Thomas Mann

ALFRED DÖBLIN I FRANSK UNIFORM – THOMAS MANN I FRANKFURT

«Alfred Döblin elsket sin franske majorsuniform», skriver Harald Jähner i sin prisbelønte ”Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55». Döblin, forfatteren av den store og feirede romanen „Berlin Alexanderplatz“, hadde som tysk jøde tidlig blitt tvunget i emigrasjon. Høsten 1945 tok han plass som kulturoffiser i det franske informasjonsministeriets tjeneste. Oppgaven var å bidra til «reorganiseringen av et demokratisk åndsliv» i et moralsk og politisk bankerott Tyskland, tjenestested var det beslaglagte «Grandhotel Stephanie» i Baden-Baden. Döblin startet tidsskrift, tok opp kontakten med tidligere forfatterkollegaer og arrangerte møter med de mange som hadde valgt den «indre emigrasjon» som vei. Han ble også satt til å sensurere tekster, slik det av gode grunner også ble gjort i den amerikanske, britiske og russiske sektor i de første etterkrigsårene.

Møtet med de tidligere, angivelig anti-nazistiske, forfatterkollegaene ble en stor skuffelse for Döblin. Overalt møtte han hovmodige og fornærmede skikkelser – alle med hele det gamle tysknasjonale repertoaret i behold. Döblin beskrev dette slik: «De ville ikke ‘kollaborere’ – med franskmennene må vite – de ville holde fast på sin gamle ødelagte nasjonale vei.» At den store Döblin våget å opptre i fransk uniform gjorde ikke saken bedre: hvorfor kommer han hit, hvorfor innbiller seg at han er bedre enn oss? «Det var vel nettopp det han var», skriver Jähner lakonisk.

Isfronten mellom forfattere, kunstnere og intellektuelle som hadde blitt tvunget i exil og de som hadde valgt å bli tilbake var et de mest betente stridstemaene i de første årene etter naziherredømmets sammenbrudd. De første hadde ofte satt livet på spill for å komme seg unna konsentrasjonsleirer og den visse død, de siste hadde valgt tilpasningens og opportunismens vei. En av de mest nådeløse var Thomas Mann. Fra sitt kaliforniske eksil, formidlet via BBC, feller han kun noen få uker etter krigens slutt følgende dom: «Ansvaret ligger ikke hos noen elite – alt tysk, alt som taler tysk, skriver tysk, lever tysk er medansvarlig for denne skjensel.» Like tydelig er han overfor sine kolleger i indre emigrasjon: «Alle bøker som ble trykket i Tyskland fra 1933 til 1945 er mindre enn verdiløse, og en stank av blod og vanære hefter ved dem».

Etter mye tvil og nøling velger Mann våren 1949 å takke ja til en invitasjon om å komme til Frankfurt i anledning 200-årsjubileet for Goethes fødsel. Der holder han sitt berømte foredrag «Goethe und die Demokratie». Han hylles og feires med store ord, men i omgivelser som samtidig svømmer over av beskyldninger om «folke- og fedrelandsforræderen TM». Etter at Thomas og Katia har forlatt den store banketten i anledning Goethejubileet utarter festen i fyll og skråling av nazisanger. Etter besøket, vel fremme i Zürich, konstaterer Mann: fortrengningen og forskjønningen er massiv, naziforbrytelsene omskrives til «propagandistiske løgner og overdrivelser», likegyldigheten mot det pågående rettsoppgjøret er påtagelig.

Høsten 1947 våget Alfred Döblin seg tilbake til sitt kjære Berlin. Den franske majorsuniformen var fortsatt på. For en fullsatt sal av honoratorer i Schloss Charlottenburg skulle han tale. Kun et lite slør av høflighet og falske manerer kunne skjule forakten og kulden han ble møtt med. Grunntonen var: «Tyskere i britisk, amerikansk og russisk tjeneste kan også bære uniform, men de legger den jo igjen hjemme ved anledninger som dette!.» Det knapt en eneste av tilhørerne visste var at Döblins sønn, den høyt begavede 25-årige matematikeren Wolfgang Döblin, hadde tatt livet av seg i en lignende fransk uniform. Ekteparet Döblin måtte etterlate sønnen i flukten fra Frankrike til USA. Wolfgang hadde mistet kontakten med den franske militærenheten han tilhørte. I en låve nær landsbyen Housseras skjøt han seg – før de fremrykkende nazitroppene rakk å ta livet av ham.

