Thomas Assheuer

«Fellesskap i tid, er fellesskap i rom» – Thomas Assheuer og Ulrich Beck om farer i Coronaens tid

I et bredt anlagt essay i Die Zeit 26. mars, «Die Heimsuchung», foretar Thomas Assheuer (Tysklands kanskje fremste feuilletonist p.t.) en historisk gjennomgang av pesten som fenomen – fra dens teologiske betydning i middelalderen via pestmytosene i moderne skrekkfilm, postmodernistenes dyrking av «det virale» til farene i vår egen globaliserte samtid. I nær anknytning til, og sterkt inspirert av, sosiologen Ulrich Beck beskriver Assheuer denne samtiden som «Risikosamfunnets» og «Verdensrisikosamfunnets» æra, en type samfunn som utfolder seg med full kraft foran øynene på oss nå i disse dager. Det er også samfunn som påkaller en helt annen type globalisering enn den neoliberale dereguleringsideologien som har kunnet vokse seg sterk gjennom arven fra Thatcher og Reagan: en globalisering basert på politikkens primat, på regional og internasjonal institusjonsbygging, på handel, samarbeid og arbeidsdeling fundert i det overordnede målet om å løse felles problemer og sikre grunnlaget for verdige liv for alle i den store, lille verden vi er kastet ut i og dømt til å leve sammen i.

Thomas Assheuers essay har betydning utover seg selv gjennom sin fremheving av Ulrich Becks forfatterskap – den produktive, kreative og smått legendariske sosiologen som døde brått og uventet for 4-5 år siden. Personlig har jeg fulgt ham siden gjennombruddet, «Risikogesellschaft», på midten/slutten av 80-tallet. Jeg har på ingen måte oversikt over alt som måtte foreligge av kommentarlitteratur fra samfunnsvitere m.fl. om den pågående krise, men har likevel undret meg over hvor lite Beck synes å være trukket fram som «en mann for vår tid.» Jeg har oversatt ca. 1/3 av essayet, de mest Beck-inspirerte delene. Det følger nedenfor:

Utdrag fra Thomas Assheuer, «Die Heimsuchung», Die Zeit, 26. mars 2020 (min overs.):

«På mindre enn tre måneder spiste viruset seg gjennom verden; det bringer stabile samfunn til randen av sammenbrudd og gir oss en skrekkelig visshet om hva vil alle for lengst har visst: at vi lever i en synkron samtidighet, i en eksistensiell avhengighet av verdensomspennende produksjonskjeder, verdiskapingskjeder, forsyningskjeder, råstoffkjeder, leveransekjeder, ansvarskjeder, informasjonskjeder, energikjeder. Ingenting er lenger langt unna; i det sammenvokste verdenssamfunnet finnes det ikke lenger en provins, og lokale risiki muterer over natten til globale farer. Det gamle nasjonalstatsmoderne eksisterer riktignok fortsatt, men fremvoksende kriser er ikke lenger indre anliggender for de enkelte statene. Det forfattere allerede i den tidlige nytiden ante, har vist seg sant: Fellesskap i tid, er fellesskap i rom.

Den altfor tidlig døde sosiologen Ulrich Beck beskrev dette som „tvangskosmopolitisme“. Med profetisk teft beskrev han, hvordan de siste hvite flekkene på kartet slettes av det globalmoderne og hvordan dets innbyggere omgjøres til «innfødte» i et «verdensfaresamfunn» (»Weltgefahrengesellschaft«). Becks bok «Risikogesellschaft» («Risikosamfunnet») kom ut umiddelbart etter atomkatastrofen i Tschernobyl; hans studie «Weltrisikogesellschaft» («Verdensrisikosamfunnet»), 2007, ble til under inntrykk av den overvunnede Sars-epidemien og av likviditetsboblen til en ubekymret deregulert finanskapitalisme. Det skjøre markedet kunne når som helst bryte sammen. Og det gjorde det jo også.

Verdensfaresamfunnet betydde for Beck at alle blir naboer med alle: „Den fjerne Andre blir til den indre Andre – ikke som følge av migrasjon, mye mer som følge av globale risiki.» Faktisk gjør pandemien enhver av oss til en potensiell dødelig smittebærer, som farebringer og fareutsatt i en og samme person. Enhver er mistenkelig, og «ingen er ingen risiko». Viruset er det usynlige Tredje i en mistankens epidemi; det nedbryter Commom Sense, angriper sansningen og gjør dømmekraften uklar. Til slutt er det ingen som lenger kan skille mellom viten og ikke-viten og mellom risiko og opplevelsen av risikoen.

