Valget på ny Bundestag 26. september 2021

Tiden etter Merkel – Tysklands neste regjering kommer ikke utenom De Grønne

Publisert i Transit Magasin 10. juni 2021

https://www.transitmag.no/2021/06/10/tiden-etter-merkel-tysklands-neste-regjering-kommer-ikke-utenom-de-gronne/

Valget på ny forbundsdag vil ikke kun innvarsle avslutningen på Angela Merkels 16-årige æra som forbundskansler, en regjeringslengde kun kanslerhøvdingene Konrad Adenauer og Helmut Kohl har kunnet matche før henne. Det vil også foregå i en situasjon hvor forventningene til Tyskland fra utenverdenen vil være store – som internasjonal pådriver for en mer ambisiøs og forpliktende klimapolitikk, som økonomisk motor i en koronaskadet Europa, som forsvarer av demokratiske verdier under press både innad i Europa og på globalt plan.

Fotomontasje Scholz, Baerbock, Laschet: Transit Magasin

Velgerne vil ha ny kurs

Når de vel 60 millioner stemmeberettigede skal gjøre sine valg, vil de stå overfor et partilandskap som er betydelig endret fra 2017 til i dag. Den viktigste endringen er De Grønnes overtakelse av posisjonen som største parti på sentrum-venstre side. Et av de store spørsmålene vil derfor være om partiets toppkandidat, den 40-årige folkerettseksperten Annalena Baerbock, kan bli Angela Merkels etterfølger. Europa vil i så fall få sin første regjeringsleder med basis i et miljøparti.

Uavhengig av hvem som overtar kanslerposten, og av hvilke partier en ny regjering vil bygge på, kan det legges til grunn at en videreføring av nåværende storkoalisjon mellom kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er utelukket. Dette svarer også til velgernes preferanser.

I en undersøkelse meningsforskningsinstituttet Allensbach offentliggjorde i midten av mai uttrykte to tredjedeler av velgerne at de ønsker seg en annen regjeringspolitikk enn den nåværende; på et sentralt område som miljø- og klimapolitikken uttrykte mer enn 55 % at de ønsker en ny kurs.

Den tyske partistrukturen spenner fra venstresosialistiske Die Linke (7-8%) til høyrepopulistiske AfD (10-11%). Mellom de to ytterpartiene ligger de fire partiene i det som gjerne beskrives som «Tysklands store politiske sentrum»: SPD (15-16 %), De Grønne (22-25 %), FDP (9-10 %) og CDU/CSU (26-27 %).

CDU/CSU og De Grønne jevnstore

Ser man på hovedtrender i velgerbevegelsene de siste 2-3 år, og med særlig fokus på situasjonen våren 2021, får man et bilde av et partilandskap med sterk fremgang for De Grønne og tilbakegang eller stabilisering for de andre partiene. Særlig dramatisk har tilbakegangen vært for den gamle sosialdemokratiske storheten SPD, men også CDU/CSUs nedgang fra komfortable 35-37 % til en oppslutning på nivå med De Grønne er en svært markant trend.

Det er også grunn til å merke seg nedgangen i oppslutningen om høyrepopulistiske AfD. Tendensen har vært særlig sterk i de vestlige delstatene, hvor partiets oppslutning i flere av de store byene nå er nede i 4-5%. Forklaringen ligger dels i at yndlingstemaet flyktning- og innvandringspolitikk spiller en langt mer beskjeden rolle i tysk politisk debatt i dag enn for 3-4 år siden, dels indre partistridigheter og radikalisering av partiets politiske posisjoner, dels trusselen om overvåking fra «Verfassungsschutz» (tilsv. PST).

Ser man på galluptallene alene, vil det kunne skapes flertall for flere regjeringsalternativer etter valget i september. I praksis reduseres imidlertid antall alternativer av partienes avgrensninger mot mulige samarbeidspartnere. En absolutt tabugrense for alle partiene fra CDU/CSU til Die Linke går ved AfD. Med sitt prinsipielle nei til ethvert regjeringssamarbeid med partier til høyre for seg, skiller CDU/CSU seg her fra mange av sine europeiske, konservative søsterpartier. For CDU/CSU og høyreliberale FDP gjelder også en tilsvarende avvisning mot samarbeid med Die Linke.

Som nevnt er også en videreføring av eksisterende storkoalisjon mellom CDU/CSU utelukket, et alternativ som i mellomtiden uansett har tapt sitt flertall.

De Grønne i nøkkelrolle

Felles for alle realistiske regjeringsalternativer er at de setter De Grønne («Die Grünen) i en nøkkelrolle. Tysklands politiske kommentatorer er pr. i dag samstemte om at det er umulig å se for seg høstens regjeringsdannelse uten deltakelse fra De Grønne.

Spørsmålet er ikke om, men med hvem partiet vil regjere. Lykkes det å passere CDU/CSU som største parti, vil De Grønne også kunne bekle posten som tysk forbundskansler. Begge de to gamle «folkepartiene», CDU/CSU og SPD, vil gjerne fortsette å regjere, men begge er avhengig av å få De Grønne over på sin side for å lykkes.

Grovt sett peker tre regjeringskonstellasjoner seg ut som de mest sannsynlige: en sentrum-høyrekoalisjon av CDU/CSU og De Grønne, med FDP som mulig tredje partner, en sentrum-venstreregjering med De Grønne, FDP og SPD og en såkalt rød-rød-grønn regjering av De Grønne, SPD og Die Linke.

Legger man dagens målinger til grunn, fremstår det første av disse som mer realistisk enn de to andre. Dette vil også være en løsning hvor det kan bygges videre på erfaringene fra regjeringssamarbeidet mellom CDU og De Grønne i delstatene Baden-Württemberg og Hessen, og hvor stabilisering av samarbeidsforholdene innad i regjeringen sannsynligvis vil bli lettere enn i en rød-rød-grønn regjering, med Die Linke som en potensiell urofaktor i de utenrikspolitiske sakene.

