Fantomene i undergrunnen

Publisert i Klassekampen 15. februar 2020

I slutten av juni 2016 blir en pansret pengetransport ranet for 600.000 Euro. Overfallet skjedde under avhenting av ukesomsetningen til en madrasshandler på et ikke-sted langs en motorvei i den nordtyske delstaten Niedersachsen. Politi og påtalemyndighet slår raskt fast at ranet ble begått av tre ettersøkte medlemmer av den tidligere terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) – Daniela Klette, Ernst-Volker Staub og Burkhard Garweg. Ranet var det foreløpig siste av i alt tolv vellykkede angrep på pengetransporter og supermarkeder som trioen skal ha gjennomført fra 1999 til 2016. Det samlede ransutbyttet anslås å ligge rundt 2,6 mill. euro – 26 millioner kroner. Klette, Staub og Garweg har levd et fantomaktig liv i undergrunnen i nesten 30 år, hvorav 22 år etter at RAF erklærte seg oppløst. De er i dag 61, 65 og 51 år.

RAF er et av de mest myteomspunne fenomener i tysk etterkrigshistorie. Hva skjer når en ung journalist og hennes far, en pensjonert politietterforsker, begynner å grave i denne historien med nåtidens blikk? Resultatet kan man lese i en bok som høstet mye oppmerksomhet ved lanseringen på bokmesssen i Frankfurt sist høst, Patrizia Schlosser: «Im Untergrund  – Der Arsch von Franz Josef Strauss, die RAF, mein Vater und Ich». Spørsmålene den unge journalisten stiller seg er: Hvorfor er politiet nesten uten spor i jakten på trioen, hvordan har de klart å holde seg uoppdaget i 30 år, hvor og hvordan lever de, har de hemmelig støtte i det gamle miljøet av sympatisører eller gjennom rester av 70- og 80-tallets internasjonale nettverk av venstreterrorister?

RAF var en venstreekstrem terrororganisasjon som eksisterte i Tyskland fra 1970 til 1998. Den etterlot seg 67 døde, 230 skadede, materielle ødeleggelser for mer enn 2 milliarder kr. og 11 mill. sider etterforskningsdokumenter. Av de døde var 33 direkte ofre for RAFs drapsaksjoner. RAFs ideologi bygget på en blanding av radikal maoisme og latinamerikansk bygeriljatenkning. På det subjektive plan hadde den også preg av en heroisk-fanatisk eksistensialisme med røtter i tysk lutheranisme. Det er vanlig skille mellom generasjon 1 (1970-1977), generasjon 2 (1977-82) og generasjon 3 (1982-1998). Generasjon 1 er også kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden» etter navnet på to av de mest profilerte grunnleggerne, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Fenomenet RAF er behandlet i et tresifret antall bøker, utstillinger og filmer fra 1970 til i dag. Etter lange fengselsstraffer er samtlige gjenlevende RAF-medlemmer nå på frifot. Det er betydelig mer litteratur om generasjon 1. og 2. enn om generasjon 3, selv om det er denne som har den lengste historien. Staub, Klette og Garweg tilhører generasjon 3, og var sannsynligvis av de siste som aktivt tilsluttet seg organisasjonen. Ingen av de 9 mordene som ble begått av 3. generasjon er pr. i dag oppklart.

Schlossers spørsmål fører henne ut på en 2-årig reise på kryss og tvers av Tyskland. Det er en oppdagelsesferd i etterforskningsdokumenter, nedstøvede arkiver og forskningsrapporter. Hun intervjuer pensjonerte etterforskere og statsadvokater, tidligere analytikere i Verfassungsschutz (PST), STASI-arkiv-forskere og advokater. Ikke minst gjennomfører hun en rekke samtaler med ex-RAF’ere, tidligere aktivister i støtteorganisasjonene for RAF-innsatte og sentrale skikkelser i dagens venstreekstreme miljøer. En mislykket reise til Jordans hovedstad, Amman samt lengre samtaler med en terrorist som har levd 25 år i skjul i Venezuela står også på programmet. Med på ferden er Schlossers far. Han var som ung politibetjent i første linje ved terrorangrepet mot israelske sportsutøvere under OL i München 1972, og utøvde senere statsmaktens voldsmonopol under den tilnærmede unntakstilstanden som preget det terrorherjede tyske 70-tallet. Patrizia og faren tilhører to verdener – de krangler som hund og katt, men spenningen dem i mellom tilfører fortellingen dynamikk, og bidrar ofte til at de riktige spørsmålene blir stilt.

