbolsk markering – en slags påminnelse til velgerfolket om partiets tidligere storhet og om berettigelsen til fortsatt å være kandidat til Bundeskanslertittelen.

I praksis er SPD med sin oppslutning 10 % bak De Grønne uten sjanse til å komme seg i posisjon til å aspirere for tittelen. Hovedårsak er nok i stor grad partiets profilløshet, herunder forsøkene på å legge seg tett opp mot De Grønne i klimapolitikken og Die Linke i sosial- og velferdspolitikken: Hvorfor velge SPD fremfor originalene?

Baerbocks CV – Joschka Fischers synder

I kampen mellom Laschet og Baerbock fikk sistnevnte en pangstart gjennom De Grønnes elegante og sømløse kåring av henne som partiets kanslerkandidat rett etter påske. Forhåpningene om noe nytt og forfriskende sammenlignet med de etablerte politikerprofilene bidro nok også til å løfte Baerbock fram. I noen uker brakte dette De Grønne helt til topps på de politiske målingene. 

Kontrastene til Laschets fomlende og konfliktfylte start var åpenbar. En feil knyttet til rapportering av ekstralønn fra partiorganisasjonen samt unøyaktigheter i flere oppføringer på egen CV, har imidlertid raskt kastet Baerbock tilbake til den politiske hverdagens beinharde realiteter. At feilene etter all sannsynlighet skyldes rutinesvikt og slurv, og i alle fall ikke kan knyttes opp til noe forsett om å bedra, er i første omgang til lite hjelp. Nettets hatmasser har fått et kjærkomment case på en av sine yndlingsfiender i fanget. Hvor lenge historien vil ha virkekraft er imidlertid uvisst.

Baerbocks samtidige har levd «begivenhetsløse liv» sammenlignet med de forutgående generasjonene, og det meste burde nå være ute, skrev Die Zeits Bernd Ullrich i en kommentar 7. juni: «Baerbock har nok ikke vært i stand til å begå samme mengde synder i løpet fire årtier som Joschka Fischer (utenriksminister for De Grønne 1998-2005 med fortid som anarkistisk gatekjemper) kunne klare i løpet av en kveld».

Sachsen-Anhalt – ny giv for CDU/CSU

Armin Laschet for sin del har de siste dagene knyttet mye håp til det svært gode resultatet for CDU ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i begynnelsen av juni. Oppslutningen på mer enn 37% som den sittende delstatspresidenten Reiner Haseloff oppnådde kan riktignok i stor grad tilskrives det tyskerne omtaler som en «Amtsbonus» – ekstrapoeng til en erfaren, sittende ministerpresident.

I tillegg lyktes Haseloff godt med sin strategi om å selge seg inn som eneste garantist mot at AfD skulle ende opp som delstatens største parti.

Laschet og CDU/CSU vil uansett bruke suksessen i Sachsen-Anhalt for alt den er verdt. Først og fremst vil de bruke den til å fortelle historien om CDU/CSU som det erfarne styringspartiet – som garantisten for stabilitet, forsvarlig omgang med statsfinansene og stø kurs.

Forbuds- og formynderpartiet

Mye kan også tyde på at CDU/CSU, og ikke minst FDP, vil benytte Baerbocks midlertidige svekkelse til å sette inn et støt mot De Grønne som «forbuds- og formynderpartiet som ikke bryr seg om vanlige folks utfordringer».

Det klareste eksempelet på dette er oppstyret rundt De Grønnes forslag om økning av bensinavgiftene med 16 cent pr. liter fra 2023. En slik strategi kan imidlertid fort straffe seg, skrev Die Zeit i nevnte kommentar: Også CDU/CSU har forpliktet seg på Parisavtalens 1,5-gradsmål.

Også partiene utenom De Grønne må følge opp den nylige dommen i Forfatningsdomstolen om at regjeringens klimatiltak er for lite konkrete og forpliktende; en klimavennlig politikk uten økning av CO2-avgiftene på fossile brennstoff er svært lite realistisk.

CDU/CSU er selvsagt fullt bevisst på at temaet avgiftsøkninger på bensin uansett vil måtte komme på bordet hvis de møter De Grønne til regjeringsforhandlinger senere i år.

Klima, demokrati og europeisk samarbeid

Det er krevende å utsi noe rimelig kvalifisert om sannsynlig valgutfall knappe fire måneder før valget holdes. Det er fortsatt helt åpent om Tyskland ender opp med en regjering med basis i sentrum/høyre- eller sentrum/venstrepartiene. Det er likeså vanskelig å antyde noe bestemt om sannsynligheten for at CSU/CSU eller De Grønne ender opp som det største partiet.

Enkelte vil nok likevel mene at det er en viss svak sannsynlighetsovervekt for at CDU/CSU til slutt vil oppnå et bedre valgresultat enn De Grønne, og at konsekvensene av dette da vil måtte bli at en koalisjon av de to partiene ender opp med regjeringsansvaret. Et interessant spørsmål vil i så fall være hvor stort avtrykket av De Grønne vil bli i en regjering hvor de inntar rollen som en stor juniorpartner – en regjering hvor Annalena Baerbock godt kan ende opp som utenriksminister.

Man kan i det minste gå ut fra at slik regjering vil bli en noe større pådriver for forpliktende oppfølging av klimamål, demokratispørsmål og global sikkerhet innen rammene av EU-samarbeidet enn det regjeringen har vært i det forutgående tiår. Det er ikke den verste prognose man kan stille for den kommende regjering i Europas mektigste stat.

DET TYSKE «SUPERVALGÅRET 2021» – DELSTATSVALG I BADEN-WÜRTTEMBERG OG RHEINLAND-PFALZ PEKER FRAM MOT PERIODEN ETTER MERKEL

Publisert i Transitmag 18. mars 2021

https://www.transitmag.no/2021/03/18/det-tyske-supervalgaret-2021-delstatsvalg-denne-uka-peker-fram-mot-perioden-etter-merkel/

Sist helg var det regionalvalg i de to tyske delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz. Valgene var innledningen på et år tyskerne selv omtaler som «supervalgåret 2021». Innen utløpet av året vil det bli avholdt valg i fire andre delstater; enda viktigere er valget på ny Forbundsdag i slutten av september. Valget vil sammenfalle med avslutningen av Angela Merkels 16-år lange periode som tysk forbundskansler, og dermed også slutten på en æra i tysk etterkrigspolitikk. Hvem vil etterfølge henne som det kristelig-demokratiske partiets (CDU) kanslerkandidat, hvordan vil den nye regjeringen se ut?

Mainz, Rheingoldhalle, Landesparteitag der SPD Rheinland-Pfalz. Rede Malu Dreyer. 10.11.2012 Foto: Reiner Voß, CC BY-SA 3.0

Det lå altså som en uunngåelig premiss at valgene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz ikke kunne unngå å bli vektlagt og vurdert i en større rikspolitisk kontekst: Hvilke trender kan man lese ut av valgene, hvordan vil partiene og partifraksjonenes posisjonere seg på grunnlag av resultatene fra valgene i de to statene? Noen få dager før valgene kom det avsløringer om misbruk av makt og økonomisk fordelstaking ved kjøp og salg av ansiktsmasker fra to medlemmer av Forbundsdagen, begge fra regjeringspartiet CDU. Avsløringene preget valgkampens sluttfase, og fikk sannsynligvis også innvirkning på de endelige valgresultatene.

De Grønne og SPD – valgets vinnere

Valgene fikk to store vinnere – De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz, som med hhv 32,6 % og 35,7 % av stemmene vil beholde posisjonene som ledende regjeringspartier i sine respektive delstater. Valgresultatene var i betydelig grad også en effekt av to sterke politikerpersonligheter, De Grønnes Winfried Kretschmann og SPDs Malu Dreyer. Begge har ledet sine respektive koalisjonsregjeringer med stor dyktighet, og begge har oppnådd betydelig popularitet blant delstatenes befolkninger. Valgkampenes preg av personifisering bidro derfor til at både De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz oppnådde resultater langt over partienes oppslutning på nasjonalt nivå.

CDU gikk tydelig tilbake i begge de to delstatene, fra 31,8 % til 27,7 % i Rheinland-Pfalz og fra 27 % til 24,1 % i Baden-Württemberg; nedgangen var en fortsettelse av en trend som også hadde gjort seg gjeldende ved forrige delstatsvalg. En nærliggende forklaring kan være den såkalte «maskeskandalen», men mye tyder på at årsaksbildet er langt mer sammensatt.» At en av de to bundestagsrepresentantene var valgt fra Baden-Württemberg, kan ha gitt et visst utslag. Liberale FDP gjorde et godt valg særlig i Baden-Württemberg, noe som kan ha sammenheng med en sterk og tydelig profil på et politikkområde hvor Tyskland henger etter både nasjonalt og regionalt – digitalisering av forvaltning og skole, utbyggingen av mobil- og datanettene. Høyreekstreme AfD gikk kraftig tilbake i begge de to delstatene, men fortsatt gir 8-9 % av velgerne sin støtte til det konfliktherjede og overvåkingstruede partiet på ytre høyre fløy.

Høymoderne industri og tradisjonelle kulturlandskaper

Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz er nabostater sydvest i det gamle Vest-Tyskland. Begge har en næringsstruktur der høymoderne eksportindustri går hånd i hånd med landbruk, servicenæringer, småindustri og vinproduksjon. Elleve millioner store Baden-Württemberg er Tysklands tredje største delstat og, sammen med Bayern, en av de rikeste. Fundamentet for dette er den mektige bilindustrien rundt storkonserner som Daimler-Benz og Porsche samt et stort nett av små og mellomstore bedrifter innen leverandørindustri og maskinproduksjon. En rekke høyteknologiske kunnskapsmiljøer samt et stort nett av universitetsmiljøer i verdensklasse (Heidelberg, Tübingen, Freiburg m.fl.) er en viktig del av den samme økologien. Baden-Württemberg har også helt siden 60-tallet hatt en stor og mangfoldig innvandrerbefolkning, hovedsakelig bosatt i og rundt Stuttgart og de andre store industriområdene. Samtidig har store deler av delstaten med sine gamle kulturlandskap av landbruk, landsbyer og småbyer også et utpreget landlig-konservativt preg.

