SPD

TYSKLANDS REGJERING VAKLER – VALG I BAYERN KAN GI AVKLARING

Publisert i VG, 2. oktober 2018

Tysklands regjering har i store deler av september vært herjet av en konflikt om etterretningsdirektør Hans-Georg Maassen og hans håndtering av høyreradikale oppmarsjer etter en tragisk knivstikkingshendelse i byen Chemnitz i det tidligere Øst-Tyskland. Stridigheter innad i den tyske regjeringen er ingen ny foreteelse. Regjeringen har knaket i sammenføyningene helt siden den kom i gang med sitt arbeid vinteren 2018, et halvt år etter valget på ny Bundestag i september 2017. Videreføringen av Angela Merkels regjering og av koalisjonen mellom Merkels CDU, den bayerske partneren CSU og sosialdemokratiske SPD, ble en løsning ingen egentlig ønsket seg, men som de tre i kraft av sine roller som statsbærende partier ble tvunget til å ta på seg. Konfliktene har ført til kraftig nedgang på partibarometrene for alle de tre partiene, men i særlig grad SPD synes å tape på regjeringssamarbeidet. Den første alvorlige prøvesteinen på partienes støtte i befolkningen vil komme ved valget på nytt delstatsparlament i Bayern i midten av oktober.

Uroen innad i regjeringen har mer handlet om konflikter innad i den borgerlige blokken enn om strid mellom de to blokkene. I særlig grad har rivaliseringen mellom Merkel og CSU-leder og innenriksminister Horst Seehofer vært en belastning. Utgangspunkt for alle konfliktene har vært spørsmål med direkte eller indirekte tilknytning innvandrings- og flyktningpolitikken. Den alvorligste inntrådte på forsommeren i vår, da Seehofer i kraft av dobbeltrollen som CSU-leder og innenriksminister, truet med ensidig stengning av Bayerns yttergrenser for asylsøkere med registrering i andre EU-land – uten avstemning mot aktuelle EU-land og ved ultimatum mot hans egen regjeringsleder, Angela Merkel. Striden endte med et slags kompromiss, men samarbeidsklimaet var sterkt skadet.

Seehofers egenrådige og kontroversielle stil gjentok seg gjennom håndteringen av Maassen-saken, først ved å tie om Maassens bagatellisering av hendelsene i Chemnitz, dernest ved å forfremme ham til statssekretær i hans eget departement etter at presset for å avsette ham som direktør for den nasjonale etterretningsorganisasjonen ble så stort at han måtte gi etter. I løpet av en turbulent weekend måtte forfremmelsen oppgis, og Maassen akseptere omplassering til en stilling som spesialrådgiver i samme departement. Både SPD, Merkel og store deler av partiorganisasjonene i CDU og CSU fant det umulig å gå ut i krevende valgkamper med en fortelling om at etterretningsdirektører som svikter blir belønnet med forfremmelse. I en lederkommentar 25. september omtalte Süddeutsche Zeitung (SZ) hendelsene slik: «Seehofer er i dag uberegnelig, irrasjonell og destruktiv i måten han agerer på, og ikke noe annet enn en stor belastning for regjeringskoalisjonen».

Et hovedmål med Seehofers harde og konfronterende linje i innvandrings- og flyktningpolitikken har vært å forhindre lekkasje til den nye konkurrenten på ytre høyrefløy, «Alternative für Deutschland» (AfD). Ledetråden her er partilegenden Franz Josef Strauss’ gamle slagord om at det til høyre for CSU ikke skal være plass for noe politisk alternativ. Seehofers strategi har i liten grad lykkes. I Bayern står AfD på stedet hvil med sine 11-12%, mens CSU fortsetter å falle på meningsmålingene.  Partiet er nå nede nå på 35%. Det er den laveste måling noensinne for partiet som har regjert Bayern med absolutte flertall mer eller mindre sammenhengende fra 1962 til i dag. Velgere i det politiske sentrum, frastøtt av Seehofers harde retorikk i flyktningpolitikken, går til venstre; velgere til høyre for sentrum, setter seg på gjerdet eller velger AfD eller en av de andre borgerlige partiene (FDP, «Freie Wähler»). Partiet lider også sterkt av uroen innad i Merkel-regjeringen, og av den årelange konflikten mellom partileder Seehofer og toppkandidaten ved Bayernvalget, ministerpresident Markus Seehofer. I vinglingen mellom Seehofers «harde» og Söders etterhvert mer «ansvarlige» og forsonlige» linje synes nå Söder å ha vunnet frem. Den innebærer bl.a. et løfte om å konfrontere AfD med alle forsøk på lefling med det ekstreme høyre.