På den annen side vil De Grønne åpenbart oppnå mer av kjernepunktene i sin politikk – klima, miljø, landbruk – i et samarbeid med SPD og Die Linke enn med CDU/CSU. Kommer De Grønne i en posisjon hvor de reelt kan velge, vil de følgelig stå overfor et dilemma. SPD avviser ikke det rød-rød-grønne alternativet, men det synes åpenbart at sentrale deler av partiet, herunder kanslerkandidat Olaf Scholz, vil foretrekke en variant med De Grønne, SPD og FDP fremfor en konstellasjon som også innbefatter Die Linke. 

Striden om toppkandidatene

De tre partiene som tar mål av seg om å kjempe om forbundskanslerposten, CDU/CSU, De Grønne og SPD, har alle lagt mye vekt på bygge opp imaget rundt sine toppkandidater. Forut for utkåringen av kandidater ligger det lange, og til dels konfliktfylte, prosesser med diskusjoner om hvem som er best egnet til å vinne valg.

Måten disse diskusjonene har foregått på sier mye også om partienes samlende tilstand, og om styrker og sårbarheter som til syvende og sist kan bli helt avgjørende for utfallet av valget. De Grønne har tradisjonelt vært et parti preget av fløykamper mellom radikale og moderate posisjoner, i partisjargongen også kjent som kampen mellom «Fundis» og «Realos».

En ny tilstand inntrådte i 2018 med valget av populære og karismatiske Annalena Baerbock og Robert Habeck som ny lederduo. I treårsperioden fra 2018 til i dag har partiet opplevd jevn økning i oppslutning, intern ro og konsolidering under en tydelig profil som grønt reformparti på sentrum-venstre side i politikken. Kunngjøringen av Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat rett etter påske i år skjedde helt uten dramatikk. 

De Grønnes fremgangsmåte står i sterk kontrast til det siste årets uro rundt valget av ny partiledelse i CDU, og den åpne og høydramatiske dag-til-dag-konflikten om posisjonen som CDUs/CSUs kanslerkandidat som utspant seg mellom Markus Söder og Armin Laschet tidligere i vår. Mindre enn et halvår etter at Laschet hadde blitt valgt til CDUs nye leder, stilte en rekke sentrale partiprofiler både i delstatene og blant forbundsdagsrepresentantene spørsmål ved om ikke lederen av søsterpartiet i Bayern, Markus Söder, ville være en bedre stemmefisker og valgkjemper enn Laschet.

Det endte med at CSU-leder Söder måtte kaste kortene, men beslutningen om Laschet kom først etter hard strid i CDUs partiorganer. Rett forut for striden om kanslerkandidatposisjonen måtte CDU under Laschets ledelse gjennomleve to tapte delstatsvalg og flere saker om økonomisk utroskap blant CDU-/CSU-representanter i forbundsdagen. Det er følgelig liten tvil om at Armin Laschet går skadeskutt inn i valgkampen. 

Kanslerkandidat i utakt med sitt parti

SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz, nåværende finansminister i Merkels storkoalisjon, ble nok først og fremst valgt på grunn av sin brede erfaring. Det er imidlertid ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder.

Når Scholz likevel har blitt foretrukket, er nok forklaringen primært at ingen av de to i lederduoen anses som sterke og tydelige nok til å kunne bekle rollen som kanslerkandidat for SPD. Med sin bakgrunn som arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet og som finansminister i den nåværende Merkel-regjeringen, er det mange som fremhever at Scholz vil kunne få et troverdighetsproblem når han i valgkampen bl.a. skal følge opp forslag om avskaffing av arbeidslivsreformen Hartz IV og om fjerning av «det svarte null» som prinsipp for Tysklands finanspolitiske planlegging.

Disse reminisensene fra SPDs periode som «tredje vei-sosialdemokrati» ble båret fram og til dels også satt ut i livet av SPD-skikkelser som Gerhard SchröderPeer SteinbrückSigmar Gabriel og Olaf Scholz. Programpunktene er nå strøket og alle nevnte skikkelser med unntak av Scholz er uten innflytelse i partiet. Spørsmålet om SPD-programmet egentlig «passer til Scholz» vil nok likevel med jevne mellomrom dukke opp i valgkampen. 

Klimapolitikk og sosial ulikhet i fokus

Mye tyder på at valgkampen vil ha to tematiske tyngdepunkt; På den ene side alt som knytter seg til klima- og energipolitikken og den nødvendige omleggingen av økonomien for å nå klimamålene. På den annen side det man med en samlebetegnelse kan omtale som sosialt sammenhold og ulikhetsbekjempelse.

I tillegg kommer Tysklands plass i en verden med skiftende stormaktskonstellasjoner og et Europa hvor demokratiet flere steder er under press. Håndteringen av koronakrisen, herunder ikke minst politikken for gjenåpning av samfunnet og de økonomiske konsekvensene av dette, vil nok også stå sentralt.

Tysklands digitale etterslep, inklusive den haltende utbyggingen av mobil- og datanettene, er et annet høyaktuelt tema, det samme gjelder boligmangelen og eksploderende leiepriser i de store byene.

Et saksfelt som rimelig sikkert ikke vil spille den samme rolle som i valgkampen for fire år siden, er flyktning- og innvandringspolitikken. Det skyldes både at koronakrisen har gitt rekordlav innvandring både i 2020 og 2021, men også at prosessene rundt integrering av krigsflyktningene som ankom Tyskland under flyktningkrisen 2015/16 har vært rimelig vellykket.

Temaer med potensial for mobilisering langs kulturkampaksen, «liberale eliter versus vanlige folk», vil nok likevel dukke opp. Et av dem er den årelange striden om fartsbegrensninger på tyske Autobahn («Tempolimit 130») som sentrum-venstre med De Grønne i spissen nå går offensivt til verks for å presse gjennom.

Høyresidens partier – og da ikke bare AfD, men også CDU/CSU og FDP – vil med mobilisering rundt en sak som dette også kunne selge seg inn som «frihetspartier» og som forsvarere av tradisjonelle tyske livsformer.