Rheinland-Pfalz har mindre enn halvparten av Baden-Württembergs befolkningstall. Den har også et svakere finansielt fundament enn nabostaten i sør. Felles for dem begge er at store internasjonale industrikonsern inntar tunge posisjoner i delstatenes økonomi, i Rheinland-Pfalz med kjemikonsernet BASF i spissen, og at en tradisjonell, men internasjonalt eksponert næring som vinproduksjon har stor betydning både økonomisk og som kulturbærer. Tyngst veier nok dette for Rheinland-Pfalz med sin «Weinstrasse» og en reiselivsnæring knyttet til vakre og myteomspunne kulturlandskaper.

CDU-bastioner i etterkrigstiden

Begge de to delstatene var i det meste av etterkrigstiden styrt av regjeringer under ledelse av CDU. I Rheinland-Pfalz overtok SPD i 1991 posisjonen som største parti, og har siden ledet alle delstatens regjeringer. I de to periodene fra 2011 til i dag har regjeringene vært ledet av Malu Dreyer, i første periode med De Grønne som regjeringspartner i den andre i en såkalt «trafikklyskoalisjon» med FDP og De Grønne (rød, gul og grønn). Flertallet for denne koalisjon ble sikret på nytt ved søndagens valg. Det er dermed klart for fem nye år for Malu Dreyer.

Etter nesten 60 år ved makten i Baden-Württemberg måtte CDU i 2011 overlate regjeringstaburettene til en koalisjon av De Grønne og SPD under ledelse av De Grønnes Winfried Kretschmann. I 2016 lykkes det De Grønne å bli delstatens største parti. SPDs kraftige tilbakegang gjorde imidlertid at det ble nødvendig å inngå samarbeid med arvefienden CDU for å sikre regjeringsflertall. Flertallet for en regjering av De Grønne og CDU ble sikret på nytt gjennom De Grønnes rekordvalg sist søndag. Spørsmålet blir nå om nåværende regjering velger å fortsette, eller om det kan bli aktuelt å veksle til trafikklysalternativet. Det er flertall for begge alternativene. Makten til å bestemme ligger fullt og helt i Winfried Kretschmanns og De Grønnes hender.

Stjernestatus i Rheinland-Pfalz

Malu Dreyers 36% oppslutning  i Rheinland-Pfalz er bemerkelsesverdig for et parti som i de nasjonale målingene sliter med å oppnå halvparten. Dreyer har gjennom sin 10-årige regjeringsperiode opparbeidet et ry som en kyndig og tilstedeværende ministerpresident; hun har også stått for en coronapolitikk borgerne har hatt tillit til. Dreyer var på tale som ny partileder etter Andrea Nahles plutselige avgang i 2019, men hun valgte å takke nei. Dreyer er rammet av sykdommen MS. En av årsakene til hennes valg var nok derfor hensynet til egen helsetilstand, men lysten til å videreføre den gode jobben hun var i gang med i Rheinland-Pfalz var nok også utslagsgivende. For et parti som må gå inn i høstens Bundestagsvalgkamp nesten uten andre forbilder å vise til er Dreyers stjernestatus i Rheinland-Pfalz av høyeste verdi. SPD vil derfor i perioden fram til Bundestagsvalget forsøke å dra det maksimale ut av «Malu Dreyer-effekten», som et eksempel på en folkekjær SPD-politiker som kan vinne valg og som demonstrasjon på SPDs regjeringsdyktighet.

Landsfader og grønn katolikk

Som Dreyers SPD i Rheinland-Pfalz er Winfried Kretschmanns De Grønne i Baden-Württemberg et klart avvik fra den «tyske normalen». Tross stabilt høye målinger på rundt 20 % for De Grønne på nasjonalt plan, var resultatet ved valget i Baden-Württemberg sist søndag over det forventede selv for en delstat som lenge har hatt status som De Grønnes «Stammland». Oppslutningen kan ikke forstås uavhengig av enkeltpolitikeren og frontfiguren «Winfried Kretschmann», en pragmatisk og løsningsorientert landsfaderskikkelse med dype røtter i delstatens hjemlige kultur. Med sin forankring i partiets borgerlig-moderate fløy har hans fremtreden ofte vært kontroversiell, tidvis også stridslysten, egenrådig og maktbevisst på grensen til det partiledelsen i Berlin har kunnet tolerere. Hans evne til å vinne valg og til å sikre gjennomslag for partiets ambisiøse politikk gjør imidlertid at det for lengst er sluttet fred med partiet.

Helt på topp i hans program for Baden-Württemberg står en klimavennlig omlegging av delstatens bilindustri. Den 72-årige gymnaslæreren og bekjennende katolikken er ikke redd for å omtale seg selv som «konservativ», men da i den klassiske versjonen «forandre for å bevare»: skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott! I en bok utgitt høsten 2019 («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen») knytter Kretschmann sin samfunnsvisjon til tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.

«Maskeskandalen» – hva gikk galt for CDU

Årsakene til CDUs tilbakegang har vært et yndlingstema blant journalister og kommentatorer i dagene etter valgene. Forklaringene fra partihold har dreid seg mye om å fremheve valget som en kamp mellom personligheter fremfor mellom partier – «Kretschmann- og Dreyerfaktoren». Men det har også blitt vist til omdømmetapet partiet har lidd som følge av den såkalte «maskeaffæren». De siste ukenes støy rundt tre Bundestagsrepresentanter som har måttet oppgi sine mandater på grunn av misbruk av posisjonene til egen økonomisk vinning, har åpenbart skadet partiet. At over 50 % var forhåndsstemmer avgitt før maskeskandalen, tyder imidlertid på at nedgangstendensen begynte mye tidligere. Man må derfor spørre seg om f.eks. forsinkelsene og styringsproblemene i myndighetenes gjennomføring av vaksinasjonsprogrammene også kan ha vært en årsak. Og hvilken rolle spilte misnøye med Merkelregjeringens samlede coronahåndtering, herunder særlig det mange oppfatter som uklar styring fra helseminister Jens Spahns side? Mye tyder på at CDU heller ikke lyktes særlig godt med sine lokale valgkampsaker. Det første utslaget av dette så vi tirsdag etter valget, da CDUs toppkandidat i Baden-Württemberg, Susanne Eisenmann, trakk seg fra alle politiske verv med umiddelbar virkning.

For partistrategene i Berlin synes det viktig å holde den nyvalgte partilederen, Armin Laschet, unna ansvaret for det som har skjedd. Hans tid på post har vært for kort til å kunne lastes, heter det fra Konrad Adenauer Haus. CDU/CSU vil før sommeren måtte fatte endelig beslutning om hvem de skal stille opp som kandidat til ny bundeskansler etter Angela Merkel. Et spørsmål som mange i den internasjonale pressen også stiller seg, er om valgresultatene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz vil kunne få innvirkning på denne beslutningen. Helseminister Spahn synes ikke lenger å være aktuell. Til syvende og sist vil det bli et valg mellom partileder Armin Laschet og utfordreren fra Bayern, Markus Söder

AfD svekket, men ikke borte

Med tilbakegang på rundt 5% både i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz gjorde høyreekstreme AfD et dårlig valg. Resultatene er interessante også fordi disse statene, og særlig Baden-Württemberg, har vært ansett som en type stronghold for partiet i den vestlige del av Tyskland. Resultatene er i tråd med trenden på de nasjonale målingene siste år, og ble også tydelig bekreftet under kommunalvalgene i delstaten Hessen i helgen. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt – indre stridigheter, svekkingen av yndlingstemaet flyktningpolitikk og trusselen om overvåkning fra Verfassungsschutz (PST) er blant stikkordene. Tross økende omfang av utenomparlamentariske coronaprotester, ser partiet heller ikke ut til å ha vunnet noe særlig på sin stadig kraftigere opposisjon mot den offentlige coronapolitikken. For de demokratiske partiene er det betryggende at AfDs nedadgående trend bekreftes. Tilfredsheten bør imidlertid fremføres med en viss forsiktighet. Som venstrefløysavisen TAZ uttrykte det i en kommentar mandag etter valget, er det nemlig liten grunn til overdrevet jubel når AfD, tross partiuro og økende radikalisering, evner å opprettholde en støtte på nærmere 10%, og det i delstater som har langt færre sosiale og økonomiske utfordringer enn flere av delstatene i øst.

Framtidslaboratorium

Hovedtema i de to delstatsvalgene var hverken maskeskandalen eller regjeringskonstellasjonene etter Merkel, men temaer som angår hverdagen og fremtiden til delstatenes befolkninger – skole digitalisering, infrastruktur, aldersomsorg, lokale klimatiltak mv. I en kommentar et par dager etter valget uttrykte Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) undring, og en smule irritasjon, over den internasjonale pressens ensidige fokus på valgenes konsekvenser for Bundestagsvalget til høsten og for de interne vaktkampene innad i CDU/CSU. I forlengelsen av dette stilte FAZ spørsmål om det ikke burde interessere Europa at en delstat som Baden-Württemberg, med sin innovative, høyteknologiske eksportindustri, nå er et av de viktigste laboratoriene for den omfattende transformasjonen mot mer klimanøytrale løsninger som Europa og verden vil måtte gjennomføre i årene fremover. At dette skjer under ledelse av Europas eldste, sterkeste og mest velorganiserte grønne parti, burde gi ekstra grunn til interesse.

De Grønne blir regjeringsparti

En av de få tingene man kan si med tilnærmet 100 % sikkerhet om utfallet av valget på ny Bundestag 26. september, er at De Grønne vil innta regjeringskontorene. Regjeringskonstellasjoner uten CDU/CSU eller SPD er teoretisk mulig, men ingen flertallsregjering vil i praksis kunne dannes uten deltagelse fra De Grønne. Spørsmålet er så hvem som vil være partiets mest sannsynlige partner(e) i regjeringen som skal dannes. Til nå har veldig mye pekt mot en koalisjon med CDU/CSU, altså den samme konstellasjon som de siste fem år har hatt regjeringsmakten i Baden-Württemberg. Både en «rød-rød-grønn» koalisjon med SPD og Die Linke og en trafikklyskoalisjon med SPD og FDP har vært i spill som mulige alternativer. Disse har lenge vært ansett som mindre realistiske enn koalisjonen av De Grønne og CDU/CSU, og på de nasjonale meningsmålingene er det fortsatt kun dette, samt en variant hvor FDP tiltrer som tredje partner, som kan samle et flertall bak seg. Med SPDs gode valg i Rheinland-Pfalz, og FDPs i Baden-Württemberg, har nå muligens trafikklyskoalisjonen fått bedre kort på hånda.
 