File:LTW18 Grüne Wahlparty1.jpg

Det paradoksale med CSUs problemer er at ingen andre tyske delstater leverer så gode resultater som Bayern. Næringslivet går på høygir, arbeidsledigheten er så lav som aldri før, stats- og kommunefinansene er bunnsolide, delstaten har høy kvalitet på alt av offentlige tjenester – og på det betente området integrering av flyktninger er det kun nabodelstaten i sør, Baden-Württemberg, som oppnår tilnærmet like gode resultater. På mange måter ser CSU ut til å være et offer for sin egen suksess. Bayern vokser, befolkningen blir mer sammensatt og mangfoldig – og for unge og nye velgere, ikke minst i München og de andre ekspanderende byene, er det noe fremmed ved å binde seg til ett og det samme parti år ut og inn.

Partiet som fremfor noen andre profiterer på denne trenden, er «De Grønne». Partiet er med sine 17-18% nå det nest største i Bayern, og også en mulig koalisjonspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall ved valget i oktober. De Grønnes suksess i Bayern er også en del av nasjonal trend. Under ledelse av sine nye karismatiske lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock puster De Grønne nå SPD i ryggen som det største parti på sentrum-venstre side i tysk politikk. Duoen har bl.a. gjort fremstøt for å gjenerobre begreper som «Nation» og «Heimat» («hjemland» eller «hjemstavn») fra høyresiden – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, EU-vennlig, kosmopolitisk, liberalt og grunnlovsorientert.

Tre uker før valget på nytt delstatsparlament i Bayern 14. oktober møttes de to toppkandidatene til duell i Bayerische Rundfunk. Det sier mye om de endrede maktforholdene i tysk politikk at duellen for første gang i historien ikke gikk mellom CSU og SPD, men mellom CSU og De Grønne. Debatten mellom Markus Söder og De Grønnes toppkandidat Ludwig Hartmann handlet mer om boligutgifter, skolepolitikk og offentlige kommunikasjonsmidler enn om innvandring og flyktninger. Likevel er det mye som tyder på at konfliktnivået innad i Merkelregjeringen vil ha større innflytelse på utfallet av valget enn de lokale spørsmålene. Et resultat under nåværende 35% for CSU, og et resultat opp mot 14-15% for AfD, vil sannsynligvis bety at Horst Seehofer må gå av som partileder. Spørsmålet er da om han også må ga av som innenriksminister i Merkelregjeringen. Håndteringen av disse spørsmålene vil enten kunne ende i fullt sammenbrudd i regjeringssamarbeidet, eller etablering av ny og etterlengtet arbeidsro for regjeringen.

 

Valgjubel for De Grønne i Bayern. Foto: Wikiolo, CC-BY-SA 4.0

Reklamer

«Aufstehen» – gjør opprør!

Den nye tyske venstrebevegelsen «Aufstehen» («Gjør opprør»») presenterer seg i disse dager. Initiativtaker er Die Linkes gruppefører i Forbundsdagen Sarah Wagenknecht (bildet) og hennes ektemann, den tidligere SPD-kjempen Oscar Lafontaine. Med seg har hun bl.a. Volktheaters kjente dramaturg Bernd Stegemann, sosiologiprofessoren Wolfgang Steeck, en ex-partileder fra De Grønne (Ludger Volmer) og SPDs borgermester i Flensburg, Simone Lange. Rundt 100.000 skal i følge grunnleggerne gitt sin støtte til initiativet. Målet med bevegelsen er å samle og mobilsere for en tydeligere venstrelinje i tysk politikk.

File:2018-03-21-Sahra Wagenknecht-Maischberger-8404.jpg

Det etablerte prosjektet for å samle flertall for en sentrum-/venstreregjering er uansett «rot-rot-grün», altså et formelt partisamarbeid mellom SPD, De Grønne og Die Linke. Sonderingene rundt dette har gått rimelig tregt den siste tiden, men det er nok rimelig klart at det vil være den foretrukne veien for f.eks. en skikkelse som Juso-leder Kevin Kühnert. Aufstehen-initiativet kommer klart på siden av dette. Mer enn noe annet bærer det Sarah Wagenknechts egen signatur. Wagenknecht er en knalldyktig politiker, en meget kyndig fagøkonom, retorisk sterk og elsket som gjest i de tyske talkshowstudioene, men først og fremst er hun veldig høy på seg selv. Derfor har hun røket uklar med partileder Katja Kipping og flere andre i Die Linkes mer moderate fløy, og for De Grønne kan hun, som Aftenpostens Ingrid Brekke har påpekt, med sin jakt på «anti-kapitalister» i AfDs velgersjikt aldri bli noen spiselig figur.