Som i tiden etter Tschernobyl blir det hverdagslige mistenksomt tvetydig, det blir demonisk: Er eplet rent? Kan jeg spise det? Viruset utløser skyldfølelser («Er jeg for dårlig med hygienen?»), og bekrefter den ubevisst erkjente sannheten om at «restrisiko-mottakeren» i verdensfaresamfunnet alltid vil være den enkelte. På ham velter man over «det ultimate ansvaret om å fatte beslutningene», til sist blir han/hun «.. latt alene med ubesluttbarheten og de mangeartede usikkerhetene. Her ligger uten tvil en mektig strømmende kilde til høyreradikalisme og fundamentalisme som det kan være vanskelig å stagge.»

Beck hadde rett. For høyrenasjonale („völkische“) følelsesjegere vil det være barnemat å utnytte pandemien propagandistisk, og å røre den virulente angsten sammen til den sedvanlige hatcocktail. Middelalderens teologiske skjema – sammenstillingen av skyld og soning – vil i så fall komme i en versjon som både er renset fra sin religiøse kjerne og grovt biologisert. Nå er det ikke lenger den Allmektige som straffende griper inn i verdensforløpet; nå er det Jorden selv som med en naturlig immunreaksjon nedkjemper den planetariske pesten – globaliseringen, «den store utskiftningen», fremmede makters seier over den nedstammede «folkekroppen» («Volkskörper»). Høyrenasjonale politikere værer allerede i dag sin sjanse og presenterer, i Beslutningens time, den autoritært handlende stat som alternativ til det gamle, «veike» demokratiet. Matteo Salvini, lederen av den italienske Lega Nord, krever allerede nå en Unntakstilstandsregjering for sitt land.

Man kan kun snakke om skyld i den forstand at regjeringene har bagatellisert verdensfaresamfunnets realitet, og forsømt å foreta politiske reguleringer som har kunnet hindre opplevelsen av den som en kronisk trussel. Det var hverken villet eller ønsket, det passet rett og slett ikke inn i ånden fra den neoliberale revolusjon, som var fanget i overtroen om at det magiske markedet, som ved et trylleslag, ville la en rettferdig orden oppstå. Også derfor virker Covid-19 som et angstkonsentrat, som det konkrete chifferet for det abstrakte kulturelle ubehaget som den overopphetede globaliseringen har sluppet løs over lang tid, etter alle terroranslagene, flyktningebevegelsene, nesten-crashene og klimasjokkene. Og nå perforerer epidemien også resten av tiltroen til at de globale farene er beherskbare og bestyrker den infeksiøse følelsen av ikke lenger å kunne skille mellom normal- og unntakstilstanden. Sivilisasjonen erfarer sin egen skrøpelighet, eller som svartmalerne ville sagt det: sin endelighet.»

Så kan man opp i alt dette konstatere at nasjonalsinnede fra høyre til venstre her på berget nå har funnet det opportunt å benytte krisen til å utrope «nasjonalstatens seier», «EUs falitt» og slike ting. Det er ikke uventet, men likefullt billig og dumt. EU gjør en rekke oppgaver som ikke alltid er like synlige (holder oppe kommunikasjonskanalene mellom EU-landene, koordinerer innsamlingen av smittedata og forsyningslinjene for medisinsk utstyr, bidrar med økonomiske støttetiltak, gir betydelige ekstramidler til Coronaforskningen m.m.), men samtidig kan EU ikke gjøre mer enn det medlemsstatene til enhver tid bemyndiger og gir EU midler til. Kritikk av denne type blir derfor å rette baker for smed. På en rekke områder ville et sterkere EU gitt Europa flere bein å stå på i en krise som denne, f.eks. et sterkere «ECDC» (EUs «Centre for Disease Prevention and Control» i Stockholm). Tysklands helseminister Jens Spahn har derfor varslet et initiativ for betydelig styrking av ECDCs budsjett og handlingsmuligheter.