Døblin valgte til slutt å forlate Tyskland. Ved starten på sitt andre eksil avmeldte Döblin seg med et personlig brev til den nye vesttyske presidenten Theodor Heuss: «Det var et lærerikt besøk, men i dette landet, hvor jeg og mine foreldre ble født, er jeg overflødig».

Hans arbeid i perioden som fransk kulturofiiser 1945-48 var slett ikke virkningsløst. Tidsskriftet han grunnla, «Das goldene Tor», holdt seg mye lenger enn andre sammenlignbare publikasjoner, han etablerte «Mainzer Akademie der Wissenschaften und der Litteratur» og gjorde mye for utbredelsen av fransk kultur i Tyskland. Ved 70-årsdagen i 1948 belønnet franskmennene han med et betydelig æresbeløp. Döblin anså seg likevel som misforstått og fremmedgjort i sitt gamle hjemland. Hans store selvbiografiske beretning, «Die Schicksalsreise» (1949) fant få lesere, hans radioforedrag få lyttere. Det lå ikke i de litterære kvalitetene, men i perspektivene han anla – hans tidligere lesere forsto ham ikke mer, eller rettere: ville ikke forstå ham. I «Schicksalsreise» feller han følgende dom over de første etterkrigsårenes tyskere:

«Menneskene her renner hit og dit mellom ruinene, som maurene i en ødelagt maurtue, oppspilte og arbeidsvillige; deres ærlige bekymring er at de ikke raskt nok kan få ta grep, i mangel av materialer, i mangel av direktiver. (…). Det vil bli mye lettere for dem å bygge opp igjen byene enn å bringe dem til erfaring om det de har erfart, og til forståelse av hvorfor det ble slik.»

I en artikkel i New York-baserte «Aufbau» i 1953 beskrev Herbert Marcuse ham som «vår tids mest berømte desertør» og fremmet Döblin som kandidat til Nobelprisen i litteratur. På det tidspunkt hadde han allerede bodd 5 måneder i sitt nye parisiske eksil. Døblin døde to og et halvt år senere. En av Tysklands største forfatterne i nyere tid ville imidlertid ikke bli gravlagt i tysk jord. Han valgte sin grav i den franske landsbyen Housseras, side ved side med sin sønn. Tre måneder senere ble Döblins hustru Erna gravlagt ved siden av dem begge. Hun hadde skrudd på gassen i leiligheten i Paris, og lagt seg til for å dø.

Foto: Maria Zaikina, CC NY-ND 2.0

Voltaire og kongen

Leser Rolf Zimmermanns «Ankommen in der Republik – Thomas Mann, Nietzsche und die Demokratie» her under mitt lille bohuslänske ferieopphold. Det er den dypt fascinerende historien om Thomas Manns transformasjon fra tysknasjonal krigsentusiast før og under første verdenskrig via forsøket på en syntese mellom det bolsjevikiske Russland og «kulturens Tyskland» («det tysk-russiske kulturdemokrati») i perioden 1918-22 og frem til hans definitive tilslutning til republikken og det konstitusjonelle demokratiets verdier gjennom den nærmest ikoniske «Republikrede» i oktober 1922.

Etter dette, og helt frem til sin død i 1955, ble han vel det tyske (ikke-jødiske) kulturborgerskapets viktigste og mest markante anti-fascist – skjønt «ikke-jødisk», han var jo gift og fikk seks barn med sin jødiske Katja, en sterk og begavet kvinne fra Münchens beste borgerskap.

Men i 1915 var Thomas Manns verden (=Europa) fortsatt en annen:

«Voltaire og Kongen: det er fornuft og demon, ånd og geni, tørr hellighet og omtåket skjebne, borgerlig anstand og heroisk plikt; Voltaire og Kongen: det er, til alle tider, den store Sivilist og den store Soldat.»

Soldaten her, i Fredrik den stores skikkelse, inkarnerer selvsagt det skyttergravskrigende Tyskland under WW1, mens Voltaire godt kan være en stedfortrederskikkelse for forfatterbror Heinrich – sivilisasjonsmennesket og den frankofile sosialisten som knapt var i kontakt med sin lillebror i perioden 1910-20, men som by all means utøvde langt bedre politisk dømmekraft enn ham i samme periode.