Den tyske venstresidens utfordring i dag primært i SPDs svake oppslutning. De Grønne og Die Linke er på mange måter ikke så langt unna sitt potensial, men SPD må opp 8-10% for at et samlet nytt regjeringsflertall for sentrum-venstre skal kunne oppnås. De stemmene må SPD i stor grad hente blant AfDs velgere, men ikke på Wagenknechts måte, altså med å innynde seg med nasjonalsjåvinistisk retorikk, men ved å jobbe hardt og planmessig for å gjenvinne troverdigheten til det klassiske sosialdemokratiske prosjekt.

 

Foto: © Superbass / CC-BY-SA-4.0 (via Wikimedia Commons)

Det store politiske selvmordet

Publisert i Klassekampen 17. februar 2018

I det tradisjonelle karnevalstoget i Düsseldorf fastelavnsmandag vakte én figur mer oppsikt enn noen andre. Den viser SPD-leder Martin Schulz som maler seg selv i stykker i en kjøttkvern. Figuren er et sinnbilde på en politiker som ville det beste og som for en stakket stund skapte håp, men som til slutt falt for eget grep. Men den symboliserer også et parti som befinner seg i sin alvorligste politiske krise i moderne tid, og som vakler videre fra vondt til verre for hver dag som går. Vi snakker ikke om et hvilket som helst parti, vi snakker om «Tysklands sosialdemokratiske parti», giganten blant Europas sosialdemokratiske partier – August Bebels og Willy Brandts parti.

Hva gikk galt? For Schulz del kan man konstatere en bevegelse fra begeistring, hype og oppslutning på Merkelnivå i fjor på denne tid via valgnederlag i tre delstatsvalg på rad våren 2017, historisk lavmål under Bundestagsvalget i september, lovnad om nei til ny regjeringsdeltagelse på valgnatta, ja til forhandlinger om storkoalisjon likevel, lansering av seg selv som ny utenriksminister i en ny regjering kombinert med avbikt som partileder og til slutt tilbaketrekning av kandidaturet som utenriksminister: Fra «Ich bin der nächste Bundeskansler Deutschlands» til backbencher i Bundestag på et år. Et dypt fall for den tidligere EU-toppolitikeren. Han er ikke alene skyld i miseren, drevet hit og dit av rådgivere og spinndoktorer og offer for intriger og partikonflikter som han har vært. Det tyngste ansvaret hviler uansett på et parti som ikke lenger vet hva det vil.

Schulz’ vekst og fall inngår i en endeløs rekke av lederskifter fra 1990 til i dag: Hans Jochen Vogel, Bjørn Engholm, Johannes Rau, Rudolf Scharping, Oskar Lafontaine, Gerhard Schröder, Franz Müntefeiring, Mattias Platzek, Kurt Beck, Frank Walter Steinmeier, Sigmar Gabriel og nå, kanskje også Andrea Nahles – 13 i alt. Felles for dem alle er at det har vært skapt voldsomme forventninger om oppbrudd og fornyelse i startfasen, som så i de fleste tilfeller har endt med konflikter og uro – og avskjed i vanære. SPD har vært verdensmestere i å knytte håp til Den Nye Store Leder, og gang på gang blitt skuffet. Av nevnte 13 var det kun Gerhard Schrøder med sin «Agenda 2010»-politikk under de to rød-grønne regjeringene fra 1998-2005 som klarte å formulere en noenlunde samlet visjon for hva han ville, og som evnet å gjennomføre den. I ettertid er det likevel mange som peker på at nettopp Schröders radikale arbeidsmarkedsreformer er årsaken til at SPD tapte sin «sosialdemokratiske sjel», og brakte partiet ut i sin nåværende krise. Den motsatte perspektivet her, slik partiets høyrefløy og næringslivets representanter vil hevde, er at det nettopp er Agenda 2010-reformene som har lagt grunnlaget for den sterke vekstkraften i den tyske økonomien de siste årene, og dermed også for at det nå er skapt mulighetsrom for finansiering av nye reformer. Problemet med denne historien er at den har vist seg lite egnet til å gi partiet grunnlag for nytt oppbrudd og ny fremgang.

