Overveldende valgseier for grønn rebell i tysk lokalpolitikk

Tysklands i særklasse mest berømte overborgermester kommer ikke fra München, Köln eller Stuttgart, men fra den lille universitetsbyen Tübingen (knapt 100.000 innbyggere) sydvest i landet. Han heter Boris Palmer (50), og har i en årrekke vært partiet De Grønnes mest profilerte lokalpolitiker.

Foto: Reinhard Kraasch, CC-BY-SA 4.0 DE

I helgen ble han gjenvalgt for åtte nye år som overborgermester i den idylliske byen i Schwaben. Med 52,4 % av stemmene ble valget avgjort allerede i første valgomgang. Valgdeltakelsen var rekordhøy. Når Palmer trer av i 2030 (hvis han gjør det da ..) vil han ha regjert 24 år som overborgermester i Tübingen.

Palmer ble ikke valgt fra partiet De Grønne, men som uavhengig kandidat. Blant konkurrentene var kandidaten fra partiet Palmer for tiden er suspendert fra, De Grønnes Ulrike Baumgärtner. Hun fikk 22 % av stemmene. Kandidaten fra SPD, Sofie Geisel, fikk 21,4 % av stemmene.

Unge Palmer vant borgermestervalget med brask og bram i 2006, og ble gjenvalgt for en ny 8-årsperiode i 2014. Under hans ledelse har Tübingen utviklet løsninger for bl.a. energibruk og lokaltrafikk som har gjort Tübingen til et utstillingsvindu for vellykket grønn lokalpolitikk. Gjennom sine tiltak for å gjøre byen klimanøytral har Tübingen vært en absolutt pioner. For noen år tilbake ble den også kåret til byen med høyest livskvalitet i Tyskland. Samtidig har Palmer gitt ut bøker på løpende bånd og vært stamgjest i de nasjonale talkshowstudiene når kontroversielle temaer skulle diskuteres.

Spesialiteten fremfor noe annet har vært å demonstrere egen frittalenhet, noe som flere ganger har brakt han i nærheten av AfD-land. For et par år siden vakte han oppsikt med å opptre som lokalsheriff overfor lystige og munnrappe studenter i det nattlige Tübingen, året før hang han seg opp i Deutsche Bahns bruk av fargede personer i en reklame og under den første coronabølgen klarte han å få hele det politiske Tyskland, inkl. eget parti, på nakken etter en tankeløs og ufølsom uttalelse om at «de som nå dør av corona ville dødd om et halvt år uansett». Listen over lignende utspill er lang, hver gang ledsaget av forsideplass i riksavisene.

Sjakkspilleren og matematikeren Palmer er utvilsomt lynende intelligent. Han har et usedvanlig sterkt karisma og kunne brakt det helt til topps i tysk politikk, hvis han litt oftere hadde tellet til ti før han fyrte løs. Hans store svakhet er en selvforelskethet av galaktiske dimensjoner, og immunitet overfor det meste av kritikk.

Gjennom årene har konfliktene med partiledelsen nasjonalt og i delstaten Baden-Württemberg steget i intensitet. Da konfliktnivået var på det høyeste i fjor beskrev partiets leder i Baden-Württemberg, Oliver Hildebrand, Palmer som en skikkelse som på nytt og på nytt benytter seg av en „populistisk-destruktiv kommunikasjonsmåte»: «Han provoserer, bryter tabuer, unnskylder seg kanskje litt – før han ender opp med å angripe sine kritikere».

For vel et år siden kom en famøs, om enn ironisk ment, FB-oppdatering om kjønnsorganet til en nigeriansk-tysk landslagsspiller i fotball, hvor også N-ordet ble satt i spill. Da var begeret fullt både for delstatspartiet i Baden-Württemberg og den sentrale partiledelsen. Palmer ble først bedt om å forlate partiet frivillig, noe han nektet å etterkomme. Det ble deretter igangsatt en prosess med sikte på eksklusjon. Etter noe tid ble det oppnådd et kompromiss, der Palmer aksepterte å stille sitt partimedlemskap i bero. I løpet av 2023 skal det så føres samtaler med sikte på klargjøring av om det kan oppnås et gjensidig grunnlag for Palmers gjeninntreden i partiet.

