I et bredt anlagt essay i Die Zeit 26. mars, «Die Heimsuchung», foretar Thomas Assheuer (Tysklands kanskje fremste feuilletonist p.t.) en historisk gjennomgang av pesten som fenomen – fra dens teologiske betydning i middelalderen via pestmytosene i moderne skrekkfilm, postmodernistenes dyrking av «det virale» til farene i vår egen globaliserte samtid. I nær anknytning til, og sterkt inspirert av, sosiologen Ulrich Beck beskriver Assheuer denne samtiden som «Risikosamfunnets» og «Verdensrisikosamfunnets» æra, en type samfunn som utfolder seg med full kraft foran øynene på oss nå i disse dager. Det er også samfunn som påkaller en helt annen type globalisering enn den neoliberale dereguleringsideologien som har kunnet vokse seg sterk gjennom arven fra Thatcher og Reagan: en globalisering basert på politikkens primat, på regional og internasjonal institusjonsbygging, på handel, samarbeid og arbeidsdeling fundert i det overordnede målet om å løse felles problemer og sikre grunnlaget for verdige liv for alle i den store, lille verden vi er kastet ut i og dømt til å leve sammen i.
Thomas Assheuers essay har betydning utover seg selv gjennom sin fremheving av Ulrich Becks forfatterskap – den produktive, kreative og smått legendariske sosiologen som døde brått og uventet for 4-5 år siden. Personlig har jeg fulgt ham siden gjennombruddet, «Risikogesellschaft», på midten/slutten av 80-tallet. Jeg har på ingen måte oversikt over alt som måtte foreligge av kommentarlitteratur fra samfunnsvitere m.fl. om den pågående krise, men har likevel undret meg over hvor lite Beck synes å være trukket fram som «en mann for vår tid.» Jeg har oversatt ca. 1/3 av essayet, de mest Beck-inspirerte delene. Det følger nedenfor:
—
Utdrag fra Thomas Assheuer, «Die Heimsuchung», Die Zeit, 26. mars 2020 (min overs.):
«På mindre enn tre måneder spiste viruset seg gjennom verden; det bringer stabile samfunn til randen av sammenbrudd og gir oss en skrekkelig visshet om hva vil alle for lengst har visst: at vi lever i en synkron samtidighet, i en eksistensiell avhengighet av verdensomspennende produksjonskjeder, verdiskapingskjeder, forsyningskjeder, råstoffkjeder, leveransekjeder, ansvarskjeder, informasjonskjeder, energikjeder. Ingenting er lenger langt unna; i det sammenvokste verdenssamfunnet finnes det ikke lenger en provins, og lokale risiki muterer over natten til globale farer. Det gamle nasjonalstatsmoderne eksisterer riktignok fortsatt, men fremvoksende kriser er ikke lenger indre anliggender for de enkelte statene. Det forfattere allerede i den tidlige nytiden ante, har vist seg sant: Fellesskap i tid, er fellesskap i rom.
Den altfor tidlig døde sosiologen Ulrich Beck beskrev dette som „tvangskosmopolitisme“. Med profetisk teft beskrev han, hvordan de siste hvite flekkene på kartet slettes av det globalmoderne og hvordan dets innbyggere omgjøres til «innfødte» i et «verdensfaresamfunn» (»Weltgefahrengesellschaft«). Becks bok «Risikogesellschaft» («Risikosamfunnet») kom ut umiddelbart etter atomkatastrofen i Tschernobyl; hans studie «Weltrisikogesellschaft» («Verdensrisikosamfunnet»), 2007, ble til under inntrykk av den overvunnede Sars-epidemien og av likviditetsboblen til en ubekymret deregulert finanskapitalisme. Det skjøre markedet kunne når som helst bryte sammen. Og det gjorde det jo også.
Verdensfaresamfunnet betydde for Beck at alle blir naboer med alle: „Den fjerne Andre blir til den indre Andre – ikke som følge av migrasjon, mye mer som følge av globale risiki.» Faktisk gjør pandemien enhver av oss til en potensiell dødelig smittebærer, som farebringer og fareutsatt i en og samme person. Enhver er mistenkelig, og «ingen er ingen risiko». Viruset er det usynlige Tredje i en mistankens epidemi; det nedbryter Commom Sense, angriper sansningen og gjør dømmekraften uklar. Til slutt er det ingen som lenger kan skille mellom viten og ikke-viten og mellom risiko og opplevelsen av risikoen.
Som i tiden etter Tschernobyl blir det hverdagslige mistenksomt tvetydig, det blir demonisk: Er eplet rent? Kan jeg spise det? Viruset utløser skyldfølelser («Er jeg for dårlig med hygienen?»), og bekrefter den ubevisst erkjente sannheten om at «restrisiko-mottakeren» i verdensfaresamfunnet alltid vil være den enkelte. På ham velter man over «det ultimate ansvaret om å fatte beslutningene», til sist blir han/hun «.. latt alene med ubesluttbarheten og de mangeartede usikkerhetene. Her ligger uten tvil en mektig strømmende kilde til høyreradikalisme og fundamentalisme som det kan være vanskelig å stagge.»
