Thomas Mann skrev i perioden 1940-45 hele 55 radiotaler rettet mot det tyske folk. De gikk under navnet «Deutsche Hörer», og hadde som formål å avsløre Hitlerregimets grusomhet og mane tyskerne til motstand. De 5- til 8-minutters talene ble til under TMs eksil i Pacific Palisades, California.
Til å begynne med sendte TM talene pr. brev til London, hvor en tyskspråklig BBC-medarbeider leste dem opp og BBC kringkastet dem via langbølgen til de tyske «Volksempfänger» (som var navnet på radioapparatene Naziregimet brukte i sin krigs- og hatpropaganda overfor egen befolkning). Fra 1941 tok TM selv over innlesingen av talene. Talene ble mellomlagret på grammafonplater produsert i NBCs studio i Hollywood, og deretter oversendt USAs østkyst. Fra New York ble de telefonisk overført til London, hvor de på nytt ble presset på vinyl og så kringkastet videre til «Deutsche Hörer».
Den som har lyttet på disse talene i dokumentarfilmer e.l. vil merke seg en selvbevisst og presis stemme som maner fram sin forakt og sin spott over dumskapen, løgnaktighetene, brutaliteten og grusomhetene som oppeholder naziregimet. Som bakgrunnslyd kan man ane knitringen fra de mange lag av lydoverføringer. Forakten overfor Hitlerskikkelsen maler TM ut i termer som «Schmierenkomödiant» (tredje rangs skuespiller) og «Die hohle Null» (det tomme null).
Flere av talene kan man også lese i bind 5 av Thomas Manns Essays («Essays 1938-1945»). Noen av dem har jeg selv lest. Den språklige elegansen som man finner i hans roman- og novellekunst er også til stede i radiotalene. I tillegg merker man hvor tett han er på nyhetene og begivenhetene, og hvor konkret han hele tiden forsøker å fortelle om Hitlerregimets perversjoner, herunder ikke minst om den stadig økende forfølgelsen av jødene både i Tyskland og i de okkuperte territoriene. I en tale fra januar 1942 beretter han f.eks. om skjebnen til 400 hollandske jøder:
«Vierhundert junge holländische Juden sind nach Deutschland gebracht worden, um als Versuchsobjekte für Giftgas zu dienen. Die Virulenz dieses ritterlichen und durch und durch deutschen Kriegsmittels, einen wahren Sigried-Waffe, hat sich an den jungen Untermenschen bewährt. Sie sind tot, – gestorben für «die Neue Ordnung» und die Kriegs-Ingeniösität der Herrenrasse. Eben dafür waren sie allenfalls gut genug. Es waren ja Juden.»
(I respekt for TM, og for oversetterfaget, lar jeg teksten stå i orginal.)
I en artikkel i dagens FAZ forfølger politologen Christoph Bieber, p.t. Fellow ved den nye forskningsstiftelsen i Thomas Manns villa Pacific Palisades, California, spørsmålet om likheten mellom vår tids Podcast-format og TMs taler «an Deutsche Hörer». Selvsagt fantes det i 1942 ikke noe internett interesserte lyttere kunne nedlaste talene fra. En likhet mellom de to formatene finnes det likevel i den erkjennbare «..differensieringen mellom innhold, produksjon og distribusjon», iflg. Bieber. Han avslutter slik:
«Produksjonssamarbeidet TM-NBC-BBC forble en massemedial enhet som begrenset seg til utsending av radiosignaler. Og likevel finner man allerede her noen komponenter i det som i dag er en globalt suksessrik variant i frembringelsen av offentlighet».
I det som sto på spill da TM leste inn sine taler, er det ikke mulig å gjøre noen meningsfull sammenligning med dagens situasjon.
Tysktime 