FOTO: FEDERICO GAMBARINI, DPA/NTB SCANPIX

Fornyelsen må altså komme fra venstre, slik både partiets sterkt voksende ungdomsorganisasjon «Juso» og store deler av partiets grunnplan ønsker seg det. Noen av hovedpoengene i kritikken fra venstre kan illustreres gjennom en artikkel av Christoph Butterwegge, pensjonert professor i statsvitenskap ved Universitetet i Köln, som ble publisert i Die Tageszeitung 12. februar. Butterwegge fremhever at årsaken til at SPD siden 1998 har mistet halvparten av sine velgere ikke bare ligger i skuffelse med partiets politikk. En vel så viktig faktor er det at partiet har ødelagt kjernen i sitt eget velgerklientell, fagarbeiderne i det organiserte arbeidsliv, gjennom prekarisering av arbeidslivet. I dag er lavtlønnssektoren – som nesten en fjerdedel av alle sysselsatte jobber i – hovedinnfallsporten til fattigdom, blant de sysselsatte, blant barn, og senere, i alderdommen.

SPD har i regjeringsplattformen som nylig er fremforhandlet med CDU/CSU fått gjennomslag for programpunkter som representerer en viss modifikasjon av nevnte Agenda 2010-politikk, bl.a. når det gjelder alderspensjonene og innstramming av reglene for midlertidige tilsettinger. For Butterwegge gir dette bare mer tyngde til hovedinnvendingen mot SPDs nåværende politikk: «I stedet for å være en progressiv og innovativ kraft i det tyske partisystemet, fungerer SPD i dag fremfor alt som en politisk reparasjonsbedrift som forsøker å oppheve skadevirkningene av egne feilbeslutninger.»

SPD har i tre perioder etter 50-60-tallets CDU-dominans hatt avgjørende innflytelse på Tysklands politiske og økonomiske utvikling: under Willy Brandts regjeringer på sent 60-tall og tidlig 70-tall – en periode preget av demokratisk oppbrudd, sosiale reformer og avspenningspolitikk; gjennom Helmut Schmidts viktige rolle som sterk og stabiliserende statsleder under RAF-terrorens trusler (1974-1982) og under Schröders «Agenda 2010»-politikk (1998-2005). Kritikken fra venstre sier vel egentlig at det er for lite Willy Brandt i dagens SPD, og at de uheldigste sidene av Agenda 2010-politikken har blitt videreført i begge de to etterfølgende koalisjonsregjeringene med CDU/CSU (2005-2009 og 2013-2017). Europa (og verden) trenger definitivt en ny sterk tysk flertallsregjering, men for SPD er risikoen stor for at en tredje regjeringsperiode med Merkel & co kan ende med noe nær et politisk selvmord. Dilemmaene er altså mange.

En progressiv politisk utvikling i Europa er vanskelig å se for seg uten stabile sentrum-venstre regjeringer i Tyskland. Et slikt regjeringsalternativ kan ikke realiseres uten et SPD med betydelig større oppslutning enn dagens 18-20%. Det er lite trøst i at de to mulige partnerne i en slik regjering (Die Linke og Die Grünen) har en stabil samlet oppslutning på rundt 20%, så lenge SPD ikke kommer seg ut av den dype krisen det nå befinner seg i. Skal partiet komme seg videre, bør det iallfall kvitte seg med forestillingen om at politisk motstand best løses med å hive ut eksisterende partiledere, og erstatte dem med stadig nye «lysende gestalter». Det bør også forsøke å bygge opp en partikultur som gir mindre rom for konflikt- og intrigemakeri. Viktigere enn noe annet er det at partiet fornyer, forsterker og tydeliggjør den klassiske sosialdemokratiske profilen – i en europeisk kontekst og med ansvarlig økonomisk styring som grunnlag. På mange måter var nok dette også visjonen til Martin Schulz – det gode menneske fra Würselen. Han fikk det bare ikke til.

Dagen etter fastelavnsmandag kom den endelige meldingen – Martin Schulz trekker seg med umiddelbar virkning som leder for SPD. Ny konstituert partileder er Hamburgs borgermester Olaf Scholz, en av tre nestledere og sannsynlig finansminister i den nye storkoalisjonen – hvis den blir noe av. På landsmøtet i april er det så meningen at parlamentarisk leder Andrea Nahles skal velges som ny partileder. Den tidligere Juso-lederen Nahles tilregnes partiets venstrefløy, og vil også være den første kvinnelige leder i partiets nesten 130-årige historie. I tiden fram til landsmøtet må Nahles/Scholz starte snuoperasjonen for et parti med målinger ned mot 16% og overbevise partiets nærmere 500.000 medlemmer om at et ja til ny regjeringskoalisjon med Merkel i uravstemningen i slutten av februar vil være den riktige vei ut av partiets dype politiske krise. Nahles for sin del må overbevise om at hun ikke kun er nok et nummer i rekken av lysende gestalter med kort holdbarhetstid, og at hun har tenkt å beholde makten og bruke den.