Ankommen in der Republik

Hva beveget så Thomas Mann bort fra «Die Ideen von 1914»? Det særskilt interessante med Zimmermanns analyse av Thomas Manns «republikanische Wende» er den sentrale betydning han tilskriver Manns påvirkning fra den tyske romantikken (Novalis), Weimarklassisismen (særlig Goethe) og ikke minst Nietzsche («den andre Nietzsche») – ledestjerner for en særlig tysk humanisme som kan gi ekstra kraft til det (kjølige) konstitusjonelle demokratiet gjennom «kultur». Dette er interessant også fordi den mer kjente versjon av denne historien jo forteller at elendigheten startet nettopp med den tyske romantikken (jfr. Isahia Berlin).

Jeg innbiller meg at det ligger noen innsikter i Zimmermanns turnering av dette materialet som kan være av betydning også for vår tids strev med å identifisere hva som reelt står på spill. Dét må jeg komme tilbake til når boken er ferdiglest

Thomas Mann i California – villaen fra eksilet får nytt liv

Thomas Manns villa i Pacific Palisades, Los Angeles, var de tyske eksil-intellektuelles «hvite hus» i annen halvdel av andre verdenskrig og i de første etterkrigsårene. Den elegante, modernistiske villaen var bosted for Thomas og Katia Mann og deres seks barn i perioden 1942-1952, tidvis også for den notorisk blakke storebror Heinrich og hans alkoholiserte Nelly. Villaen ble i 2016 kjøpt av den tyske stat etter betydelig press fra en rekke notabiliteter innen tysk kultur og akademia. Villaen og villaeiendommen sto da i sterkt i fare for å bli solgt til en eiendomsspekulant og å bli revet. Prisen var 13 millioner dollar – et røverkjøp i følge dem som har greie på slikt.

I tillegg til borgervillaen i barndommens Lübeck og villaen ved Zürcher See de siste tre leveårene, er det to store villaer i livet (og forfatterskapet) til Thomas Mann og «Die Manns»: villaen i Porschingerstrasse 1 i München som familien flyttet inn i rundt 1910 og som ble bosted frem til eksilet fra 1933 og villaen i Pacific Palisades, dels bygget med midler fra en mesen og TM-beundrer av det mer intrigante slaget. Villaen i Poschingerstrasse tilhører i dag en aksjespekulant, mens villaen i California nå i disse dager kan tas i bruk som et «transatlantisk møtested» og domisil for tyske stipendiater innen litteratur, vitenskap og åndsliv.

Hier lebte Thomas Mann, hier sollen bald Künstler wohnen - aber wie finden das die Anwohner?

Den tyske stats inngripen er det saktens gode grunner for. Her skrev TM bl.a. «Doktor Faustus» og «Der Erwählte», her avsluttet han sine Joseph-bøker og her holdt han sine flammende BBC-sendte taler mot Nazi-Tyskland «an deutsche Hörer». Huset var også et viktig samlingssted, ikke bare for det litterære eksilmiljøet, men også for et bredt spekter av skikkelser fra forskning og kultur som hadde klart å redde seg ut av Hitler-Tyskland før det var for sent. Feuchtwanger, Einstein og Adorno var blant de faste gjestene, den siste ikke minst i rollen som rådgiver for TM i Doktor Faustus’ musikkteoretiske partier. Og når die Manns var på reise, vannet Max Horkheimer plantene.

Etter to-års rehabiliteringsarbeider ble villaen offisielt nyåpnet av bundespresident Frank-Walter Steinmeier tidligere i denne uken. Tilstede var også utenriksminister Heiko Maas og Thomas Manns barnebarn Frido Mann (77). Psykoanalytikeren og romanforfatteren Frido bodde selv i villaen som barn, og vil for de innvidde også være kjent som modellen for «Nepomuk Schneidewein» («Echo») i Doktor Faustus – det yndige guttebarnet som fikk hjertet til den kjølige Adrian Leverkühn til å smelte, men som døde så tragisk. Skuespilleren Burghart Klaussner (kjent bl.a. fra Hanekes «Det hvite bånd) og sosiologen Jutta Allmendiger får æren av innvie villaen for sitt nye formål.

I sin åpningstale sa Steinmeier bl.a.: «Kampen om demokratiet og kampen om det frie og åpne samfunnet vil også i fremtiden være det som binder USA og Tyskland sammen.» Utenriksminister Maas fremhevet at «..USA er vår viktigste partner utenom Europa, kun i fellesskap kan vi finne løsninger på de globale problemene.» Die Zeit hadde i forrige uke en forhåndsomtale av saken (25/18). På samme avisside, og under overskriften «Der Abschied vom amerikanischen Zeitalter» («Adjø til den amerikanske tidsalderen»), trykte avisen en kommentar av den prominente Humboldt-statsviteren Herfried Münkler. Hans klokkeklare dom var: USAs rolle som garant for den «vestlige orden» er defintivt over, Europa vil fra nå av måtte løse sine problemer selv. Münkler ligger åpenbart nærmere sannheten enn Steinmeier og Maas. Det er nok også grunn til å tro at de høye representantene for den tyske stat utsa sine ord med et visst monn av indre tvil, og ikke uten flau smak i munnen. Men stipendiatene får det nok fint – under Californias sol.