Beck hadde rett. For høyrenasjonale („völkische“) følelsesjegere vil det være barnemat å utnytte pandemien propagandistisk, og å røre den virulente angsten sammen til den sedvanlige hatcocktail. Middelalderens teologiske skjema – sammenstillingen av skyld og soning – vil i så fall komme i en versjon som både er renset fra sin religiøse kjerne og grovt biologisert. Nå er det ikke lenger den Allmektige som straffende griper inn i verdensforløpet; nå er det Jorden selv som med en naturlig immunreaksjon nedkjemper den planetariske pesten – globaliseringen, «den store utskiftningen», fremmede makters seier over den nedstammede «folkekroppen» («Volkskörper»). Høyrenasjonale politikere værer allerede i dag sin sjanse og presenterer, i Beslutningens time, den autoritært handlende stat som alternativ til det gamle, «veike» demokratiet. Matteo Salvini, lederen av den italienske Lega Nord, krever allerede nå en Unntakstilstandsregjering for sitt land.
Man kan kun snakke om skyld i den forstand at regjeringene har bagatellisert verdensfaresamfunnets realitet, og forsømt å foreta politiske reguleringer som har kunnet hindre opplevelsen av den som en kronisk trussel. Det var hverken villet eller ønsket, det passet rett og slett ikke inn i ånden fra den neoliberale revolusjon, som var fanget i overtroen om at det magiske markedet, som ved et trylleslag, ville la en rettferdig orden oppstå. Også derfor virker Covid-19 som et angstkonsentrat, som det konkrete chifferet for det abstrakte kulturelle ubehaget som den overopphetede globaliseringen har sluppet løs over lang tid, etter alle terroranslagene, flyktningebevegelsene, nesten-crashene og klimasjokkene. Og nå perforerer epidemien også resten av tiltroen til at de globale farene er beherskbare og bestyrker den infeksiøse følelsen av ikke lenger å kunne skille mellom normal- og unntakstilstanden. Sivilisasjonen erfarer sin egen skrøpelighet, eller som svartmalerne ville sagt det: sin endelighet.»
—
Så kan man opp i alt dette konstatere at nasjonalsinnede fra høyre til venstre her på berget nå har funnet det opportunt å benytte krisen til å utrope «nasjonalstatens seier», «EUs falitt» og slike ting. Det er ikke uventet, men likefullt billig og dumt. EU gjør en rekke oppgaver som ikke alltid er like synlige (holder oppe kommunikasjonskanalene mellom EU-landene, koordinerer innsamlingen av smittedata og forsyningslinjene for medisinsk utstyr, bidrar med økonomiske støttetiltak, gir betydelige ekstramidler til Coronaforskningen m.m.), men samtidig kan EU ikke gjøre mer enn det medlemsstatene til enhver tid bemyndiger og gir EU midler til. Kritikk av denne type blir derfor å rette baker for smed. På en rekke områder ville et sterkere EU gitt Europa flere bein å stå på i en krise som denne, f.eks. et sterkere «ECDC» (EUs «Centre for Disease Prevention and Control» i Stockholm). Tysklands helseminister Jens Spahn har derfor varslet et initiativ for betydelig styrking av ECDCs budsjett og handlingsmuligheter.
At det er nasjonalstatene, regionene delstatene og kommunene som nå står i førstelinjen i kampen mot Coronasmitten er forøvrig ikke noe annet enn EUs subsidiaritetsprinsipp i praksis. EU har aldri vært konstruert for å være frontpersonale i bekjempelsen av epidemier. Man kan imidlertid konstatere at en rekke av de europeiske nasjonalstatene, Norge inklusive, har vært for sløve med å bygge opp beredskapslagre for medisinsk utstyr der disse burde ligge – på det nasjonale og lokale plan. Å gi EU skylden for dette er grunnløst. Det er også mye snakk om nytten av lokale forsyningslinjer, kortreist mat, et tilpasningsvillig næringsliv osv, men dette er lærdommer som langt på vei er trukket i kjølvannet av klimakrisen, og som er felles for alle enkeltstater og alle regioner.
Et gigantisk internasjonalt forskningssamarbeid er det som nå kan gi oss håp om at en effektiv Coronavaksine snarlig kan komme på plass. Behovet for avansert medisinsk-teknisk utstyr til alle som trenger det, ikke minst i den fattige verden, krever omfattende internasjonalt samarbeid i regi av FN, WHO og andre. Flere av landene som vil bli hardest rammet av Coronakrisen er land som ellers er rammet av krig og flukt, klimarelatert nød og fattigdom, svake statsfinanser og svake institusjoner. Forurensning, CO2-utslipp, atomavfall, fattigdomsdrevet migrasjon og epidemier kjenner ingen grenser – vi har ulikt ansvar for de ulike truslene, men er alle kastet ut i dem. Noen rammes likevel hardere enn andre. Ulrich Beck uttrykte det en gang slik: «Smogen er demokratisk, nøden er hierarkisk». Svarene er krevende, men på et plan likevel åpenbare: en mer rettferdig økonomisk verdensorden, mer internasjonalt samarbeid, mer internasjonal institusjonsbygging – regionalt, i verdensdelene og globalt.
Tysktime 