Velger De Grønne i Baden-Württemberg å vrake CDU til fordel for en koalisjon med SPD og FDP, vil dette også bli tolket som et signal om at partiet ikke på forhånd vil binde seg til kun et alternativ inn mot regjeringssonderingene til høsten. Reaksjonene fra SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz dagen etter valgene i de to delstatene tyder på at SPD nå vil satse maksimalt på å gjøre trafikklysalternativet til et troverdig og realistisk alternativ – look to Rheinland-Pfalz! Alt tyder nemlig på at SPD vil anse dette som langt mer spiselig enn det såkalte rød-rød-grønne alternativet (SPD, Die Linke og De Grønne). SPD deltar riktignok i samarbeidsregjeringer med Die Linke og De Grønne i delstatene Berlin, Bremen og Thüringen, men samarbeid på nasjonalt nivå vil innebære utfordringer av helt andre dimensjoner enn de man møter på delstatsnivå, herunder krevende forhandlinger med et Die Linke som etter landsmøtet tidligere i vinter sannsynligvis har flyttet seg flere steg til venstre. Ikke minst vil utfordringene på det utenrikspolitiske området være store. Jokeren oppe i det hele er et FDP som nok heller vil samarbeide mot høyre, altså en regjering som innbefatter CDU/CSU, men som nok ikke vil si nei til trafikklysalternativet hvis det er flertall for det, og tilstrekkelig politisk gjennomslag kan hentes ut.

Tyskland etter Merkel

Spørsmålet om Tysklands plass i Europa og i verden etter Merkelæraens slutt vil bli fulgt med økende interesse både før og etter Merkels sorti. Sannsynligheten for store og dramatiske endringer er likevel liten. Uansett hva slags regjeringskonstellasjon landet ender opp med, vil det være en regjering godt plassert innenfor «det store politiske sentrum», en regjering som vil kjenne sitt ansvar innenfor både FN-, NATO- og EU-samarbeidet og som vil fortsette å opptre som pålitelig partner på alle de viktige internasjonale samarbeidsarenaene.

En regjering med De Grønne som sentral partner vil likevel kunne bety moderate, men viktige kursendringer på presserende politikkområder. Fremfor alt vil dette bety styrkede ambisjoner for klimapolitikken både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil en sannsynligvis se et sterkere fokus på demokrati- og rettsstatsutfordringene i Europa, herunder særlig menneskerettighetssituasjonen i EU-land som Polen og Ungarn. En kan også forvente et sterkere press for å få på plass en human og bærekraftig løsning på Europas flyktningproblem innenfor rammene av gjeldende internasjonale konvensjoner. Totalt sett vil en se en tysk politikk med økt vektlegging av internasjonalt samarbeid og internasjonal rettsliggjøring, og på økonomisk og politisk integrering både i Europa og globalt.

Spd-veteran må «skamme seg» – identitetspolitikk på avveie

Jeg trodde aldri jeg skulle åpne kjeften min om den identitetspolitiske støyen som nå herjer rundt, som tiltar og som hindrer oss fra å nærme oss stridsspørsmål som burde være løsbare med alminnelig klokskap og empati. Jeg hater «anti-woke» mer enn «woke», men begge irriterer med sin opphissede ensidighet. Selvsagt fins det strukturell rasisme, selvsagt må en moderne refleksiv minnepolitikk konstant kunne (re)vurdere både gatenavn, statuer og parkbenker. Og selvsagt må det feires som et gigantisk fremskritt at alle varianter av kjønnsidentiteter kan leve livene sine som de vil, og få samfunnsmessig anerkjennelse og rettslig sikring for dette.

Wolfgang Thierse (foto: Christliches Medienmagazin, BY CC 2.0)

Men når det går så langt at sosialdemokratiske SPD, Willy Brandts parti, Arbeiderpartiets søsterparti, har fått det for seg at en av partiets absolutte hedersmenn, DDR-motstandsmannen og den tidligere Bundestagspresidenten Wolfgang Thierse, må «skamme seg» fordi han (kanskje i litt for frimodige termer) i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) våget å stille spørsmål ved enkelte av den identitetspolitiske diskursens figurer, da blir selv sindige meg fristet til å spørre hva i helvete det er som foregår. Hovedbudskapet i Thierses’ artikkel var grunnleggende sett ikke noe annet enn en insistering på at «det store politiske vi» ikke må forsvinne i bølgen av mobilisering av allehånde partikulære identitetsbesvergelser, til høyre og til venstre.

Wolfgang Thierse var mannen som brøt alle normer for hva en forbundsdagspresident kan gjøre da han på begynnelsen på 2000-tallet deltok i en sitdownaksjon mot nynazister i Berlins gater. Thierse (77 år) er en helt ut i fingerspissene liberal humanist og sosialdemokrat som står for det aller beste det progressive Tyskland kan fremby. Han ledet over lang tid partiets verdikommisjon, og er vel det nærmeste man kan komme en folkekjær, upopulistisk sosialdemokratisk politiker. Nå har han konfrontert partiledelsen m/Saskia Esken og tidligere JUSO-leder Kevin Kühnert i spissen med spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem. At det fortsatt ikke foreligger noe svar fra partiledelsens side, kan tyde på at de har manøvrert seg opp i et hjørne og ikke helt vet hva de skal si.

Historien om Thierse faller sammen med striden om en annen SPD-hedersperson, den høyt respekterte partiveteranen og emeritterte politologen Gesine Schwan, som for en tid siden ledet en debatt om kjønnsidentitet hvor en kvinnelig journalist fra Frankfurter Allgemeine Zeitung kom i skade for å fremføre «ukorrekte»posisjoner. Nå er Schwan (og SPD) under heftig kritikk fra bl.a. en gruppe av skuespillere med transidentitet for å ha sluppet «tvilsomme» stemmer til.  Den tyske venstrefløyens hovedorgan, Die Tageszeitung (TAZ), skriver i en kommentar: «Misforståelser, opprørthet, eksploderende egos – disse to sakene illustrerer hvor bedrøvelige de identitetspolitiske debattene kan bli. .. Det handler ikke om de beste argumentene, men om egen integritet, som man aggressivt må forsvare, enten man er en queer person eller hvit mann». Kommentaren avslutter slik: «Autentisitet er bra, avstand til hva en holder på med nødvendig, taleforbud mot det en ikke liker, forbudt».

Thierse har fått mye støtte internt i partiet for sitt utspill. Saken ble 8. mars også kommentert av historikeren Peter Brandt (Willy Brandts eldste sønn) og forleggeren Detlef Prinz i en artikkel i FAZ. Hovedpoenget var den dårlige håndteringen av saken fra partiledelsens side, noen som i denne sammenheng betyr duoen Saskia Esken/Kevin Kühnert alene. Noe svar på Thierses spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem foreligger ennå ikke, og i stedet for å tilby en åpen og felles plattform for diskusjon om SPDs retningsvalg («Hva er vårt felles grunnlag?) anklager Brandt/Prinz lederduoen for å drive skadebegrensning gjennom å «telefonere rundt». Det er sikkert mulig å lese en slags «generasjons-» og/eller «kulturkonflikt» inn i denne saken, og altfor bastante konklusjoner skal en kanskje være forsiktig med. Alle synes imidlertid å mene at håndteringen fra partiledelsens side har vært klønet, og at SPD nå (nok) en gang er i ferd med å grave seg ned i en selvfortærende konflikt, med risiko for nye runder med fall på partibarometrene. Det er noe man virkelig ikke unner det hederskronte partiet.

Hermann L. Gremliza – den tyske venstreradikalismens elegante refser – er gått bort

Hermann L. Gremliza var den tyske venstreradikalismens skarpeste penn gjennom mer enn 50 år. Han døde i Hamburg rett før julaften, 79 år gammel. Gremliza startet sin publisistiske karriere i Der Spiegel på midten av 60-tallet. Der gjorde han raskt karriere under legendariske Rudolf Augsteins vinger, men ble etter noen år sparket av samme Augstein etter en strid om journalistenes medvirkning i tilsetting av redaktører og journalister.

Gremliza kjøpte i 1974 personlig opp det gamle venstresidemagasinet «Konkret», og ble dets hovedutgiver og sjefsredaktør frem til sin død. Det er hans virke her som gjorde han legendarisk, og som har fått alt som kan krype og gå av aviser fra venstre til høyre til å begå en full rekke av beundrende og respektfulle nekrologer i dagene inn mot julaften. Liberal-konservative FAZ skriver: «Gremlizas skrifter tilhører, som forfatteren, Tysklands venstrehistorie, en historie med få arbeider man leser så gjerne som hans.»

«Konkret» var fra slutten av 50-tallet til slutten av 60-tallet den radikale venstresidens og den utenomparlamentariske opposisjonens (APO) hovedorgan. I begynnelsen var den hemmelig subvensjonert av DDR, med de illegale KPD-medlemmene Klaus Rainer Röhl og hans daværende ektefelle Ulrike Meinhof, som sentrale skikkelser. Det var i Konkret den senere RAF-grunnleggeren skapte sitt renomme som profesjonell journalist. Etter bortfallet av DDR- finansieringen, overlevde Konkret i en kombinasjon av lettpornomagasin og venstreradikalt månedstidsskrift, vel det eneste vellykkede eksemplet på opplagssterk, venstreradikal kiosklitteratur i den tyske etterkrigstiden.

Ved Gremlizas inntreden ble det brått slutt på fetsijsex og desslike. Gjennom fem årtier jaget Gremliza stupiditet og dårlig språkføring (som for han gikk ut på ett), ressentimenter, Heimatdyrking, historierevisjonisme, antisemittisme, romantisering og naiv idealisme. Han var like nådeløs mot komma- og kasusfeil som mot svak tenkning. Hans stil var full av eleganse, han spottet og pirket og latterliggjorde, og det verste han visste var dumhet og forløyethet på venstresiden. Han var tidvis mer nådeløs mot sin egne enn mot borgerligheten. Den venstreorienterte dagsavisen Die Tageszeitung (TAZ) het i hans skrift «barne-FAZ» på grunn av de mange overgangene av ambisiøse og unge TAZ-journalister til godt betalte jobber i borgerlige FAZ. I de siste år kalte han den et «seniorhjem».