I møtet med tidligere RAF-medlemmer og med sympatisører og understøttere som var aktive på 70- og 80-tallet opplever Schlosser mistro og fiendtlighet. Det samme gjelder skikkelsene hun oppsøker i dagens venstreekstreme miljøer, «de autonome» i Hamburgs St.Pauli og Hafenstrasse, støtteorganisasjonen «Rote Hilfe» osv. Noen få vil snakke, men de fleste oppfatter Schlosser som en representant for «makten». Hos eks-RAF’ere møter hun få tegn på anger, snarere selvrettferdighet og dårlig skjult forakt for den unges journalistens prosjekt. Fra Karl-Heinz Dellwo – mannen som var medansvarlig for to drap og langvarig gisseltaking under RAFs attentat mot den tyske ambassaden i Stockholm i 1975 – får hun i en bydende og arrogant tone beskjed om «heller å skrive om sin egen generasjon». Ingen synes beredt til å bryte ut av munkeløftet om å tie.

I dagens venstreekstreme scene, bl.a. i bastionen Hafenstrasse i Hamburg, trer man inn i et minefelt når spørsmål om RAF og om Klette/Staub/Garweg kommer på bordet. Tvil og usikkerhet avslører ønsker om å snakke, men en mangeårig, grunnfestet følelse av indre forbundethet med RAF får de fleste til å styre unna. Rett etter ranet i 2016 kom det i Hamburg opp plakater med påskriften «Burkard, Daniela, Volker – kampen går videre!». Godt inne i sin research opplever Schlosser at det hun har fått ut av informasjon gjennom samtaler i Hamburgs venstreekstreme subkulturer «trekkes tilbake». Begrunnelsen gis i en artikkel i – det nå forbudte – nettmagasinet «linksunten.indymedia»: Man hadde for sent forstått at Schlossers journalistikk var «infiltrasjon» og «skjult represjon» med sikte på «ødeleggelse av venstresidens strukturer».

Vi vet i dag med sikkerhet at Klette, Staub og Garweg oppholdt seg i Hafenstrasse før de i 1990/91forsvant inn i sin nye tilværelse som undergrunnskjempere. Det er også en kjensgjerning at DNA-spor knytter dem både til forbrytelser begått av 3.-generasjon RAF og til de siste årenes ransaksjoner. De to mest kjente i generasjon-3, Eva Haule og Birgit Hogefeld, ble fengslet i løpet av 80- og 90-tallet. En annen kjent profil, Wolfgang Grams, døde under pågripelse i 1993. Myndighetene har også en liste med 12 navn hvor man har klare indikasjoner på tilknytning til generasjon 3. Bevisene er imidlertid for svake for rettslig tiltale. Den mest plausible forklaringen på at Klette, Staub og Garweg valgte å fortsette undergrunnstilværelsen etter RAFs oppløsning i 1998, må man anta ligger i utsiktene til langvarige fengselsstraffer. Kanskje hadde de også gjort seg bekvem med tilværelsen i undergrunnen. I en RAF-erklæring fra 1996, en av de aller siste før oppløsningen i 1998, kan man se at det går mot slutten. Samtidig heter det at de gjenværende «..hverken kan eller vil oppløse seg i luften». Teksten kan godt være forfattet av de tre. Schlosser spør seg om de allerede da så for seg en tilværelse som en slags «historiens udøde, i all evighet dømt til et liv som fantomer». For å livnære seg startet de en karriere som vinningsforbrytere. Den har vart i 20 år nå. Om den fortsetter, og om de tre noensinne vil tre fram i lyset før de går fra udøde til døde, er det umulig å si noe om.

