Theodor Heuss

ALFRED DÖBLIN I FRANSK UNIFORM – THOMAS MANN I FRANKFURT

«Alfred Döblin elsket sin franske majorsuniform», skriver Harald Jähner i sin prisbelønte ”Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55». Döblin, forfatteren av den store og feirede romanen „Berlin Alexanderplatz“, hadde som tysk jøde tidlig blitt tvunget i emigrasjon. Høsten 1945 tok han plass som kulturoffiser i det franske informasjonsministeriets tjeneste. Oppgaven var å bidra til «reorganiseringen av et demokratisk åndsliv» i et moralsk og politisk bankerott Tyskland, tjenestested var det beslaglagte «Grandhotel Stephanie» i Baden-Baden. Döblin startet tidsskrift, tok opp kontakten med tidligere forfatterkollegaer og arrangerte møter med de mange som hadde valgt den «indre emigrasjon» som vei. Han ble også satt til å sensurere tekster, slik det av gode grunner også ble gjort i den amerikanske, britiske og russiske sektor i de første etterkrigsårene.

Møtet med de tidligere, angivelig anti-nazistiske, forfatterkollegaene ble en stor skuffelse for Döblin. Overalt møtte han hovmodige og fornærmede skikkelser – alle med hele det gamle tysknasjonale repertoaret i behold. Döblin beskrev dette slik: «De ville ikke ‘kollaborere’ – med franskmennene må vite – de ville holde fast på sin gamle ødelagte nasjonale vei.» At den store Döblin våget å opptre i fransk uniform gjorde ikke saken bedre: hvorfor kommer han hit, hvorfor innbiller seg at han er bedre enn oss? «Det var vel nettopp det han var», skriver Jähner lakonisk.

Isfronten mellom forfattere, kunstnere og intellektuelle som hadde blitt tvunget i exil og de som hadde valgt å bli tilbake var et de mest betente stridstemaene i de første årene etter naziherredømmets sammenbrudd. De første hadde ofte satt livet på spill for å komme seg unna konsentrasjonsleirer og den visse død, de siste hadde valgt tilpasningens og opportunismens vei. En av de mest nådeløse var Thomas Mann. Fra sitt kaliforniske eksil, formidlet via BBC, feller han kun noen få uker etter krigens slutt følgende dom: «Ansvaret ligger ikke hos noen elite – alt tysk, alt som taler tysk, skriver tysk, lever tysk er medansvarlig for denne skjensel.» Like tydelig er han overfor sine kolleger i indre emigrasjon: «Alle bøker som ble trykket i Tyskland fra 1933 til 1945 er mindre enn verdiløse, og en stank av blod og vanære hefter ved dem».

Etter mye tvil og nøling velger Mann våren 1949 å takke ja til en invitasjon om å komme til Frankfurt i anledning 200-årsjubileet for Goethes fødsel. Der holder han sitt berømte foredrag «Goethe und die Demokratie». Han hylles og feires med store ord, men i omgivelser som samtidig svømmer over av beskyldninger om «folke- og fedrelandsforræderen TM». Etter at Thomas og Katia har forlatt den store banketten i anledning Goethejubileet utarter festen i fyll og skråling av nazisanger. Etter besøket, vel fremme i Zürich, konstaterer Mann: fortrengningen og forskjønningen er massiv, naziforbrytelsene omskrives til «propagandistiske løgner og overdrivelser», likegyldigheten mot det pågående rettsoppgjøret er påtagelig.

