Den tyske pasifismens krise

Publisert i Klassekampen 7. april 2022

Har det tyske venstrepartiet Die Linke fortsatt noen eksistensberettigelse? Dette spørsmålet stilles i en bredt anlagt dokumentar som nylig ble publisert i Die Tageszeitung (Taz), den tyske venstresidens egen dagsavis.

Spørsmålet er utløst av en rekke høyst problematiske utsagn om Ukraina-krigen på alle plan i partiet. Riktignok har partiets lederduo, Janine Wissler og Susanne Hennig-Wellsow, vært mer enn tydelige i sin fordømmelse av angrepet på Ukraina («forbrytersk angrepskrig»). Det hjelper lite når både høyprofilerte skikkelser som den konstant kamplystne Sarah Wagenknecht og Sevim Dagdelen (Die Linkes hovedtalskvinne i Forbundsdagens utenrikskomite) og allehånde politikere på kommune- og delstatsnivå gjør alt de kan for å underminere lederduoens politikk.

Posisjonene varierer fra Putin-apologi via klassiske skyldtilskrivninger («Nato ekspansjon østover» og så videre) til allment uttrykt pasifisme. Wagenknecht-fløyens politikk ytrer seg som et generalangrep på regjeringspartienes (SPD, De Grønne og FDP) og opposisjonspartiet CDU/CSUs hovedlinje i Ukrainapolitikken: «Kritikkløs overtagelse av politikken USA har bedrevet de siste år, som i avgjørende grad må bære ansvaret for situasjonen som har oppstått», slik det heter i en erklæring undertegnet av syv av Die Linkes medlemmer i Forbundsdagen. Omtrent slik lyder det også fra høyreekstreme AfD eller fra DKP, Tysklands pendant til vårt eget NKP.

På den annen side har Gregor Gysi, en moderat lederskikkelse i partiet gjennom en årrekke, beskyldt de syv underskriverne for «fullstendig emsosjonsløshet» overfor ofrene for angrepskrigen.

Die Linke har mye av sin identitet knyttet til 1980-tallets fredsbevegelse. I egen selvforståelse er partiet enerådende i rollen som Tysklands antikrigsparti. Nevnte Dagdelen omtalte det slik i kjølvannet av Die Linkes bitre valgnederlag i delstaten Saarland: «Å hugge øksen i Die Linkes fredspolitikk betyr veien inn i avgrunnen og intet oppbrudd».

Problemet med Die Linkes versjon av pasifismen er imidlertid er at den kobles sammen med et kraftig nei til både våpenleveranser til Ukrainas motstandskamp og til Vestens økonomiske sanksjonspolitikk. (Vest-)Tyskland har en lang tradisjon for fredspolitikk helt tilbake til Willy Brandts østpolitikk, og videre gjennom 1980-tallets massemobilisering mot nukleær opprustning. Brandts politikk var imidlertid fundert i ideen om tilnærming gjennom dialog, og med statenes rett til suverenitet og selvbestemmelse som absolutt forutsetning, prinsipper som senere fikk sin forankring i Helsingforserklæringen (1975). Den senere fredsbevegelsen kunne på sin side hente mobiliseringskraft og legitimitet fra en bredt forankret frykt for en dødbringende atomkrig.

Die Linkes rolle som den mest konsekvente forvalteren av «arven fra 80-tallet» kan man gjerne la partiet få beholde. Når implikasjonene av denne «arven» i dagens politiske praksis blir paroler som «Soldater er mordere» og «Skap fred uten våpen», er det ikke kun et perspektiv helt hinsides den konkrete situasjonen der krigshandlingene pågår, men også ekstremt kynisk i forhold til ukrainernes desperate kamp for forsvar av sin frihet. I en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april beskriver Wolfgang Thierse – SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet – paroler som dette som «pasifisme for eget velbefinnende på bekostning av de andre».