Med sitt sakseierskap til klimapolitikken, og sin sannsynlige posisjon som kommende regjeringsparti, vil mye av premissene for valgkampdebattene om dette helt sentrale temaet bli lagt av De Grønne. Et hovedpunkt i partiets klimaprogram er en heving av måltallet for reduksjon av klimagassutslipp i 2030 relatert til 1990 fra nåværende 55 % til 70 %. For å oppnå dette vil partiet allerede fra 2023 foreta en økning av CO2-avgiften fra 25 til 60 Euro pr. tonn.

Den sosiale skjevfordelingen som vil følge av økte priser på oppvarming og drivstoff, skal kompenseres gjennom tilbakeføring av en type «energipenger» til borgerne – et system som minner om det vi Norge kjenner som «karbonavgift til fordeling» (KAF-modellen). Et sentralt punkt er en kraftig fremskynding av tidspunktet for full avvikling av den tyske kullkraftindustrien – fra 2038, som det står i det eksisterende kompromisset om «Kohleaussteig», til 2030 som det foreslås i De Grønnes program.

Skilpaddetempo

Selv om De Grønne i klimapolitikken er mer radikal og vidtrekkende enn de andre partiene, trenger ikke utfordringene med å oppnå enighet med mulige regjeringspartnerne være uoverstigelige. Man kan f.eks. merke seg at den mulige partneren til høyre, CDU/CSU, nylig varslet som sitt mål å øke klimagassreduksjonen relatert til 1990 fra 55 % til 65 % innen 2030.

Hos de potensielle samarbeidspartnerne til venstre, SPD og Die Linke, ligger de klimapolitiske målene såpass tett på De Grønnes posisjoner at enighet bør kunne oppnås uten altfor store problemer. Nyansene mellom partiene vil nok mer dreie seg om virkemidler, sosial innretning og finansieringsmåte enn om selve måltallene, herunder vekten på kvotehandel og teknologisk innovasjon versus stimulering til endret konsumadferd, sterkere skattlegging av klimafiendtlige aktiviteter osv.

For De Grønne kan nok utålmodigheten fra den radikale del av miljøbevegelsen og fra kritiske understøttere som «Fridays for future» (FFF) bli en vel så stor utfordring som problemene med å komme til enighet med potensielle regjeringspartnere. En av lederne av tyske FFF uttalte således følgende til «Die Tageszeitung» tidligere i vår: «Med sitt presenterte program ligger De Grønne milevidt bak sin lovnad om en politikk i samsvar med målet om 1,5 grad temperaturstigning – det faller oss vanskelig å rose et slikt skilpaddetempo.»

På det sosioøkonomiske området har avstanden mellom de tre rød-grønne partiene blitt betydelig mindre i løpet av de siste år. De tre partiene er enige om alt fra skatteskjerping for høyinntektsgrupper og formuende, og sterkere regulering av leieprisene på boligmarkedet, til bedring av betingelsene for barnefamiliene og heving av den lovregulerte minstelønnen.

I en særstilling står forslaget om å erstatte den såkalte «Hartz IV»-ordningen med en eller annen form for borgerlønn eller garantert minsteinntekt. «Hartz IV» var en del av den store «Agenda 2011»-pakken som ble iverksatt av Gerhard Schröders rød-grønne regjering i perioden 1998-2005, og som fikk som konsekvens at store grupper av langtidsledige ble kastet ut i prekære og ofte umyndiggjørende og kontrollerende livsbetingelser. Kampen om ordningen har vært hard og langvarig, og det ligger en viss symbolikk i at det er Die Linke i samspill med tunge deler av fagbevegelsen som har ledet an i motstanden, mens altså SPD og De Grønne har måttet gå tilbake på den politikken de selv presset fram. 

Samarbeid til høyre eller venstre?

Ser man på det politiske innholdet alene, er det liten tvil om at det er større fellesskap mellom De Grønne, SPD og Die Linke enn det er mellom De Grønne, CDU/CSU og FDP. For de Grønne må dette veies opp mot fordelene ved et mer stabilt styringsgrunnlag – et regjeringssamarbeid med maktproffene i CDU/CSU vil nok sannsynligvis være mindre krevende enn samarbeid med et potensielt uforutsigbart Die Linke.

Et sentrum-høyresamarbeid mellom De Grønne og CDU/CSU vil også innebære sterkere fokus på regjeringsprogrammets finansierbarhet. Mens alle de tre rød-grønne partiene på ulikt vis har vært tydelige på at kostbare klimareformer og gjenoppbyggingen etter corona gjør det nødvendig å gå bort fra den tradisjonelle tyske politikken om budsjettbalanse, vil nok CDU/CSU og FDP kreve at man relativt raskt kommer tilbake til prinsippet om «det svarte null». I allianse med CDU/CSU vil færre av punktene i De Grønnes ambisiøse reformprogram kunne finansieres enn hva som ville vært tilfelle i et rød-rød-grønt regjeringssamarbeid. På den annen side vil nok forutsetningene for å kunne holde «stø kurs» rundt det man tross alt har avtalt være bedre i et samarbeid med CDU/CSU.

Die Linkes utenrikspolitikk

Det største hinderet på veien mot et rød-rød-grønt regjeringsalternativ vil åpenbart ligge i utenrikspolitikken. I en omfattende analyse publisert i Die Zeit 27. mai – «Grønn-rød-død» – går avisens renommerte kommentator Robert Pausch svært langt i å erklære et slikt prosjekt som politisk steindødt. Betydelig enighet om alt fra minstelønn til klimapolitikk hjelper lite så lenge Russlandvenner og Natomotstandere får fortsette å vokte over det Pausch beskriver som Die Linkes «utenrikspolitiske altersølv» – nei til enhver form for deltakelse i fredsbevarende styrker for Bundeswehr, sympati med øst-ukrainske separatister, ukritiske holdninger til Maduro-regimet i Venezuela m.v.

Representanter for partiets tallmessig sterke reformfløy, som toppkandidat Dietmar Bartsch, kan riste på hodet i enerom, men kommer ikke videre så lenge man har akseptert at de ortodokse får vokte over tradisjonen partiet føler seg forpliktet på. De Grønnes co-partileder Robert Habeck uttalte nylig: «Vil Die Linke regjere, må de bekjenne seg til Nato». SPDs innstilling vil være den samme.