At Palmer ikke kunne bringes til taushet med tradisjonell partidisiplin, viser helgens valgresultat med all mulig tydelighet. De planlagte samtalene i 2023 burde derfor være i begge parters interesse. Som Die Tageszeitung (TAZ) skrev i en kommentar tidligere i dag er nemlig Palmer «ein Grüner durch und durch» – en grønn politiker tvers igjennom. Palmer har heller aldri hatt noe ønske om å forlate partiet, han trenger det som plattform for utbredelse av sin visjon for en offensiv, grønn realpolitikk. Omvendt trenger også partiet en «kommunal klimapioner» (TAZ) av Palmers støpning, og en suksessfull lokalpolitiker med utstråling på nasjonalt nivå.

Det som derimot hverken partiet eller den politiske kulturen trenger, og her låner jeg igjen ord fra TAZ, er «..en Palmer som setter sine egne, ofte provinsielle toleransegrenser, som målestokk …og som på sin FB-side iscenesetter seg som et vertshusbølle. Han må temme sin egomani, fordi han trenger forbundsfeller i partiet for sine gode politiske anliggender». Fremfor alt må han avstå fra enhver videre lek med klisjeer og bilder som misforstås som fremmedfiendtlige eller rasistiske. Palmer avviser selv bestemt alle slike beskyldninger. Men ord alene er ikke nok. I partiet som fremfor noen andre inkarnerer antirasismen og forsvaret for det åpne flerkulturelle Tyskland, er toleransegrense for alt som støter mot disse grunnverdiene meget stramme.

I det stille skal alt fra partileder Robert Habeck til partiveteraner som Winfried Kretschmann, Cem Øzdemir og Joshcka Fischer ha arbeidet for å finne løsninger som skal gjøre det mulig å forsone Palmer med partiet, og partiet med Palmer. Det viser hvor mye som står på spill. Helgens fabelaktige valgresultat viser at de har hatt gode grunner for sine initiativ. Palmer er ikke kun en provokatør, men også en usedvanlig kreativ reformsnekker med stor gjennomføringsevne.

Under Tübingens årlige umbrisk-toscanske festdager på en septemberdag for mer enn 10 år siden hadde jeg selv gleden av å sitte på en benk på Rådhusplassen i selskap med Boris og hans venner. Maten var god og vinen upåklagelig, sensommersolen varmet som vanlig er i Sydvesttyskland på denne tiden av året, samtalene og latteren fløt lett. Det var et møte som åpnet øynene for hva det litt mystiske fenomenet karisma kan være.

Hölderlinturm

Etter to år med rehabiliteringsarbeider og Coronanedstenging har Hölderlinturm i Tübingen åpnet dørene for publikum igjen. Her i sitt tårnrom hos den gode snekkermesteren Zimmer bodde Hölderlin, «geistig umnachtet», i de nesten fire ti-årene frem til sin død i 1843. Hvor gal han var, og hvor mye galskapen var en flukt fra en gal verden, får vi aldri helt vite.

Et steinkast unna, i  Evangelisches Stift, tilbrakte Hölderlin pregende studieår med Hegel og Schelling som romkamerater. Parallelt skapte den pågående franske revolusjon først stort håp, så skuffelse.

Hvem var Hölderlin: romantiker, klassisist, revolusjonær, alt på en gang eller noe helt, helt annet?

Den nyoppbygde utstillingen er ekstremt velgjort, klok, lærd, rik og mangefasettert. Jeg tilbrakte selv fem klokketimer der i dag, og svimlet ut med følelsen av å ha blitt «hölderlinsk beveget». Forsøk på gjenfortelling er dømt til å gjøre vold på utstillingen, men den kan kanskje inspirere meg til å komme tilbake i en eller annen form. Noen få utvalgte fotos kan likevel gi et aldri så lite inntrykk. Ellers er det bare å si: kom dere til Tübingen.

«Besenwirtschaft» – som på Karl den Stores tid

I kveld har vi kvalitetstid i høyeste potens på langbenker med lokal vin på vår lokale Besenwirtschaft. Hva er «Besenwirtschaft», spør du? Jo, simpelthen en urgammel forordning som går tilbake helt til Karl den Stores tid. Den gir de lokale vinbønder mulighet til å skjenke ut egenprodusert vin i egne lokaler fire måneder i året, delt opp i to perioder – som oftest en på høsten og en om vinteren/våren.