Høsten 1947 våget Alfred Döblin seg tilbake til sitt kjære Berlin. Den franske majorsuniformen var fortsatt på. For en fullsatt sal av honoratorer i Schloss Charlottenburg skulle han tale. Kun et lite slør av høflighet og falske manerer kunne skjule forakten og kulden han ble møtt med. Grunntonen var: «Tyskere i britisk, amerikansk og russisk tjeneste kan også bære uniform, men de legger den jo igjen hjemme ved anledninger som dette!.» Det knapt en eneste av tilhørerne visste var at Döblins sønn, den høyt begavede 25-årige matematikeren Wolfgang Döblin, hadde tatt livet av seg i en lignende fransk uniform. Ekteparet Döblin måtte etterlate sønnen i flukten fra Frankrike til USA. Wolfgang hadde mistet kontakten med den franske militærenheten han tilhørte. I en låve nær landsbyen Housseras skjøt han seg – før de fremrykkende nazitroppene rakk å ta livet av ham.

Døblin valgte til slutt å forlate Tyskland. Ved starten på sitt andre eksil avmeldte Döblin seg med et personlig brev til den nye vesttyske presidenten Theodor Heuss: «Det var et lærerikt besøk, men i dette landet, hvor jeg og mine foreldre ble født, er jeg overflødig».

Hans arbeid i perioden som fransk kulturofiiser 1945-48 var slett ikke virkningsløst. Tidsskriftet han grunnla, «Das goldene Tor», holdt seg mye lenger enn andre sammenlignbare publikasjoner, han etablerte «Mainzer Akademie der Wissenschaften und der Litteratur» og gjorde mye for utbredelsen av fransk kultur i Tyskland. Ved 70-årsdagen i 1948 belønnet franskmennene han med et betydelig æresbeløp. Döblin anså seg likevel som misforstått og fremmedgjort i sitt gamle hjemland. Hans store selvbiografiske beretning, «Die Schicksalsreise» (1949) fant få lesere, hans radioforedrag få lyttere. Det lå ikke i de litterære kvalitetene, men i perspektivene han anla – hans tidligere lesere forsto ham ikke mer, eller rettere: ville ikke forstå ham. I «Schicksalsreise» feller han følgende dom over de første etterkrigsårenes tyskere:

«Menneskene her renner hit og dit mellom ruinene, som maurene i en ødelagt maurtue, oppspilte og arbeidsvillige; deres ærlige bekymring er at de ikke raskt nok kan få ta grep, i mangel av materialer, i mangel av direktiver. (…). Det vil bli mye lettere for dem å bygge opp igjen byene enn å bringe dem til erfaring om det de har erfart, og til forståelse av hvorfor det ble slik.»

I en artikkel i New York-baserte «Aufbau» i 1953 beskrev Herbert Marcuse ham som «vår tids mest berømte desertør» og fremmet Döblin som kandidat til Nobelprisen i litteratur. På det tidspunkt hadde han allerede bodd 5 måneder i sitt nye parisiske eksil. Døblin døde to og et halvt år senere. En av Tysklands største forfatterne i nyere tid ville imidlertid ikke bli gravlagt i tysk jord. Han valgte sin grav i den franske landsbyen Housseras, side ved side med sin sønn. Tre måneder senere ble Döblins hustru Erna gravlagt ved siden av dem begge. Hun hadde skrudd på gassen i leiligheten i Paris, og lagt seg til for å dø.

Foto: Maria Zaikina, CC NY-ND 2.0

Grunnloven ble først møtt med likegyldighet og fiendtlighet

Publisert i Morgenbladet 23. mai 2019

«Grunnloven er sexy», står det på et banner som to unge jenter holder mellom seg under en konsert mot høyreradikalisme og rasisme i østtyske Chemnitz sist høst. Banneret speiler lovens brede popularitet i den tyske befolkningen. Grunnloven ble til i 1948–49 under de tre vestlige seiersmaktenes overherredømme. Landet lå i ruiner, befolkningen var politisk og moralsk bankerott og pessimismen dominerte. Loven ble ført i pennen av 65 parlamentarikere – tidligere konsentrasjonsleirfanger, borgere hjemvendt fra ytre eller indre eksil, «statsforrædere», «defaister» og «karaktersvin». Grunnloven ble møtt med likegyldighet og fiendtlighet i samtiden, men gradvis – tiår for tiår – vokste den i anseelse. I dag er grunnloven den viktigste byggesteinen i det gjenforente Tysklands demokrati, men også grunnlaget for noe nær en sekulær statsreligion. Ingen andre steder, med mulig unntak for USA, verdsettes et lands forfatning på en tilsvarende måte. I morgen, den 24. mai, er det 70 år siden loven trådte i kraft. Det er også datoen for Vest-Tysklands første steg på veien mot selvstendig stat.