Ved ranet i 2016 var de tre gjerningspersonene utstyrt med pistoler, automatgevær og en panserrakettkaster. Våpnene var av gammelt merke, og stammer høyst sannsynlig fra uoppdagede våpendepoter RAF etablerte på 70- og 80-tallet. Fluktbilen var kjøpt hos en bruktbilhandler, hadde falske skilter og ble sprengt i lufta ikke langt unna gjerningsstedet. «Helt etter gangsterhåndboken», sier Patrizias pappa. Politiet har ellers indikasjoner på at trioen oppholder seg i utlandet, og kun kommer inn i Tyskland når ranene skal utføres. Sporene peker både mot Nederland og Italia. Det er også teorier om at trioen kan dra veksler på gamle kontakter i palestinske PFLP eller RAFs tidligere europeiske søsterorganisasjoner («Action Directe» i Frankrike, «Brigate Rosse» i Italia), og at man i det turbulente året etter murens fall (1989-90) kan ha fått hjelp av tidligere STASI-agenter til å skaffe seg identifikasjonspapirer av høy kvalitet. Mer enn indiser er ikke dette, noen gjennombrudd i etterforskningen har de ikke resultert i.

RAF levde i en verden av vanviddsforestillinger. I utgangspunktet var ideologien ikke så veldig ulik det den øvrige flora av 70-tallets venstreekstreme partier og grupper bygde på. Spranget fra husokkupasjoner, blokader og gatekamper til bankran, sprengningsaksjoner og kyniske drap på sakesløse mennesker var likevel gigantisk. På sin reise inn i de venstreekstreme subkulturene treffer Schlosser på veteraner fra 70- og 80-tallet som ennå i dag fastholder at «anslagene var riktige». Det er ikke usannsynlig at disse miljøene også ville kunne være beredt til å understøtte Klettes, Staubs og Garwegs liv i undergrunnen. Det effektive «tiekartellet» blant tidligere og nåværende RAFsympatisører gjør det umulig å vite om slik kontakt eksisterer. Risikoen tatt i betraktning, er det heller lite sannsynlig.

Den tyske stats rett til å forsvare seg mot 70- og 80-tallets RAF-terror kan ingen stille spørsmål ved. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved metodene som ble benyttet. Særlig kan det rettes kritikk mot de nye bestemmelsene om «sympatihandlinger» som kom inn i straffeloven i 1974 og 1978 (§§ 129 og 138), og som langt på vei kriminaliserte ordinær politisk virksomhet på den radikale venstresiden. Den tidligere direktøren for det føderale «Verfassungsscutz» Günther Nollau beskrev disse bestemmelsene allerede i 1977 som uforenlig med moderne strafferett, men det varte helt til 2002 før de ble opphevet.

Straffeforfølgelsene som fulgte i kjølvannet av de nye paragrafene bidro til styrking av paranoiaen i de venstreekstreme miljøene og til forskansninger i subkulturer som har holdt seg i live helt til i dag. Muligens kan det også ha bidratt til en unødig forlengelse av hele RAF-æraen. Det moderne Tyskland har vært god til å gjennomføre kritiske selvoppgjør, den omfattende bearbeidingen av nazitidens ugjerninger er det fremste eksemplet. I en væpnet aksjon 14. mai 1970 ble Andreas Baader presset fri fra sin daværende fengselssoning. Det regnes som RAFs grunnleggelsesdato. For det offisielle Tyskland kan vårens 50-årsdag være en god anledning til å løfte fram spørsmål som tidligere ikke har fått den oppmerksomhet de burde ha fått. Man får anta at Daniela, Ernst Volker og Burkard følger med på hva som skjer.

 

Hermann L. Gremliza – den tyske venstreradikalismens elegante refser – er gått bort

Hermann L. Gremliza var den tyske venstreradikalismens skarpeste penn gjennom mer enn 50 år. Han døde i Hamburg rett før julaften, 79 år gammel. Gremliza startet sin publisistiske karriere i Der Spiegel på midten av 60-tallet. Der gjorde han raskt karriere under legendariske Rudolf Augsteins vinger, men ble etter noen år sparket av samme Augstein etter en strid om journalistenes medvirkning i tilsetting av redaktører og journalister.