De lokale vinbøndene kan gjøre dette helt avgiftsfritt, og uten å måtte oppfylle ordinære krav til skjenkebevilgning o.l. Ordningen er i dag regulert av egen lovgivning i Tysklands vin-delstater. Servering av lokal, tradisjonsrik bondekost er en del av konseptet.

Besenwirtschaft Haaggasse, Tübingen september 2021

Vår lille Besen i Haaggasse skjenker ut vin fra druer som dyrkes i de gamle terrasserte vinhengene rett utenfor bymuren. De fremtidsrettede eierne av Tübingens vinheng prøver å jobbe økologisk på nye måter ved bruk av druesorter som er motstandsdyktige mot soppangrep uten bruk av det sedvanlige tungmetallet kobber. De nye druetypene bærer navn som Cabernet Jura, Pinotin, Sauvinac og Blütenmuskateller. Vår lokale Besen (=feiekost!) holder til i et 500 år gammelt hus. All vinen er lagret i gigantiske fat i kjellervelvingene under føttene våre, og tappes direkte over i karafler i ymse størrelser – rød, rose og hvit. En liter koster 10 Euro (!).

Besenwurtschaftsperiodene har alltid vært elsket av byens store gruppe av studenter: Billig børst, fellesskap, moro og tull på harde langbenker med skiftende konstellasjoner av folk. Her er reservasjon av bord et fremmedord. Du må bare presse deg inn på en benk. Etter to minutter går samtalene med din sidemann og/eller sidekvinne på høygir, som om du skulle ha kjent dem siden man gikk på epleslang sammen en gang i urtiden.

Du store all verden hvor enkelt og deilig det noen dager kan fortone seg å være til stede på denne ellers så plagede klode!!

Den Grønne borgermesteren og fotballspillerens «n….kukk»

Det tyske Grønne partiets enfant terrible nr. 1, Boris Palmer, har gjort det igjen! Sist fredag postet han følgende FB-one-liner om fotballspilleren Dennis Aogo, tidligere tysk landslagsspiller med tysk-nigeriansk bakgrunn: «Aogo er en fæl rasist. Tilbyr kvinner n…kukken sin» («seinen N…schwanz»). Palmer skrev n-ordet fullt utbokstavert. Bakgrunnen er at nevnte Aogo etter sigende selv skal ha benyttet n-ordet om svansen sin, og da som et «tilbud» til en tysk kvinne på en Mallorcareise for en tid tilbake.

At historien sannsynligvis er fake er alvorlig nok i seg selv, ikke minst for Aogo. I forhold til Palmers framferd er dette imidlertid underordnet. Hensikten fra hans side var nemlig åpenbart å demonstrere hvor «håpløse» rasismeanklager kan bli når det kan rettes anklage om rasisme selv mot en tysk-nigeriansk fotballspiller. Som moderate FAZ påpekte i en kommentar i gårsdagens avis, gjør imidlertid Palmers gjengivelse av Aogos angivelige tilbud ikke at ordet mister sin rasistiske og sexistiske karakter – selv om Palmer åpenbart vil hevde at utspillet fra hans side var ironisk og «pedagogisk» ment.

Boris Palmer, borgermester Tübingen (Foto: R. Kraasch, CC-BY-SA 4.0 DE)

Tübingens borgermester Boris Palmer er Tysklands mest prominente, og sikkert også mest medieeksponerte, lokalpolitiker. Unge Palmer vant borgermestervalget med brask og bram i 2007, og har siden blitt gjenvalgt to ganger. Under hans ledelse har den vakre lille universitetsbyen (100.000 innbyggere) utviklet løsninger for bl.a. energibruk og lokaltrafikk som har gjort Tübingen til en modellby. For noen år tilbake ble den også kåret til byen med høyest livskvalitet i Tyskland. Samtidig har Palmer gitt ut bøker på løpende bånd og vært stamgjest i de nasjonale talkshowstudiene når kontroversielle temaer skulle diskuteres.