Thomas Mann – Moses og loven

Thomas Manns fortelling om Moses, «Das Gesetz» er beretningen om det utvalgte folkets flukt fra det egyptiske fangenskapet, og om Moses’ seige kamp for innsetting av loven («Das Gesetz») hos sitt «Pöbelvolk» – litterært utlagt slik kun TM kan gjøre det. Vi ser vel her «Die Achsenzeit» («Aksialtiden») i sin spede begynnelse, slik Karl Jaspers (og Hans Joas) beskriver den: Guds («Der Unsichtbare») transformasjon til universell lovgiver – fra lokal, partikulær og lunefull i en fortryllet verden.

Det er med et moderne blikk mange rare forbud som utstedes («spis ikke sjøenes og elvenes dyr hvis de ikke har finner!»), men forskjellen fra tidligere er at de skal gjelde absolutt, og at «forhandlinger» med den lokale guden gjennom magi og offerhandlinger blir borte. Dermed står vi vel ved moralens og lovens begynnelse.

Det er med et moderne blikk mange rare forbud som utstedes («spis ikke sjøenes og elvenes dyr hvis de ikke har finner!»), men forskjellen fra tidligere er at de skal gjelde absolutt, og at «forhandlinger» med den lokale guden gjennom magi og offerhandlinger blir borte. Dermed står vi vel ved moralens og lovens begynnelse.

Men pøbelfolket forfaller til gammel overtro og dans rundt gullkalven når Moses drar til Jahwes berg for å motta de 10 budene. Jahwes straff er at kun de unge og ufødte får innta det forjettede land. Thomas Manns fortelling ble skrevet i hans amerikanske eksil og første gang publisert i 1944. Mange har derfor tolket den allegorisk – pøbelfolkets dans rundt gullkalven og Guds etterfølgende straffedom som Manns bilde av straffedommen som vil falle over Hitler og det tyske folket når Guds lover misaktes.

Jeg har lest mye Thomas Mann opp gjennom årene. Hver gang jeg finner frem til noe ulest, blir jeg svimeslått av magien i språket, av rikdommen av bilder og lærdom, av den finstilte observasjonsevnen, av ironien, av det allmennmenneskelige i alt han skriver, enten handlingen er lagt til forrige århundres Tyskland eller til Det gamle testamentets verden. Franz Werfel skal ha omtalt «Das Gesetz» som et orgelverk. Det er et bilde jeg tror jeg forstår.

 

Thomas Manns villaer

I tillegg til borgervillaen i barndommens Lübeck og villaen ved Zürcher See de siste tre leveårene, er det to store villaer i livet (og forfatterskapet) til Thomas Mann og «Die Manns»: villaen i Porschingerstrasse 1 i München som familien flyttet inn i rundt 1910 og som ble bosted frem til eksilet fra 1933 og villaen i Santa Monica i California (som dels ble bygget med midler fra en mesen og TM-beundrer av det mer intrigante slaget). Villaen i Poschingerstrasse tilhører i dag en aksjespekulant, mens villaen i California nå i disse dager er besluttet kjøpt av den tyske regjeringen. Det kan den saktens ha gode grunner til: her skrev TM «Doktor Faustus», her avsluttet han sine Jakob-bøker og her holdt an sine flammende BBC-sendte taler mot Nazi-Tyskland «an deutsche Hörer». Huset var også et viktig samlingssted for det tyske litterære eksilmiljøet under WW2. Og når die Manns var på reise, vannet Max Horkheimer plantene.

Thomas Mann:»Königliche Hoheit»

«Königliche Hoheit», Thomas Manns roman fra 1909 om fyrstehuset Grimmburg har av mange vært oppfattet som en av hans svakeste, av enkelte som nærmest uleselig , iallefall for den moderne leser. Og sant nok: jeg leste i sin tid ca 150 sider, men la den så bort etter at jeg gikk lei av alle detaljutlegningene om audienser og hoffintriger i det bankerotte hertugdømmet. Men prosaen er umiskjennelig Thomas Mannsk – det skulle bare litt feriemodus til før jeg var sugd inn i teksten og trollbundet, slik jeg nesten alltid blir når jeg leser TM.