Det sosialdemokratiske håpet som svant

Kronikk VG, 16. august 2017

Lederen i Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD), Martin Schultz, legger i disse dager ut på en turne som skal vare helt fram til valget på ny Bundestag 24. september. Mer enn 20.000 km skal tilbakelegges, 60 byer skal besøkes og hender i tusentall skal trykkes. Målet er å gjenerobre tronen som Bundeskansler etter 12 år med regjeringer ledet av Angela Merkel. Men kan Schultz hindre Merkel fra å tiltre sin fjerde periode som tysk regjeringsleder? Det så lyst ut i februar og mars. I dag må det nærmest et politisk jordskjelv til for at han skal lykkes.

Martin Schultz overtok som leder av SPD og kanslerkandidat etter en rask og uortodoks prosess i januar i år. Han etterfulgte Sigmar Gabriel, som etter syv år som partileder sto igjen med et skadeskutt image, lav tillit blant partimedlemmene og et parti med en oppslutning så vidt over 20%. Valget av Martin Schultz utløste en voldsom begeistringsbølge både i SPDs egne rekker og i befolkningen generelt. Partiet økte sin oppslutning fra 22 til til 32 % og fikk i løpet av noen få uker 13000 nye medlemmer. Populariteten var særlig stor blant unge mennesker. På forsiden av det store nyhetsmagasinet Der Spiegel tronet Schultz i helgenpositur som «Sankt Martin» – den hellige Martin. Image result for martin schulz free photos

Fenomenet Schultz vakte stor oppsikt de få månedene det sto på. Mange forklarte oppsvinget som en reaksjon på Merkels flinke, men kjedelige og uinspirerte politikerstil. Andre knyttet populariteten til Schultz’ biografi – til fortellingen om den tørrlagte alkoholikeren og småbyordføreren uten artium som endte opp som mangeårig president i det mektige EU-parlamentet i Strasbourg. Imaget av den litt freidige oppkomlingen som også kjente maktens spilleregler innenfra passet godt inn her. Schultz kombinerte det kjente med det nye, en erfaren politiker som var stålsatt i apparatet og byråkratiet, men som likevel kunne fremstå som et friskt pust. Schultzbølgen nådde sitt høydepunkt i slutten av mars. To måneder og tre tapte delstatsvalg senere var den slutt. Oppslutningen om SPD på meningsmålingene dalte, og partiet er sommeren 2017 tilbake på samme nivå som det var da Schultz overtok partiledertrøya i januar.

SPD har de siste fire år vært juniorpartner i en storkoalisjon med Merkels kristelig-demokratiske union, CDU. En storkoalisjon gir aldri en god plattform for partienes markering av egne posisjoner. Begge partiene har derfor lenge vært enige om at videreføring av koalisjonen etter 2017 kun vil være aktuelt dersom ingen andre flertallskonstellasjoner lar seg realisere. Med dagens målinger er det sannsynlig at Bundestag etter høstens valg vil bestå av seks partier – nåværende fire (CDU, SPD, De Grønne og Die Linke) samt liberale FDP og høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD). Siden AfD er utelukket som regjeringspartner, vil den nye regjeringen sannsynligvis måtte bli dannet med basis i tre partier. Det har derfor lenge vært klart for Schultz at noe flertall med ønskepartneren De Grønne ikke vil være innen rekkevidde, og at det mest realistiske flertallsalternativet vil være en såkalt «rød-rød-grønn» koalisjon mellom SPD, De Grønne og venstresosialistiske Die Linke. Konstellasjonen har vært prøvd ut i flere delstatsregjeringer i det østlige Tyskland, men har likevel vært kontroversiell som alternativ på nasjonalt nivå, bl.a. på grunn av Die Linkes bånd til det tidligere statsbærende partiet i DDR. Den forventede seieren for det rød-rød-grønne alternativet i Saarland i slutten av mars var planlagt som en prøvestein på om denne konstellasjonen også kunne fungere i en vestlig delstat. Det skulle også gi bekreftelsen på at Schultz ikke bare kunne skape begeistring i egne rekker, men også var i stand til å vinne valg.