Nekter Die Linke å gjøre innrømmelser, vil de sette seg utenfor et regjeringssamarbeid de egentlig ville vært del i, og som kunne gitt gjennomslag for flere av partiets hjertesaker. Robert Pausch sammenfatter det slik: «Sorry Amazonarbeidere og pakkebud, vi har viktigere ting fore».

Øst og vest

Alle tyske forbundsdagsvalg vil ha en «øst-vest-dimensjon». Denne vil tradisjonelt både dreie seg om forskjellene i levekår og om ulikheter i mentalitet, verdier og politisk meningsdannelse i de to delene av Tyskland. En sammenligning av oppslutningen om hhv. AfD og De Grønne ved det nylig avholdte valget i østtyske Sachsen-Anhalt og valget i vestlige Baden-Württemberg tidligere i vår illustrerer forskjellene på en god måte.

Mens AfD oppnår det dobbelte av landsgjennomsnittet (21 %) og De Grønne (6 %) en fjerdedel av dette i Sachsen-Anhalt, gjør den stikk motsatte tendensen seg gjeldende i Baden-Württemberg – oppslutning langt over landsgjennomsnittet for De Grønne (32,6 %) og under snittet for AfD (9,7 %). Spesielt for utviklingen i de østlige delstatene de siste år er også lav oppslutning om SPD og synkende støtte til det tidligere så sterke Die Linke. 

AfD gjorde et dårligere valg enn ventet i Sachsen-Anhalt. Likevel forteller den høye oppslutningen om AfD mye om hvordan det å stemme på partiet har blitt en slags markør mot alt det som kan forbindes med «arrogansen og ignoransen fra vest.» Genderpolitikk og økte bensinutgifter er dårlige kort å spille ut i de struktursvake og kulturkonservative regionene i øst.

Medregnet Berlin utgjør østtyskerne knapt 20% av befolkningen. Skal sentrum-venstre kunne vinne valg på nasjonalt nivå, er man likevel avhengig av at De Grønne og SPD evner å øke oppslutningen i øst. Utfordringen vil være å vise at en offensiv og fremtidsrettet klimapolitikk er like viktig i øst som i vest, og at den også kan danne grunnlag for ny nærings- og velstandsutvikling i mange av de avhengte regionene. Først og fremst må man kunne overbevise uten å bruke pekefingeren.

Armin Laschet eller Annalena Baerbock

Kampen om posisjonen som Tysklands nye Bundeskansler vil til syvende og sist stå mellom to kandidater – CDUs/CSUs Armin Laschet og De Grønnes Annalena Baerbock. SPDs lansering av sin egen kandidat, Olaf Scholz, må i denne sammenheng forstås som en symbolsk markering – en slags påminnelse til velgerfolket om partiets tidligere storhet og om berettigelsen til fortsatt å være kandidat til Bundeskanslertittelen.

I praksis er SPD med sin oppslutning 10 % bak De Grønne uten sjanse til å komme seg i posisjon til å aspirere for tittelen. Hovedårsak er nok i stor grad partiets profilløshet, herunder forsøkene på å legge seg tett opp mot De Grønne i klimapolitikken og Die Linke i sosial- og velferdspolitikken: Hvorfor velge SPD fremfor originalene?

Baerbocks CV – Joschka Fischers synder

I kampen mellom Laschet og Baerbock fikk sistnevnte en pangstart gjennom De Grønnes elegante og sømløse kåring av henne som partiets kanslerkandidat rett etter påske. Forhåpningene om noe nytt og forfriskende sammenlignet med de etablerte politikerprofilene bidro nok også til å løfte Baerbock fram. I noen uker brakte dette De Grønne helt til topps på de politiske målingene. 

Kontrastene til Laschets fomlende og konfliktfylte start var åpenbar. En feil knyttet til rapportering av ekstralønn fra partiorganisasjonen samt unøyaktigheter i flere oppføringer på egen CV, har imidlertid raskt kastet Baerbock tilbake til den politiske hverdagens beinharde realiteter. At feilene etter all sannsynlighet skyldes rutinesvikt og slurv, og i alle fall ikke kan knyttes opp til noe forsett om å bedra, er i første omgang til lite hjelp. Nettets hatmasser har fått et kjærkomment case på en av sine yndlingsfiender i fanget. Hvor lenge historien vil ha virkekraft er imidlertid uvisst.

Baerbocks samtidige har levd «begivenhetsløse liv» sammenlignet med de forutgående generasjonene, og det meste burde nå være ute, skrev Die Zeits Bernd Ullrich i en kommentar 7. juni: «Baerbock har nok ikke vært i stand til å begå samme mengde synder i løpet fire årtier som Joschka Fischer (utenriksminister for De Grønne 1998-2005 med fortid som anarkistisk gatekjemper) kunne klare i løpet av en kveld».

Sachsen-Anhalt – ny giv for CDU/CSU

Armin Laschet for sin del har de siste dagene knyttet mye håp til det svært gode resultatet for CDU ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i begynnelsen av juni. Oppslutningen på mer enn 37% som den sittende delstatspresidenten Reiner Haseloff oppnådde kan riktignok i stor grad tilskrives det tyskerne omtaler som en «Amtsbonus» – ekstrapoeng til en erfaren, sittende ministerpresident.

I tillegg lyktes Haseloff godt med sin strategi om å selge seg inn som eneste garantist mot at AfD skulle ende opp som delstatens største parti.

Laschet og CDU/CSU vil uansett bruke suksessen i Sachsen-Anhalt for alt den er verdt. Først og fremst vil de bruke den til å fortelle historien om CDU/CSU som det erfarne styringspartiet – som garantisten for stabilitet, forsvarlig omgang med statsfinansene og stø kurs.

Forbuds- og formynderpartiet

Mye kan også tyde på at CDU/CSU, og ikke minst FDP, vil benytte Baerbocks midlertidige svekkelse til å sette inn et støt mot De Grønne som «forbuds- og formynderpartiet som ikke bryr seg om vanlige folks utfordringer».