At det er nasjonalstatene, regionene delstatene og kommunene som nå står i førstelinjen i kampen mot Coronasmitten er forøvrig ikke noe annet enn EUs subsidiaritetsprinsipp i praksis. EU har aldri vært konstruert for å være frontpersonale i bekjempelsen av epidemier. Man kan imidlertid konstatere at en rekke av de europeiske nasjonalstatene, Norge inklusive, har vært for sløve med å bygge opp beredskapslagre for medisinsk utstyr der disse burde ligge – på det nasjonale og lokale plan. Å gi EU skylden for dette er grunnløst. Det er også mye snakk om nytten av lokale forsyningslinjer, kortreist mat, et tilpasningsvillig næringsliv osv, men dette er lærdommer som langt på vei er trukket i kjølvannet av klimakrisen, og som er felles for alle enkeltstater og alle regioner.

Et gigantisk internasjonalt forskningssamarbeid er det som nå kan gi oss håp om at en effektiv Coronavaksine snarlig kan komme på plass. Behovet for avansert medisinsk-teknisk utstyr til alle som trenger det, ikke minst i den fattige verden, krever omfattende internasjonalt samarbeid i regi av FN, WHO og andre. Flere av landene som vil bli hardest rammet av Coronakrisen er land som ellers er rammet av krig og flukt, klimarelatert nød og fattigdom, svake statsfinanser og svake institusjoner. Forurensning, CO2-utslipp, atomavfall, fattigdomsdrevet migrasjon og epidemier kjenner ingen grenser – vi har ulikt ansvar for de ulike truslene, men er alle kastet ut i dem. Noen rammes likevel hardere enn andre. Ulrich Beck uttrykte det en gang slik: «Smogen er demokratisk, nøden er hierarkisk». Svarene er krevende, men på et plan likevel åpenbare: en mer rettferdig økonomisk verdensorden, mer internasjonalt samarbeid, mer internasjonal institusjonsbygging – regionalt, i verdensdelene og globalt.

PETER HANDKE – TVINGE SIN ESTETIKK PÅ DEN VIRKELIGE VERDEN

Tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Peter Handke har vakt mye debatt i Tyskland. Ikke lenge etter pristildelingen skrev Thomas Assheuer – en av de skarpeste og mest interessante stemmene i den tyske Feuilleton – en kommentar over to sider i Die Zeit. Assheuer bør være kjent for nordiske lesere gjennom Vagants mange oversettelser av hans tekster. Assheuer er åpenbart en stor beundrer av Handkes forfatterskap. I sin kommentar avviser han imidlertid å skille mellom dikteren Handke og «politikeren» Handke:

«Trennung von Autor und Werk, von Kunst und Moral? Nichts wäre schöner, als mit dieser salvatorischen Formel Frieden mit diesem unvergleichlichen Autor zu schließen, aber es wäre ein fauler Frieden, eine erpresste Versöhnung“

Han viser også hvordan Handkes pro-serbiske holdning, inkl. bagatelliseringen av folkemordet i Srebrenica, først og fremst må forstås som et hat mot det Handke oppfatter som «de vestlige, liberale elitenes språkødeleggelse». I dette perspektiv blir Serbia – dets natur, dets dufter, dets folk, dets „forsvarer“ (Milosevic) – bærer av opprinnelighet og „Seinsnahe“. Hva som er sant og ikke sant blir vanskelig å verifisere, og standarder for bedømmelse av rett av rett og galt vanskelig å etablere –  Handke blir en „etisk nihilist».

Videre:

«Handke, kurz gesagt, attackiert die westlichen „Raumverdrängerrotten“ mit Kriterien, die er seiner fiktiven Dichtungswahrheit entnommen hat, er trennt nicht zwischen Kunst und Politik, im Gegenteil – er will, dass seine Wahrheit politisch wird, dass sie zur Welt kommt.“ På norsk: «Han vil at sin egen sannhet blir politisk, at den blir til virkelighet“. I siste del av kommentaren skriver Assheuer:

«Handkes Serbien-Texte sind keine Episode, sie sind der bleibende Schatten über seinem Werk. Er hat nicht bloss als politischer Zeitgenosse geirrt, er hat seine Ästhetik auf die wirkliche Welt übertragen, wahr sei nur das, was dem Ursprunglichem nahe ist“. Altså: Handke har ikke feilet på grunn av dårlig politisk dømmekraft, men fordi han har villet tvinge sin estetikk på den virkelige verden.

Helt til slutt slår Asseuer om en i mer forsonlig tone:

«Ganz anders der Autor, der aus der Gesellschaft der Menschen in die Gemeinschaft der Blätter und Pilze auswandert. Hier entwirft Handke jenes mimetische, bewahrende Verhältnis zur Natur, zu dem die Mobilmachungsmoderne nicht in der Lage ist. In diesen inständigen Beschreibungen, in der Abrechnung mit uns „Naturvergessenen“ liegt Handkes Wahrheit. In seinen völkischen Abstammungsgemeinschaften liegt sie nicht.“

Asseuer nevner ikke med et ord om han støtter prisutdelingen eller ikke. Han vet kanskje ikke selv hva han skal mene.