SPD lyktes ikke i Saarland. Det lyktes heller ikke de to etterfølgende valgene i Nordrhein-Westfalen og Schleswig-Holstein, hvor eksisterende flertall for SPD og De Grønne gikk tapt til CDU-ledede regjeringer. Tapet var særlig alvorlig i det folkerike og industritette Nordrhein-Westfalen. Hva skjedde? Magien rundt Schultz var åpenbart gått tapt. Mange kommentatorer viste også til at Schultz ikke fikk anledning til å vise seg fram som ønsket i de tre valgkampene, men måtte stille seg i skyggen av de lokale partilederne og betale prisen for mislykket lokal politikk. Målinger i tilknytning til de tre valgene viste også at tilliten til Merkel og CDU var større på politiske kjerneområder som indre sikkerhet og økonomisk politikk. Angela Merkel kan ofte fremstå som grå og kjedelig, men hun inngir også trygghet og tillitt. Hun kan dessuten tie når hun bør. Ingen er dyktigere enn henne til – tålmodig, rolig og selvsikker – å vente på at politisk ugunstige trender går over av seg selv. Det ser det ut til at hun vil lykkes med også denne gang.

Martin Schultz har satset tungt på at SPDs nye valgprogram skal bli et vendepunkt i valgkampen. Programmet ble presentert tidligere i sommer med den klassiske sosialdemokratiske merkevaren «sosial rettferdighet» som overskrift – sterkere beskatning av de rike, høyere minstepensjon, likelønn, mer midler til utdanning og familiene; på det europeiske plan økte EU-investeringer i økonomi og infrastruktur og mer solidaritet i fordelingen av flyktninger internt i EU. Forskjellene til CDU er imidlertid ikke veldig store, og programpunkter som vil merkes på de brede velgerskarers lommebok, eller utfordrer de tyngste maktgruppene i samfunnet, glimrer med sitt fravær. Ingen partier, heller ikke De Grønne, har f.eks. hatt mot eller evne til å gripe skikkelig fatt i den tyske bilindustriens dype krise i kjølvannet av de såkalte dieselskandalene.  Profilløshet og «døsende stillstand» preger den tyske valgkampen, skriver FAZ-redaktør Claudius Seidl i en kommentar 7. august.

Effekten av SPDs nye valgprogram har i alle fall uteblitt. De aller siste målinger viser 39% oppslutning for CDU og 24% for SPD; på det personlige popularitetsbarometeret skårer Merkel 59%, mens Schultz har falt helt ned på 33%. Holder målingene seg uforandret frem til valget, vil det mest sannsynlige utfallet være en koalisjon mellom CDU, liberale FDP og De Grønne. Skal trenden brytes må det nok inntre en alvorlig politisk hendelse, f.eks. en videre utvikling av nevnte dieselskandale. «Schultzbølgen» i vinter viste at det er mulig å sette store velgermasser i bevegelse. SPD i nåværende forfatning er neppe i stand til dette.

Det sosialdemokratiske håpet som svant

Angela Merkel vil fortsatt være Tysklands forbundskansler

En dag før presidentvalget i Frankrike kan det konstateres at Macrons partner i øst ser ut til å bli den samme som under Hollande – Angela Merkel. Hun fortsetter å stå sterkt ikke bare i kraft av sin nimbus, men også fordi økonomien vokser, arbeidsledigheten går ned og statsregnskapene viser store overskudd. Mindre støy og økt tillit rundt håndteringen av den såkalte «flyktningekrisen», og godt politisk og byråkratisk håndtverk i den daglige håndteringen av denne ute i delstatene og kommunene, bidrar nok også.

Martin Schulz-effekten ser ut å ebbe ut, og dermed også håpet om at en rød-rød-grønn koalisjon under ledelse av Schulz skal kunne overta regjeringsmakten etter valget på ny Bundestag i september senere i år. SPD ligger fortsatt sterkere enn under Schulz forgjenger, Sigmar Gabriel, men med nåværende målinger synes den eneste muligheten for fortsatt regjeringsdeltagelse for SPD å ligge i en videreføring av rollen som juniorpartner i Merkels storkoalisjon. Det har SPD (og i og for seg også CDU) uttrykkelig sagt at man ikke ønsker. Siden mindretallsrgjeringer er en ikke-opsjon i Tyskland, står man med dagens målinger kun igjen med ett realistisk og regjeringsdyktig alternativ i tillegg til storkoalisjonen – en såkalt «Jamaicakoalisjon» mellom CDU, De Grønne og (høyre-)liberale FDP. En slik konstellasjon vil nok være mindre smertefull for Merkel enn for De Grønne og FDP som i mange sentrale spørsmål er som hund og katt (bl.a. miljøpolitikken). Men må man, så må man.