Gremliza forsto seg selv kommunist. Han var likevel medlem av SPD helt fram til 1989. Når partiets Bundestagsfraksjon samme år istemte avsyngingen av nasjonalsangen, «Das Deutschlandlied», sammen med Helmut Kohl & co, meldte han seg ut. Gremliza beskrev selv sitt prosjekt slik: «Gjenvinning av den politiske forstand, analyse i stedet for følelser, erkjennelse i stedet for engsteligheter, prioriteter fremfor «Liebhabereien». Han var ghostwriter bak flere av Günter Wallrafs bøker, og han innstiftet i sin tid en pris som skulle tildeles skribenter som forpliktet seg på aldri mer i sitt liv å publisere et ord. I de senere år gjorde Gremliza seg til en av de fremste kritikerne av tendensene til antisemittisme i den tyske venstresidens Israelkritikk. Han ble av prinsipielle og historiske grunner en Israelvenn helt fram til sin død.

Gremliza la seg bevisst ut med alt og alle, selv om han som person skal ha vært et vennlig og generøst menneske. Han hadde ingen forbilder bortsett fra ett, men det ruvet til gjengjeld over alt: Karl Kraus, Wiens spottende kommentator og samtidsdiagnostiker på 20- og 30-tallet. Han respekterte også Adorno som en «god borgerlig tenker», men ikke noe mer.

For egen del ble det opp gjennom årene etterhvert en vane å spore opp «Konkret» når jeg besøkte Tyskland. Det var ikke alltid like lett, men fant man det ikke på aktuelle Hauptbahnhof var det alltid mulig å oppdrive det på en av de lokale «alternative» bokhandlene som store og mellomstore tyske byer fortsatt holder seg med. Et høydepunkt var alltid «Gremlizas Express», en spalte på magasinets siste side som ble publisert helt inn til det siste. Konkret har hatt problemer med opplagsnedgang de siste årene. Om det kan overleve uten Gremlizas pregnante stemme er et åpent spørsmål.

Foto: Picture-Alliance/ZB

Etter EU-valget – hvor går Tyskland?

Utfallet av valget på nytt EU-parlament i Tyskland tydeliggjør noen trender som har vært der lenge, men som nå trer enda klarere fram. Man kan få et nærmere bilde av dette ved å se på hvilke fire politikkområder de tyske velgerne – i følge en undersøkelse presentert av ARD under valgsendingene i går – rangerer høyest ved valg av politisk parti:

1) Klima-/miljøspørsmålet
2) Sosial rettferdighet
3) Fred/sikkerhet og internasjonalt samarbeid
4) Innvandrings-/flyktningpolitikk

Undersøkelsen viser også at 86% av velgerne oppfatter sin egen økonomiske situasjon som god (mot 13% som ikke gjør det). Dette peker mot en setting hvor grunnlaget for politisk meningsdannelse vel så mye vil ligge i de ide- og verdibaserte valgene som i de klassiske materielle interessene.

 

Stikkordspreget kan en oppsummere situasjonen for de seks etablerte partiene etter EU-valget på følgende måte:

DET GRØNNE PARTIET, Die Grünen, bekrefter sin sterke posisjon og peker fram mot en rolle som dominerende regjeringsparti på linje med CDU/CSU – nest største parti etter CDU/CSU, og for første gang større enn SPD i et valg på nasjonalt nivå. Partiets sterke oppslutning i de yngre generasjonene samt den store og vedvarende oppslutningen om de post-materielle verdiene i den tyske befolkningen viser at partiet er godt skodd for fremtiden.

SPD går fra valgnederlag til valgnederlag, og synes komplett rådville om hvordan de skal kunne komme seg ut av uføret. Forsøk på å polere det tidligere varemerket, sosial rettferdighet (bl.a. ved oppgjør med den upopulære Hartz-IV-politikken under Schröderregjeringen), har ikke ført til noe. Den eneste veien til fremtidig makt for det tidligere så stolte regjeringspartiet synes nå ligge i en rolle som juniorpartner og flertallsskaffer for sentrum-venstreregjeringer under ledelse av De Grønne (med Die Linke som tredje partner).

CDU/CSU er fortsatt største parti, men det tapte kraftig hos de yngre velgersjiktene bl.a. fordi profilen i klima- og miløspørsmålene oppfattes som uklar. Den ekstremt klønete håndtering av angrepet fra en megapopulær YouTube’er rett forut for valget illustrerer problemet. CDU/CSUs sterkeste kapital synes å være rollen, og renomeet, som stabilt regjeringsparti på sentrum-høyre side. Skal dette ikke rokkes ved, må partiet oppgi fristelsen til å justere kursen mot høyre for å demme opp for AfD.

AfDs oppslutning i den tyske befolkningen er dalende, og lå i EU-valget 3% lavere enn ved valget på ny Bundestag i 2017. Oppslutningen går ned i de vestlige delstatene og stabiliserer seg/går svakt opp i de østlige delstatene. Dermed fortsetter AfD å være et viktig symbol for øst/vest-skillet i tysk politikk. AfD har suverent størst oppslutning blant de eldre velgergruppene, og nesten ikke oppslutning blant de unge. Demografien alene kan derfor bli bestemmende for om partiet klarer å klamre seg fast på nåværende nivå (11%).

DIE LINKE fikk nesten halvert sin oppslutning ved EU-valget, sammenlignet med de nasjonale målingene (fra 9-10% til 5,5%). Partiet rives mellom en venstresosialdemokratisk, pragmatisk og moderat pro-EU fløy og en venstrepopulistisk, EU-kritisk fløy. Dette ga seg bl.a. utslag i en rotet og utydelig EU-valgkamp. Skal partiet kunne bli en noenlunde stabil partner i fremtidige sentrum-venstreregjeringer (med De Grønne og SPD), må den pragmatiske fløyen vinne hegemoniet.

FDP lever av å være markedsliberalismens vokter og skattebetalernes beskytter i det tyske politiske landskapet, men med en relativt liberal og sentrumspreget profil i de viktige rettsstatlige spørsmålene (stikkord innvandring). Den rollen vil sannsynligvis kunne holde partiet over sperregrensen (5%) også i valgene som kommer. Partiets unnvikende miljøprofil vil kunne skape problemer i regjeringsforhandlinger der De Grønne er en av partnerne.

Ser man nærmere på det tyske EU-valgets klareste vinner, De Grønne, vil man kunne observere noen veldig tydelige mønstre: De Grønne er nå største parti i en rekke av byene i vest, og da såvel i storbyer som Berlin, Köln, München og Stuttgart som i en rekke av middelstore byene, herunder Karlsruhe, Kassel, Mannheim, Giessen, Münster m.fl. De Grønnes relativt svake posisjon i de østlige delstatene er også i ferd med å endre seg, og i Leipzig, Potsdam og Jena lyktes de faktisk nå for første gang å bli største parti i tre østtyske byer. De Grønne opplever økt oppslutning i alle aldersgrupper, men den er særlig sterk blant de yngste velgergruppene.

På den motsatte ende henter AfD hoveddelen av sine velgere på landsbygda i de østlige delstatene. De er eldre, tenker i tradisjonelle materielle termer, har lavere utdanning og er overopptatt av innvandringsspørsmålet (i områder hvor det i hovedsak er ikke-eksisterende som praktisk-politisk utfordring). I de vestlige storbyene oppnår AfD 6-8% av stemmene, på landsbygda i Sachsen opp mot 35%; for De Grønne kan tallene speilvendes. Det overrasker derfor ikke når partihøvding Alexander Gauland søndag kveld understreket at det er De Grønne, og ikke SPD og Die Linke, som er AfDs hovedmotstander i den tyske politikken.

Ser man fram mot valget på ny Bundestag i 2021, og på valgene etter dette, tror jeg man kan peke på følgende mønstre for maktfordeling og regjeringsmodeller:

– Æraen for topartiregjeringer vil være over. Den eneste toparti-konstellasjon med en viss mulighet for flertall vil være koalisjoner mellom CDU/CSU og De Grønne.
– De mest sannsynlige trepartikoalisjoner vil være «Jamaica» (CDU/CSU, FDP og De Grønne) og «Grønn-rød-rød» (De Grønne, SPD og Die Linke).
– AfD vil fortsatt bli holdt utenfor all regjeringsdannelse
– De Grønne vil være sannsynlig partner i enhver regjeringsdannelse, SPD må innstille seg på å spille andrefiolin.

Fremfor noe annet må Tyskland, og verden utenfor, begynne å venne seg til tanken på at Europas største land, i en ikke altfor fjern fremtid, kan få en statsminister fra Det grønne partiet.

 

Foto: Partiledelsen i De Grønne jubler etter valgseieren i EU-valget, Tagesspiegel.de 26.05.19

SPDs ungdomsleder – kolllektiviser BMW!

Publisert i Klassekampen 18. mai 2019

Lederen for ungdomsorganisasjonen til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD (Juso), Kevin Kühnert, har skapt bølger i tysk politikk. Bakgrunnen er et intervju Kühnert ga til avisen Die Zeit 1. mai, hvor han offensivt forsvarte sosialismen som idé og foreslo «kollektivisering» av de største industrikonsernene, eksempelvis bilkonsernet BMW.Kevin Kühnert er ikke en hvilken som helst ungdomspartileder, men av mange ansett som et av SPDs største politiske talenter, og en mulig etterfølger av Andrea Nahles som fremtidig partileder. Støyen rundt Kühnerts utspill sier mye om de politiske dilemmaene Tysklands sosialdemokrater står overfor. KevinKühnert Leipzig 09Feb18.jpg

Kühnerts uttalelser utløste sterke reaksjoner fra den tyske høyresiden: «hjernespinn fra en forvirret fantast» og «totalitært» var blant skjellsordene som ble kastet ut. Men også ledelsen i eget parti – med Nahles og EU-toppkandidaten Katarina Barley i spissen – har avvist Kühnerts fremstøt. Talsmannen for partiets konservative «Seeheimerkrets», Johannes Kars, stilte til og med spørsmål om hva han «kan ha røykt – legalt kan det ikke ha vært». Selv normalt velvillige Süddeutsche Zeitung uttrykte tvil om utspillet, og antydet at Kühnerts posisjon som potensiell partileder kunne være svekket. et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) 3. mai fremholdt Kühnert at reaksjonene på hans utspill avslører « … hvor trange rammene for hva vi kan forestille oss» har blitt. Han oppfordret SPD til å være offensiv i debatten og ikke skyve vanskelige spørsmål under teppet så snart en valgkamp nærmer seg. Kühnert gjentok flere ganger at hans uttalelser til Die Zeit absolutt var «alvorlig ment»: Kapitalismen har «presset seg inn på altfor mange livsområder, slik kan vi ikke fortsette».