Thierse skriver videre: «En historisk opplyst pasifisme erkjenner at det ikke finnes noen reell fred uten rett, at fred er en funksjon av rett, at fred kan kreve innsats av styrke mot urettsregimer. En realitetsorientert pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Ganske så selvsagt, vil mange si. Men når svaret på spørsmålet om Die Linkes Ukrainapolitikk fra skikkelser som Wagenknecht und Dagdelen, utover paroler som «fredsavtale nå», ikke blir noe annet enn at Tyskland må ta i mot flyktninger og bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen, forstår man berettigelsen av Thierses påminnelse. Die Tageszeitung beskriver dette som «i sin konsekvens intet annet enn oppfordringer til kapitulasjon».

Die Linkes ledelse, med moderate Susanne Hennig-Wellsow i spissen, satser nå alt på det kommende partilandsmøtet i juni i Erfurt. Det er også hovedstaden i delstaten Thüringen, hvor Die Linke gjennom flere år har ledet en rød-rød-grønn koalisjonsregjering med en fornuftig reformkurs. Det er maktposisjoner som dette som står på spill hvis ikke Die Linke endelig lykkes med å ta et generaloppgjør med skikkelser som Wagenknecht, Dagdelen og forbundsdagsmedlemmet Andrej Hunko (en tredje profilert «Putinversteher»). Hennig-Wellsows melding til landsmøtet er at hun ikke vil «tolerere eller tillate» noe som ligner på en «relativerende holdning» overfor «Russlands angrepskrig».

Det kan ende i brask og bram. Lykkes ikke Hennig-Wellsow og hennes allierte, kan vi se begynnelsen på slutten for Die Linke som parti med innflytelse på nasjonalt nivå i tysk politikk. Skriften står på veggen: I september ble de med et nødskrik reddet inn i Forbundsdagen, for noen uker siden kom de ikke over sperregrensen i den tidligere maktbasen Saarland, og i året som kommer står partiet foran svært krevende valgkamper i tre ulike delstater.

Et splittet og svekket parti med uklar profil på Ukraina-krisen, kan i beste fall hangle videre som nisjeparti i de østlige delstatene og kanskje i bystatene Berlin og Bremen, i verste fall ende opp som en betydningsløs politisk sekt.

Det er i utgangspunktet ingen grunn til å lykkeønske Die Linkes politiske undergang. Tysk politikk generelt og sentrum-venstrepartiene spesielt trenger et korrektiv til venstre i arbeids- og velferdspolitikken, i sosialpolitikken og i kampen mot ulikheten. Partiet har mange dyktige politikere, og har over lang tid demonstrert styringsdyktighet både på delstatsnivå og på kommunalt nivå. De arbeider dessuten godt og konstruktivt på EU-nivå i samarbeid med europeiske partnerpartier. Ved kommende valg vil de potensielt også kunne bli viktige for å skape nye politiske flertall for venstresiden.

Noen slik rolle kan man i dagens situasjon se langt etter. Die Linke må oppgi, eller moderere, sitt Nato-standpunkt, de må sprenge seg løs fra gamle trosforestillinger om Russland og de må entydig definere seg inn i familien av de europeiske demokratisk-sosialistiske partiene. Taz avslutter sin kommentar slik: «Verden har forandret seg. Die Linke må også gjøre det».

Ny partiledelse i Die Linke – kan partiet komme i regjeringsposisjon?