En gledelig tendens er at nedgangen for høyrepopulistiske AfD synes å fortsette; med sine 8% er partiet nærmest halvert i forhold til rekordoppslutningen sist vår. Det er nok for tidlig å utelukke at det rød-rød-grønne alternativet, evt. en såkalt «Ampelkoalisjon» av SPD, De Grønne og FDP, kan få ny vind i seilene frem mot valget, men særlig sannsynlig tror jeg ikke det er. Kritiske faktorer vil i såfall være at SPD stabiliserer seg rundt 30%, at De Grønne tar ut mer av sitt potensiale (som er høyere enn nåværende 7-8%) og at Die Linke klarer å fastholde nåværende oppslutning på 8-9%. Der i gården vil det være en utfordring i seg selv at partiets realpolitiske fløy lykkes å forhindre selvskudd fra Wagenknecht/Lafontaine og andre av tilsvarende støpning på partiets venstrefløy.

Vi har noen spennende måneder foran oss i tysk politikk. Jeg kommer til å skrive jevnlig, både her og andre steder, om den tyske valgkampen frem til valgdagen 24. september.

Valget på ny Bundestag 2017 – hvem vil regjere med hvem

Det er valg på ny Bundestag i Tyskland neste høst. Med 5-6 partier som kan komme over sperregrensen er utfallet helt åpent. To ting er dog helt sikre: storkoalisjonen mellom Merkels parti (CDU) og sosialdemokratene (SPD) vil ikke fortsette, og det høyrepopulistiske AfD vil være utelukket fra alle regjeringskoalisjoner. Nå skjer det ting som kan få stor innflytelse på hva slags regjering Tyskland får fra 2017: Politikere på høyere nivå i SPD, De Grønne og Die Linke møtes første gang offisielt for å drøfte grunnlaget for en såkalt «rød-rød-grønn» regjeringskoalisjon. Samarbeid mellom de tre i ymse konstellasjoner er for lengst etablert på delstatsnivå, men på føderalt nivå har særlig SPDs motstand mot å regjere sammen med die Linke vært et hinder. Det vanskeligste området er nok utenrikspolitikken, herunder Bundeswehrs deltagelse i utenlandsoperasjoner og Russlandsanksjonene. Men realismen har vel seget inn hos partistrategene i Willy Brandt-Haus: skal SPD kunne beholde regjeringsmakt utenom storkoalisjonen, er det rød-rød-grønne alternativet kanskje eneste mulige alternativ.

En joker er hva De Grønne til slutt velger å gå for. Vinner Kretschmannfløyen (ministerpresidenten i Baden-Württemberg) frem, vil det fortrukne alternativet sannsynligvis være en svart-grønn koalisjon med Merkels CDU, selv om dette har blitt et mindre realistisk alternativ med CDUs synkende oppslutning – uten økning for både CDU og De Grønne vil det sannsynligvis ikke holde til et flertall. De Grønne kan forøvrig regjere med alle minus AfD. En kan derfor gjerne tilføye regjeringsdeltakelse for partiet som en tredje sikker antakelse om valget; dette svarer i og for seg godt til konklusjonen i en bredt anlagt kommentar fra Die Zeits Bernd Ullrich forleden: «De Grønne er Tysklands politisk-kulturelle hegemon, direkte og indirekte, og enten de sitter i regjering eller ikke». Jeg holder en knapp på at det rød-rød-grønne alternativet vil vokse seg sammen i året som kommer, og at sentrum-venstre dermed vil fremstå med et realistisk regjeringsalternativ i september neste år.

Die Grünen – landsmøte 2014 i Hamburg

I slutten av november var 800 delegater samlet til landsmøte i Tysklands grønne parti (die Grünen). Og hva så, kan man spørre. Men hold an et øyeblikk, iallefall hvis Europas nåværende og fremtidige partilandskap ikke er deg helt likegyldig. Det tyske grønne partiet er nemlig alle grønne partiers mor, og i mange henseender nærmest en politisk gigant. Pr. i dag er partiet representert i syv tyske delstatsregjeringer; i den nest rikeste av dem, Baden-Würtemberg (Porschenes, Mercedenes og vindmøllenes hjemland) er de grønne det største partiet på sentrum-venstre side, med delstatspresidenten i BW samt borgermesterpostene i flere store byer (Stuttgart, Freiburg, Tübingen). Viktigere enn alt dette er imidlertid at die Grünen etter alle solemerker er et kommende regjeringsparti i Europas største og mest innflytelsesrike land.