Kühnert har også fått mye støtte. At Die Linke, SPDs rival til venstre, har gitt sin tilslutning til uttalelsene er som forventet. Det er imidlertid interessant å merke seg at også en rekke SPD-stemmer har vært positive, herunder Berlins innenriksminister Andreas Geisel og lederen av den mektige partiavdelingen i Nordrhein-Westfalen, Sebastian Hartmann. Til Der Spiegel sier Hartmann blant annet: «Vi trenger en grunnleggende ny økonomisk modell, det uregulerte markedet er vår fiende, og ulikheten vår tids sprengstoff». I et oppslag i venstreorienterte Tageszeitung (TAZ) knyttet sjefkommentator Stefan Reinecke an til BMW-eksempelet. Der kunne nemlig de to arvingene Stefan Quandt og Susanne Klatten i 2018 innkassere ni milliarder kroner i utbytte. Ytelsen besto i å være velsignet med de riktige foreldrene. Til syvende og sist taler Kühnert og Juso ikke særlig mer radikalt enn det som følger av den katolske sosiallære, sier Reinecke: «Også der står interessene til de mange over elitens».

Tysklands sosialdemokrater sto sentralt i utformingen av det nye Tysklands grunnlov i 1948–49. En arv fra arbeidet med loven er artikkel 15: «Grunneiendommer, naturressurser og produksjonsmidler kan med formål om samfunnsmessiggjøring, og gjennom egen lov …, bli omgjort til felleseiendom». Kühnert har altså ikke gjort noe annet enn å reise en diskusjon om noe som er hjemlet i Tysklands gjeldende forfatning. Når enkelte har manet fram DDR-fiendebildet treffer man følgelig dårlig. Likevel viser de mange opprørte stemmene at Kühnert har truffet en nerve.

SPD er ørnen blant de europeiske sosialdemokratiske partiene. Partiet står dypt plantet i en krise skapt av dilemmaene Kühnerts utspill har synliggjort. Partiet har de siste årene fått halvert sin oppslutning og ligger nå mellom 16 og 18 prosent. Det siste året har de også blitt forbigått av De Grønne (cirka 20 prosent) som største parti på sentrum-venstre side, og til venstre profiterer et Linkspartei med stabil oppslutning på åtte til ti prosent på SPDs uklare profil.Både SPD og De Grønne har det siste året tatt avstand fra mange av feilene som ble begått under Gerhard Schröders rød-grönne regjering (1998–2005), herunder særlig den upopulære innskjerpingen av reglene for arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp («Hartz IV»). Også med sitt forslag om en garantert minstepensjon har SPD tatt viktige skritt til venstre.

Dette har tydeligvis ikke vært nok. Partiet må derfor spørre seg om veien tilbake til gammel storhet ligger i en mildt korrigert sentrumskurs, eller i en tydeligere venstredreining basert på det beste i en stolt partitradisjon.

I en kommentar 9. mai peker Die Zeits politiske redaktør, Bernd Ulrich, også på lammelsen i samarbeidsregjeringen CDU-SPD som en forklaring på de skarpe reaksjonene på Kühnerts utspill. Regjeringen har havnet i et vakuum, og særlig de unge er utålmodige etter å se politiske resultater. I en slik situasjon, hevder Ulrich, «blir det mer fristende å beskjeftige seg med en ungdomspolitikers tilspissede ytringer enn med normalitetens eksesser.»Likevel kan ikke SPD-strategene ha unngått å registrere at rundt 40 prosent av partiets velgere er positivt innstilt til Kühnerts forslag. Ei heller at det var Kühnert, og ikke partitoppene, som høstet den store applausen under partiets EU-valgkampstart i Saarbrücken forleden.

SPD vil for alt i verden komme seg ut av koalisjonsregjeringen med Merkel, men samtidig fortsette å være regjeringsparti. Den eneste realistiske veien dit går gjennom en allianse med De Grønne og Die Linke etter valget i 2021. I en slik regjering vil tyngdepunktet ligge betydelig til venstre for nåværende regjering, og SPD vil utgjøre mindre enn halvparten av velgergrunnlaget.Kühnerts kollektiviseringsforslag vil neppe få gjennomslag i en rød-rød-grønn regjeringsplattform, men SPD vil nok i tiden fremover måtte øve seg på å lytte mer med sitt venstre øre.

 

Foto: «Juso»-leder Kevin Kühnert, CC BY SA 4.0 Mashaviktoriya

TYSKLANDS REGJERING VAKLER – VALG I BAYERN KAN GI AVKLARING

Publisert i VG, 2. oktober 2018

Tysklands regjering har i store deler av september vært herjet av en konflikt om etterretningsdirektør Hans-Georg Maassen og hans håndtering av høyreradikale oppmarsjer etter en tragisk knivstikkingshendelse i byen Chemnitz i det tidligere Øst-Tyskland. Stridigheter innad i den tyske regjeringen er ingen ny foreteelse. Regjeringen har knaket i sammenføyningene helt siden den kom i gang med sitt arbeid vinteren 2018, et halvt år etter valget på ny Bundestag i september 2017. Videreføringen av Angela Merkels regjering og av koalisjonen mellom Merkels CDU, den bayerske partneren CSU og sosialdemokratiske SPD, ble en løsning ingen egentlig ønsket seg, men som de tre i kraft av sine roller som statsbærende partier ble tvunget til å ta på seg. Konfliktene har ført til kraftig nedgang på partibarometrene for alle de tre partiene, men i særlig grad SPD synes å tape på regjeringssamarbeidet. Den første alvorlige prøvesteinen på partienes støtte i befolkningen vil komme ved valget på nytt delstatsparlament i Bayern i midten av oktober.

Uroen innad i regjeringen har mer handlet om konflikter innad i den borgerlige blokken enn om strid mellom de to blokkene. I særlig grad har rivaliseringen mellom Merkel og CSU-leder og innenriksminister Horst Seehofer vært en belastning. Utgangspunkt for alle konfliktene har vært spørsmål med direkte eller indirekte tilknytning innvandrings- og flyktningpolitikken. Den alvorligste inntrådte på forsommeren i vår, da Seehofer i kraft av dobbeltrollen som CSU-leder og innenriksminister, truet med ensidig stengning av Bayerns yttergrenser for asylsøkere med registrering i andre EU-land – uten avstemning mot aktuelle EU-land og ved ultimatum mot hans egen regjeringsleder, Angela Merkel. Striden endte med et slags kompromiss, men samarbeidsklimaet var sterkt skadet.

Seehofers egenrådige og kontroversielle stil gjentok seg gjennom håndteringen av Maassen-saken, først ved å tie om Maassens bagatellisering av hendelsene i Chemnitz, dernest ved å forfremme ham til statssekretær i hans eget departement etter at presset for å avsette ham som direktør for den nasjonale etterretningsorganisasjonen ble så stort at han måtte gi etter. I løpet av en turbulent weekend måtte forfremmelsen oppgis, og Maassen akseptere omplassering til en stilling som spesialrådgiver i samme departement. Både SPD, Merkel og store deler av partiorganisasjonene i CDU og CSU fant det umulig å gå ut i krevende valgkamper med en fortelling om at etterretningsdirektører som svikter blir belønnet med forfremmelse. I en lederkommentar 25. september omtalte Süddeutsche Zeitung (SZ) hendelsene slik: «Seehofer er i dag uberegnelig, irrasjonell og destruktiv i måten han agerer på, og ikke noe annet enn en stor belastning for regjeringskoalisjonen».

Et hovedmål med Seehofers harde og konfronterende linje i innvandrings- og flyktningpolitikken har vært å forhindre lekkasje til den nye konkurrenten på ytre høyrefløy, «Alternative für Deutschland» (AfD). Ledetråden her er partilegenden Franz Josef Strauss’ gamle slagord om at det til høyre for CSU ikke skal være plass for noe politisk alternativ. Seehofers strategi har i liten grad lykkes. I Bayern står AfD på stedet hvil med sine 11-12%, mens CSU fortsetter å falle på meningsmålingene.  Partiet er nå nede nå på 35%. Det er den laveste måling noensinne for partiet som har regjert Bayern med absolutte flertall mer eller mindre sammenhengende fra 1962 til i dag. Velgere i det politiske sentrum, frastøtt av Seehofers harde retorikk i flyktningpolitikken, går til venstre; velgere til høyre for sentrum, setter seg på gjerdet eller velger AfD eller en av de andre borgerlige partiene (FDP, «Freie Wähler»). Partiet lider også sterkt av uroen innad i Merkel-regjeringen, og av den årelange konflikten mellom partileder Seehofer og toppkandidaten ved Bayernvalget, ministerpresident Markus Seehofer. I vinglingen mellom Seehofers «harde» og Söders etterhvert mer «ansvarlige» og forsonlige» linje synes nå Söder å ha vunnet frem. Den innebærer bl.a. et løfte om å konfrontere AfD med alle forsøk på lefling med det ekstreme høyre.

File:LTW18 Grüne Wahlparty1.jpg

Det paradoksale med CSUs problemer er at ingen andre tyske delstater leverer så gode resultater som Bayern. Næringslivet går på høygir, arbeidsledigheten er så lav som aldri før, stats- og kommunefinansene er bunnsolide, delstaten har høy kvalitet på alt av offentlige tjenester – og på det betente området integrering av flyktninger er det kun nabodelstaten i sør, Baden-Württemberg, som oppnår tilnærmet like gode resultater. På mange måter ser CSU ut til å være et offer for sin egen suksess. Bayern vokser, befolkningen blir mer sammensatt og mangfoldig – og for unge og nye velgere, ikke minst i München og de andre ekspanderende byene, er det noe fremmed ved å binde seg til ett og det samme parti år ut og inn.

