Julegavetips tyskspråklig litteratur

En Facebook-venn ba meg nylig om tips til tyskspråklig litteratur. Det var snakk om gavetips til en som leste tysk motstandsløst, og det kunne være både romaner og sakprosa. Jeg tok en kort tenkepause, og lagde en liste. Vedkommende ble godt fornøyd. Jeg har nå gjennomgått listen på nytt, lagt til et par titler og justert og redigert litt i teksten.

Jeg har bevisst utelatt den klassiske litteraturen og andre eldre titler. Faglitteratur i streng forstand – i mitt tilfelle primært filosofi, sosiologi og rettshistorie – er også utelatt. Første del av listen er hovedsakelig basert på anmeldelser og debatter i tyske medier, og av inntrykkene fra mine tre dager på årets bokmesse i Frankfurt; andre del av bygger på egen lesing og er mine anbefalinger ene og alene. Enkelte av disse er grundigere omtalt andre steder på «Tysktime» (merket *).

Spørsmålet er så: kan dette være av interesse da? Hvor mange kan ha nytte og glede av noe sånt – utfra en nøktern betraktning av hvor mange som rent faktisk behersker å lese litteratur på tysk uten alt for stor møye? Jeg gikk gjennom FB-vennelista mi, og fant ut at det sikkert kan dreie seg om opptil 70-80 personer – og det er da ikke så rent lite?

Her er kommer nå uansett listen. Det er selvsagt helt personlig og temmelig uambisiøst det hele, preget av hva jeg tilfeldigvis har råket til å lese og ellers merket meg ved, og aldeles ikke på noen måte ment som noen slags «kanon» (det skulle tatt seg ut). Mange titler som ikke er på listen kunne godt vært tatt med, men da ville den fort blitt for lang.

Skulle du være ute i et noe så sært ærende som å kjøpe julegave til tysklesende venner, kan den kanskje være til litt nytte:

I. HELT NY LITTERATUR

a) Romaner – i fokus på årets bokmesse i Frankfurt, gode anmeldelser:

– Saša Stanišić: „Herkunft“* – Årets vinner av „Den tyske bokprisen»; stilfornyende og aktuelt om identitet og opprinnelse av den tysk-bosniske forfatteren iflg. kritikerne. Står først på min leseliste nå.

– Eugen Ruge: «Metropol» – Dramatisk fortelling om forfatterens besteforeldre, som var til stede/var aktører under Moskvaprosessene i 1937; Ruge er en av de mest betydningsfulle av eldre, nålevende tyske forfatterne med østtysk bakgrunn.

– Jackie Tomae: „Brüder“ – Historien om to tyske menn, barn av samme far som har gitt dem samme mørke hud, men som ellers har levd komplett forskjellige og adskilte liv; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

– Nora Bossong: «Schutzsone» – Historien om en internasjonal hjelpearbeider som konfronteres med hva som er «sant» og «hva som er virkelig» under en jobb/et opphold i Afrika; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

b) Saksprosa – årets el. fjorårets utgivelser:

– Harald Jähner: «Wolfszeit – Deutschland und die Deutschen 1945-1955» – En hel fantastisk sosialhistorisk beretning om hverdagslivet i ruinenenes, selvbedragets, nødens og behendighetens etterkrigstyskland 1945-1955. Vinner saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor. Har nylig lest den, min anbefaling nr. 1 på saksprosasiden.

– Stephan Detjen, Maximilian Steinbeißer: «Die Zauberlehrlinge» – nøster opp mytene om at Merkel begikk „rettsbrudd» under håndteringen av flyktningkrisen i 2015-16.

– Cornelia Koppetsch: «Gesellschaft der Zorn» – en bestselger om mekanismene bak/kildene til raseriet som bygger opp under nåtidens høyrepopulisme (NB: forfattteren har nylig kommet i trøbbel pga. ufullstendig angivelse av kilder og sitater, men det i seg selv gjør ikke nødvendigvis boken dårligere).

– Volker Weidmann: «Das Duell» – om det (nesten) livslange vennskapet og fiendskapet mellom Günter Grass og kritikerlegenden Marcel Reich-Ranizky.

– Frank Biess: «Republik der Angst» – en bok som går i dybden på fenomenet «German Angst», og finner både positive og negative sider; nominert på kortlista til saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor.

II. NESTEN NY LITTERATUR – UTGIVELSER PÅ 2010-TALLET

a) Romaner – personlige anbefalinger, også omtalt på min blogg «Tysktime»:

– Daniel Kehlmann: «Tyll»* – Leken, burlesk og ekstremt fascinerende fortelling fra 30-årskrigens galskap og grusomhet.