Königliche Hoheit kom etter «Buddenbrooks» og før «Betrachtungen eines unpolitischen» og «Der Zauberberg» i TMs tysknasjonale og romantiske periode. Teksten har noe svevende, eventyraktig og tidløst over seg. Den er noe så spesielt som en happy ending-roman, hvor prins Klaus Heinrichs krevende og langvarige beiling til den skarpe, matematikkstuderende, tysk-amerikanske milliardærdatteren Imma Spoelmann helt åpenbart er en parallell til Thomas Manns egen kamp for å vinne den jødiske rikmannsdatteren Katia Pringsheim. De kullsorte øynene, den suverene og spottende stilen, den innledende avvisningen av beileren. På samme måte som Klaus Heinrichs ekteskap med Imma redder hertugdømmet fra finansiell ruin, kan man si at TM gjennom ekteskapet med Katia (i 1905) ble «reddet inn» i den «borgerlig-anstendige» og økonomisk sikrede familietilværelsen han så sterkt hadde lengtet etter. Tross betydelige inntekter fra Buddenbooks, var det egne økonomiske grunnlaget for en slik tilværelse blitt borte gjennom undergangen til forfedrenes nordtyske handelshus. Offensiven mot Katia kom etter en periode med flyktige forbindelser og poetisk ladede svermerier i Münchens bohemmiljøer.  Mange av disse var av åpenbar homoerotisk karakter. Før TM rettet blikket mot Katia hadde han vært gjennom et stormfullt brudd med ynglingen Paul Ehrlich, en av de fem store i TMs homoerotiske, men vel aldri «fullbyrdede», kjærlighetsliv.

«Königliche Hoheit» er også interessant tidsstudie av den forsinkede moderniseringens Tyskland. Man sliter med et ineffektivt landbruk og kortsiktig rovdrift på skogsressurser, industrialiseringen uteblir. Småstatens fyrstehus lever over evne og dens overhode, Klaus Heinrichs livstrette eldre bror, nekter å ta realitetene innover seg. De mange snåle navnene på ministerne og embetsmennene i fyrstehuset – Herrn von Braunbart-Schellendorf, Herrn von Buhl zu Buhl – avslører at vi befinner oss i det nordprøyssiske området, og sannsynligvis på begynnelsen av 1900-tallet under Willhem II. Sistnevntes lettere forkrøplede venstre arm har forøvrig TM hatt morro av å overføre til Klaus Heinrich. Hvorfor skal man så lese en roman som dette? For de litteraturhistorisk interesserte, om ikke av andre grunner enn at TM selv i ettertid la stor vekt på at arbeidet med KH var av stor betydning for både Trolldomsfjellet og Josefbøkene. Romanen er ikke oversatt til norsk. Det burde absolutt være en oppgave for et av de små kvalitetsforlagene å hyre inn en Sverre Dahl til å gjøre den jobben.

DDRs siste sommer – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen

Lutz Seilers «Kruso» vant den svært prestisjetunge «Deutschen Buchpreis» i 2014. Romanen har vært skamrost i de tyske avisenes feuilletoner og har solgt i store opplag. Historien utspiller seg på den lille Østersjøøya Hiddensee, DDR fra mai til november 1989, altså parallelt med DDR-statens gradvise sammenbrudd. Boken skildrer et realsosialistisk avhoppersamfun, en slags hippiekoloni under Honneckerregimets siste dager; skibbrudne og plagede, unge skakke skikkelser som på ulikt vis har kommet på kant med DDR-samfunnet, og som søker ny «indre frihet» under øyprofeten «Krusos» beskyttende, og subtilt kontrollerende, vinger. En del av bakteppet er også desperasjonen og frihetslengelen (og drukningsdøden) til de mange som, i små gummibåter o.l. har lagt ut fra øyas strender. Historien er fortalt av germanistikkstudenten Ed(gar) som, traumatisert av sin kjærestes død, rømmer avgårde til Østersjøen, får jobb som oppvasker på vertshuset «Zum Klausner» (senteret for Hiddensees «undergrunnsbevegelse») og utvikler en slags Robinson-Fredag-relasjon til Kruso. Forholdet har klare homo-erotiske trekk. En av Ed’s faste oppgaver er å levere sex til Hiddensees stadig nyankommende kvinnelige skipbrudne. Sexen er en del av et opptaksrituale der også en alkoholdrevet «fordelingsfest» på Klausners store uteterrasse inngår. Fra terrassen kan man skue stranden og havet, der DDR-maktens grå patruljeskip er konstant på vakt.