Tre utstoppede glefsende sibirske ulver møtte de 65 parlamentarikerne som ankom åpningsseremonien for grunnlovsarbeidet i Museum-Koenig i Bonn 1. september 1948. Opptakten var altså ikke uten symbolsk ladning – bruddet med Sovjetunionen var et faktum, Berlinblokaden pågikk for fullt og delingen i to tyske stater syntes uunngåelig. Oppdraget om å utarbeide et forslag til forfatning for en ny vesttysk stat hadde ministerpresidentene i de 11 vestlige delstatene fått i et møte med den amerikanske, britiske og franske militærguvernøren i Frankfurt 1. juli 1948. Oppgaven skulle utføres av en parlamentarikerforsamling valgt av delstatsparlamentene i de tre vestlige militærsonene. Det parlamentariske rådet, «Parlamentarische Rat», som kom sammen i Bonn hadde 65 medlemmer – 61 menn og 4 kvinner. Parlamentarikernes arbeid var beregnet å vare frem årsskiftet 1948/49, men først 23. mai 1949 kunne representantene sette sin underskrift på det endelige dokumentet. De 146 paragrafene som kom ut av arbeidet var ment å være en byggeplan for et provisorium. Det skulle vise seg å bli så uendelig mye mer.

Flere av grunnlovsmakerne hadde i eksil jobbet med skisser til en ny forfatning for tiden etter naziherredømmets ventede sammenbrudd. Sentral ble også grunnlovsutkastet som en kommisjon av forfatningseksperter, samlet på «Herrenchiemsee» i Bayern, hadde utarbeidet i løpet av to intensive uker i august 1948. Weimarrepublikkens forfatning (1919–1933) og ideene fra den mislykkede borgerlige revolusjonen 1848–49 var også viktige inspirasjonskilder. Utkastet fra Herrenchiemsee bar tydelig preg av å være en reaksjon på negative erfaringer med Weimarforfatningen. En av disse var den enorme makten forfatningen hadde lagt i rikspresidentens hender – øverste militære befalhaver, kontroll over unntakstilstanden, rett til oppløsning av Riksdagen, omfattende fullmakter til styring gjennom dekreter. En annen var de negative erfaringene med hyppige mistillitserklæringer mot sittende regjeringer uten plikt for riksdagen til å peke på en alternativ regjering. I den nye grunnloven ble derfor det meste av presidentens fullmakter overført til forbundskansleren og forbundsdagen, hele kapitlet om unntakstilstanden ble fjernet og prinsippet om såkalt «konstruktivt mistillitsvotum» etablert. Sammen med sperregrense for partiene i valg og sterke begrensninger for bruken av folkeavstemninger på nasjonalt nivå, inngikk dette i en pakke for å motvirke at Weimarrepublikkens kaos og destabilisering skulle gjenta seg.

