Thüringen

Valgsuksess for Die Linke og AfD i Thüringen – flertallsregjering uten AfD krever samarbeid på tvers

Det ble et valgskred av de store for venstrepartiet Die Linke ved valget på nytt delstatsparlament i østtyske Thüringen i går. Med sine 31% oppnådde partiet for første gang å bli største parti ved et tysk delstatsvalg. Svake resultater for regjeringspartnerne SPD (8,2%) og De Grønne (5,2%) gjorde imidlertid at flertallet for den rød-rød-grønne regjeringskoalisjonen som har ledet delstaten de siste fem årene forsvant. Også den viktigste utfordreren på borgerlig side, CDU, gjorde med sine 21,8% et dårlig valg (ned 11,7% fra 2014); høyreliberale FDP klarte så vidt å karre seg over sperregrensen på 5%. Valgets store vinner ved siden av Die Linke ble høyrepopulistiske AfD med 23,4%. Dermed blir det umulig å skape regjeringsflertall som ikke innbefatter Die Linke eller AfD. Det siste har samtlige partier avvist, i Thüringen som i de øvrige 15 delstatene: å slippe ytre høyre inn i regjeringskontorene er utelukket.

Det blir alltid katastrofestemning og støy når AfD oppnår sine høye resultater i øst. Men resultatet i Thüringen er temmelig identisk med det AfD oppnådde i nabostaten Brandenburg for knappe to måneder siden, og 3-4% poeng lavere enn resultatet i Sachsen. Med unntak av et par målinger i ukene før valget (som viste scores på 20-21%), er AfDs resultat også temmelig i samsvar med prognosene det meste av høsten. Noe direkte sjokk er derfor ikke dette. Det særegne med Thüringen er at det er Die Linke og ikke SPD (som i Brandenburg) som er det store partiet på venstre side. I tillegg kommer de svake resultatene for CDU og De Grønne.

Det alvorligste med valgresultatet i Thuringen er ikke nødvendigvis AfDs resultat i seg selv, men at det er oppnådd det med Björn Höcke – en Verfassungschutz-observert halv-nazi – som partileder. Det gir grunn til alvorlig ettertanke. Likevel må en ikke glemme hvor tett AfD-støtten i delstater som Sachsen, Brandenburg og Thüringen er bundet sammen med konfliktdimensjonene øst-vest og elite/»folk». AfD er vel nå den viktigste markøren for «anti-wessi»-holdninger og «anti-wessi»-habitus i den østtyske befolkningen. På nasjonalt plan (siste måling 13%)  og i de vestlige delstatene (stort sett godt under 10%) opplever AfD i disse dager stagnasjon eller nedgang.

I Brandenburg og Sachsen har partiene i «det store sentrum» (CDU, FDP, SPD og De Grønne) klart å danne styringsdyktige flertallskoalisjoner utenom Die Linke og AfD. I Thüringen blir konsekvensen av Die Linkes styrke, og CDUs og FDPs samarbeidsblokade mot AfD og Die Linke, at det blir umulig å få på plass tilsvarende flertall. Det fins kun to løsninger på dette: 1) CDU biter i det sure eplet og sier seg villig til å inngå en eller annen form for politisk samarbeidavtale med Die Linke (og SPD/De Grønne) – uten nødvendigvis å måtte gå i regjering med dem. Die Linkes Bodo Ramelow vil da måtte bli leder for en mindretallsregjering med «Tolerierung» fra CDU/FDP. 2) En mindretallsregjering av CDU, FDP, SPD og De Grønne, og med «Tolerierung» fra Die Linke etableres.

Bodo Ramelow er ingen ekstremist, han har en moderat, sosialdemokratisk preget pragmatiker med betydelig tillit i befolkningen, som i de siste fem årene har ledet den rød-rød-grønne regjeringen i Thüringen med stø hånd. Dette vet selvsagt de lokale CDU-lederne med Mike Mohring i spissen. Men her er det selvsagt også mye symbolpolitikk, prinsipprytteri og rikspolitiske hensyn i spill. Det er dette som gjør det vanskeligere enn det kunne ha vært. Det blir garantert krevende forhandlinger, men en løsning vil nok etterhvert komme på plass. Det mest sannsynlige er nok en variant av alt. 1, med Bodo Ramelow som ministerpresident og regjeringsleder.

Foto – Bodo Ramelow: Olaf Kosinsky CC BY-SA 3.0.de

«Alternative für Deutschland» (AfD) entrer scenen – Tyskland har fått et «svensk problem»

I midten av september var det to viktige delstatsvalg i Tyskland – i Thüringen og Brandenburg. En konsekvens av valgene er at også de etablerte partiene i Tyskland har klart å skaffe seg et «svenskt problem». Ved valgene i de to tidligere øststatene oppnådde «Alternative für Deutschland» (AfD) 10-12% av stemmene. Ved valget I Sachsen et par uker tidligere oppnådde AfD samme 10%. AfD beiter på noen av de samme markene som CDU, som følgelig er det partiet som har måttet avgi mest stemmer til nykomlingen. Men AfD binder også opp stemmer som ellers ville gått til nynazistiske NPD (som ikke kom over sperregrensen ved noen av de tre delstatene). Parallellen til Sverige ligger i CDUs kontante avvisning av ethvert samarbeid med AfD, og troen på at det hele etterhvert vil «gå over av seg selv» (en taktikk man i og for seg lyktes med i forhold til de såkalte «Republikanerne» på 90-tallet). Problemet med denne taktikken er at AfD har et langt bredere spekter enn bare innvandringsmotstanden å spille på (selv om den selvsagt står sentralt), nemlig EU-motstand, familieverdier, skole, anti-likestillingspoltikk, indre sikkerhet osv osv. (mer…)