Det klareste eksempelet på dette er oppstyret rundt De Grønnes forslag om økning av bensinavgiftene med 16 cent pr. liter fra 2023. En slik strategi kan imidlertid fort straffe seg, skrev Die Zeit i nevnte kommentar: Også CDU/CSU har forpliktet seg på Parisavtalens 1,5-gradsmål.

Også partiene utenom De Grønne må følge opp den nylige dommen i Forfatningsdomstolen om at regjeringens klimatiltak er for lite konkrete og forpliktende; en klimavennlig politikk uten økning av CO2-avgiftene på fossile brennstoff er svært lite realistisk.

CDU/CSU er selvsagt fullt bevisst på at temaet avgiftsøkninger på bensin uansett vil måtte komme på bordet hvis de møter De Grønne til regjeringsforhandlinger senere i år.

Klima, demokrati og europeisk samarbeid

Det er krevende å utsi noe rimelig kvalifisert om sannsynlig valgutfall knappe fire måneder før valget holdes. Det er fortsatt helt åpent om Tyskland ender opp med en regjering med basis i sentrum/høyre- eller sentrum/venstrepartiene. Det er likeså vanskelig å antyde noe bestemt om sannsynligheten for at CSU/CSU eller De Grønne ender opp som det største partiet.

Enkelte vil nok likevel mene at det er en viss svak sannsynlighetsovervekt for at CDU/CSU til slutt vil oppnå et bedre valgresultat enn De Grønne, og at konsekvensene av dette da vil måtte bli at en koalisjon av de to partiene ender opp med regjeringsansvaret. Et interessant spørsmål vil i så fall være hvor stort avtrykket av De Grønne vil bli i en regjering hvor de inntar rollen som en stor juniorpartner – en regjering hvor Annalena Baerbock godt kan ende opp som utenriksminister.

Man kan i det minste gå ut fra at slik regjering vil bli en noe større pådriver for forpliktende oppfølging av klimamål, demokratispørsmål og global sikkerhet innen rammene av EU-samarbeidet enn det regjeringen har vært i det forutgående tiår. Det er ikke den verste prognose man kan stille for den kommende regjering i Europas mektigste stat.

ANNALENA BAERBOCK ELLER ROBERT HABECK – HVEM BLIR DET?

Blir det Annalena Baerbock eller Robert Habeck? Spørsmålet er toppoppslag i flere tyske aviser nå om dagene. Mer nøyaktig gjelder det: hvem av de to topplederne i det tyske grønne partiet skal stille som kanslerkandidat ved valget på ny forbundsdag 26. september i år?

Foto: Frankfurter Allgemeine Zeitung 7. april 2021

Med en oppslutning på 22-23% er spørsmålet ikke kun et spill for å vinne stemmer – det er også et spørsmål om hvem som skal innta de fremste maktposisjonene i Europas største og mektigste stat. Det er nemlig en høyst reell mulighet for at den som overtar bundeskanslerposten etter Merkel er en politiker fra Det Grønne partiet! Som største parti etter CDU/CSU, er det De Grønne som vil stikke av med kanslerposten hvis det blir flertall for en sentrum-venstreregjering (med SPD og Die Linke, eller med SPD og FDP). Det vil også skje hvis De Grønne lykkes med å bli større enn CDU/CSU, og velger å inngå en regjeringsallianse med disse. Det siste alternativet er pr. i dag mindre sannsynlig enn de to første.

Duoen Habeck/Baerbock nyter nærmest popstjernestatus i Tyskland – karismatiske, effektivt kommuniserende og ikke minst kyndige. Habeck (51) er filolog og filosof, har gitt ut flere romaner sammen med sin hustru (!) og har erfaring som landbruks- og miljøminister i Schleswig-Holstein. Baerbock (40) er statsviter og folkerettsjurist. Begge har doktorgrad, begge er gift og har egne barn (Baerbock, to døtre; Habeck, fire sønner). Partiet de leder står i dag, etter årtier med indre stridigheter, på solid grunn som et progressivt, liberalt parti i det politiske sentrum. Det er også et parti med omfattende regjeringserfaring, et fullskala politikkprogram og en profil som strekker seg langt utover de tradisjonelle nisjesakene for grønne partier. Det er slik sett en god del som skiller partiet fra MDG her hos oss.

Den endelige beslutningen om hvem som lanseres som partiets kanslerkandidat vil bli fattet av partiorganene (forøvrig et parti med mer enn 100.000 medlemmer). I praksis vil Baerbock og Habeck måtte gjøre opp seg i mellom om hvem det blir. Begge er åpne på at de ønsker seg posisjonen, men samtidig har de høyt og tydelig lovet at beslutningen skal fattes uten ødeleggende strid: Den som til slutt velges, skal være den som har størst mulighet til å vinne maksimalt med stemmer for partiet. At begge har det som skal til for å bli en dyktig bundeskansler, er det få som tviler på. Jeg ville vært uærlig om jeg ikke innrømmet at jeg svært gjerne ser en politisk utvikling der Tyskland får en Bundeskansler fra Die Grünen. Er betingelsene ellers gunstige, vil det bl.a. kunne bety ny dynamikk innenfor samarbeidet i Europa, noe vi trenger mer enn noensinne for å løse de mange felles utfordringer kontinentet står overfor.

Blir De Grønne ikke kanslerparti, er det likevel nær 100% sikkert at det etter høstens valg blir regjeringsparti. En CDU-/CSU-ledet regjering med De Grønne som koalisjonspartner, vil sånn sett fort kunne bli en regjering med Annalena Baerbock som utenriksminister og Robert Habeck som miljøvernminister. Partiet har varslet at innstillingen om endelig kandidat vil foreligge 19. april.  