Mer enn noe annet var den nye grunnloven det rettslige svaret på tilintetgjørelsen og fornedrelsen av menneskene gjennom nazistenes system av planmessig terror og vilkårlighet. Heribert Prantl, sjefkommentator i Süddeutsche Zeitung og forfatter av boken «Glanz und Elend der Grundrechte» (2014) sier det slik: «Tysklands vei til sin grunnlov går gjennom avgrunner, ved veikanten står Gestapo, folkedomstolene, Bergen-Belsen og Lidice, de myrdede i Auschwitz, ofrene for Hitlers bombekrig, tvangsarbeiderne og herremenneskene.» Minnet om dette kan leses direkte ut av den nye grunnlovens første setning (§1.1): «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er ukrenkelig. Disse seks ordene, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om borgernes grunnrettigheter, står først i grunnlovsteksten og legger premissene for lovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Grunnlovstekstens hovedforfatter var sosialdemokraten Carlo Schmidt, forvaltningsjurist og skjønnånd med forbindelser til Stefan George-kretsen. Andre sentrale aktører var Theodor Heuss (FDP) og Adolf Süsterhenn (CDU). «Aldri igjen», synes Schmidt og medspillerne i «Der Parlamentarische Rat» å ha hatt som devise. Vissheten om det ukrenkelige ved grunnrettighetene gjorde at parlamentarikerne også valgte å sikre dem i en egen «evighetsklausul» i loven. Et meget sterkt beskyttelsesverk for den nye grunnloven ble også beslutningen om etablering av egen forfatningsdomstol. Den fikk sete i Karlsruhe, og startet sitt arbeid i 1951.

Katalogen av grunnrettigheter gjorde grunnloven til en av sin tids mest moderne og liberale: totalforbud mot dødsstraff og tortur, ytrings- og forsamlingsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet, sikring av privatsfæren mot kontroll og overvåkning, kvinnenes fulle likestilling, uinnskrenket rett på politisk asyl. Et stort stridspunkt underveis hadde vært kirkenes kontroll med skolene og religionsundervisningen. Aller mest krevende var imidlertid spørsmålet om myndighetsfordelingen mellom delstatene og det nasjonale styringsnivået. De sydtyske delstatene med Bayern i spissen presset på for en sterkest mulig føderativ struktur, mens de SPD-styrte delstatene ønsket videst mulige rammer for sentral økonomisk styring. De tre vestlige seiersmaktene, og i særlig grad Frankrike, ønsket en modell med svakest mulig sentralmakt. Striden mellom parlamentarikerne og de tre våren 1949 holdt på å ende i fullt sammenbrudd, men under presset fra krevende oppgaver på den internasjonale arena (forhandlingene med Sovjet om avslutning av Berlinblokaden) valgte de tre militærguvernørene å gi sin tilslutning til kompromisset som parlamentarikerne etter hvert hadde kommet frem til. Etter behandling i alle de 11 delstatsparlamentene kunne presidenten for «Der parlamentarische Rat», Konrad Adenauer, 23. mai 1949 fremlegge sluttdokumentet for signering. Spørsmålet om forslaget skulle fremlegges for full folkeavstemning hadde vært drøftet både innad i «Parlamentarische Rat» og med militærguvernørene, men konklusjonen ble negativ. Utslagsgivende var kanskje Theodor Heuss, den nye forbundsrepublikkens første president: «I massenes og rotløshetens tidsalder vil folkeavstemninger være en premie for enhver demagog.»

Forbundsrepublikken Tyskland var nå på papiret en demokratisk rettsstat. Men utenfor dørene til festsalen i Bonn rådet bolignød og matmangel. Utgangsposisjonen for den nye forfatningsdomstolen var heller ikke optimal. Så mye som 40 prosent av befolkningen uttrykte våren 1949 likegyldighet til den nye grunnloven. Gjennom en rekke dommer utover 50- og 60-tallet demonstrerte imidlertid forfatningsdommerne i Karlsruhe at de hadde til hensikt å ta sitt oppdrag på alvor. Den første prøvesteinen kom i 1952, hvor domstolen i saken om tysk deltagelse i det planlagte europeiske forsvarsfellesskapet (EVG) sto imot presset fra Adenauer-regjeringen, og slik fikk gjennomslag for at domstolen var å anse som et forfatningsorgan på lik linje med regjeringen og forbundsdagen. I de svært viktige dommene om organiseringen av statsfjernsynet (1961) og om den såkalte «Spiegelaffæren» (1966) kom pressefriheten styrket ut, og i den såkalte «Lüth-dommen» (1958) – om boikottaksjonene mot den antisemittiske filmmakeren Veit Harlan – ble grunnrettighetens primat over den sivilrettslige lovgivningen tydelig befestet. I de etterfølgende 10-årene fikk bl.a. demonstrasjonsretten (Brokdorf-dommen) og beskyttelsen av privatsfæren (Folketellingsdommen) et styrket vern. I den svært omstridte dommen om de nye unntakslovene («Notstandsgesetze») som regjeringen fikk gjennomslag for i 1968, valgte dommerne i Karlsruhe derimot en tolkning som mange oppfattet som et tilbakeskritt til 50-tallets autoritære tenkemåter.