Det tyske Linkspartei («Die Linke»), SV/Rødts søsterparti, holdt digitalt landsmøte 26.-27.-februar. Landsmøtet valgte den kvinnelige duoen Janine Wissler und Susanne Hennig-Wellsow til nye partiledere. Henig-Wellsow tilhører den moderate, realpolitiske fløyen som har en kritisk-konstruktiv innstilling til EU-prosjektet og som ikke på prinsippielt grunnlag avviser utenlandsinnsats for det tyske Bundeswehr. Wissler har bakgrunn fra den trotskistisk inspirerte partifraksjonen «Marx-21». Hun har nå forlatt denne, men anses fortsatt som en person med tydeligere venstreorienterte posisjoner enn Hennig-Welsow. Wissler har vesttysk bakgrunn, mens Hennig-Welsow har en tydelig østtysk profil, bl.a. med erfaring fra den rød-rød-grønne regjeringen i Thüringen. Det er altså disse to som skal lede forhandlingene med SPD og De Grønne om det skulle rekke for et flertall for en rød-rød-grønn-regjering etter valget på ny Bundestag i september. Kandidaten fra partiets venstreopposisjon, «Fundifraksjonen», fikk omtrent 20% av stemmene.

Janine Wissler og Susanne Hennig-Welsow (foto: Martin Heinlein, CC BY 2.0)

Hva slags konsekvenser valget av den nye lederduoen vil få for de mulige forhandlingene med SPD og De Grønne om en rød-rød-grønn regjeringsplattform, er det fortsatt litt for tidlig å si noe helt bestemt om. Leser man kommentarene i Die Tageszeitung (TAZ), Süddeutsche Zeitung (SZ) og Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), får man litt forskjellige vurderinger. Mens FAZ går langt i å antyde at valget av Wissler nærmest innebærer en skrinlegging av det rød-rød-grønne prosjektet, påpeker de andre at samarbeidsorienterte og moderate Hennig-Wellsow tross alt fikk mer enn 70% av stemmene på landsmøtet. Det kan man med en viss velvilje utlegge som støtte til regjeringsforhandlingskursen fra partiflertallets side. På den annen side fikk den mer uforsonlige Wissler over 80% av stemmene, men det må jo også ses i sammenheng med at kandidatene fra partiets ytre venstre aldri fikk mer enn 20%.

I følge TAZ’ kommentar forløp landsmøtet roligere og mer sivilisert enn noensinne tidligere, «bråkmakerne» Wagenknecht/Lafontaine er borte, de gamle med SED-skikkelsene har gått inn i de evige jaktmarker, partiet har blitt forynget og øst-vest-skillene har svekket seg. Det nye tyngdepunktet i partiet synes å ligge i en gruppering av yngre partimedlemmer som kaller seg «Bewegungslinke», og som fikk valgt in en rekke av sine medlemmer i det mer enn 40-personers store sentralstyret. Den moderate, østtysk baserte, fløyen rundt parlamentarisk leder Dietmar Bartsch synes dog å ha bli litt svekket. Oppsummert er det nok for tidlig å avskrive det rød-rød-grønne alternativet, slik FAZ-kommentaren gjør, selv om Wissler er valgt som en av to ledere.

Vi vet at SPD og De Grønne aldri vil gå med på en plattform med et prinsipielt nei til utenlandsinnsats for Bundeswehr og med veldig NATO-kritiske formuleringer. Da vil Die Linke stå overfor en situasjon hvor de må bestemme seg for om hva som er viktigst: komme i maktposisjon og å øve innflytelse eller å holde seg røde og ranke. Velger de det siste, vil de samtidig ødelegge en historisk mulighet for en ny type sentrum-venstrekonstellasjon i tysk politikk. Stilt overfor disse alternative er det slett ikke sikkert at Wissler vil trekke det lengste strået. Hadde die Linkes håndtering av disse spørsmålene kun hatt betydning som et internt partianliggende, ville det vært mindre grunn til å bry seg om dem. Saken er imidlertid at det er også er avgjørende for at den fallerte storheten SPD skal kunne fortsette som regjeringsparti. Med mindre en koalisjon av De Grønne, FDP og SPD seiler opp som et alternativ, vil nemlig SPD i praksis være avhengig av å ha med seg Die Linke for å kunne få regjeringsmakt. De Grønne for sin del har jo et åpenbart alternativ i en svart-grønn regjeringskonstellasjon med CDU/CSU (og evt. FDP).