Gremliza kjøpte i 1974 personlig opp det gamle venstresidemagasinet «Konkret», og ble dets hovedutgiver og sjefsredaktør frem til sin død. Det er hans virke her som gjorde han legendarisk, og som har fått alt som kan krype og gå av aviser fra venstre til høyre til å begå en full rekke av beundrende og respektfulle nekrologer i dagene inn mot julaften. Liberal-konservative FAZ skriver: «Gremlizas skrifter tilhører, som forfatteren, Tysklands venstrehistorie, en historie med få arbeider man leser så gjerne som hans.»

«Konkret» var fra slutten av 50-tallet til slutten av 60-tallet den radikale venstresidens og den utenomparlamentariske opposisjonens (APO) hovedorgan. I begynnelsen var den hemmelig subvensjonert av DDR, med de illegale KPD-medlemmene Klaus Rainer Röhl og hans daværende ektefelle Ulrike Meinhof, som sentrale skikkelser. Det var i Konkret den senere RAF-grunnleggeren skapte sitt renomme som profesjonell journalist. Etter bortfallet av DDR- finansieringen, overlevde Konkret i en kombinasjon av lettpornomagasin og venstreradikalt månedstidsskrift, vel det eneste vellykkede eksemplet på opplagssterk, venstreradikal kiosklitteratur i den tyske etterkrigstiden.

Ved Gremlizas inntreden ble det brått slutt på fetsijsex og desslike. Gjennom fem årtier jaget Gremliza stupiditet og dårlig språkføring (som for han gikk ut på ett), ressentimenter, Heimatdyrking, historierevisjonisme, antisemittisme, romantisering og naiv idealisme. Han var like nådeløs mot komma- og kasusfeil som mot svak tenkning. Hans stil var full av eleganse, han spottet og pirket og latterliggjorde, og det verste han visste var dumhet og forløyethet på venstresiden. Han var tidvis mer nådeløs mot sin egne enn mot borgerligheten. Den venstreorienterte dagsavisen Die Tageszeitung (TAZ) het i hans skrift «barne-FAZ» på grunn av de mange overgangene av ambisiøse og unge TAZ-journalister til godt betalte jobber i borgerlige FAZ. I de siste år kalte han den et «seniorhjem».

Gremliza forsto seg selv kommunist. Han var likevel medlem av SPD helt fram til 1989. Når partiets Bundestagsfraksjon samme år istemte avsyngingen av nasjonalsangen, «Das Deutschlandlied», sammen med Helmut Kohl & co, meldte han seg ut. Gremliza beskrev selv sitt prosjekt slik: «Gjenvinning av den politiske forstand, analyse i stedet for følelser, erkjennelse i stedet for engsteligheter, prioriteter fremfor «Liebhabereien». Han var ghostwriter bak flere av Günter Wallrafs bøker, og han innstiftet i sin tid en pris som skulle tildeles skribenter som forpliktet seg på aldri mer i sitt liv å publisere et ord. I de senere år gjorde Gremliza seg til en av de fremste kritikerne av tendensene til antisemittisme i den tyske venstresidens Israelkritikk. Han ble av prinsipielle og historiske grunner en Israelvenn helt fram til sin død.

Gremliza la seg bevisst ut med alt og alle, selv om han som person skal ha vært et vennlig og generøst menneske. Han hadde ingen forbilder bortsett fra ett, men det ruvet til gjengjeld over alt: Karl Kraus, Wiens spottende kommentator og samtidsdiagnostiker på 20- og 30-tallet. Han respekterte også Adorno som en «god borgerlig tenker», men ikke noe mer.

