Stammheim

«Den tyske høst» – 40 år siden bortføringen av Hanns Martin Schleyer.

I dag, 5. september, er det 40 år siden RAF (Rote Armee Fraktion) i et kommandoraid i Köln bortførte arbeidsgiverpresident Hanns Martin Schleyer. På bakken lå Schleyers sjåfør og tre sikkerhetsvakter døde, kaldblodig myrdet av RAF-kommandoen. «Den tyske høst» var innledet. Den fikk sin slutt seks uker senere med selvmordet til RAF-grunnleggerne Baader, Ennslin og Raspes i Stammheimfengselet, og funnet av den døde Schleyer i et koffertrom i Belgia. I mellomtiden hadde en hel verden holdt pusten gjennom det 5 dager lange dramaet rundt kapringen og stormingen av passasjerflyet Landshut. Hendelsene er de mest dramatiske – og traumatiske – i hele den tyske etterkrigshistorien.

RAF fortsatte sine myrderier i ytterligere 21 år; 34 mennesker døde som følge av RAFs terroraksjoner, i tillegg ca. 20 fra egne rekker. Litteraturen om fenomenet er gigantisk (jeg har selv en knapp halvmeter), og senest for noen uker siden utkom det en ny bok med nye perspektiver på RAF, Wolfgang Kraushaar: «Die blinden Flecken der RAF». Alle RAF-terrorister som fortsatt er i live er nå på frifot, etter 20-25 år i fengsel. Mange av dem har selv i dag problemer med å ta forbeholdløst avstand fra sine tidligere handlinger, og fortsatt hersker det et «tiekartell» blant hoveddelen av dem som gjør oppklaring av flere av mordene umulig. Tre-fire av hovedskikkelsene fra den såkalte 3. generasjon ble aldri sporet opp, og har nå i 20-25 år levd under jorden.

En sentral del av RAF-propagandaen var at fangene i Stammheim hadde blitt myrdet at statsmakten. Historien om «mordene» i Stammheim var en del av et myteunivers som RAF konstruerte, og fant det nyttig å pleie og videreutvikle. Legenden om mordene bidro til at en liten understøtterscene kunne opprettholdes og videre rekruttering sikres. Den tyske venstrefløyen, inkl. hoveddelen av ytre venstre, vendte senest høsten 1977 ryggen til den politisk og moralsk bankerotte gruppen.  Gruppen løste seg opp i 1998. En må i dag inn i aller mest bortgjemte og eksentriske submiljøer for å finne noen som understøtter myten om statlige mordhandlinger.

En av dem som har tatt et fundamentalt oppgjør er Peter-Jürgen Boock, en av de delaktige i raidet for 40 år siden. Han ble intervjuet over 9 sider i Der Spiegel i forrige uke, til dels med nye detaljer fra hendelsene i september/oktober 1977, om undergrunnslivet i RAF-cellene med psykoterror, gruppeinkvisisjon og newspeak – og om skammen og forakten han i dag kjenner over egen forblindelse og kaldblodighet.