Partiet som fremfor noen andre profiterer på denne trenden, er «De Grønne». Partiet er med sine 17-18% nå det nest største i Bayern, og også en mulig koalisjonspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall ved valget i oktober. De Grønnes suksess i Bayern er også en del av nasjonal trend. Under ledelse av sine nye karismatiske lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock puster De Grønne nå SPD i ryggen som det største parti på sentrum-venstre side i tysk politikk. Duoen har bl.a. gjort fremstøt for å gjenerobre begreper som «Nation» og «Heimat» («hjemland» eller «hjemstavn») fra høyresiden – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, EU-vennlig, kosmopolitisk, liberalt og grunnlovsorientert.

Tre uker før valget på nytt delstatsparlament i Bayern 14. oktober møttes de to toppkandidatene til duell i Bayerische Rundfunk. Det sier mye om de endrede maktforholdene i tysk politikk at duellen for første gang i historien ikke gikk mellom CSU og SPD, men mellom CSU og De Grønne. Debatten mellom Markus Söder og De Grønnes toppkandidat Ludwig Hartmann handlet mer om boligutgifter, skolepolitikk og offentlige kommunikasjonsmidler enn om innvandring og flyktninger. Likevel er det mye som tyder på at konfliktnivået innad i Merkelregjeringen vil ha større innflytelse på utfallet av valget enn de lokale spørsmålene. Et resultat under nåværende 35% for CSU, og et resultat opp mot 14-15% for AfD, vil sannsynligvis bety at Horst Seehofer må gå av som partileder. Spørsmålet er da om han også må ga av som innenriksminister i Merkelregjeringen. Håndteringen av disse spørsmålene vil enten kunne ende i fullt sammenbrudd i regjeringssamarbeidet, eller etablering av ny og etterlengtet arbeidsro for regjeringen.

 

Valgjubel for De Grønne i Bayern. Foto: Wikiolo, CC-BY-SA 4.0

«Aufstehen» – gjør opprør!

Den nye tyske venstrebevegelsen «Aufstehen» («Gjør opprør»») presenterer seg i disse dager. Initiativtaker er Die Linkes gruppefører i Forbundsdagen Sarah Wagenknecht (bildet) og hennes ektemann, den tidligere SPD-kjempen Oscar Lafontaine. Med seg har hun bl.a. Volktheaters kjente dramaturg Bernd Stegemann, sosiologiprofessoren Wolfgang Steeck, en ex-partileder fra De Grønne (Ludger Volmer) og SPDs borgermester i Flensburg, Simone Lange. Rundt 100.000 skal i følge grunnleggerne gitt sin støtte til initiativet. Målet med bevegelsen er å samle og mobilsere for en tydeligere venstrelinje i tysk politikk.

File:2018-03-21-Sahra Wagenknecht-Maischberger-8404.jpg

Det etablerte prosjektet for å samle flertall for en sentrum-/venstreregjering er uansett «rot-rot-grün», altså et formelt partisamarbeid mellom SPD, De Grønne og Die Linke. Sonderingene rundt dette har gått rimelig tregt den siste tiden, men det er nok rimelig klart at det vil være den foretrukne veien for f.eks. en skikkelse som Juso-leder Kevin Kühnert. Aufstehen-initiativet kommer klart på siden av dette. Mer enn noe annet bærer det Sarah Wagenknechts egen signatur. Wagenknecht er en knalldyktig politiker, en meget kyndig fagøkonom, retorisk sterk og elsket som gjest i de tyske talkshowstudioene, men først og fremst er hun veldig høy på seg selv. Derfor har hun røket uklar med partileder Katja Kipping og flere andre i Die Linkes mer moderate fløy, og for De Grønne kan hun, som Aftenpostens Ingrid Brekke har påpekt, med sin jakt på «anti-kapitalister» i AfDs velgersjikt aldri bli noen spiselig figur.

Den tyske venstresidens utfordring i dag primært i SPDs svake oppslutning. De Grønne og Die Linke er på mange måter ikke så langt unna sitt potensial, men SPD må opp 8-10% for at et samlet nytt regjeringsflertall for sentrum-venstre skal kunne oppnås. De stemmene må SPD i stor grad hente blant AfDs velgere, men ikke på Wagenknechts måte, altså med å innynde seg med nasjonalsjåvinistisk retorikk, men ved å jobbe hardt og planmessig for å gjenvinne troverdigheten til det klassiske sosialdemokratiske prosjekt.

 

Foto: © Superbass / CC-BY-SA-4.0 (via Wikimedia Commons)

Det store politiske selvmordet

Publisert i Klassekampen 17. februar 2018

I det tradisjonelle karnevalstoget i Düsseldorf fastelavnsmandag vakte én figur mer oppsikt enn noen andre. Den viser SPD-leder Martin Schulz som maler seg selv i stykker i en kjøttkvern. Figuren er et sinnbilde på en politiker som ville det beste og som for en stakket stund skapte håp, men som til slutt falt for eget grep. Men den symboliserer også et parti som befinner seg i sin alvorligste politiske krise i moderne tid, og som vakler videre fra vondt til verre for hver dag som går. Vi snakker ikke om et hvilket som helst parti, vi snakker om «Tysklands sosialdemokratiske parti», giganten blant Europas sosialdemokratiske partier – August Bebels og Willy Brandts parti.

Hva gikk galt? For Schulz del kan man konstatere en bevegelse fra begeistring, hype og oppslutning på Merkelnivå i fjor på denne tid via valgnederlag i tre delstatsvalg på rad våren 2017, historisk lavmål under Bundestagsvalget i september, lovnad om nei til ny regjeringsdeltagelse på valgnatta, ja til forhandlinger om storkoalisjon likevel, lansering av seg selv som ny utenriksminister i en ny regjering kombinert med avbikt som partileder og til slutt tilbaketrekning av kandidaturet som utenriksminister: Fra «Ich bin der nächste Bundeskansler Deutschlands» til backbencher i Bundestag på et år. Et dypt fall for den tidligere EU-toppolitikeren. Han er ikke alene skyld i miseren, drevet hit og dit av rådgivere og spinndoktorer og offer for intriger og partikonflikter som han har vært. Det tyngste ansvaret hviler uansett på et parti som ikke lenger vet hva det vil.

Schulz’ vekst og fall inngår i en endeløs rekke av lederskifter fra 1990 til i dag: Hans Jochen Vogel, Bjørn Engholm, Johannes Rau, Rudolf Scharping, Oskar Lafontaine, Gerhard Schröder, Franz Müntefeiring, Mattias Platzek, Kurt Beck, Frank Walter Steinmeier, Sigmar Gabriel og nå, kanskje også Andrea Nahles – 13 i alt. Felles for dem alle er at det har vært skapt voldsomme forventninger om oppbrudd og fornyelse i startfasen, som så i de fleste tilfeller har endt med konflikter og uro – og avskjed i vanære. SPD har vært verdensmestere i å knytte håp til Den Nye Store Leder, og gang på gang blitt skuffet. Av nevnte 13 var det kun Gerhard Schrøder med sin «Agenda 2010»-politikk under de to rød-grønne regjeringene fra 1998-2005 som klarte å formulere en noenlunde samlet visjon for hva han ville, og som evnet å gjennomføre den. I ettertid er det likevel mange som peker på at nettopp Schröders radikale arbeidsmarkedsreformer er årsaken til at SPD tapte sin «sosialdemokratiske sjel», og brakte partiet ut i sin nåværende krise. Den motsatte perspektivet her, slik partiets høyrefløy og næringslivets representanter vil hevde, er at det nettopp er Agenda 2010-reformene som har lagt grunnlaget for den sterke vekstkraften i den tyske økonomien de siste årene, og dermed også for at det nå er skapt mulighetsrom for finansiering av nye reformer. Problemet med denne historien er at den har vist seg lite egnet til å gi partiet grunnlag for nytt oppbrudd og ny fremgang.

FOTO: FEDERICO GAMBARINI, DPA/NTB SCANPIX

Fornyelsen må altså komme fra venstre, slik både partiets sterkt voksende ungdomsorganisasjon «Juso» og store deler av partiets grunnplan ønsker seg det. Noen av hovedpoengene i kritikken fra venstre kan illustreres gjennom en artikkel av Christoph Butterwegge, pensjonert professor i statsvitenskap ved Universitetet i Köln, som ble publisert i Die Tageszeitung 12. februar. Butterwegge fremhever at årsaken til at SPD siden 1998 har mistet halvparten av sine velgere ikke bare ligger i skuffelse med partiets politikk. En vel så viktig faktor er det at partiet har ødelagt kjernen i sitt eget velgerklientell, fagarbeiderne i det organiserte arbeidsliv, gjennom prekarisering av arbeidslivet. I dag er lavtlønnssektoren – som nesten en fjerdedel av alle sysselsatte jobber i – hovedinnfallsporten til fattigdom, blant de sysselsatte, blant barn, og senere, i alderdommen.

SPD har i regjeringsplattformen som nylig er fremforhandlet med CDU/CSU fått gjennomslag for programpunkter som representerer en viss modifikasjon av nevnte Agenda 2010-politikk, bl.a. når det gjelder alderspensjonene og innstramming av reglene for midlertidige tilsettinger. For Butterwegge gir dette bare mer tyngde til hovedinnvendingen mot SPDs nåværende politikk: «I stedet for å være en progressiv og innovativ kraft i det tyske partisystemet, fungerer SPD i dag fremfor alt som en politisk reparasjonsbedrift som forsøker å oppheve skadevirkningene av egne feilbeslutninger.»