Spesialiteten fremfor noe annet har vært å demonstrere egen frittalenhet, noe som flere ganger har brakt han i nærheten av AfD-land. I fjor vakte han oppsikt med å opptre som lokalsheriff overfor lystige og munnrappe studenter i det nattlige Tübingen, året før hang han seg opp i Deutsche Bahns bruk av fargede personer i en reklame og sist sommer klarte han å få hele det politiske Tyskland, inkl. eget parti, på nakken etter en tankeløs og ufølsom uttalelse om at «de som nå dør av corona ville dødd om et halvt år uansett». Listen over lignende utspill er lang, hver gang ledsaget av forsideplass i riksavisene. Etter fjorårets coronauttalelse ba partiets besluttende organer ham om å forlate partiet frivillig, noe han nektet å etterfølge. I mellomtiden har Palmer med sedvanlig handlekraft skapt ny (positiv) oppmerksomhet rundt seg og sitt, denne gang gjennom et mye omtalt regime for håndtering av Coronaepidemien – den såkalte «Tübinger-modellen» med Coronabekjempelse uten omfattende nedstenging, men med et svært strengt og omfattende test- og sporingsregime.

Sjakkspilleren og matematikeren Palmer er utvilsomt lynende intelligent. Han har et sterkt karisma og kunne brakt det helt til topps i tysk politikk, hvis han litt oftere hadde tellet til ti før han fyrte løs. Hans store svakhet er en selvforelskethet av galaktiske dimensjoner, og immunitet overfor det meste av kritikk. De Grønnes leder i Baden-Württemberg, Oliver Hildebrand, beskriver Palmer som en skikkelse som på nytt og på nytt benytter seg av en „populistisk-destruktiv kommunikasjonsmåte»: «Han provoserer, bryter tabuer, unnskylder seg kanskje litt – før han ender opp med å angripe sine kritikere».

De Grønne er inne i sin største oppgangsbølge siden partiet ble stiftet for mer enn 40 år siden, fire meningsmålinger på rad har gitt partiet score som landets største, partiets nyutnevnte kanslerkandidat Annalena Baerbock er på full fart oppover på popularitetsmålingene. Til høsten kan hun bli Angela Merkels etterfølger som Tysklands nye bundeskansler. Hadde Palmer vært en eller annen snål landsbyborgermester, ville det ikke blitt noen historie ut av dette. Palmers prominens har imidlertid resultert i at saken nå figurerer som toppoppslag i flere av riksavisene. Det overrasker derfor ikke at Baerbock allerede lørdag formiddag twitret følgende budskap: „Palmers uttalelse er rasistisk og frastøtende, og føyer seg inn i rekken av tidligere provokasjoner.» Hun avventet ellers videre oppfølging fra partiavdelingen i Baden-Württemberg. Svaret derfra kom raskt. På delstatspartiets digitale landsmøte nå i helga ble det med stort flertall vedtatt å innlede en prosess for utestengelse av Palmer fra partiet.

En slik prosess innebærer normalt behandling både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Det kan ta tid. Nekter Palmer å bøye av, kan saken også ende opp i de sivile domstolene. Det er da stor sannsynlighet for at saken vil kunne pågå for fullt midt under valgkampinnspurten til høsten. For et parti som for tiden opplever at alt går på skinner, kan dette lett bli den lille ekstrabelastningen som gjør at kanslerposisjonen ryker helt på oppløpssiden. Det gir derfor mening at Baerbock har reagert så raskt og kontant som hun har gjort.

Enkelte vil nok kunne hevde at fargerike og uavhengige skikkelser som Palmer ikke kan overleve i politikken i det lange løp, at «de middelmådige» i lengden ikke vil utholde de politiske geniene – eller noe slikt. Det stemmer ikke. Palmer har, tross sin relativt unge alder, hatt en lang politisk karriere, og fått utrettet mye. Når han nå ser ut til å falle, faller han for eget grep.

«Curevac» – den glemte vaksinen?

I de pågående diskusjonene om konsekvensene av bortfallet av Astra Seneca- og Johnsen&Johnsen-vaksinene, er det knapt et ord i norske medier om at den tyske Curevac-vaksinen nærmer seg endelig godkjenning. Den kan bli en del av det europeiske leveringssystemet for covid-19-vaksiner senest i løpet av sommeren.

Som Biontech og Moderna bygger Curevac på mRNA-teknologien, mens Astra Seneca og Johnsen&Johnsen bygger på den såkalte vektorteknologien. Jeg er så heldig å ha en professor i molekylærbiologi og genetikk i husholdet. Jeg spurte henne om forskjellene på de to teknologiene. Hun svarte noenlunde slik:

—

– mRNA-vaksiner: består av mRNA som instruerer immunforsvaret om å lage en bit av et Covid-19 protein.