For egen del ble det opp gjennom årene etterhvert en vane å spore opp «Konkret» når jeg besøkte Tyskland. Det var ikke alltid like lett, men fant man det ikke på aktuelle Hauptbahnhof var det alltid mulig å oppdrive det på en av de lokale «alternative» bokhandlene som store og mellomstore tyske byer fortsatt holder seg med. Et høydepunkt var alltid «Gremlizas Express», en spalte på magasinets siste side som ble publisert helt inn til det siste. Konkret har hatt problemer med opplagsnedgang de siste årene. Om det kan overleve uten Gremlizas pregnante stemme er et åpent spørsmål.

Foto: Picture-Alliance/ZB

Rote Armee Fraktion (RAF) og kvinnene

«Skyt først på kvinnene!», uttalte en intern kilde i den tyske antiterrorstyrken GSG 9 på begynnelsen av 70-tallet. Sitatet er hentet fra Wolfgang Kraushaars bok «Die blinden Flecken der RAF», som har mottatt en rekke strålende kritikker siden den utkom sist sommer. Kraushaar er en av de absolutt største kjennerne av den venstreterroristiske gruppen Rote Armee Fraktion (RAF) og av 70-tallets tyske venstreekstremisme. Jeg innrømmer blankt at jeg har nerdens fascinasjon for fenomenet. Fascinasjonen er kombinert med hoderystende avsky for absolutt alt det bevegelsen(e) ellers sto for.

En av svært mange interessante sider ved RAF-historien (1970-1998) og RAF-mythoset som Kraushaar tar for seg er «RAF og kvinnene.» Til forskjell fra alle andre kjente venstre- og høyreterroristiske grupperinger var kvinnene ikke kun tallmessig i flertall blant RAFs medlemmer (ca. 60% iflg. Kraushaars kilder). De hadde også de viktigste lederposisjonene over tid, var tøffere og mer kyniske med våpnene enn mennene, beholdt nervene i vanskelige situasjoner, var hardere og mer besluttsomme enn sine medsammensvorne av det motsatte kjønn. Blant de fem viktigste kvinnelige nøkkelfigurene peker Kraushaar på Ulrike Meihof (overmoralisten over alle og forfatter av RAFs første programmatiske skrift, «Das Konzept Stadtguerilla»), Gudrunn Ennslin (den kjølige strategen med Baader som «loverboy»), Brigitte Mohnhaupt (lederen av 2-generasjon RAF), Ingrid Siepmann (primærkontakt til palestinske PFLP og forbindelsesoffiser i Jordanørkenen) og Inge Viett (sprengte seg selv to ganger ut av fengselet og skjøt en fransk politimann til døde under flukt på motorsykkel i Paris’ gater før hun dukket under i DDR på 80-tallet).

Kraushaar finner flere fellestrekk ved RAF-kvinnene: 1) De hadde overveiende borgerlig familiebakgrunn, 2) De hadde et utdanningsnivå langt over gjennomsnittet, 3) De hadde hovedsaklig en lutheransk sosialisasjon og 4) De utpreget seg med det Kraushaar omtaler som en «karitativ grunninstilling». Flere av de mest profilerte (herunder Meinhof, Ennslin og Siepmann) forlot likevel sine egne små barn til fordel for den revolusjonære kampen i undergrunnen. Det ville undergrunnslivet var også innhyllet i en aura av «sex and crime», noe ikke minst boulevardpressen elsket å gasse seg i: «Erst wird geliebt, dann geschossen!» (Bild Zeitung 15. februar 1971). Kraushaar viser også til kilder fra livet i terroristenes dekkleligheter om at kvinnene ofte måtte «bygge opp» de slappe mennene med sex for å gjøre dem kampklare (!).