 

Foto: «Wild+Team Agentur, UNI Salzburg» – CC BY-SA 3.0

Den simulerte borgerkrigen

Fotos aus dem Schanzenviertel in Hamburg in der Nacht von Samstag zu Sonntag zum G20 Gipfel.

Foto: Dustin Hackert (CC BY NC)

Publisert i Klassekampen 26. juli 2017

Brennende biler, plyndringer og barrikader dominerte nyhetsstrømmen fra G20-møtet i Hamburg 6-8 juli. I stedet for klimakrise og hungersnød i Øst-Afrika kom gatekamper mellom svartkledde «autonome» og politiets spesialstyrker i forgrunnen.  På lørdagen, toppmøtets siste dag,  beveget et demonstrasjonstog med nærmere 80.000 deltagere seg gjennom Hamburgs gater under hovedparolen «Grenseløs solidaritet i stedet for G-20», men i medienes beretninger kom denne helt i skyggen av vannkanonene. Hvem er de autonome, og hva vil de? Hendelsene har utløst en rekke debatter i tyske medier. Debatten har vært sterk også på den tyske venstresiden – er oppgjøret med de autonomes politikk tydelig nok, er fordømmelsen av volden klar nok?

(mer…)

Folkets vilje

Publisert i Vagant 1-2/2017

De nye høyrepartiene svermer for «folket», vil uttrykke folkets vilje og være folkets stemme. Få europeiske kommentatorer har etterprøvd dette kjernepunktet i den høyrepopulistiske retorikken så konsekvent og over så lang tid som Die Zeits Thomas Assheuer, slik han også gjør i artikkelen «Kontrarevolusjonen», oversatt til norsk av Snorre Fjeldstad i Vagant 3-4/2016: «Folkets vilje er alltid til stede i de dype sjiktene i folket selv, i den førpolitiske sfæren av religion, språk og kultur». Tekstene hans viser at denne forestillingen om er et gjennomgående trekk ved det nye høyre enten vi er i Russland, USA, Polen, Frankrike eller Tyskland. I en nylig utgave av Die Zeit (02.03.17) presenterer han sitt eget lille alfabet over det nye høyres kampbegreper, fra «Alternative» (alternativet) til «Wahre Demokratie» (sant demokrati). Hele fire av dem er sammensatte ord med «Volk» som bærende element.

I de høyrepopulistiske fortellingene er folkets stemme alltid den etnisk homogene majoritetsbefolkningens stemme. Men hvor kommer ideen om folkets stemme fra? At «folkets stemme også er guds stemme («vox populi, vox Dei») er en forestilling som går tilbake til senromersk tid og til tidlig middelalder», skriver historikeren Christian Geulen i Die Zeit 26.01.2017. «Folket» da ikke som kollektiv politisk enhet (demos eller civitas), men som den enkle manns fellesskap. Det var ikke plebeiernes makt som masse, men deres naturlige uskyld som gjorde at de ble tilskrevet en hellig renhet. Først gjennom det 18. århundrets nasjonalrevolusjoner ble den enkle stemmen omdannet til kollektive egenskaper ved de nye nasjonene. Den moderne versjonen av lengselen etter en felles folkemening kommenterer Geulen slik: «Den som forveksler disse stemmene med den demokratiske suverenens stemme henger fast i en arkaisk demokratiforståelse. Vi må spørre oss hva vi oppgir hvis erstatter demokratiet som pluralistisk system for representasjon av interesser, med et mytisk Vox Populi.»   Image result for Thomas Assheuer                

Politologen Herfried Münkler og litteraturprofessoren Marina Münkler beskriver i boken Die neuen Deutschen (Rowohlt Berlin, 2016) hvordan Europas stater i det 19. og 20. århundre bestrebet seg på å skape enhet mellom statenes og nasjonenes grenser. I kjølvannet fulgte nasjonalisering av befolkningsgruppene, store migrasjonsbevegelser, deportasjoner og folkemord. I dagens samfunn er en slik enhet mellom folk, stat og nasjon en umulighet. Anvendt på sitt case, det moderne Tyskland, fremholder Münklerne det  likevel som kortsiktig å overlate følelsesladete begreper som nasjon, folket og tyskhet til dem som avviser alt annet enn det etnisk-kulturelle som gyldig tilhørighetsform for nasjonen – ikke minst fordi fortellingen om nasjonen også kan være en kilde til solidaritet. En statsborgerlig definisjon av «tyskhet» kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men tar høyde for samfunnets sosiale og kulturelle kompleksitet. Nei til det nasjonale som ekskluderingskategori, ja til det nasjonale som ramme for arbeid, mobilitet og fellesskap.