– Vektor-baserte vaksiner: har en bit av et Covid-19 protein inkorporert i et ufarliggjort hjelpevirus.

– I begge tilfeller vil immunforsvaret danne antistoffer mot covid-19 proteinet

—

Utviklings- og forskningsarbeidet for Curevac ligger ca. 5 måneder etter de to andre mRNA-vaksinene, men vaksinen er nå under utprøving på et testpanel på ca. 40.000 personer, og resultatene fra fase 3 er i ferd med å komme inn. Fordelen med å være litt senere viser seg nå bl.a. i mulighetene for å bygge inn bedre beskyttelse mot de nye muterte variantene av Covid-19. Godkjenningsprosessen hos det europeiske legemiddelbyrået EMA startet i februar, og det er ventet at endelig godkjenning vil foreligge senest i løpet av juni.

CUREVAC har eksistert i ca. 20 år som en typisk randsoneinstitusjon til det rike medisinsk-biologiske forskningsmiljøet ved det nesten 600 år gamle universitetet i Tübingen, sydvest i Tyskland. Curevac mottok en investering på 300 millioner euro fra den tyske regjeringen sist sommer. Aksjeverdien har vært jevnt stigende helt siden da.

CUREVAC varsler at ca. 300 millioner vaksiner vil kunne bli produsert i løpet av 2021. Neste år (2022) vil produksjonskapasiteten kunne økes til ca. 1 milliard doser. Produksjonen vil skje i samarbeid med de tre farmasøytfirmaene Bayer, Novartis og Wacker, men CUREVAC har i tillegg et eget svært fabrikkanlegg under oppføring i Tübingen. Det vil kunne bli satt i drift i løpet av 2022.

Det interessante for oss her på berget, er at EU-kommisjonen allerede har forhåndsbestilt 225 millioner av Curevac-vaksinen, med opsjon på ytterligere 180 millioner. Som del av EUs Covid-19-program, er det vel grunn til å tro at også Norge vil kunne dra fordeler av dette fra sommeren og utover.

DEN FROMME REBELLEN ER DØD

Den sveitsisk-tyske reformkatolikken Hans Küng er død, 93 år gammel. Han var gjennom hele sitt livslange virke som teolog en av de skarpeste forkjemperne for radikal reform av den katolske kirken. Allerede som 31-åring ble den sprenglærde og superbegavede Küng utnevnt til professor i teologi ved Universitetet i Tübingen. Der underviste han en periode på 60-tallet sammen med Joseph Ratzinger, den senere pave Benedict XVI. De sto hverandre nært i mange år, men i kjølvannet av 68-oppgjøret ble det brudd mellom dem, både teologisk og personlig.

Hans Küng (foto: Muesse, CC BY 3.0)

I 1979, etter årelange prosesser, fradømte Paven Küng «læreretten», retten til å undervise fremtidige katolske teologer. Küngs sterke kritikk av tesen om Pavens ufeilbarlighet var avgjørende. Universitetet i Tübingen svarte med å utnevne Küng til (fakultetsuavhengig) professor i økumenisk teologi. Han ble senere – som direktør ved det nyopprettede «Stiftung Weltethos» i Tübingen – en meget sterk talsmann for interreligiøs, global dialog, og talte b.la. for FNs hovedforsamling. Hans skrifter om verdensreligionenes felles etiske kjerne, er i dag nøkkeltekster i det meste av det som foregår av religionsdialog kloden rundt.

Hans Küng var svært kritisk til en rekke av den katolske kirkens dogmer, herunder sølibatkravet, prevensjonsforbudet, umuligheten av kvinnelige prester og det strenge abortforbudet. Han var også talsmann for en åpen og reflektert debatt om aktiv dødshjelp. Hans kritiske posisjoner gjorde at han svært ofte sto i strid, men han hadde enormt med venner og støttespillere både nasjonalt og internasjonalt. Han ga ut mer enn 50 bøker i løpet av sitt liv, og var som katolsk teolog av de aller, aller største. Han var også en grandios intellektuell i videre forstand, som behersket den vestlige tenkningens historie til fulle, hadde dyp innsikt i østens og orientens religioner, og gikk i dialog med moderne naturvitenskap, astrofysikk og kosmologi osv.