– Robert Menasse: «Die Hauptstadt“* – Vinner av fjorårets tyske bokpris (2018), noe så spesielt som en politisk krim fra EU-kommisjonen i Brüssel.

– Katja Petrowskaja: „Vielleicht Esther“ – Meget sterk historie med bakgrunn i forfatterens ukrainsk-jødiske familie, som forsvant helt i Auschwitz, eller emigrerte til USA, og som forfatteren i nåtid forsøker å nøste opp i.

– Lutz Seilers: «Kruso»* – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen sommeren før murens fall, i bakgrunnen minnene om de som fikk havet som grav. Vinner av den tyske bokprisen 2014.

– Christian Kracht: «Imperium“*; «Die Toten»* – To svært gode romaner av den sveitsiske stilisten og provokatøren Kracht, kanskje en slags Hamsun eller Celine for vår tid.

b) Saksprosa:

– Ulrich Raulff: „Kreis ohne Meister – Stefan Goerges Nachleben“* – En fascinerende beretning om den kretsen rundt dikterfyrsten Stefan Goerge, og dens mangeslungne ettervirkninger.

– Wolfram Eilenberger: „Zeit der Zauberer – Das grosse Jahrzehnt der Philosophie 1919-1921“* – Livene og verkene til de fire samtidige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Ernst Cassirer settes i scene i det dramatiske ti-året 1919-1929.

– Herfried og Marina Münkler: „Die neuen Deutschen – ein Land vor seiner Zukunft“* – Kloke og nøkterne betraktninger om innvandringslandet Tyskland etter flyktningkrisen 2015 av landets fremste statsviter og hans hustru, litteraturprofessoren Marina Münkler. En betinget optimistisk bok.

– Peter Neumann: „Jena 1800 – Die Republik der freien Geister“ – Nærbilde av Schlegelbrødrene og kvinnene deres, Schelling, Fichte, Novalis, Schiller, Goethe med flere i Jena og Weimar i overgangen 1700-1800-tallet.

*) Bøker omtalt i „Tysktime“

DET TYSKE LITTERATURARKIV I MARBACH – SCHWABISK «TYSKLAND-ATHEN» OG TENKETANK FOR DØMMEKRAFT

På en vakker høyde i den schwabiske småbyen Marbach ligger „Det tyske litteraturarkiv“, „Schiller Nasjonalmuseum“ og „Litteraturmuseum Moderne“. Süddeutsche Zeitung beskriver høyden med de tre institusjonene som noe nær et „hellig sted for tysk forfatterkult, et schwabisk Tyskland-Athen“. Institusjonen får i disse dager ny direktør, og det er betydelig interesse for den fremtidige profilen i de tyske feuilletonene.

Schillers fødeby

Marbach er Friedrich Schillers fødeby. Her kom han til verden som sønn av en løytnant i den württembergiske hertugens hær i 1759. Man passerer forbi fødehuset i bindingsverkstil på den fine vandringen gjennom byen og opp til høyden. Huset er også museum. Når toppen er nådd, kan man fra terrassen bak Schillermuseum nyte Neckars vakre buktninger gjennom Schwabens kulturlandskap, gjerne i følge med en riesling fra vinbergene rett ved. Turen med S-Bahn fra Stuttgart tar ca. en halvtime.

Literaturmuseum der Moderne

„Schiller-Nationalmuseum“ – museet om Schillers liv, verk og virkningshistorie – er den første byggestein i organisasjonen bak Det tyske litteraturarkiv. Museumsbygget i senbarokk stil ble åpnet i 1903, med en tidstypisk ambisjon om å være et slags Pantheon for den tyske klassiske litteratur. Stilmessig i den helt motsatte ende ligger David Chipperfields pribelønnede „Literaturmuseum der Moderne“, som åpnet sine dører for publikum i 2006. I tillegg til de to museene og det gigantiske arkivet over de siste 250 årenes tyske litteratur, innbefatter organisasjonen på „Schillerhøyden“ et bibliotek av høy klasse, en stor forskningsavdeling med omfattende nettverk mot toppuniversiteter nasjonalt og internasjonalt, et stipendprogram, konserveringsavdeling, konferansefasiliteter m.m.