DET TYSKE «SUPERVALGÅRET 2021» – DELSTATSVALG I BADEN-WÜRTTEMBERG OG RHEINLAND-PFALZ PEKER FRAM MOT PERIODEN ETTER MERKEL

Publisert i Transitmag 18. mars 2021

https://www.transitmag.no/2021/03/18/det-tyske-supervalgaret-2021-delstatsvalg-denne-uka-peker-fram-mot-perioden-etter-merkel/

Sist helg var det regionalvalg i de to tyske delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz. Valgene var innledningen på et år tyskerne selv omtaler som «supervalgåret 2021». Innen utløpet av året vil det bli avholdt valg i fire andre delstater; enda viktigere er valget på ny Forbundsdag i slutten av september. Valget vil sammenfalle med avslutningen av Angela Merkels 16-år lange periode som tysk forbundskansler, og dermed også slutten på en æra i tysk etterkrigspolitikk. Hvem vil etterfølge henne som det kristelig-demokratiske partiets (CDU) kanslerkandidat, hvordan vil den nye regjeringen se ut?

Mainz, Rheingoldhalle, Landesparteitag der SPD Rheinland-Pfalz. Rede Malu Dreyer. 10.11.2012 Foto: Reiner Voß, CC BY-SA 3.0

Det lå altså som en uunngåelig premiss at valgene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz ikke kunne unngå å bli vektlagt og vurdert i en større rikspolitisk kontekst: Hvilke trender kan man lese ut av valgene, hvordan vil partiene og partifraksjonenes posisjonere seg på grunnlag av resultatene fra valgene i de to statene? Noen få dager før valgene kom det avsløringer om misbruk av makt og økonomisk fordelstaking ved kjøp og salg av ansiktsmasker fra to medlemmer av Forbundsdagen, begge fra regjeringspartiet CDU. Avsløringene preget valgkampens sluttfase, og fikk sannsynligvis også innvirkning på de endelige valgresultatene.

De Grønne og SPD – valgets vinnere

Valgene fikk to store vinnere – De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz, som med hhv 32,6 % og 35,7 % av stemmene vil beholde posisjonene som ledende regjeringspartier i sine respektive delstater. Valgresultatene var i betydelig grad også en effekt av to sterke politikerpersonligheter, De Grønnes Winfried Kretschmann og SPDs Malu Dreyer. Begge har ledet sine respektive koalisjonsregjeringer med stor dyktighet, og begge har oppnådd betydelig popularitet blant delstatenes befolkninger. Valgkampenes preg av personifisering bidro derfor til at både De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz oppnådde resultater langt over partienes oppslutning på nasjonalt nivå.

CDU gikk tydelig tilbake i begge de to delstatene, fra 31,8 % til 27,7 % i Rheinland-Pfalz og fra 27 % til 24,1 % i Baden-Württemberg; nedgangen var en fortsettelse av en trend som også hadde gjort seg gjeldende ved forrige delstatsvalg. En nærliggende forklaring kan være den såkalte «maskeskandalen», men mye tyder på at årsaksbildet er langt mer sammensatt.» At en av de to bundestagsrepresentantene var valgt fra Baden-Württemberg, kan ha gitt et visst utslag. Liberale FDP gjorde et godt valg særlig i Baden-Württemberg, noe som kan ha sammenheng med en sterk og tydelig profil på et politikkområde hvor Tyskland henger etter både nasjonalt og regionalt – digitalisering av forvaltning og skole, utbyggingen av mobil- og datanettene. Høyreekstreme AfD gikk kraftig tilbake i begge de to delstatene, men fortsatt gir 8-9 % av velgerne sin støtte til det konfliktherjede og overvåkingstruede partiet på ytre høyre fløy.

Høymoderne industri og tradisjonelle kulturlandskaper

Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz er nabostater sydvest i det gamle Vest-Tyskland. Begge har en næringsstruktur der høymoderne eksportindustri går hånd i hånd med landbruk, servicenæringer, småindustri og vinproduksjon. Elleve millioner store Baden-Württemberg er Tysklands tredje største delstat og, sammen med Bayern, en av de rikeste. Fundamentet for dette er den mektige bilindustrien rundt storkonserner som Daimler-Benz og Porsche samt et stort nett av små og mellomstore bedrifter innen leverandørindustri og maskinproduksjon. En rekke høyteknologiske kunnskapsmiljøer samt et stort nett av universitetsmiljøer i verdensklasse (Heidelberg, Tübingen, Freiburg m.fl.) er en viktig del av den samme økologien. Baden-Württemberg har også helt siden 60-tallet hatt en stor og mangfoldig innvandrerbefolkning, hovedsakelig bosatt i og rundt Stuttgart og de andre store industriområdene. Samtidig har store deler av delstaten med sine gamle kulturlandskap av landbruk, landsbyer og småbyer også et utpreget landlig-konservativt preg.

Rheinland-Pfalz har mindre enn halvparten av Baden-Württembergs befolkningstall. Den har også et svakere finansielt fundament enn nabostaten i sør. Felles for dem begge er at store internasjonale industrikonsern inntar tunge posisjoner i delstatenes økonomi, i Rheinland-Pfalz med kjemikonsernet BASF i spissen, og at en tradisjonell, men internasjonalt eksponert næring som vinproduksjon har stor betydning både økonomisk og som kulturbærer. Tyngst veier nok dette for Rheinland-Pfalz med sin «Weinstrasse» og en reiselivsnæring knyttet til vakre og myteomspunne kulturlandskaper.

CDU-bastioner i etterkrigstiden

Begge de to delstatene var i det meste av etterkrigstiden styrt av regjeringer under ledelse av CDU. I Rheinland-Pfalz overtok SPD i 1991 posisjonen som største parti, og har siden ledet alle delstatens regjeringer. I de to periodene fra 2011 til i dag har regjeringene vært ledet av Malu Dreyer, i første periode med De Grønne som regjeringspartner i den andre i en såkalt «trafikklyskoalisjon» med FDP og De Grønne (rød, gul og grønn). Flertallet for denne koalisjon ble sikret på nytt ved søndagens valg. Det er dermed klart for fem nye år for Malu Dreyer.

