Takis Würger

«NAZITIDEN SOM TEMAPARK» – ROMAN OM JØDISK ANGIVER SKAPER DEBATT I TYSKLAND

En nylig publisert roman, „Stella“ av Takis Würger, har utløst en heftig litteraturdebatt i tyske medier.  Temperaturen er på høyde med det en opplevde i kjølvannet av Christian Krachts „Imperium“ i 2012 og Helene Hegemanns «Axolotl Roadkill» i 2010. I fokus står gjengangeren «høyt» og «lavt» i litteraturen, men også spørsmål som virkemidler i den litterære bearbeidingen av nazitidens ugjerninger og døde menneskers personlighetsvern står sentralt. Et varslet søksmål med krav om stopp i forlagets videre distribusjon av boken har økt intensiteten i debatten.

Stella

Stella Goldschlag – torturoffer og tyster

Takis Würgers roman handler om Stella Goldschlag, en høyst reell skikkelse født inn i beste berlinsk-jødiske borgerskap i 1922, som i et forsøk på å redde sine foreldre fra deportasjon og død ender opp som en tyster for Gestapo. Foreldrene klarer hun ikke å redde, og nærmere 300 jøder ender sine liv i gasskamrene som følge av hennes angiveri. Ved krigens slutt stilles hun for et sovjetisk militærtribunal og dømmes til ti års fengsel. Dommen sones i ulike anstalter i det som senere skal bli DDR. Hun etablerer seg på nytt i Vest-Berlin etter at hun slipper ut, og blir i 1957 stilt for en ny domstol der. Denne prosessen kommer hun imidlertid straffri ut av. Skjebnen til ofrene for Stellas angiveri er detaljert dokumentert i rettsprotokollene fra det sovjetiske militærtribunalet.

Kjærlighetshistorie og russiske rettsprotokoller

Stellas svik mot godtroende jødiske medborgere, og ikke minst omfanget av det, er selvsagt interessant som grunnlag for skjønnlitterær bearbeiding: Hva er sammenhengen mellom Stellas gjerninger og volden og torturen Gestapo utsatte henne for? Hvorfor fortsatte hun så lenge som hun gjorde, følte hun ikke skyld, hvordan forklarte og forsonte hun seg med sine gjerninger i ettertid? Spørsmålet blir så: hvordan lage roman ut av en slik historie, hvordan gjøre det med den nødvendige pietet overfor både de døde og for den historiske Stella, hvordan kombinere det dokumentariske med det dikteriske? Würger har løst det ved å skrive Stella inn i en kjærlighetshistorie med en ung sveitsisk kunstner som i 1942 dukker opp i Berlin. Han beskriver Stellas gjerninger i en slags Ménage-à-trois, med en SS-offiser med sans for forbudt jazz og franske delikatesser som tredje mann på vogna. I denne historien har så Würger valgt å klippe inn utdrag fra de sovjetiske rettsprotokollene – konkrete historier om de døde i en montasje med den oppdiktede kjærlighetshistorien i Berlin.

Mislykket roman – høye salgstall

Takis Würgers roman har på kort tid blitt en bestselger. Salgssuksessen har ikke blitt hemmet av at samtlige store kulturaviser, herunder Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) og Süddeutsche Zeitung (SZ), har gitt den totalslakt; heller ikke av en rekke kommentarer om de mange utfordringene boken reiser både når det gjelder fortellergrep, språkstil, sjangervalg og etiske valg. Det velrenommerte forlaget Hanser har satset store midler i bokprosjektet, og Würgers er nå sendt ut på en to-måneders foredragreise til bokhandlere og litteraturhus landet rundt. I følge SZ’ beretning fra de første opplesningskveldene har Würger vært lite villig til å kommentere kritikken mot boken. På litt lengre sikt vil han nok ikke komme unna med det.

«Ornamental utnyttelse av arkivenes reelt døde»

En av bokens skarpeste kritikere er Süddeutsche Zeitungs Lothar Müller. I en lengre kommentar 19. januar fremholder han at striden om Würgers bok handler om «fremtiden til den tyske erindringskulturen» – intet mindre. Men den handler også om skjønnlitteraturens forhold til krigstidens arkiver, der «historiene om utsletting og forræderi, ofre og tapere, medløperi og motstand ligger lagret». Han skriver videre:

«Würger har montert arkivmapper fra prosessen mot Stella Goldschlag inn i sin kjærlighetsroman. En vrimmel av deporterte, myrdede og reddede står som et stumt kor i kjærlighetsromanens kulisser. De forsyner og forbrukes av romanmaskineriet uten at dette noen gang klarer å forstyrre kjærlighetshandlingene eller får fortelleren til å miste språket. Maskineriet arbeider som smurt, kjærlighetsromanens språk forblir upåvirket av arkivenes språk. ..Problemet er ikke blandingen av fakta og fiksjon, men de litterære midlenes utilstrekkelighet og den ‘ornamentale utnyttelsen’ av arkivenes reelt døde».

Nazitiden som temapark

Striden om Würgers bok kan selvsagt også leses inn i den aldri hvilende kamp mellom «høyt» og «lavt» i litteraturen – her det lesende folket, der ekspertene og skjønnåndene. I en kommentar til Würgers bok i Die Zeit 23. januar er hovedinnvendingen til boken fra avisens profilerte kommentator Thomas Assheuer at den er «underholdningslitteratur». Assheuer advarer sterkt mot tendensen til at denne sjangeren sprer seg til det vanskelige feltet historiebearbeiding og erindringskultur – uten at han nødvendigvis har noe mot underholdningslittertur i seg selv: «Enten det er litteratur eller film, overalt ser vi en ny måte å tilnærme seg fortiden. Nazitiden blir til temapark – med oppgave å trøste oss bort fra vår fremtidsangst.»