Mange av forfatningsdomstolens dommer bidro til at politiske stridsspørsmål fikk form av rettslige og konstitusjonelle konflikter. Dette økte også befolkningens interesse for domstolens arbeid. Tyskerne trengte en del år på å lære seg å forstå demokratiet som noe mer enn en statsform. «Demokrati som åpen samtale» ble kommunisert vel så mye av dommerne i forfatningsdomstolen som gjennom parlamentsdebatter og partikrangler, hevder Christian Bommarius i sin bok «Das Grundgesetz – eine Biographie» (2009): «Forfatningsdomstolen ga språk til grunnloven, lærte den å tale». Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etter hvert grunnlaget for en spesifikk tysk «forfatningspatriotisme» – en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fremsto på denne måten som et bud på en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt frem til 1990 var delt i to stater. Gjennom tusener av dommer bidro forfatningsdomstolen til overskridelse av stivnede og patriarkalske normer og til generell liberalisering av samfunnet. Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

Den tyske forfatningspatriotismen fikk sin første utforming gjennom statsviteren Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. For Sternberger tok den primært form av en nasjonalstatlig republikanisme, hvor også begrepet om det «wehrhafte Demokratie», det stridsdyktige demokrati, spilte en sentral rolle. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 18, og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!» For Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss» – tiltreden til Vest-Tyskland av de fem tyske øststatene etter lovens § 23. Habermas utlegning av forfatningspatriotismen fikk utover 90-tallet også økt relevans som plattform for integrering og sammenhold i et samfunn med økende flerkulturelt preg. I dag er dette begrepet uomgjengelig i enhver diskusjon om politisk og kulturell integrasjon både i og utenfor Tysklands grenser.

I en undersøkelse publisert av meningsmålingsbyrået Allensbach tidligere i år sa 9 av 10 tyskere seg enig i at grunnloven er en av «de største nyvinningene i forbundsrepublikkens 70-årige historie». Eventyrlig økonomisk vekst og politisk stabilitet knyttet til vestbindingen ble et lykketreff for den nye tyske veststaten i de første etterkrigstiårene. Det la også grunnlaget for at en opprinnelig nazifisert og autoritær befolkning gradvis kunne gjøre demokratiets og republikanismens verdier til sine egne. Nettopp dette var en av de store forskjellene fra Weimarrepublikken, uttalte statsrettsprofessoren Horst Dreier i et intervju med Die Zeit 1. mai: «Det fantes knapt reell understøttelse, ikke i de økonomiske elitene, ikke blant de militære, ikke i kirkene og knapt nok i de intellektuelle miljøene.» Lærdommen fra dette er enkel: står borgerne stabilt bak sin forfatning, forblir også staten selv stabil. Grunnlovens unike posisjon gjør at den er et av de viktigste tilknytningspunktene for politisk kamp i dagens Tyskland – en plattform for politisk streben fundert i lovnadene som grunnlovens verdigrunnlag gir, men som ennå ikke er fullt ut innløst, slik politologen Jan-Werner Müller beskriver det i sin bok «Verfassungspatriotismus» (2010). I 1949 så det annerledes ut. Veien Tyskland fikk gå i tiårene som kom, og læringen som fulgte i forlengelsen av den, gjør at landets demokratiske institusjoner i dag er svært godt rustet mot ytre og indre press. Men ingenting kommer av seg selv.

