Tübingen

«Nok er nok»

Tübingens borgermester Boris Palmer (De Grønne) er Tysklands mest prominente, og sikkert også mest medieeksponerte, lokalpolitiker. Unge Palmer vant borgermestervalget med brask og bram i 2007, og har siden blitt gjenvalgt to ganger. Under hans ledelse har den vakre lille universitetsbyen (100.000 innbyggere) utviklet løsninger for bl.a. energibruk og lokaltrafikk som har gjort Tübingen til en modellby. For noen år tilbake ble den også kåret til byen med høyest livskvalitet i Tyskland. Samtidig har Palmer gitt ut bøker på løpende bånd og vært stamgjest i de nasjonale talkshowstudiene hver gang et eller annet kontroversielt tema skulle diskuteres. Spesialiteten fremfor noe annet har vært å demonstrere egen frittalenhet, noe som flere ganger har brakt han i nærheten av AfD-land. I fjor vakte han oppsikt med å opptre som lokalsheriff overfor lystige og munnrappe studenter i det nattlige Tübingen, året før hang han seg opp i Deutsche Bahns bruk av fargede personer i en reklame og nå nylig har han klart å få hele det politiske Tyskland, inkl. eget parti, på nakken etter en tankeløs og ufølsom uttalelse om at «de som nå dør av corona ville dødd om et halvt år uansett». Listen over lignende utspill er lang, hver gang ledsaget av forsideplass i riksaviserne.

Boris Palmer

Sjakkspilleren og matematikeren Palmer er utvilsomt en lynende intelligent politiker. Han har et sterkt charisma og kunne brakt det helt til topps i tysk politikk, hvis han litt oftere hadde talt til ti før han fyrte løs. Hans store svakhet er imidlertid en selvforelskethet av galaktiske dimensjoner og immunitet overfor det meste av kritikk. At han faktisk nå, noe motvillig, har måttet ta selvkritikk for uttalelsen om de gamle coronadøde, er sånt sett helt unikt. Det synes å være for sent. Under talkshowdebatten «Anne Will» på ARD i går kveld annonserte die Grünen-leder Robert Habeck at tiltak for utestengelse av Palmer fra partiet nå ville bli igangsatt. Det er et skritt som sitter svært, svært langt inne der i gården. Vel så alvorlig for Palmer er det imidlertid at også hans høyre hånd i Tübingen, den mangeårige fraksjonslederen for De Grønne i bystyret, Christoph Joachim, nå i formiddag har vendt ham ryggen. Han vil nå fremme forslag overfor partiorganene at Palmer ikke blir partiets kandidat ved borgermestervalget i 2022. «Nok, er nok», sier den nøkterne og lojale Joachim.

Enkelte vil nok nå kunne si at fargerike og uavhengige stemmer i det lange løp ikke kan overleve i politikken, evt. at de middelmådige i lengden ikke kan utholde de politiske geniene, eller noe slikt. Det stemmer ikke. Palmer har, tross sin unge alder, hatt en lang politisk karriere, og fått utrettet mye. Når han nå ser ut til å falle, faller han for eget grep.

Foto: Reinhard Kraasch CC-BY-SA 3.0 DE

«SIRKELEN» – DET TYSKSPRÅKLIGE SYDVEST

Setter du passerspissen i Schwarzwald, sånn ca. midt mellom Freiburg og Villingen-Schwennigen og legger inn en radius på ca. 175 km. fanger du, i tillegg til Freiburg, inn byene Strassburg, Tübingen, Stuttgart, Konstanz, Basel, Bern og Zürich.

Det er sinnsykt mye å si om dette hjørne av Europa, så mye at noen usle ord i en kort bloggpost blir grensende til det dilettantiske og respektløse. Men altså:

– Byer med katedraler og universiteter fra sen middelalder/renessanse/tidlig modernitet, eldgamle europeiske lærdomskulturer, romerske kjerneområder.
– Vakre byrom hvor opplyst progressiv modernitet kombineres med det beste av det gamle – fiolinbyggere, mynthandlere, boktrykkere.
– Kunstmuseer og kulturhistoriske museer i verdensklasse.
– Behagelig klima, vakre kulturlandskaper, vinberg tronende langs mektige elver og sjøer (Rhein, Neckar, Donau, Bodensee, Züricher See), Europas beste sykkelveinett, gastronomi av høy klasse
– Klok og fremtidsrettet styring av byene, trikkenett og bybaner, menneskevennlige byrom, vakre parker.
– Trygg og selvfølgelig flerkulturalitet innøvd gjennom årtier (den som tror sveitsiske byer er «hvite», får ta seg en tur!).

Dette var kjerneområder for bondekriger og reformasjon for 500 år siden. Her har litterater, filosofer, geistlige, fritenkere, rebeller og anarkister krysset grensene, her sprengte moderne tenkning og vitenskap seg fram (Freud, Jung, Einstein, Heidegger, for å nevne noen veldig få), i de sveitsiske byene fant forfulgte i nazitiden midlertidig eller varig tilflukt.

Jeg et selvsagt håpløst biased, dette er kun sånn 90% sant, men heller ikke mindre. Sirkelen min kan nåes med tog, hvis dere tar dere litt tid. I alle makters navn – gjør det!

Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische Pfarrer i Württemberg.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.

Tübingen

Alle har sitt sted på jorden. Mitt kom sent til meg. Jeg er likevel ikke i stand til å se for meg at noe annet sted skulle være i stand til å overta som stedet mitt. Sent i september hadde jeg tid til et 3-4 dagers besøk igjen. Ikke mye, men likevel nok.
Mitt sted har en av Sentral-Europas mest kompromissløse bokhandlere, et sted hvor hele dager kan tilbringes. Det har en markedsplass med rådhus og kjøpmannsgårder fra 14-15 hundretallet, hvor egnens bio-bønder daglig fallbyr sine godsaker og hvor emeritene har tid til å slå av en prat før de vender hjem med dagens fangst på el.-syklene sine. Mannen med crepes-vognen på markedsplassen er habilitert på Hegel. Sen september er «Kürbis»-tid (gresskar) – Kürbissuppe, Kürbisspätzle.

(mer…)

Tyskland og arven etter Hitler – fra fortielse til selvoppgjør

Publisert i Dagsavisen, 22. mai 2010

65 år siden Nazi-Tysklands kapitulasjon

På kirkeveggen til stiftskirken i den lille universitetsbyen Tübingen i Tyskland henger to minnetavler om nazitiden ved siden av hverandre – en om massemordet på den jødiske befolkningen og en om forfølgelsene av romfolket. På tavlen om romfolket heter det: ”Ansatte ved vårt universitet var pionerer i utformingen av rasevanviddet, borgere av vår by var blant gjerningsmennene”. Over en tom sokkel noe lenger borte på kirkeveggen forteller en informasjonstavle fra 2003 at byens tidligere minnetavle over hjemvendte soldater fra russisk krigsfangenskap (fra begynnelsen av 50-årene) har blitt fjernet og overflyttet bymuseet fordi enkelte av de minnede var ”.. rettskraftig dømte NS-krigsforbrytere”.
De tre tavlene ble hengt opp i tidsrommet 1983-2003, og kan på mange måter stå som en illustrasjon på et nytt stadium i tyskernes bearbeiding av sin nazifortid som slo igjennom for alvor fra begynnelsen av 80-årene. Dette vendepunktet innebærer at perspektivet flyttes fra tyskerne som ofre til tyskerne som gjerningsmenn. Tavlene gir også et godt bilde på den sentrale plassen oppgjøret med nazifortiden inntar i dagens Tyskland.

(mer…)