Takis Würger og Claas Relotius

Takis Würger er til daglig journalist i Der Spiegel. Forut for Stella har han skrevet en roman om en bokseklubb i et elitepreget studentmiljø i Cambridge. I Der Spiegel har han dyrket en skrivestil ikke så ulik sin tidligere kollega Claas Relotius, mannen som nylig ble avslørt for massiv forfalskning av sine artikler og som bidro til skandalisering og omdømmetap for Der Spiegel. Sjangeren har typisk vært lange fortellinger med human touch fra «det virkelige liv», featurejournalistikk med «glitrende penn»-ambisjoner. Denne stil passer godt inn i bildet Assheuer prøver å tegne, og som Süddeutsche Zeitungs Fabian Wollf i sin omtale av «Stella» 11. januar omtaler som «skravlende» og «bestselgerkompatibel». Det må understrekes at det ikke er påvist forfalskninger i Würgers journalistikk. Parallellen til Relotius er likevel ikke uten interesse, og har iallfall ikke unngått å dukke opp i debatten rundt boken.

«Holocaust» og «Schindlers liste»

I striden rundt boken har det også blitt trukket paralleller til tidligere debatter om populærkulturelle uttrykk som virkemiddel i oppgjøret med nazitidens ugjerninger. Også ved lanseringen av TV-serien «Holocaust» og kinofilmen «Schindlers liste» for hhv. 40 og 25 år siden ble det fra de «seriøse mediene», altså de samme miljøer som nå sabler ned Würgers bok, uttrykt bekymring for «banalisering» og «massekultur». I realiteten ble begge en kjempesuksess ikke bare når det gjaldt salgs- og seertall, men også som viktige vendepunkter i Tysklands bearbeiding av Nazi-tiden – fra fortielse og bagatellisering til et voksende selvoppgjør med gradvis sterkere folkelig forankring. Dette poenget fremheves selvsagt av bokens forsvarere, og i særlig grad av forlaget Hanser. Og selvsagt er det mulig å argumentere for at den samme type identifikasjon med ofrene for jødeutryddelsen som «Holocaust» og «Schindlers liste» utløste, kan oppnås gjennom Würgers bok. Kritikernes hovedpoeng er likevel at spørsmålene om årsakssammenhenger, skyld og ansvar som boken åpner opp, er for komplekse til at den enkle vekslingen mellom arkivenes brutalitet og fiksjonsdelens banale uttrykk kan forsvares. Temaet er uegnet for grøssende kos i godstolen.

Stella Goldschlags testamente

Stella Goldschlag tok sitt eget liv i 1994, hun  kastet seg ut fra terrassen i sin leilighet i Freiburg. Hun var da 72 år gammel og enke i sitt femte ekteskap. Før hun døde hadde hun overført alle rettigheter til publisering av sin livshistorie til historikeren Ferdinand Kroh. På denne måte ønsket hun å forsikre seg mot at historien om hennes innsats for nazimyndighetene aldri skulle bli fortalt i en kontekst uten at forhistorien bak hennes skjebne. Ved Krohs død ble Goldschlags rettigheter overført til hans arvinger, og ivaretas i dag av en advokat fra Berlin. Det var denne advokaten, Karl Alich, som nylig bekjentgjorde at han hadde tatt ut stevning med krav om at videre distribusjon av at boken stoppes inntil «tunge rettsspørsmål» vedrørende Goldschlags personlighetsvern er avklart. Et lignende krav er stilt for musikalen «Stella» på Neuköllner Oper i Berlin.

«Rettsstrid av høyeste kulturpolitiske betydning»

Med dette har striden rundt Würgers bok blitt til noe langt mer enn en diskusjon om «høyt» og «lavt» i litteraturen. I tillegg til diskusjonen om egnede litterære virkemidler i omgangen med nazitidens ugjerninger og om forholdet mellom fakta og fiksjon i den kunstneriske behandlingen av historisk stoff, handler den nå også om forholdet mellom dødes rett på personlighetsvern og kunstens rett på frihet i et moderne demokrati, ja simpelthen om beskyttelse av ære og ettermæle versus kunstnerens rett til ytringsfrihet. I en kommentar 31. januar fremholder Süddeutsche Zeitung at det må foretas en rettslig prøving av spørsmålet om immaterielle retter til personlighetsvern kan arves av andre enn slektninger før saken kan komme til full domstolsbehandling. Det må også avklares om disse kan tas hensyn til 25 år etter Stella Goldschlags død. Kommer saken til domstolene, vil vi stå overfor et tilfelle som i Tyskland kun har sitt like i prosessene rundt Klaus Manns roman «Mephisto» og i Maxim Billers «Esra» – en mulig rettsstrid av «høyeste kulturpolitiske betydning» i følge den velrenommerte skribenten og Holocaustforskeren Micha Brumlik i Die Zeit 31. januar.

Kunstens frihet versus immaterielle personvernrettigheter

Etter endelige domfellelser i 1972 og 2009 ble forbudene mot Manns og Billers romaner fastholdt, personvernrettighetene til de fornærmede – hhv. skuespilleren Gustav Gründgens og Billers ex-partner – trakk det lengste strået. Det er usikkert hvordan saken om retten til Stella Goldmanns historie vil falle ut, hvis den noen gang kommer til reell domstolsprøving. Mye kan tyde på at hensynet til ytringsfriheten veier tyngre i dag enn så sent som i 2009, men sikker kan man ikke være. Inntil endelig rettslig avklaring foreligger, er det stor sannsynlighet at de pågående debattene i tyske medier vil fortsette med samme intensitet som i dag. Disse kan åpenbart ha verdi også for de som er involvert i lignende debatter utenfor Tysklands grenser.