50 millioner tekster og gjenstander – 1400 forfattere, filosofer, germanister og forleggere

Kjernen i virksomheten er arkivet. Det innbefatter ca. 50 millioner skriftstykker, bøker, brev, fotos og hverdagsgjenstander fra mer enn 1400 forfattere, filosofer, germanister og forleggere, herunder en rekke håndskriftsamlinger og personlige boksamlinger. Skal noen fremheves, havner man raskt i en namedroppingsorgie. Men likevel: Wilhelm Hauff, Eduard Mörike, Friedrich Schiller, Ludwig Uhland, for å nevne noen av de „lokale“ og tidlige; fra tiden rundt 1900, Hugo von Hofmannsthal, Rainer Maria Rilke og Arthur Schnitzler. Fra 20- til 40-tallet: Gottfried Benn, Alfred Döblin, Hermann Hesse, Ricarda Huch, Ernst Jünger, Erich Kästner, Franz Kafka og Siegfried Kracauer. Fra etterkrigstiden: Paul Celan, Hans Magnus Enzensberger, Peter Handke, Marie Luise Kaschnitz, Sarah Kirsch, Peter Rühmkorf, W. G. Sebald og Martin Walser. Og blant filosofene: Martin Heidegger, Hannah Arendt, Hans Blumenberg, Hans-Georg Gadamer, Arnold Gehlen, Karl Jaspers, Edith Landmann, Hermann Lübbe, Karl Löwith, Odo Marquard, Joachim Ritter und Ernst Tugendhat. Blant forlagsarkivene må man kanskje særlig fremheve Cotta-arkivet og arkivet etter Suhrkamp-legenden Siegfried Unseld.

Fast utstilling – «Die Seele»

Litteraturmuseum der Moderne har en stor fast utstilling og et skiftende antall temautstillinger. Den nåværende faste utstillingen „Die Seele“, som ble åpnet i 2015, handler ikke kun om tysk litteratur gjennom 250 år. Den er også en dybdeboring i kontekstene den oppsto i og ideene og de politiske omstendighetene den var påvirket av. Spennet i gjenstandsmateriale er stort; her finner du alt fra W.G. Sebalds digitalkamera og Peter Handkes notishefter til originalmanuskriptet til Joseph Roths Job-roman («Hiob»). Ta med et ekstra plagg hvis du er av det frostige slaget. Lesebriller og lupe (!) kan komme til nytte hvis man vil gjøre detaljstudier i vitrineskapene – papirkonservatorene har satt sitt tydelige preg på både lys og luft.

Skiftende utstillinger – Beckett i Tyskland, Heine, Benjamin og Handke i Paris, Thomas Mann i USA

De skiftende utstillingene har stor tematisk spennvidde, og avspeiler alltid pågående forskningsarbeid. Sist høst sto to særutstillinger på programmet: „Die Erfindung von Paris“ (om tyske litterater og filosofer i parisisk eksil, fra Heine og Rilke til Benjamin og Handke) og „German fever – Beckett in Deutschland“ (om Becketts mange reiser til Tyskland på 30-tallet) – begge sobert neddempede utstillinger i typisk Marbachstil. Både nerden, fagfilologen og den alminnelige publikummer vil kunne finne mye av interesse. Nå i disse dager vises en utstilling om „Thomas Mann in Amerika“. I september åpner utstillingen „Hegel und seine Freunde – Die Poesie der Philosophie“ – om de tre Tübinger Stift-kameratene Hegel, Schelling og Hölderlin og sporene de satte.

Ulrich Raulff – direktør 2005-2018

Marbach-institusjonenes direktør fra 2004 til i dag har vært den den profilerte historikeren, journalisten og forfatteren Ulrich Raulff. Han har blant mye annet gjort flere studier av den eksentriske samleren og kulturhistorikeren Aby Warburg, dertil Foucaultekspert og orientert mot „det franske“. Han er bl.a. kjent for bøkene „Wiedersehen mit den Siebziegern“ (om „Theorie“-lesninsgalskapen på tyske universiteter på 70-tallet), „Meister ohne Kreis“ (om Stefan George-kretsen og dens ettervirkninger) og senest en bok om hestens kulturhistorie. Som direktør har Raulff bl.a. utmerket seg ved en rekke ervervelser av arkivmateriale utenfor den rene skjønnlitteraturen, og da i særlig grad fra filosofer og historikere.

Sandra Richter, ny direktør fra 2019 – tenketank for offentlig dømmekraft og litteraturens digitalisering

Den nye direktøren, Sandra Richter, er professor i germanistikk ved universitetet i Stuttgart. Et tyngdepunkt i hennes forskning har vært studier av tysk litteraturs internasjonale relasjoner. Hun ga senest i fjor ut boken „Eine Weltgeschichte der deutschsprachigen Literatur“ – en verdenshistorie om den tyskspråklige litterturen. I et intervju med Süddeutsche Zeitung 15. februar forteller hun at hennes hovedmål for institusjonen er å gjøre den til en „ .. litterarisk tenketank som kan bidra til å styrke offentlighetens dømmekraft“. Hun retter også et skarpt blikk mot fremtiden og varsler at hun vil bl.a. utvikle prosjekter om „computerspillenes fortellingsformer“. Richter har en ambisjon om å gjøre Marbach verdensledende i utforskingen av „digitale litteraturvitenskapelige metoder“. Som del av dette vil hun i samarbeid med Det Føderale Tungregningsenteret i Stuttgart få på beina et «Science Data Center Born-digitals». Det blir interessant å se hvilke utslag dette vil gi i de kommende utstillingsprogrammene.