(mer…)

Første verdenskrigs utbrudd – følelser og kulturkamp

Første verdenskrig var ikke bare en kamp mellom stater og kapitalkrefter om makt, kolonier, markeder og innflytelsessfærer. Sterke følelser var i spill, ikke minst blant Tysklands intelektuelle. En av de mest interessante skikkelsene i den betente og oppbrudspregede tiden før krigsutbruddet var anarkisten, «naturlighetsdyrkeren» og eroten Erich Mühsam. Krigsmotstander fra første dag, sitter han på sitt kvistrom i München, fører dagbok og kjenner på ubehaget hans egne følelsesstormer rundt krigen utløser:

«Jeg kjenner det på meg, rytmen som beveger alle, som slett ikke er noen bejaelse av krigen, men derimot en oppildnet kjærlighet til alle kreaturer som lider under krigen, en skjebnebestemt identifikasjon og en grepethet med erfaringene som ingen kommer unna. Det er ganske merkverdige følelser, som gjør meg mistroisk mot meg selv.» Han kjenner på den samme typen av følelser som kaster milloner av medborgere ut i krigens begeistring og eufori – helt åpenbart mot egne «objektive» interesser.

På «den andre siden» av den ideologiske fronten sitter Thomas Mann i sin behagelige villa i samme by og skriver – med samme sterke følelseskraft som Mühsam – om krigens rensende kraft for «det tyske kulturfolket», og påberoper seg alt fra Luther og Goethe til Kleist, Eichendorff og Wagner.

Thomas Mann – den senere republikaner, demokrat og antinazist – ergrer seg livet ut for sin udemokratiske krigseufori før WW1. Han møter Mühsam senere som agitator og aktivist for rådsrepublikken i München våren 1919. Det er ikke noe for TM. Han vender tilbake til fjærpennen og sigarettene i villaen, og starter sin møysomme utvikling frem mot sin nye rolle som «den anstendige tyske borgerlighetens» viktigste stemme – gjennom Weimarrepublikkens turbulens, i sveitsisk og amerikansk eksil, som konsekvent forkjemper for de alliertes krigsføring mot Nazi-Tyskland, og – post WW2 – som nøktern og desillusjonert kritiker av hulheten og løgnaktingen til allehånde medløpere (ikke minst blant forfattere og intelektuelle) til unntaksregimet 1933-45.

Ernst Jünger og Thomas Mann

Ernst Jüngers forholdt seg høflig og respektfullt til Thomas Mann det meste av livet («Er ist einer der wenigen der Verantwortung für die deutsche Sprache zeigte», intervju med der Spiegel 1982), men det er ellers relativt få kjente ord fra EJs om TM. Motsatt vet vi at TM skal ha omtalt EJ som en «Wollüstning der Barbarie» (i et brev til mesenen Agnes Meyer). Det er stort sett det hele. Egentlig litt rart. Thomas Mann-biograf Hermann Kurze sier det slik: «..die waren beide durch die Schule Nietzsches und der europeischen Décadence gegangen», og begge hadde «.. den Nationalismus und die Konservative Revolution ausprobiert.»

(mer…)

Hermann Kurzke: «Thomas Mann: Das Leben als Kunstwerk»

Kurzke+Thomas-Mann-Das-Leben-als-Kunstwerk-Eine-BiographieHar nylig lest Hermann Kurzkes biografi over Thomas Mann: «Thomas Mann. Das Leben als Kunstwerk»: En ekstremt fascinerende fortelling om sammenhengen mellom skrift og liv for et følsomt (og ærgjerrig) forfattersubjekt i det tidlig-moderne Tyskland: fra oppveksten i grosserer- og senatorhjemmet i Lübeck via unge voksne år i München, WW1, Weimarrepublikkens febersyke uro, antifascisme og eksil til feiret forfatterhøvding og helt for «det anstendige Tyskland». Thomas Manns forvandling fra tysknasjonal krigsromantiker (med faible for Nietzsches heroisme og Schopenhauers pessimsime) til en av Weimarrepublikkens mest konsekvente forsvarere og senere rollen som forklarende bejubler (via sine BBC-overførte «Deutsche Hörer»-taler) av britenes bombetokt over hans kjære Tyskland er i seg selv fascinerende.

(mer…)