Etter nesten 60 år ved makten i Baden-Württemberg måtte CDU i 2011 overlate regjeringstaburettene til en koalisjon av De Grønne og SPD under ledelse av De Grønnes Winfried Kretschmann. I 2016 lykkes det De Grønne å bli delstatens største parti. SPDs kraftige tilbakegang gjorde imidlertid at det ble nødvendig å inngå samarbeid med arvefienden CDU for å sikre regjeringsflertall. Flertallet for en regjering av De Grønne og CDU ble sikret på nytt gjennom De Grønnes rekordvalg sist søndag. Spørsmålet blir nå om nåværende regjering velger å fortsette, eller om det kan bli aktuelt å veksle til trafikklysalternativet. Det er flertall for begge alternativene. Makten til å bestemme ligger fullt og helt i Winfried Kretschmanns og De Grønnes hender.

Stjernestatus i Rheinland-Pfalz

Malu Dreyers 36% oppslutning  i Rheinland-Pfalz er bemerkelsesverdig for et parti som i de nasjonale målingene sliter med å oppnå halvparten. Dreyer har gjennom sin 10-årige regjeringsperiode opparbeidet et ry som en kyndig og tilstedeværende ministerpresident; hun har også stått for en coronapolitikk borgerne har hatt tillit til. Dreyer var på tale som ny partileder etter Andrea Nahles plutselige avgang i 2019, men hun valgte å takke nei. Dreyer er rammet av sykdommen MS. En av årsakene til hennes valg var nok derfor hensynet til egen helsetilstand, men lysten til å videreføre den gode jobben hun var i gang med i Rheinland-Pfalz var nok også utslagsgivende. For et parti som må gå inn i høstens Bundestagsvalgkamp nesten uten andre forbilder å vise til er Dreyers stjernestatus i Rheinland-Pfalz av høyeste verdi. SPD vil derfor i perioden fram til Bundestagsvalget forsøke å dra det maksimale ut av «Malu Dreyer-effekten», som et eksempel på en folkekjær SPD-politiker som kan vinne valg og som demonstrasjon på SPDs regjeringsdyktighet.

Landsfader og grønn katolikk

Som Dreyers SPD i Rheinland-Pfalz er Winfried Kretschmanns De Grønne i Baden-Württemberg et klart avvik fra den «tyske normalen». Tross stabilt høye målinger på rundt 20 % for De Grønne på nasjonalt plan, var resultatet ved valget i Baden-Württemberg sist søndag over det forventede selv for en delstat som lenge har hatt status som De Grønnes «Stammland». Oppslutningen kan ikke forstås uavhengig av enkeltpolitikeren og frontfiguren «Winfried Kretschmann», en pragmatisk og løsningsorientert landsfaderskikkelse med dype røtter i delstatens hjemlige kultur. Med sin forankring i partiets borgerlig-moderate fløy har hans fremtreden ofte vært kontroversiell, tidvis også stridslysten, egenrådig og maktbevisst på grensen til det partiledelsen i Berlin har kunnet tolerere. Hans evne til å vinne valg og til å sikre gjennomslag for partiets ambisiøse politikk gjør imidlertid at det for lengst er sluttet fred med partiet.

Helt på topp i hans program for Baden-Württemberg står en klimavennlig omlegging av delstatens bilindustri. Den 72-årige gymnaslæreren og bekjennende katolikken er ikke redd for å omtale seg selv som «konservativ», men da i den klassiske versjonen «forandre for å bevare»: skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott! I en bok utgitt høsten 2019 («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen») knytter Kretschmann sin samfunnsvisjon til tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.

«Maskeskandalen» – hva gikk galt for CDU

Årsakene til CDUs tilbakegang har vært et yndlingstema blant journalister og kommentatorer i dagene etter valgene. Forklaringene fra partihold har dreid seg mye om å fremheve valget som en kamp mellom personligheter fremfor mellom partier – «Kretschmann- og Dreyerfaktoren». Men det har også blitt vist til omdømmetapet partiet har lidd som følge av den såkalte «maskeaffæren». De siste ukenes støy rundt tre Bundestagsrepresentanter som har måttet oppgi sine mandater på grunn av misbruk av posisjonene til egen økonomisk vinning, har åpenbart skadet partiet. At over 50 % var forhåndsstemmer avgitt før maskeskandalen, tyder imidlertid på at nedgangstendensen begynte mye tidligere. Man må derfor spørre seg om f.eks. forsinkelsene og styringsproblemene i myndighetenes gjennomføring av vaksinasjonsprogrammene også kan ha vært en årsak. Og hvilken rolle spilte misnøye med Merkelregjeringens samlede coronahåndtering, herunder særlig det mange oppfatter som uklar styring fra helseminister Jens Spahns side? Mye tyder på at CDU heller ikke lyktes særlig godt med sine lokale valgkampsaker. Det første utslaget av dette så vi tirsdag etter valget, da CDUs toppkandidat i Baden-Württemberg, Susanne Eisenmann, trakk seg fra alle politiske verv med umiddelbar virkning.

For partistrategene i Berlin synes det viktig å holde den nyvalgte partilederen, Armin Laschet, unna ansvaret for det som har skjedd. Hans tid på post har vært for kort til å kunne lastes, heter det fra Konrad Adenauer Haus. CDU/CSU vil før sommeren måtte fatte endelig beslutning om hvem de skal stille opp som kandidat til ny bundeskansler etter Angela Merkel. Et spørsmål som mange i den internasjonale pressen også stiller seg, er om valgresultatene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz vil kunne få innvirkning på denne beslutningen. Helseminister Spahn synes ikke lenger å være aktuell. Til syvende og sist vil det bli et valg mellom partileder Armin Laschet og utfordreren fra Bayern, Markus Söder