SPD har i tre perioder etter 50-60-tallets CDU-dominans hatt avgjørende innflytelse på Tysklands politiske og økonomiske utvikling: under Willy Brandts regjeringer på sent 60-tall og tidlig 70-tall – en periode preget av demokratisk oppbrudd, sosiale reformer og avspenningspolitikk; gjennom Helmut Schmidts viktige rolle som sterk og stabiliserende statsleder under RAF-terrorens trusler (1974-1982) og under Schröders «Agenda 2010»-politikk (1998-2005). Kritikken fra venstre sier vel egentlig at det er for lite Willy Brandt i dagens SPD, og at de uheldigste sidene av Agenda 2010-politikken har blitt videreført i begge de to etterfølgende koalisjonsregjeringene med CDU/CSU (2005-2009 og 2013-2017). Europa (og verden) trenger definitivt en ny sterk tysk flertallsregjering, men for SPD er risikoen stor for at en tredje regjeringsperiode med Merkel & co kan ende med noe nær et politisk selvmord. Dilemmaene er altså mange.

En progressiv politisk utvikling i Europa er vanskelig å se for seg uten stabile sentrum-venstre regjeringer i Tyskland. Et slikt regjeringsalternativ kan ikke realiseres uten et SPD med betydelig større oppslutning enn dagens 18-20%. Det er lite trøst i at de to mulige partnerne i en slik regjering (Die Linke og Die Grünen) har en stabil samlet oppslutning på rundt 20%, så lenge SPD ikke kommer seg ut av den dype krisen det nå befinner seg i. Skal partiet komme seg videre, bør det iallfall kvitte seg med forestillingen om at politisk motstand best løses med å hive ut eksisterende partiledere, og erstatte dem med stadig nye «lysende gestalter». Det bør også forsøke å bygge opp en partikultur som gir mindre rom for konflikt- og intrigemakeri. Viktigere enn noe annet er det at partiet fornyer, forsterker og tydeliggjør den klassiske sosialdemokratiske profilen – i en europeisk kontekst og med ansvarlig økonomisk styring som grunnlag. På mange måter var nok dette også visjonen til Martin Schulz – det gode menneske fra Würselen. Han fikk det bare ikke til.

Dagen etter fastelavnsmandag kom den endelige meldingen – Martin Schulz trekker seg med umiddelbar virkning som leder for SPD. Ny konstituert partileder er Hamburgs borgermester Olaf Scholz, en av tre nestledere og sannsynlig finansminister i den nye storkoalisjonen – hvis den blir noe av. På landsmøtet i april er det så meningen at parlamentarisk leder Andrea Nahles skal velges som ny partileder. Den tidligere Juso-lederen Nahles tilregnes partiets venstrefløy, og vil også være den første kvinnelige leder i partiets nesten 130-årige historie. I tiden fram til landsmøtet må Nahles/Scholz starte snuoperasjonen for et parti med målinger ned mot 16% og overbevise partiets nærmere 500.000 medlemmer om at et ja til ny regjeringskoalisjon med Merkel i uravstemningen i slutten av februar vil være den riktige vei ut av partiets dype politiske krise. Nahles for sin del må overbevise om at hun ikke kun er nok et nummer i rekken av lysende gestalter med kort holdbarhetstid, og at hun har tenkt å beholde makten og bruke den.

Det sosialdemokratiske håpet som svant

Kronikk VG, 16. august 2017

Lederen i Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD), Martin Schultz, legger i disse dager ut på en turne som skal vare helt fram til valget på ny Bundestag 24. september. Mer enn 20.000 km skal tilbakelegges, 60 byer skal besøkes og hender i tusentall skal trykkes. Målet er å gjenerobre tronen som Bundeskansler etter 12 år med regjeringer ledet av Angela Merkel. Men kan Schultz hindre Merkel fra å tiltre sin fjerde periode som tysk regjeringsleder? Det så lyst ut i februar og mars. I dag må det nærmest et politisk jordskjelv til for at han skal lykkes.

Martin Schultz overtok som leder av SPD og kanslerkandidat etter en rask og uortodoks prosess i januar i år. Han etterfulgte Sigmar Gabriel, som etter syv år som partileder sto igjen med et skadeskutt image, lav tillit blant partimedlemmene og et parti med en oppslutning så vidt over 20%. Valget av Martin Schultz utløste en voldsom begeistringsbølge både i SPDs egne rekker og i befolkningen generelt. Partiet økte sin oppslutning fra 22 til til 32 % og fikk i løpet av noen få uker 13000 nye medlemmer. Populariteten var særlig stor blant unge mennesker. På forsiden av det store nyhetsmagasinet Der Spiegel tronet Schultz i helgenpositur som «Sankt Martin» – den hellige Martin. Image result for martin schulz free photos

Fenomenet Schultz vakte stor oppsikt de få månedene det sto på. Mange forklarte oppsvinget som en reaksjon på Merkels flinke, men kjedelige og uinspirerte politikerstil. Andre knyttet populariteten til Schultz’ biografi – til fortellingen om den tørrlagte alkoholikeren og småbyordføreren uten artium som endte opp som mangeårig president i det mektige EU-parlamentet i Strasbourg. Imaget av den litt freidige oppkomlingen som også kjente maktens spilleregler innenfra passet godt inn her. Schultz kombinerte det kjente med det nye, en erfaren politiker som var stålsatt i apparatet og byråkratiet, men som likevel kunne fremstå som et friskt pust. Schultzbølgen nådde sitt høydepunkt i slutten av mars. To måneder og tre tapte delstatsvalg senere var den slutt. Oppslutningen om SPD på meningsmålingene dalte, og partiet er sommeren 2017 tilbake på samme nivå som det var da Schultz overtok partiledertrøya i januar.

SPD har de siste fire år vært juniorpartner i en storkoalisjon med Merkels kristelig-demokratiske union, CDU. En storkoalisjon gir aldri en god plattform for partienes markering av egne posisjoner. Begge partiene har derfor lenge vært enige om at videreføring av koalisjonen etter 2017 kun vil være aktuelt dersom ingen andre flertallskonstellasjoner lar seg realisere. Med dagens målinger er det sannsynlig at Bundestag etter høstens valg vil bestå av seks partier – nåværende fire (CDU, SPD, De Grønne og Die Linke) samt liberale FDP og høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD). Siden AfD er utelukket som regjeringspartner, vil den nye regjeringen sannsynligvis måtte bli dannet med basis i tre partier. Det har derfor lenge vært klart for Schultz at noe flertall med ønskepartneren De Grønne ikke vil være innen rekkevidde, og at det mest realistiske flertallsalternativet vil være en såkalt «rød-rød-grønn» koalisjon mellom SPD, De Grønne og venstresosialistiske Die Linke. Konstellasjonen har vært prøvd ut i flere delstatsregjeringer i det østlige Tyskland, men har likevel vært kontroversiell som alternativ på nasjonalt nivå, bl.a. på grunn av Die Linkes bånd til det tidligere statsbærende partiet i DDR. Den forventede seieren for det rød-rød-grønne alternativet i Saarland i slutten av mars var planlagt som en prøvestein på om denne konstellasjonen også kunne fungere i en vestlig delstat. Det skulle også gi bekreftelsen på at Schultz ikke bare kunne skape begeistring i egne rekker, men også var i stand til å vinne valg.

SPD lyktes ikke i Saarland. Det lyktes heller ikke de to etterfølgende valgene i Nordrhein-Westfalen og Schleswig-Holstein, hvor eksisterende flertall for SPD og De Grønne gikk tapt til CDU-ledede regjeringer. Tapet var særlig alvorlig i det folkerike og industritette Nordrhein-Westfalen. Hva skjedde? Magien rundt Schultz var åpenbart gått tapt. Mange kommentatorer viste også til at Schultz ikke fikk anledning til å vise seg fram som ønsket i de tre valgkampene, men måtte stille seg i skyggen av de lokale partilederne og betale prisen for mislykket lokal politikk. Målinger i tilknytning til de tre valgene viste også at tilliten til Merkel og CDU var større på politiske kjerneområder som indre sikkerhet og økonomisk politikk. Angela Merkel kan ofte fremstå som grå og kjedelig, men hun inngir også trygghet og tillitt. Hun kan dessuten tie når hun bør. Ingen er dyktigere enn henne til – tålmodig, rolig og selvsikker – å vente på at politisk ugunstige trender går over av seg selv. Det ser det ut til at hun vil lykkes med også denne gang.

Martin Schultz har satset tungt på at SPDs nye valgprogram skal bli et vendepunkt i valgkampen. Programmet ble presentert tidligere i sommer med den klassiske sosialdemokratiske merkevaren «sosial rettferdighet» som overskrift – sterkere beskatning av de rike, høyere minstepensjon, likelønn, mer midler til utdanning og familiene; på det europeiske plan økte EU-investeringer i økonomi og infrastruktur og mer solidaritet i fordelingen av flyktninger internt i EU. Forskjellene til CDU er imidlertid ikke veldig store, og programpunkter som vil merkes på de brede velgerskarers lommebok, eller utfordrer de tyngste maktgruppene i samfunnet, glimrer med sitt fravær. Ingen partier, heller ikke De Grønne, har f.eks. hatt mot eller evne til å gripe skikkelig fatt i den tyske bilindustriens dype krise i kjølvannet av de såkalte dieselskandalene.  Profilløshet og «døsende stillstand» preger den tyske valgkampen, skriver FAZ-redaktør Claudius Seidl i en kommentar 7. august.

Effekten av SPDs nye valgprogram har i alle fall uteblitt. De aller siste målinger viser 39% oppslutning for CDU og 24% for SPD; på det personlige popularitetsbarometeret skårer Merkel 59%, mens Schultz har falt helt ned på 33%. Holder målingene seg uforandret frem til valget, vil det mest sannsynlige utfallet være en koalisjon mellom CDU, liberale FDP og De Grønne. Skal trenden brytes må det nok inntre en alvorlig politisk hendelse, f.eks. en videre utvikling av nevnte dieselskandale. «Schultzbølgen» i vinter viste at det er mulig å sette store velgermasser i bevegelse. SPD i nåværende forfatning er neppe i stand til dette.

Det sosialdemokratiske håpet som svant

Angela Merkel vil fortsatt være Tysklands forbundskansler

En dag før presidentvalget i Frankrike kan det konstateres at Macrons partner i øst ser ut til å bli den samme som under Hollande – Angela Merkel. Hun fortsetter å stå sterkt ikke bare i kraft av sin nimbus, men også fordi økonomien vokser, arbeidsledigheten går ned og statsregnskapene viser store overskudd. Mindre støy og økt tillit rundt håndteringen av den såkalte «flyktningekrisen», og godt politisk og byråkratisk håndtverk i den daglige håndteringen av denne ute i delstatene og kommunene, bidrar nok også.