Münklerne ser mange forbindelseslinjer mellom en slik nasjonsforståelse og de ytelses- og mobilitetsorienterte prinsippene som  det moderne tyske industrisamfunnet bygger på. En annen bærebjelke er grunnlovens beskyttelse av religions- og ytringsfriheten og av borgernes rett til å leve sine liv som de vil – og til å sprenge seg ut av kontrollerende livsformer. Også slik kommer folkets stemme til uttrykk, om da enn som en «uren» stemme.

(Foto: Thomas Assheuer)

«Fake Volk» – Jan-Werner Müller om høyrepopulismen

Tidsskriftet Kursbuch ble grunnlagt av Hans Magnus Enzensberger i 1965, og har siden holdt det gående mer eller mindre sammenhengende fram til i dag. Rundt påsketider forelå Nr. 189, «Lauter Lügen», med populisme, fake news og politiske løgner som hovedtema. Et veldig interessant bidrag er statsviteren Jan-Werner Müllers «Fake Volk».

Populistenes forenklinger ligger, iflg. Müller, ikke primært i kritikken av frihandelsavtaler, Euroredningspakker o.l. (slik kritikk kan ha viktige poenger og være legitim), men i påstanden om at det finnes et homogent, ufordervet «folk», som taler med én stemme, og at det kun kan gjøre det gjennom dem, populistene. To påstander er grunnleggende for populistene: 1) Folket har alltid rett; 2) Folket – eller rettere «det sanne folket», evt. «det tause flertallet» – kan ikke være representert av noe andre enn populistene. Kravet om moralsk alenerepresentasjon får som konsekvens at populistenes konkurrenter om den politiske makten må beskrives som illegitime. Dette på sin side er ofte begrunnet i karaktersvikt e.l. hos de politiske motstanderne: De andre politikerne er korrupte, arbeider ikke for «folket», men for «EU, de multinasjonale selskapene eller rett og slett «Davos-partiet»», slik Steve Bannon kaller det. Enkelt sagt – de er umoralske! Roemerberggespraeche-2013-10-jan-werner-mueller-ffm-446.jpg

For populistene er «folk» aldri kun folk i betydningen et kollektiv bestående av alle borgere i en stat. Kun noen er «real people» – de andre kan man se bort fra. Men cluet med demokratiet er jo nettopp – så banalt det enn kan virke – at krav om å representere «folkeviljen» kan bli utfordret, bli reforhandlet gjennom ny konsensus og nye identiteter eller bli falsifisert gjennom skiftende politiske eliter som mislykkes og må tre av. Müller: «Representasjon er en dynamisk prosess, ingen mekanisk reproduksjon av evigvarende identiteter og interesser.» For populistene ser dette annerledes ut. Når «Alternative für Deutschland» (AfD) tross klart mandat fra «folket» ikke lykkes som håpet i et valg, er forklaringen gjerne «løgnpressens» propaganda eller at «elitene» og «systempartiene» har trukket i trådene bak kulissene: Hadde ikke de perfide elitene dømt flertallet til å tie, ville populistene for lengst hatt makten.

I populistenes idealverden er det lite plass for prosedyrer, check and balances og kompromisser: de styrende får et imperativt mandat fra folket – en befaling som må følges opp. Müller viser til en empirisk undersøkelse av AfD’s forbundsfeller på gateplan, «Pegida». Hos Pegida-tilhengerne hersker prinsippet om «bestillingsdemokratiet»: «Folket» bestiller gjennom entydige oppdrag («send flyktningene tilbake»), politikerne må «levere»; når det ikke «leveres» krever de marsjerende reklamasjon.