Høsten 2009 hadde jeg gleden av være til stede under et lanseringsarrangement i Tübingen for hans nye bok «Was ich glaube» («Hva jeg tror»), en slags oppsummering av kjernepunktene i hans lange teologiske virke – og i hans tro. Auditoriet var stappfullt, men Küng ga seg etter arrangement god tid til å prate med alle som hadde spørsmål, og skrev sin «Widmung» i bokeksemplarene til alle som ønsket det – i mitt inklusive.

Så leste jeg faktisk boken. Jeg leste også flere av hans andre bøker, herunder hans meget fascinerende studie av Jesusskikkelsen. Møtet med Küngs verden ble på sett og vis livsforandrende. For første gang hadde jeg møtt en stemme som – rasjonelt argumenterende, uten store fakter og uten den klamme prestehånds nærvær – hadde åpnet opp for at eksistensen av Gud og muligheten av å kunne tro ikke var noe helt uplausibelt, noe helt fremmed for min verden. Den følelsen har i grunnen aldri forlatt meg.

Hvil i fred, Hans Küng!

«Nok er nok»

Tübingens borgermester Boris Palmer (De Grønne) er Tysklands mest prominente, og sikkert også mest medieeksponerte, lokalpolitiker. Unge Palmer vant borgermestervalget med brask og bram i 2007, og har siden blitt gjenvalgt to ganger. Under hans ledelse har den vakre lille universitetsbyen (100.000 innbyggere) utviklet løsninger for bl.a. energibruk og lokaltrafikk som har gjort Tübingen til en modellby. For noen år tilbake ble den også kåret til byen med høyest livskvalitet i Tyskland. Samtidig har Palmer gitt ut bøker på løpende bånd og vært stamgjest i de nasjonale talkshowstudiene hver gang et eller annet kontroversielt tema skulle diskuteres. Spesialiteten fremfor noe annet har vært å demonstrere egen frittalenhet, noe som flere ganger har brakt han i nærheten av AfD-land. I fjor vakte han oppsikt med å opptre som lokalsheriff overfor lystige og munnrappe studenter i det nattlige Tübingen, året før hang han seg opp i Deutsche Bahns bruk av fargede personer i en reklame og nå nylig har han klart å få hele det politiske Tyskland, inkl. eget parti, på nakken etter en tankeløs og ufølsom uttalelse om at «de som nå dør av corona ville dødd om et halvt år uansett». Listen over lignende utspill er lang, hver gang ledsaget av forsideplass i riksaviserne.

Boris Palmer

Sjakkspilleren og matematikeren Palmer er utvilsomt en lynende intelligent politiker. Han har et sterkt charisma og kunne brakt det helt til topps i tysk politikk, hvis han litt oftere hadde talt til ti før han fyrte løs. Hans store svakhet er imidlertid en selvforelskethet av galaktiske dimensjoner og immunitet overfor det meste av kritikk. At han faktisk nå, noe motvillig, har måttet ta selvkritikk for uttalelsen om de gamle coronadøde, er sånt sett helt unikt. Det synes å være for sent. Under talkshowdebatten «Anne Will» på ARD i går kveld annonserte die Grünen-leder Robert Habeck at tiltak for utestengelse av Palmer fra partiet nå ville bli igangsatt. Det er et skritt som sitter svært, svært langt inne der i gården. Vel så alvorlig for Palmer er det imidlertid at også hans høyre hånd i Tübingen, den mangeårige fraksjonslederen for De Grønne i bystyret, Christoph Joachim, nå i formiddag har vendt ham ryggen. Han vil nå fremme forslag overfor partiorganene at Palmer ikke blir partiets kandidat ved borgermestervalget i 2022. «Nok, er nok», sier den nøkterne og lojale Joachim.

Enkelte vil nok nå kunne si at fargerike og uavhengige stemmer i det lange løp ikke kan overleve i politikken, evt. at de middelmådige i lengden ikke kan utholde de politiske geniene, eller noe slikt. Det stemmer ikke. Palmer har, tross sin unge alder, hatt en lang politisk karriere, og fått utrettet mye. Når han nå ser ut til å falle, faller han for eget grep.

Foto: Reinhard Kraasch CC-BY-SA 3.0 DE

«SIRKELEN» – DET TYSKSPRÅKLIGE SYDVEST

Setter du passerspissen i Schwarzwald, sånn ca. midt mellom Freiburg og Villingen-Schwennigen og legger inn en radius på ca. 175 km. fanger du, i tillegg til Freiburg, inn byene Strassburg, Tübingen, Stuttgart, Konstanz, Basel, Bern og Zürich.