AfD svekket, men ikke borte

Med tilbakegang på rundt 5% både i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz gjorde høyreekstreme AfD et dårlig valg. Resultatene er interessante også fordi disse statene, og særlig Baden-Württemberg, har vært ansett som en type stronghold for partiet i den vestlige del av Tyskland. Resultatene er i tråd med trenden på de nasjonale målingene siste år, og ble også tydelig bekreftet under kommunalvalgene i delstaten Hessen i helgen. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt – indre stridigheter, svekkingen av yndlingstemaet flyktningpolitikk og trusselen om overvåkning fra Verfassungsschutz (PST) er blant stikkordene. Tross økende omfang av utenomparlamentariske coronaprotester, ser partiet heller ikke ut til å ha vunnet noe særlig på sin stadig kraftigere opposisjon mot den offentlige coronapolitikken. For de demokratiske partiene er det betryggende at AfDs nedadgående trend bekreftes. Tilfredsheten bør imidlertid fremføres med en viss forsiktighet. Som venstrefløysavisen TAZ uttrykte det i en kommentar mandag etter valget, er det nemlig liten grunn til overdrevet jubel når AfD, tross partiuro og økende radikalisering, evner å opprettholde en støtte på nærmere 10%, og det i delstater som har langt færre sosiale og økonomiske utfordringer enn flere av delstatene i øst.

Framtidslaboratorium

Hovedtema i de to delstatsvalgene var hverken maskeskandalen eller regjeringskonstellasjonene etter Merkel, men temaer som angår hverdagen og fremtiden til delstatenes befolkninger – skole digitalisering, infrastruktur, aldersomsorg, lokale klimatiltak mv. I en kommentar et par dager etter valget uttrykte Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) undring, og en smule irritasjon, over den internasjonale pressens ensidige fokus på valgenes konsekvenser for Bundestagsvalget til høsten og for de interne vaktkampene innad i CDU/CSU. I forlengelsen av dette stilte FAZ spørsmål om det ikke burde interessere Europa at en delstat som Baden-Württemberg, med sin innovative, høyteknologiske eksportindustri, nå er et av de viktigste laboratoriene for den omfattende transformasjonen mot mer klimanøytrale løsninger som Europa og verden vil måtte gjennomføre i årene fremover. At dette skjer under ledelse av Europas eldste, sterkeste og mest velorganiserte grønne parti, burde gi ekstra grunn til interesse.

De Grønne blir regjeringsparti

En av de få tingene man kan si med tilnærmet 100 % sikkerhet om utfallet av valget på ny Bundestag 26. september, er at De Grønne vil innta regjeringskontorene. Regjeringskonstellasjoner uten CDU/CSU eller SPD er teoretisk mulig, men ingen flertallsregjering vil i praksis kunne dannes uten deltagelse fra De Grønne. Spørsmålet er så hvem som vil være partiets mest sannsynlige partner(e) i regjeringen som skal dannes. Til nå har veldig mye pekt mot en koalisjon med CDU/CSU, altså den samme konstellasjon som de siste fem år har hatt regjeringsmakten i Baden-Württemberg. Både en «rød-rød-grønn» koalisjon med SPD og Die Linke og en trafikklyskoalisjon med SPD og FDP har vært i spill som mulige alternativer. Disse har lenge vært ansett som mindre realistiske enn koalisjonen av De Grønne og CDU/CSU, og på de nasjonale meningsmålingene er det fortsatt kun dette, samt en variant hvor FDP tiltrer som tredje partner, som kan samle et flertall bak seg. Med SPDs gode valg i Rheinland-Pfalz, og FDPs i Baden-Württemberg, har nå muligens trafikklyskoalisjonen fått bedre kort på hånda.
 

Velger De Grønne i Baden-Württemberg å vrake CDU til fordel for en koalisjon med SPD og FDP, vil dette også bli tolket som et signal om at partiet ikke på forhånd vil binde seg til kun et alternativ inn mot regjeringssonderingene til høsten. Reaksjonene fra SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz dagen etter valgene i de to delstatene tyder på at SPD nå vil satse maksimalt på å gjøre trafikklysalternativet til et troverdig og realistisk alternativ – look to Rheinland-Pfalz! Alt tyder nemlig på at SPD vil anse dette som langt mer spiselig enn det såkalte rød-rød-grønne alternativet (SPD, Die Linke og De Grønne). SPD deltar riktignok i samarbeidsregjeringer med Die Linke og De Grønne i delstatene Berlin, Bremen og Thüringen, men samarbeid på nasjonalt nivå vil innebære utfordringer av helt andre dimensjoner enn de man møter på delstatsnivå, herunder krevende forhandlinger med et Die Linke som etter landsmøtet tidligere i vinter sannsynligvis har flyttet seg flere steg til venstre. Ikke minst vil utfordringene på det utenrikspolitiske området være store. Jokeren oppe i det hele er et FDP som nok heller vil samarbeide mot høyre, altså en regjering som innbefatter CDU/CSU, men som nok ikke vil si nei til trafikklysalternativet hvis det er flertall for det, og tilstrekkelig politisk gjennomslag kan hentes ut.

Tyskland etter Merkel

Spørsmålet om Tysklands plass i Europa og i verden etter Merkelæraens slutt vil bli fulgt med økende interesse både før og etter Merkels sorti. Sannsynligheten for store og dramatiske endringer er likevel liten. Uansett hva slags regjeringskonstellasjon landet ender opp med, vil det være en regjering godt plassert innenfor «det store politiske sentrum», en regjering som vil kjenne sitt ansvar innenfor både FN-, NATO- og EU-samarbeidet og som vil fortsette å opptre som pålitelig partner på alle de viktige internasjonale samarbeidsarenaene.

En regjering med De Grønne som sentral partner vil likevel kunne bety moderate, men viktige kursendringer på presserende politikkområder. Fremfor alt vil dette bety styrkede ambisjoner for klimapolitikken både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil en sannsynligvis se et sterkere fokus på demokrati- og rettsstatsutfordringene i Europa, herunder særlig menneskerettighetssituasjonen i EU-land som Polen og Ungarn. En kan også forvente et sterkere press for å få på plass en human og bærekraftig løsning på Europas flyktningproblem innenfor rammene av gjeldende internasjonale konvensjoner. Totalt sett vil en se en tysk politikk med økt vektlegging av internasjonalt samarbeid og internasjonal rettsliggjøring, og på økonomisk og politisk integrering både i Europa og globalt.