Marbach som laboratorium – Berlin som utstillingsvindu

Tross Schwabens og Württembergs rike åndshistorie, og tross nærheten til Stuttgart – småbyen Marbach er og blir provins. En av de spennende delene av Richters programerklæring er derfor ideen om «Marbach als Labor, Berlin als Schaufenster» – Marbach som laboratorium, Berlin som utstillingsvindu: En modell for utprøving av utstillinger og formidlingsformer i Marbach, og – hvis det fungerer – eksponering for det virkelig store publikum i Berlin. Her vil det nye „Humboldt-Forum“ kunne bli en viktig arena. Det gigantiske ny-gamle museumsbygget https://tysktime.wordpress.com/2018/09/28/humboldt-forum-berlin-kontroversene-under-blydekket/ ved den østlige enden av Unter den Linden åpner sine dører for publikum senere i år og har 39000 m2 utstillingsflate som skal fylles. En god del av disse skal benyttes til forskningsbaserte formidlingsprosjekter i regi av Humboldt-universitetet og andre. I tillegg kommer de mange ti-talls andre arenaer som kan åpne seg gjennom det planlagte samarbeidet med „Stiftung Preussischer Kulturbesitz“ – eierorganisasjonen bak bl.a. museene på Museumsinsel: Kommer ikke du til Marbach, kommer vi til Berlin!

Illustrasjon: Creative Commons 3.0

Mesteren og hans krets

Ulrich Raullfs fabelaktige bok «Kreis ohne Meister – Stefan Georges Nachleben» (første utgave 2009)  forteller historien om «George-kretsen» og dens ettervirkninger. Med Platons akademi som det store forbilde, «Knabenliebe», klassiserende billedhuggeri og «mesterens» ovringer over det skjønne og sanne som viktige ingredienser klarte den karismatiske og herskesyke dikterfyrsten i perioden 1910-1933 å fylke et stort antall «åndsmennesker» rundt seg og sin «stat» – «Das geheime Deutschland». Den litterære kanon var stramt definert – foruten Georges egne dikt, Platons dialoger, Homer, Dante, Shakespeare, Goethe og Hölderlin. Romankunsten var bannlyst.

Historien om George og hans krets er dypt fascinerende in its own right, men for meg anskueliggjør den også, slik Raulff forteller den – i potensert og ekstrem form – noen dypereliggende trekk ved det tyske dannelsesborgerskapets tanke- og forestillingsverden, slik denne hadde tatt form fra den tidligromantiske og Weimarklassiske perioden og utover det 19. (og 20.) århundre: det høytflyvende, det «åndelige», hellenisme-dyrkingen, forestillingene om Tyskland og tyskernes særlige skjebne og bestemmelse, lengselen etter kulturell (og nasjonal) forløsning, ja hele den oppstemte politiske messianismen som store deler av åndseliten var bærer av. Jeg har etterhvert lest noen tusen sider om dette fenomenet, men må innrømme jeg ikke har opplevd det rikere og mer detaljert, bedre dokumentert og mer sofistikert fortalt enn i Raulffs bok. Raulff har skrevet en rekke andre kulturhistoriske verk, og var til sin pensjonering ved inneværende årsskifte direktør ved «Das deutsche Litteraturarchiv, Marbach».

Ved Georges død i desember 1933 hadde Hitler vært ved makten i mer enn et halvår. Det betød også at hans ulike disipler ble spredd for alle vinder, etterhvert i knallharde retningskamper om den riktige forvaltningen (og tolkningen) av arven etter mesteren. Noen av disse miljøene har levd videre i ulike typer av subkulturer, eller «kolonier» som Raullfs kaller dem, helt fram til våre dager. Den konsekvent «apolitiske» George (han styrte derimot politikken i sin egen «stat» med jernhånd) nektet å gi den nødvendige støtte til sine mange jødiske disipler når alvoret meldte seg. En del av dem, som historikeren Ernst Kantorowiccz, ble senere viktige skikkelser i det tyske, anti-nazistiske eksilmiljøet i USA. Flere av «de ariske» disiplene så imidlertid Hitlerskikkelsen, og den kommende fascismen, som en slags virkeliggjøring av den tysknasjonale forløsningslengselen Georgekretsen så lenge hadde dyrket. Sentralt blant disse sto bl.a. Stauffenberg-brødrene. En av dem, Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg, kom jo som vi vet fra 20.-juliattentatet 1944, etterhvert på andre tanker.