Martin Schulz-effekten ser ut å ebbe ut, og dermed også håpet om at en rød-rød-grønn koalisjon under ledelse av Schulz skal kunne overta regjeringsmakten etter valget på ny Bundestag i september senere i år. SPD ligger fortsatt sterkere enn under Schulz forgjenger, Sigmar Gabriel, men med nåværende målinger synes den eneste muligheten for fortsatt regjeringsdeltagelse for SPD å ligge i en videreføring av rollen som juniorpartner i Merkels storkoalisjon. Det har SPD (og i og for seg også CDU) uttrykkelig sagt at man ikke ønsker. Siden mindretallsrgjeringer er en ikke-opsjon i Tyskland, står man med dagens målinger kun igjen med ett realistisk og regjeringsdyktig alternativ i tillegg til storkoalisjonen – en såkalt «Jamaicakoalisjon» mellom CDU, De Grønne og (høyre-)liberale FDP. En slik konstellasjon vil nok være mindre smertefull for Merkel enn for De Grønne og FDP som i mange sentrale spørsmål er som hund og katt (bl.a. miljøpolitikken). Men må man, så må man.

En gledelig tendens er at nedgangen for høyrepopulistiske AfD synes å fortsette; med sine 8% er partiet nærmest halvert i forhold til rekordoppslutningen sist vår. Det er nok for tidlig å utelukke at det rød-rød-grønne alternativet, evt. en såkalt «Ampelkoalisjon» av SPD, De Grønne og FDP, kan få ny vind i seilene frem mot valget, men særlig sannsynlig tror jeg ikke det er. Kritiske faktorer vil i såfall være at SPD stabiliserer seg rundt 30%, at De Grønne tar ut mer av sitt potensiale (som er høyere enn nåværende 7-8%) og at Die Linke klarer å fastholde nåværende oppslutning på 8-9%. Der i gården vil det være en utfordring i seg selv at partiets realpolitiske fløy lykkes å forhindre selvskudd fra Wagenknecht/Lafontaine og andre av tilsvarende støpning på partiets venstrefløy.

Vi har noen spennende måneder foran oss i tysk politikk. Jeg kommer til å skrive jevnlig, både her og andre steder, om den tyske valgkampen frem til valgdagen 24. september.

Valget på ny Bundestag 2017 – hvem vil regjere med hvem

Det er valg på ny Bundestag i Tyskland neste høst. Med 5-6 partier som kan komme over sperregrensen er utfallet helt åpent. To ting er dog helt sikre: storkoalisjonen mellom Merkels parti (CDU) og sosialdemokratene (SPD) vil ikke fortsette, og det høyrepopulistiske AfD vil være utelukket fra alle regjeringskoalisjoner. Nå skjer det ting som kan få stor innflytelse på hva slags regjering Tyskland får fra 2017: Politikere på høyere nivå i SPD, De Grønne og Die Linke møtes første gang offisielt for å drøfte grunnlaget for en såkalt «rød-rød-grønn» regjeringskoalisjon. Samarbeid mellom de tre i ymse konstellasjoner er for lengst etablert på delstatsnivå, men på føderalt nivå har særlig SPDs motstand mot å regjere sammen med die Linke vært et hinder. Det vanskeligste området er nok utenrikspolitikken, herunder Bundeswehrs deltagelse i utenlandsoperasjoner og Russlandsanksjonene. Men realismen har vel seget inn hos partistrategene i Willy Brandt-Haus: skal SPD kunne beholde regjeringsmakt utenom storkoalisjonen, er det rød-rød-grønne alternativet kanskje eneste mulige alternativ.

En joker er hva De Grønne til slutt velger å gå for. Vinner Kretschmannfløyen (ministerpresidenten i Baden-Württemberg) frem, vil det fortrukne alternativet sannsynligvis være en svart-grønn koalisjon med Merkels CDU, selv om dette har blitt et mindre realistisk alternativ med CDUs synkende oppslutning – uten økning for både CDU og De Grønne vil det sannsynligvis ikke holde til et flertall. De Grønne kan forøvrig regjere med alle minus AfD. En kan derfor gjerne tilføye regjeringsdeltakelse for partiet som en tredje sikker antakelse om valget; dette svarer i og for seg godt til konklusjonen i en bredt anlagt kommentar fra Die Zeits Bernd Ullrich forleden: «De Grønne er Tysklands politisk-kulturelle hegemon, direkte og indirekte, og enten de sitter i regjering eller ikke». Jeg holder en knapp på at det rød-rød-grønne alternativet vil vokse seg sammen i året som kommer, og at sentrum-venstre dermed vil fremstå med et realistisk regjeringsalternativ i september neste år.

Die Grünen – landsmøte 2014 i Hamburg

I slutten av november var 800 delegater samlet til landsmøte i Tysklands grønne parti (die Grünen). Og hva så, kan man spørre. Men hold an et øyeblikk, iallefall hvis Europas nåværende og fremtidige partilandskap ikke er deg helt likegyldig. Det tyske grønne partiet er nemlig alle grønne partiers mor, og i mange henseender nærmest en politisk gigant. Pr. i dag er partiet representert i syv tyske delstatsregjeringer; i den nest rikeste av dem, Baden-Würtemberg (Porschenes, Mercedenes og vindmøllenes hjemland) er de grønne det største partiet på sentrum-venstre side, med delstatspresidenten i BW samt borgermesterpostene i flere store byer (Stuttgart, Freiburg, Tübingen). Viktigere enn alt dette er imidlertid at die Grünen etter alle solemerker er et kommende regjeringsparti i Europas største og mest innflytelsesrike land.

Storkoalisjonen mellom CDU og SPD under Merkels ledelse vil være død senest innen neste Bundestagvalg. I alle andre tenkelige regjeringskonstellasjoner går ingen vei utenom de grønne: rot-grün, rot-rot-grün, schwartz-grün, schwartz-gelb-grün og rot-gelb-grün («Ampel»). Den siste av de to er utenkelig fordi «gelb» (det legendariske fridemokratiske partiet FDP, Genschers parti) sannsynligvis aldri vil klare å krype seg over sperregrensen igjen. Og hvorfor det? Bl.a. Fordi die Grünen har tatt deres plass, og nå tydelig og selvbevisst presenterer seg selv som Tysklands nye liberale sentrumsparti. «De nye liberale», slik partileder Cem Özdemir stolt omtalte sitt parti i landsmøtetalen, er imidlertid ikke et lobbyparti for tannleger (som det heftet ved FDP), men et grønt, verdibasert og venstreliberalt parti som ønsker å gestalte Tysklands og Europas fremtidige utvikling i en grønn, sosial og liberal retning. I den samme talen ga han forøvrig også sin prinsipielle støtte til kurdisk våpenhjelp og til militære virkemidler i kampen mot IS-terrorismen, hvis nødvendig. Flertallet i vårt hjemlige MDG har altså tenkt i samme baner som moderpartiet i denne saken.

De grønne hjemsøkes fortsatt av spøkelser fra partiets tidlige barndom tidlig på 80-tallet, herunder opprullingen av tidstypisk «alternativ-libertinisk» tankegods som resulterte i at pederaster fikk frirom i partiet, og at helt utilbørlige posisjoner fikk plass i flere lokale partiprogrammer (begge de to partigrandene Daniel Cohn-Bendit og Jürgen Trittin kom dårlig ut av dette). Dette, sammen med et tilbakefall til gammel formyndermentalitet gjennom forslaget om obligatorisk vegetardag i alle offentlige kantiner, resulterte i at partiet ved siste Bundestagsvalg drattet ned til under 10%-tallet, og gjorde sitt dårligste valg på lenge. Potensialet ligger imidlertid på godt over 20%.

Det store dramaet frem mot Bundestagvalget i 2017 vil dreie seg om hvem som klarer å lokke de grønne «over på sin side»- SPD (mitsamt die Linke) eller CDU/FDP. Lykkes den kommende rød-rød-grønne koalisjonen i Thüringen, vil dette gi sterke argumenter for at die Grünen skal videreføre sin tradisjonelle tilknytning til Tysklands venstreside, også på Bundesebene. En fremtidig rød-rød-grønn konstellasjon på nasjonalt nivå vil innebære en allianse mellom det sosialdemokratisk-realistiske (SPD), det nødvendige anti-Harz-4-klassekampperspektivet (die Linke) og det liberale-grønne perspektivet (die Grünen). Det vil være en fin mix, som ikke bare jeg vil være happy med, men som jeg også er overbevist om at vil representere en viktig og nødvendig kraft i et herjet Europa.

Det tyske valget i 10 punker – lettere vinklet

1) Merkel vant ikke valget, venstrefløyen (SPD, die Linke, de Grønne) vant valget.

2) SPD vil (foreløpig) ikke regjere med die Linke, og utleverer seg selv til et tvangsekteskap med Merkel som det har alt å ta tape på.

3) Tiden arbeider for at det rød-rød-grønne flertallet i forbundsdagen kan innløses i regjeringsmakt.

4) De Grønne har et velgerpotensiale på minimum 4-5% over valgresultatet på 8,4%, men rotet seg bort med klønete håndtering av en skandale fra partiets «ville» barndom. Et «normalt» valgresultat ville tilsi et enda større flertall for den rød-rød-grønne siden.

(mer…)

Merkel versus Steinbrück – ny giv eller «weiter so»

Publisert i Klassekampen  31. juli 2013 

«De kan ikke håndtere penger, fru Merkel. Om De hadde regjert i ørkenen, ville sanden raskt tatt slutt.» Ordene er Peer Steinbrücks, sosialdemokratenes kanslerkandidat i høstens forbundsdagsvalg i Tyskland. Stedet er forbundsdagen tidligere i sommer. Tema for debatten er Merkelregjeringens politikk for bekjempelse av den økonomiske og sosiale krisen i Europa. Tonen vitner om at det hardner til i et valg hvor partiene har sterk interesse i å overbevise velgerne om at mye står på spill. Men hvordan mobilisere en befolkning som har mistet mye av tilliten til de store partiene, og som kanskje har en reell interesse i at så lite som mulig endrer seg?

(mer…)