Oppsummert: Populistene er fiendtlige til (resultat-)åpne politiske diskusjonsprosesser i borgersamfunnet. Slike er unødvendige fordi man uansett alltid kjenner «det riktige» svaret i forkant, forankret som det er i det symbolsk og moralsk «riktige» begrepet om «folket». Müller oppsummerer det slik: «Det handler altså ikke om Rousseaus «volonté générale», som dannes gjennom borgernes reelle deltagelse; i stedet dreier det seg om å bringe til uttrykk en «autentisk folkekraft (Volkskraft)», med alt det den har av «kraft» og «substans» (Carl Schmitt) – noe, tar man Schmitt på ordet, man nettopp best kan lykkes med hinsides alle politiske og rettslige prosedyrer.»

Müllers tekst skiller ikke eksplisitt mellom høyre- og venstrepopulisme. Eksempelmaterialet (AfD, Pegida, Norbert Hofer, Orban, Trump m.fl) og argumentasjonslinjene peker imidlertid klart mot høyre. Det er mange merkelapper man kan sette på tidens venstrepopulistiske tendenser (proteksjonisme, EU-fiendtlighet, økonomisk uansvarlighet osv), men man kan definitivt ikke, iallefall ikke i Europa, tilskrive dem den type ikke-universelle, udemokratiske og ethnos-baserte forestillinger som Müllers populismediagnose beskriver.

Den største trusselen mot det konstitusjonelle, liberale demokratiet kommer i dag fra (ytre) høyre. Müller selv snakker i slutten sin artikkel om nødvendigheten av en «liberal motoffensiv». Artikkelen avsluttes slik: «Liberale må fastholde kjennsgjerningenes sannhet – det finnes ingen «alternative fakta». Men det fins alltid alternative meninger og ulike politiske bedømmelser; med bakgrunn i denne uoppløselige pluralitet må de liberale stå inne for og kjempe for sine meninger, noe som alltid også må innbefatte verdiforestillingene og prinsippene.» Forsvaret av disse må ikke bli monopolisert til det politiske sentrum, det er mange som skal med – fra den konservative Tory og liberalisten til høyre til venstresosialisten og eurokommunisten til venstre.

En av dem som mest konsekvent har ettersporet det nye høyres ideer om «folket» og «folkeviljen» er Die Zeit’s Thomas Assheuer. Han har i en rekke artikler dissekert og dekonstruert ideologiene bak fenomenet, men han har også dokumentert den nye øst-/vestlinjen som binder de europeiske autoritære kreftene sammen på nye måter. Tidsskriftet «Vagant» har oversatt flere av Assheuers tekster til norsk, flere av dem digitalt tilgjengelig. I anledning Vagants Assheuer-oversettelser har jeg selv på trykk en kortere refleksjon rundt begrepet «folkets vilje» i det kommende Vagant 1-2, 2017. Det kommer, såvidt jeg har forstått, på gata i løpet av denne uka.

 

Ytre høyres alfabet – fra A til W

Få europeiske skribenter har ettergått det nye høyres ideologi mer systematisk og over lengre tid enn Die Zeits kommentator Thomas Assheuer (flere av hans tekster er oversatt til norsk og publisert i Vagant). Nå har han laget en egen ordliste over det nye høyres kampbegreper, fra «Alternative» til «Wahre Demokratie» – et «Alfabet des rechten Denkens». Teksten, publisert i Die Zeit 2. mars, gir et konsentrert blikk inn i tanke- og billeduniverset til en Alexander Dugin, Viktor Orban, Frauke Petry, Marie Le Pen eller Steve Bannon. De er selvsagt ikke like i ett og alt, men det meste av det som kommer ut av dem kan nok på en eller annen måte tilordnes Assheuers alfabet. Prøv neste gang du leser en tekst (eller tweet) fra de kanter:

Alternative (alternativ); Arkanum der Macht (maktens mystiske urgrunn); Dekonstruktion (dekonstruksjon); Den Sumpf austrocknen (tørre ut sumpen); Ehre statt Würde (ære i stedet for verdighet); Enstscheidung (beslutning); Establishment (etablissementet); Evolution (evolusjon); Gesellschaft (samfunn); Klüngelkapitalismus (klikkenes kapitalisme); Korrektheitsterror (korrekthetsterror); Leben (liv); Liberalismus (liberalisme); Lügenpresse (løgnpresse); Mythos (myte); Neue Ordnung (ny orden); Nihilismus (nihilisme); Polarisierung (polarisering); Postwestlich (postvestlig); Raum (rom); Souveränität (suverenitet); Umvolkung (folkeblanding); Volksgemeinschaft (folkefellesskap); Volkskultur (folkekultur); Volkswirtschaft (nasjonaløkonomi); Wahre Demokratie (ekte demokrati)