https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet?fbclid=IwAR2FksikSYLjcFhWKQLx_99h2QF4IOhC4bGIPR8TGgjx5Y_nw1Ibg_vbUig

Foto: Carlo Schmidt undertegner grunnlovsteksten 23. mai 1949 – Akg-images / NTB scanpix

 

MARION GRÄFIN DÖNHOFF OG CARL SCHMITT 

Die Zeit forteller i utgaven 7. februar historien om den langdryge interne kampen om Carl Schmitts tilgang til avisens spalter på begynnelsen og midten av 50-tallet. Det ble på mange måter en kamp om Die Zeits sjel. Carl Schmitt var nazi-Tysklands kronjurist, men også en retts- og statsteoretiker av rang som leses og brukes av mange den dag i dag, bl.a. den venstreorienterte samfunnsteoretikeren Chantal Mouffe.  Etter krigen lykkes Schmitt  aldri med å gjenvinne en lærestol, og ble til langt inn på 80-tallet slitende fast i sitt hus i Klettenberg, Sauerland som en småbitter rådgiver og inspirator for ymse halvobskure skikkelser på ytre høyre fløy. Hadde han fått en plattform i Die Zeit, kunne hans rolle i etterkrigstidens Vest-Tyskland kanskje blitt en annen?

File:Gedenktafel Marion-Gräfin-Dönhoff-Platz (Mitte) Marion Gräfin Dönhoff.jpg

Stridens hovedaktører innad i Die Zeit: den unge, begavede journalisten Marion Gräfin Dönhoff og en sjefsredaksjon godt preget av det tidlige 50-talls tendens til historierevisjonisme og krav om «sluttstrek» i nazirettssakene. Striden skulle komme til å vare i 4-5 år og innbefatte både rettssaker og involvering fra bundespresident Theodor Heuss.

Dönhoff gikk til sist seirende ut av striden, og ble senere avisens svært profilerte sjefsredaktør helt inn i vårt årtusen. Striden handlet vel mindre om Carl Schmitt som sådan (hvis intellektuelle kapasitet ingen kunne betvile), men om retningsvalget for det som skulle bli en av den vesttyske etterkrigstidens viktigste organer for politisk og kulturell debatt. Schmitt ble en symbolsak. Etter at Dönhoff hadde fått hegemoniet, ble avgrensningen «gegen rechts“ (i betydningen nasjonalkonservativ og høyreradikal) en av avisens viktigste rettesnorer, og for den saks skyld viktigere enn avgrensningen mot ytre venstre, og dessuten en viktig årsak til den sentrum-liberale og venstreliberale kurs som sammen med kvalitetsjournalistikk og suverene skribenter er mye av fundamentet for dette svært betydningsfulle avisprosjektet den dag i dag.

Det hører forøvrig med til historien at den eksentriske sportsbilkjørende damen med oppvekst i, og godt forsynt med materielle ressurser fra, prøyssisk adel noen år tidligere hadde vært inne på «anti-Nürnberg“-kurs. Tydeligst så vi dette i hennes rolle som understøtter i forsvarsarbeidet for Ernst von Weizsäcker ved Nürnbergdomstolen, nazisten med «gode manerer» og «moral» i Ribbentrops utenriksministerium, og far til en kommende tysk president og en berømt atomfysiker. Dönhoffs innsats her må bl.a. sees i sammenheng med forholdet til nasjonaløkonomen Edgar Salin og deres felles bestrebelse i de første etterkrigsårene på å konstruere historien om «eine Revolte des deutschen Geistes» – en skjult kraft med basis i bl.a. «George-kretsens» ulike utvekster, den østprøyssiske adelen (!) og deler av det høyere offiserskorps, som under nazitiden hadde ytt «stille motstand». Kulemininasjonen av denne ble Claus Schenk Graf von Stauffenbergs mislykkede attentatforsøk mot Hitler 20 juli 1944.

Illustrasjon: Creative Commons 3.0