Det er kanskje ikke så rart at mange av disse historiene, på nytt og på nytt, har gitt grunnlag for mytologisering og romantisering. Noen har også gjort poeng av at RAF ikke sto for en terrorstrategi som innebar masseangrep på uskyldige (ala vår tids IS-aksjoner), men de nølte på den andre siden ikke med å gjennomføre kaldblodige mord på en uskyldig ung soldat eller politimann dersom disse sto i veien for aksjonene som skulle gjennomføres. En må aldri glemme at banden – kvinner som menn – i sitt moralske amokløp tråkket på alt av kulturelle og samfunnsmessige tabuer – i «det godes» navn. Sluttresultatet var mer enn 50 døde, uskyldige familiers ødelagte liv og et lammet samfunnsklima over mer enn 10-år. RAF-bibliografien rommer hundretalls (kanskje tusentalls) titler. Wolfgang Kraushaar har skrevet en av de beste til nå. Det blir nok ikke den siste

Ulrike Meinhof og den borgerlige bohemen

Fascinerende å bli minnet om det nære forholdet mellom maktelitene i de tyske liberale mediene og RAFs senere sjefsterrorist Ulrike Meinhof. Nå har det dukket opp en bunke brev i Der Spiegels arkiver (nr. 19/2017, papirversjonen) som dokumenterer den nære relasjonen mellom Der Spiegels legendariske sjefsredaktør Rufolf Augstein og Meinhof. At Meinhof før dannelsen av RAF i mai 1970 hadde hatt en posisjon som fetert avis- og fjernsynsjournalist er ingen nyhet. De spesielt interesserte vil også vite at hun helt frem til bruddet med Konkret-grunnleggeren Klaus Reiner Röhl i 1968, pleide nær omgang med den venstreliberale bohemen av journalister og publisister i Hamburg, der skribenter og redaktører fra bl.a. Der Spiegel, Die Zeit, Stern og Meinhofs eget «Konkret» frekventerte.

Nå viser det seg at hun gjennom hele 60-tallet hadde en løpende brevveksling med Augstein, i fortrolig du-form og med visshet om gjensidig interesse og beredskap til finansiering hvis det knep på. Boten på 600 DM som Meinhof i 1966 ble idømt av Amtsgericht München for å ha fornærmet Franz Josef Strauss, var det Der Spiegel som betalte. Siste brev mottok Augstein kort tid etter at Meinhof, Baader, Ennslin & co hadde gått under jorden i 1970, vedlagt en tekst for publisering med tittelen «Den bewaffneten Widerstand organisieren – Die Klassenkämpfe entfalten – Die Rote Armee aufbauen». Som honorar foreslo hun 2000 Dollar! Manuskriptet ble ikke trykket, og honoraret ikke utbetalt. Om oppfordringen om tilsending av «Rothändle»-sigaretter, vitamintabletter, sjokolade m/nøtter, bøker, aviser og penger» til kameratene i fengsel ble fulgt, vites ikke.

Nye kilder av dette slag dukker opp med jevne mellomrom. Tyske medier – og særlig de som var tettest på «den gang da», som Der Spiegel og Die Zeit – synes å ha en umettelig trang til å kaste seg over kilder som på nytt belyser de tidlige RAF-skikkelsene som ungdommer, i pre-RAF-fasen osv. Før dette var det en bunke stipendsøknader fra unge Meinhof, Ennslin, Mahler m.fl. som Die Zeit hadde fått kloa i. Ellers kan det være fruktbart å tolke skikkelser som Meinhof (og i for seg hele den fanatiske venstreekstremismen i Tyskland på 70-tallet) på grunnlag av tysk idealisme (og evt. romantikk) som slår om i perversjon og galskap. En skikkelse som har studert denne «tyske furore» som tradisjon (knyttet den til anti-semittisme, de marsjerende studentene i 1933 m.v) er den ikke helt ukontroversielle historikeren Götz Aly.

Det eksistensielle, intensiteten, galskapen, seksualiteten – alt dette var bestanddeler i heksebrygget RAF ble bygget opp av: ”Åh, et sverdhugg, en kule som treffer målet, må være mindre verdt enn det jeg kjenner når jeg tenker på nærheten til deg“ (Gudrun Ennslin i et brev fra cella til loverboy Baader i august 1968). Røkte som skorsteiner gjorde forøvrig hele bunten, kombinert med svart kaffe – og mens de fortsatt var på frifot, ofte kombinert med speed. Det var en oppgearet og nærmest ekstatisk galskap i det de holdt på med, der de satt i sine timesvise «politiske» og taktiske diskusjoner i et etterhvert nærmest ubegripelig stammespråk. Den som vaklet måtte bearbeides inntil den «indre klassefienden» var demonutdrevet.