Det er sinnsykt mye å si om dette hjørne av Europa, så mye at noen usle ord i en kort bloggpost blir grensende til det dilettantiske og respektløse. Men altså:

– Byer med katedraler og universiteter fra sen middelalder/renessanse/tidlig modernitet, eldgamle europeiske lærdomskulturer, romerske kjerneområder.
– Vakre byrom hvor opplyst progressiv modernitet kombineres med det beste av det gamle – fiolinbyggere, mynthandlere, boktrykkere.
– Kunstmuseer og kulturhistoriske museer i verdensklasse.
– Behagelig klima, vakre kulturlandskaper, vinberg tronende langs mektige elver og sjøer (Rhein, Neckar, Donau, Bodensee, Züricher See), Europas beste sykkelveinett, gastronomi av høy klasse
– Klok og fremtidsrettet styring av byene, trikkenett og bybaner, menneskevennlige byrom, vakre parker.
– Trygg og selvfølgelig flerkulturalitet innøvd gjennom årtier (den som tror sveitsiske byer er «hvite», får ta seg en tur!).

Dette var kjerneområder for bondekriger og reformasjon for 500 år siden. Her har litterater, filosofer, geistlige, fritenkere, rebeller og anarkister krysset grensene, her sprengte moderne tenkning og vitenskap seg fram (Freud, Jung, Einstein, Heidegger, for å nevne noen veldig få), i de sveitsiske byene fant forfulgte i nazitiden midlertidig eller varig tilflukt.

Jeg et selvsagt håpløst biased, dette er kun sånn 90% sant, men heller ikke mindre. Sirkelen min kan nåes med tog, hvis dere tar dere litt tid. I alle makters navn – gjør det!

Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische Pfarrer i Württemberg.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.

Tübingen

Alle har sitt sted på jorden. Mitt kom sent til meg. Jeg er likevel ikke i stand til å se for meg at noe annet sted skulle være i stand til å overta som stedet mitt. Sent i september hadde jeg tid til et 3-4 dagers besøk igjen. Ikke mye, men likevel nok.
Mitt sted har en av Sentral-Europas mest kompromissløse bokhandlere, et sted hvor hele dager kan tilbringes. Det har en markedsplass med rådhus og kjøpmannsgårder fra 14-15 hundretallet, hvor egnens bio-bønder daglig fallbyr sine godsaker og hvor emeritene har tid til å slå av en prat før de vender hjem med dagens fangst på el.-syklene sine. Mannen med crepes-vognen på markedsplassen er habilitert på Hegel. Sen september er «Kürbis»-tid (gresskar) – Kürbissuppe, Kürbisspätzle.

Tyskland og arven etter Hitler – fra fortielse til selvoppgjør

Publisert i Dagsavisen, 22. mai 2010

65 år siden Nazi-Tysklands kapitulasjon

På kirkeveggen til stiftskirken i den lille universitetsbyen Tübingen i Tyskland henger to minnetavler om nazitiden ved siden av hverandre – en om massemordet på den jødiske befolkningen og en om forfølgelsene av romfolket. På tavlen om romfolket heter det: ”Ansatte ved vårt universitet var pionerer i utformingen av rasevanviddet, borgere av vår by var blant gjerningsmennene”. Over en tom sokkel noe lenger borte på kirkeveggen forteller en informasjonstavle fra 2003 at byens tidligere minnetavle over hjemvendte soldater fra russisk krigsfangenskap (fra begynnelsen av 50-årene) har blitt fjernet og overflyttet bymuseet fordi enkelte av de minnede var ”.. rettskraftig dømte NS-krigsforbrytere”.
De tre tavlene ble hengt opp i tidsrommet 1983-2003, og kan på mange måter stå som en illustrasjon på et nytt stadium i tyskernes bearbeiding av sin nazifortid som slo igjennom for alvor fra begynnelsen av 80-årene. Dette vendepunktet innebærer at perspektivet flyttes fra tyskerne som ofre til tyskerne som gjerningsmenn. Tavlene gir også et godt bilde på den sentrale plassen oppgjøret med nazifortiden inntar i dagens Tyskland.