Storkoalisjonen mellom CDU og SPD under Merkels ledelse vil være død senest innen neste Bundestagvalg. I alle andre tenkelige regjeringskonstellasjoner går ingen vei utenom de grønne: rot-grün, rot-rot-grün, schwartz-grün, schwartz-gelb-grün og rot-gelb-grün («Ampel»). Den siste av de to er utenkelig fordi «gelb» (det legendariske fridemokratiske partiet FDP, Genschers parti) sannsynligvis aldri vil klare å krype seg over sperregrensen igjen. Og hvorfor det? Bl.a. Fordi die Grünen har tatt deres plass, og nå tydelig og selvbevisst presenterer seg selv som Tysklands nye liberale sentrumsparti. «De nye liberale», slik partileder Cem Özdemir stolt omtalte sitt parti i landsmøtetalen, er imidlertid ikke et lobbyparti for tannleger (som det heftet ved FDP), men et grønt, verdibasert og venstreliberalt parti som ønsker å gestalte Tysklands og Europas fremtidige utvikling i en grønn, sosial og liberal retning. I den samme talen ga han forøvrig også sin prinsipielle støtte til kurdisk våpenhjelp og til militære virkemidler i kampen mot IS-terrorismen, hvis nødvendig. Flertallet i vårt hjemlige MDG har altså tenkt i samme baner som moderpartiet i denne saken.

De grønne hjemsøkes fortsatt av spøkelser fra partiets tidlige barndom tidlig på 80-tallet, herunder opprullingen av tidstypisk «alternativ-libertinisk» tankegods som resulterte i at pederaster fikk frirom i partiet, og at helt utilbørlige posisjoner fikk plass i flere lokale partiprogrammer (begge de to partigrandene Daniel Cohn-Bendit og Jürgen Trittin kom dårlig ut av dette). Dette, sammen med et tilbakefall til gammel formyndermentalitet gjennom forslaget om obligatorisk vegetardag i alle offentlige kantiner, resulterte i at partiet ved siste Bundestagsvalg drattet ned til under 10%-tallet, og gjorde sitt dårligste valg på lenge. Potensialet ligger imidlertid på godt over 20%.

Det store dramaet frem mot Bundestagvalget i 2017 vil dreie seg om hvem som klarer å lokke de grønne «over på sin side»- SPD (mitsamt die Linke) eller CDU/FDP. Lykkes den kommende rød-rød-grønne koalisjonen i Thüringen, vil dette gi sterke argumenter for at die Grünen skal videreføre sin tradisjonelle tilknytning til Tysklands venstreside, også på Bundesebene. En fremtidig rød-rød-grønn konstellasjon på nasjonalt nivå vil innebære en allianse mellom det sosialdemokratisk-realistiske (SPD), det nødvendige anti-Harz-4-klassekampperspektivet (die Linke) og det liberale-grønne perspektivet (die Grünen). Det vil være en fin mix, som ikke bare jeg vil være happy med, men som jeg også er overbevist om at vil representere en viktig og nødvendig kraft i et herjet Europa.

Det tyske valget i 10 punker – lettere vinklet

1) Merkel vant ikke valget, venstrefløyen (SPD, die Linke, de Grønne) vant valget.

2) SPD vil (foreløpig) ikke regjere med die Linke, og utleverer seg selv til et tvangsekteskap med Merkel som det har alt å ta tape på.

3) Tiden arbeider for at det rød-rød-grønne flertallet i forbundsdagen kan innløses i regjeringsmakt.

4) De Grønne har et velgerpotensiale på minimum 4-5% over valgresultatet på 8,4%, men rotet seg bort med klønete håndtering av en skandale fra partiets «ville» barndom. Et «normalt» valgresultat ville tilsi et enda større flertall for den rød-rød-grønne siden.

(mer…)

Merkel versus Steinbrück – ny giv eller «weiter so»

Publisert i Klassekampen  31. juli 2013 

«De kan ikke håndtere penger, fru Merkel. Om De hadde regjert i ørkenen, ville sanden raskt tatt slutt.» Ordene er Peer Steinbrücks, sosialdemokratenes kanslerkandidat i høstens forbundsdagsvalg i Tyskland. Stedet er forbundsdagen tidligere i sommer. Tema for debatten er Merkelregjeringens politikk for bekjempelse av den økonomiske og sosiale krisen i Europa. Tonen vitner om at det hardner til i et valg hvor partiene har sterk interesse i å overbevise velgerne om at mye står på spill. Men hvordan mobilisere en befolkning som har mistet mye av tilliten til de store partiene, og som kanskje har en reell interesse i at så lite som mulig endrer seg?

(mer…)