Ulrike Meinhof – kunne hun blitt en annen?

«Hun var ensom, en nonne uten kloster, jeg hadde vondt av henne», skrev Hans Magnus Enzensberger i sin biografi om Ulrike Meinhof. Førti år etter selvmordet i Stammheimfengselet har en hittil ukjent tekst journalisten og den senere RAF-terroristen skrev i 1962 dukket opp. Det er en slags samtidsdiagnose av Vest-Tyskland anno 1962, og handler om hvorfor Meinhof, tross alt, ønsker å bli gammel i BRD. Teksten er publisert i denne ukens utgave av der Spiegel.

Meinhof var i 1962 en ung og fremadstormende sjefsredaktør i det Hamburgbaserte ukemagasinet «Konkret», et hovedorgan for datidens vesttyske venstreintellektuelle opposisjon. Meinhof var magasinets stjerne, en kompromissløs journalist med glitrende penn i konstant avsløringsmodus. Hun fikk berømtheter som Enzensberger, Simone de Beauvoir og Pablo Neruda til å skrive for seg. Meinhof var sterkt preget av sin protestantiske oppvekst, og hun hadde allerede fra slutten av 50-talet vært medlem av det da forbudte tyske kommunistpartiet (KPD). Utover 60-tallet ble hun også en fetert og fryktet TV-journalist, med oppdrag bl.a. for det riksdekkende ZDF. I 1969 traff hun brannstifteren og den senere RAF-kumpanen Gudrunn Ennslin i hennes fengselcelle, året etter gikk de sammen under jorden. Rote Armee Fraktion (RAF) var en realitet.

Mange har senere undret seg over hvordan forkjemperen for barnehjemsbarn, arbeiderkvinner og Vietnams napalmofre senere kunne ende opp med å beskrive den vanlige politimann som «..et svin i uniform, … som man selvsagt kan skyte på». Når man nå leser den oppdagede teksten fra 1962 – og med kunnskapen om hva som senere skjedde i bunn – overrasker det kanskje ikke så mye. Stilen er suveren og elegant, men den senere så utpregede hardheten og kompromissløsheten slår tydelig gjennom. Man kan også avlese det selvrettferdige og moraliserende preget i hennes stil, et trekk som senere skulle bli brakt ut i den totale perversjon i pamflettskriveriene i Berlins dekkleligheter (1970-72) og i Stammheimfengselets spesialinnrettede fengselsceller.

Kunne hun unngått sin skjebne, eller var hun dømt til å følge den veien hun valgte? Slik kan man spørre hvis man er i det kontrafaktiske modus. Jeg har ikke noe opplagt svar. Der Spiegel avslutter sin kommentar slik: «Mye av det Meinhof den gang ønsket seg, et bedre land, et annet Tyskland er i dag oppfylt». Hun ville i år vært 81 år.

Meinhofs død

Publisert i Klassekampen 8. oktober 2013

I Klassekampen 5. oktober kan Yves Boutroue fortelle oss at .. det er bevist at Meinhofs selvmord ikke fant sted.»

Vi får også en ny versjon av fortellingen om «mordene i Stammheim» – at RAF-medlemmene Baaders, Ennslins og Raspes død 18. oktober 1977 (i kjølvannet av gisselaksjonen i Mogadishu) ikke skyldes selvmord, men var «arrangert».

Ulrike Meinhof døde 9. mai 1976 i sin celle i Stammheim etter hengning fra vindusgitteret i et bånd av opprevede remser fra et håndkle. To rettsmedisinske obduksjoner (den andre etter krav fra RAF-forsvarer Otto Schilly) konkluderte: død som følge av henging, ingen spor av ytre påvirkning. Skriftlige kilder belegger at en medvirkende årsak til selvmordet kan ha vært Meinhofs tiltagende utstøtning fra RAF-gruppen i Stammheim, herunder det psykisk og moralsk utmattende fiendskapet til RAFs jernkvinne, Gudrunn Ennslin.